"Farmor! Tror du på Gud?"
Barnebarnet på snart fem ser opp på meg.
"Ja, det gjør jeg. Jeg er veldig glad i ham."
"Gjør du?" spør jeg.
"Nei!" svarer hun kontant, og fortsetter å tegne.
Det var flere tilstede, og jeg pekte på tante Beate og sa:
"Tante Beate er også glad i Gud og Jesus"
"Pappa da?"
"Du får spørre," sa jeg.
Han ble litt forlegen, og sa med en liten latter:
"Ehh....Det er personlig."
Hvorpå datteren så ut som et spørsmålstegn.
Så jeg svarte for ham:
"Det gjør han nok, selv om han ikke vil si det."
Han forble da taus.
Frøkenen fortsatte å tegne,
og jeg lurte på hvor dette kom fra.
Jeg kjenner guttene mine, og er varsom med
hva de nok vil anse som indoktrinering i tidlig alder.
Men jeg har et ess i ermet. Et hemmelig våpen.
Jeg ber for dem alle om at Herren uavbrutt må kalle på dem.
Av egen erfaring vet jeg jo at det virker.
Så jeg spurte, og fikk vite, at de hadde sett en film
på overnattingsbesøk hos tante Beate,
om en jente som døde og kom til himmelen.
Noen dager senere, kom den lille damen igjen på besøk,
og denne gangen spurte hun meg direkte:
"Hvordan er det når vi dør, farmor?"
"Da kommer vi først til himmelen en tur,
og der skal det være stort selskap.
Etterpå reiser vi tilbake til jorda igjen,
og da skal det være mye finere der enn det er nå.
Dyra skal ikke spise hverandre, og alle er bare snille.
Blir ikke det flott?"
"Jo!" - Så var hun fornøyd, og fortsatte med sitt.
Da sa mamman at hun hadde spurt så mye om dette,
at hun hadde sagt at hun fikk ta det med farmor.
Det er farmor riktig så fornøyd med,
så ingen rykter og antagelser får lov å komme inn
og formørke et lite barnehjerte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar