Jeg sitter og ser på et program
om kampen mot naturkreftene i Finnmark.
Vi har de samme utfordringene på fjellovergangene i sør.
Dette, at snøen føyker så kraftig,
at fremkommeligheten blir veldig vanskelig.
Det blir å vente på å kjøre i kolonne bak brøytebilen,
for i det hele tatt å holde seg på veien.
I snødrevet er det bare lysene dens,
som holder dem på stø kurs,
Fokuset er de røde baklyktene dens,
og ekstra sjerpet blir man, når det stormer som verst.
Det gjelder jo faktisk livet.
Når naturen slår seg vrang,
er det noen ganger bare å vente, som er muligheten.
Til og med brøytebilene gir tapt, da.
Så de venter, både høy og lav.
Her kommer vi til kort alle mann.
Men erfaring tilsier, at stormen rir av også denne gangen.
Da kan vi reise videre, noen erfaringer rikere.
Det er aldri så galt, at det ikke kan bli verre.
Det er aldri så ille, at det ikke kan bli bedre.
Men i snødrev er sikten så dårlig,
at det eneste vi kan se er lysene på lederbilen.
Da kjører vi, fordi vi vet, at den rydder veien foran oss.
Den leder oss gjennom stormen, og ut på den andre siden.
En del yrkessjåfører bl.a.,
har vært over fjellet mange turer.
De blir konsultert av dem,
som ikke har vært over fjellet en vinterdag før.
På filmen treffer vi, av alle ting, - Isbilen!
Han setter på en CD med liflige toner,
og foreslår en is, mens folk venter.
Ut fra bilene kommer både den ene og den andre,
og stemningen stiger betraktelig.
Det er ikke alltid så mye annet å gjøre,
enn å vente på bedre vær, og prøve å trøste hverandre
så godt det lar seg gjøre.
For det går over. Det gjør det alltid.
Det står i en svensk julesang:
"..en liten tid vi lever här,
med mycket möda och stort besvär...."
Men lysene fra evangeliet og Guds hjerte vil lyse like sterkt,
om ikke sterkere, uavhengig av skiftende tider.
"Brøytebilen" skal få deg trygt igjennom også denne gangen.
Følg lysene, og hold deg fast !
Det ligger lysere dager foran.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar