NÅDEN - Det ultimate Evangelium . *

Gro Heidi Bjørgan - 2002.
Alle sitater fra Skriften er hentet i bibelutgaven fra
Det Norske Bibelselskap - 1978, 6. opplag 1991. 




❤️♥️❤️
Innholdsfortegnelse : 

ALL NÅDES GUD, en forhistorie .


Del 1 - Om møte med Gud.

1. VEIEN TIL FRELSE . 
Skaperens allmektige vesen. 
Guds kjærlighetsoffer. 
Jødenes lov, - for oss? 
Kristus, lovens ende. 

2. FRELST , HVA NÅ?
Kristus, livets lys.
Kristus, nådens kraft.

3. VED FRELSERENS HJERTE .
Kjærlighetens evangelium.
Fred med Gud.



Del 2 - Om livet med Gud.

4. LIVET I GUD.
Nådens møterom.
Rettferdighetens tjeneste.
Den hellige Ånd.

5. KORSETS ANSTØT.
Problemets kjerne.
Kristi kors.
Guds fulle rustning.


Del 3 - Om livet med hverandre.

6. VRANGLÆRE .
Galaternes problem.
Antikristelig evangelium. 

7. MENIGHETSLIV .
I begynnelsen.
Gospelmusikkens suksess.
Skikk og bruk. 

8. MOT MÅLET .
Til alle tider. 

- - - - -



ALL NÅDES GUD,- en forhistorie. 


"  FOR SÅ HØYT HAR GUD ELSKET VERDEN
   AT HAN GAV SIN SØNN, DEN ENBÅRNE,
   FOR AT HVER DEN SOM TROR PÅ HAM,
   IKKE SKAL GÅ FORTAPT, MEN HA EVIG LIV."
   ( Joh. 3, 16 )
 


Tenk deg en rettssal,
hvor du selv er på tiltalebenken. 

Dommeren er tilstede. Anklageren like så. 
Tiltalen lyder - SYND,
og synd straffes med døden. 

” Syndens lønn er døden,
   men Guds nådes gave
   er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.”
   ( Rom. 6,23 ) 


Skylden er åpenbar. Dommen er klar. DØDEN. 

Da kommer en mann i hvite klær inn i salen. 
Han stiller seg foran deg, og sier til dommeren: 

”I forståelse med deg, er jeg villig til å ta
dette menneskets straff i hans sted.” 

Og dommeren gir klarsignal for
iverksettelse av dommen.

”  Da vi ennå var svake ,
   døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.” 
   ( Rom. 5,6 ) 

” Jesus sier :
   Jeg er veien og sannheten og livet.
   Ingen kommer til Faderen uten ved meg.” 
   ( Joh. 14,6 ) 





Del 1 - Om møtet med Gud. 

1. VEIEN TIL FRELSE. 

”  Jesus sier : 
   Jeg er veien og sannheten og livet.
   Ingen kommer til Faderen
   uten ved meg.” 
   ( Joh. 14, 6 ) 


*
Skaperens allmektige vesen

“  Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
   månen og stjernene som du har satt der,
   hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
   et menneskebarn, siden du tar deg av det ?”
   ( Salm. 8, 4-5 )


La oss først granske dommeren, Gud selv.
Skaperen, som holder hele verden oppe
ved sin hånd.


I  Salm.103,14  står det: 

”  For han vet hvordan vi er skapt,
   Han kommer i hu at vi er støv.” 


Jeg viste en gang en kvinne dette skriftstedet,
og sa det hadde trøstet meg mange ganger.
Da reiste hun seg indignert fra stolen og ropte:
”Støv kan du være selv ! Det vil i hvert fall ikke jeg.”


 I  2.Mos. 5,1-2  står det: 

”  Siden gikk Moses og Aron fram for Farao og sa:
    Så sier Herren, Israels Gud: 

   La mitt folk fare,
   så de kan holde høytid for meg i ørkenen! 

   Hvem er Herren, spurte farao,
   siden jeg skal lyde ham og la folket fare? 

   Jeg kjenner ikke Herren og vil ikke la Israel fare.”


 Farao kjente ikke Herren.
Derfor forsto han ikke hvem han satte seg opp imot.
Kunnskap om Gud er en forutsetning for gudsfrykt.
Og gudsfrykt er igjen en forutsetning for selvinnsikt.


I  Luk. 2, 25  står det : 

”  I Jerusalem bodde det den gang en mann
   som het Simeon; 

   han var rettskaffen og gudfryktig
   og ventet på tiden som skulle komme
   med stor trøst for Israel.

   Den Hellige Ånd var over ham,” 



Hva gjorde Simeon gudfryktig? 

Han hadde kunnskap om Guds allmektige vesen.
Han så Gud i forhold til seg selv, og ble bevisst
sin egen maktesløse utilstrekkelighet.

Derfor var han blant dem som forsto
at han trengte en frelser,
og han så med lengsel fram mot
at Guds løfte om å sende en redningsmann
skulle oppfylles. Han trodde altså på Guds løfte,
og det ble regnet ham til rettferdighet. 

”  På denne måten skal hele Israel bli frelst,
   slik det står skrevet: 

   Fra Sion skal redningsmannen komme,
   han skal ta bort all ugudelighet fra Jakob,”
   ( Rom. 11, 26 ) 


Vi leser i  2.Kong. 19, 34-35 : 

”  Og jeg vil verne byen og berge den
   for min egen og for min tjener Davids skyld. 

   Den natten gikk Herrens engel ut

   og slo i hjel 185.000 mann i assyrernes leir.
   Da folk sto opp om morgenen,
   fikk de se alle de døde som lå der.” 


Gud legger ikke skjul på sin veldige kraft,
og heller ikke på sin vilje til å bruke den.

Mange mennesker tillater seg
å legge føringer for Gud. 
Dit, og ikke lenger, sier de,
og går i kirken juleaften. 
Etter mine begreper
er det for et flyktig bekjentskap å regne.
De kjenner med andre ord ikke Gud,
og tar seg heller ikke tid til å bli kjent med ham. 

Derfor kommer de verken til
å frykte eller elske ham
på grunnlag av hvem han faktisk er.
De kjenner bare til ham av omtale fra ulike hold,
men det er ikke et personlig bekjentskap,
ingen personlige erfaringer. 

Mange har fått gudsfrykt inn
nærmest med morsmelken.
En kjent barnesang lyder som følger: 

”  Vær forsiktig, lille øye, hva du ser osv.
   Vær forsiktig, lille hånd, hva du gjør osv.
   Vær forsiktig, lille munn, hva du sier osv.”, 


og så kommer det: 

”  For vår Fader over der,
   som ser ned på jorden her,
   vær forsiktig, lille øye, hva du ser.” 


Slik forkynnelse utvikler bare redsel for Gud, 
og vil føre til at mennesker fjerner seg fra Gud 
i stedet for å påkalle ham. 

En slik lære blir altså feil. Hva mangler ? 
Nådebudskapet ! 


La oss lese i  Joh. 6, 37-40 

”  Alle de som Faderen gir meg,
   kommer til meg,

   og de som kommer til meg,
   vil jeg såvisst ikke støte bort.

   For jeg er ikke kommet ned fra himmelen
   for å gjøre det jeg selv vil,
   men det han vil som har sendt meg. 

   Og hans vilje er
   at jeg ikke skal miste noen
   av alle dem han har gitt meg,
   men reise dem opp på den siste dag.

   For dette er min Fars vilje,
   at den som ser Sønnen og tror på ham,
   skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp
   på den siste dag.”


La oss se hvordan Skriften omtaler mennesker
som mangler gudsfrykt.


I  Salm. 36, 2-5  av David, står det: 

”  Synden hvisker sine ord til den gudløse,
   dypt i hans hjerte.

   Det er ikke gudsfrykt for hans øyne.
   Frykt for Gud vet han ikke av. 

   Når han ser på seg selv, blir han smigret,
   han finner ikke noen synd å hate.
   De ord han taler er løgn og svik.
   Han har sluttet å handle klokt og godt.
   Han ligger og tenker ut ondskap.
   Han slår inn på en vei som ikke er god;
   og viser ikke det onde fra seg.”


I  Luk. 12, 4-5  står det: 

”  Jeg sier dere, mine venner:

   Vær ikke redde for dem som slår legemet i hjel,
   men siden ikke kan gjøre mer. 

   Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte:

   Frykt ham som først kan slå i hjel
   og så har makt til å kaste i helvete!

   Ja, jeg sier dere:
   Det er ham dere skal frykte!” 


David fortsetter i Salm. 37, 12-17:


”  Den ugudelige legger onde planer
   mot den som er rettferdig,
   og skjærer tenner imot ham. 

   Men Herren ler av ham,
   for han ser at hans dag vil komme.

   De onde drar sverdet og spenner buen,
   de vil felle de arme og fattig
   og drepe dem som vandrer rett. 

   Men sverdet skal ramme dem selv i hjertet,
   og buene skal brytes i stykker. 

   Det lille den rettferdige har
   er bedre enn de ugudeliges store rikdom.
   For de ugudeliges makt skal brytes,
   men Herren holder de rettferdige oppe.” 


Tenk deg at du var Gud, og maurene,
som myldrer rundt en tue, var oss mennesker. 

Ville du la deg imponere av
den ene fremfor den andre ?

Hvem av disse små kryp
kunne gjøre inntrykk på deg ?

Mennesket må forstå sin stilling i forhold til Gud.
Det har ingenting å komme med
for å tilfredsstille ham.
Han kjøpslår ikke med mennesker.

Nei. Mennesket er prisgitt Gud i alle deler. 


*
Guds kjærlighetsoffer. 

”  For så høyt har Gud elsket verden,
   at han ga sin Sønn, den enbårne,

   for at hver den som tror på ham,
   ikke skal fortapes, men ha evig liv.”

   ( Joh.3, 16 ) 

Tilbake til rettsalen. 

Dommeren og frelseren i de hvite klærne er enige.
Hvorfor, og om hva?Tiltalte har et problem.
Det finnes ingen formildnende omstendigheter.
Derfor er det heller ingen forsvarer tilstede,
bare en anklager, Satan.

Han kjenner Guds lov, men ikke hans hjerte.
Han vet at Gud ikke tåler synd,
og derfor må dømme mennesket skyldig,
slik han selv er dømt.

Men ditt hell er at Gud elsker mennesket.
Derfor enes Gud om en løsning på
menneskets problem.

Mennesket trenger altså ingen forsvarer,
men en frelser. En som er villig til
å ofre livet for seg. 


I  Kol.2,13-15  står det: 

”  Dere som var døde på grunn deres synder,
   uomskåret som dere var med deres onde natur. 

   Men han gjorde dere levende
   sammen med Kristus,
   i det han tilga oss alle våre synder.

   Gjeldsbrevet, som gikk imot oss
   på grunn av lovens bud,
   strøk han ut og tok det bort
   ved å nagle det til korset.

   Han avvæpnet maktene og myndighetene
   og stilte dem fram til spott og spe
   da han triumferte over dem på korset.” 


Anklagen fra Satans side var berettiget.
Det var den eneste makt og myndighet
Satan hadde. 

Guds absolutte krav til renhet gjorde 
at Gud måtte dømme synderen skyldig. 

Da Jesus fullbrakte sitt frelsesverk på Golgata, 
tok han fra Satan det eneste reelle våpen
han hadde .

Forhenget revnet i tempelet, 
og døren ble stående åpen inn til himmelens Gud 
for alle som ville gå inn dit. 

I sitt livs mest fornedrede og pinefulle øyeblikk,
seiret Jesus. 
En tåpe var hva jødene så. 
Men en seierherre var
hva Guds himmel og Satans helvete så. 


Og i  Hebr.10, 5-14  står det skrevet: 

“  Derfor sier Kristus ved sitt komme til verden:

   Slaktoffer og gave ville du ikke ha,
   men et legeme gjorde du i stand til meg;
   brennoffer og syndoffer brydde du deg ikke om.

   Da sa jeg:
   Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud.
   I bokrullen er det skrevet om meg.

   Først sier han:
   Slaktoffer og gaver, brennoffer og syndoffer
   ville du ikke ha og brydde du deg ikke om,
   enda det er slike offer
   som bæres fram etter loven.

   Deretter sier han :
   Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje. 

   Han opphever altså det som først er nevnt,
   for å la det andre gjelde.

   I kraft av denne vilje er vi blitt helliget
   ved at Jesu Kristi legeme
   ble ofret en gang for alle.

   Alle andre prester står daglig og gjør tjeneste
   og bærer gang på gang fram de samme offer,
   som likevel aldri kan ta bort synder.

   Men Jesus har båret fram
   et eneste offer for synder
   og har deretter satt seg
   ved Guds høyre hånd for alltid.

   Nå venter han bare på at hans fiender
   skal bli lagt som skammel for hans føtter.

   For med et eneste offer har han for alltid gjort
   dem som helliges, fullkomne.”


Gud godtar kun et offer for synd,
og det offeret har han selv valgt ut. 

Det måtte være uten synd.
Dersom offeret hadde syndet, 
var det jo selv dømt
og måtte ha sonet sin egen straff. 
Men Jesus var det syndfrie offer
som kunne ofres i vårt sted. 

Jødefolket så ikke det.
De forkastet Jesus da han kom. 
Derfor levde de med lovens krav
hengende over seg som et åk, 
en byrde, som de måtte bære livet ut. 


I  5.Mos.27, 26  står det skrevet : 

”  Forbannet være den
   som ikke holder fast på ordene
   i denne loven og ikke lever etter dem ! 

   Og hele folket skal si: Amen.” 


*
Jødenes lov, - for oss? 

”  Men de som holder seg til lov-gjerninger,
   er under forbannelse. 


   For det står skrevet:
   Forbannet er den som ikke holder fast
   på alt det som er skrevet i lovboken
   og gjør etter det !” ( Gal.3, 10 ) 


Likevel tror mange at loven er delt. 

Alle ofringene fra Det gamle testamentet
trenger de ikke lenger. 
Kristus er jo død en gang for alle.
Men de 10 bud. 
De må vi jo holde.
Vi kan da ikke gjøre som vi vil. 


Vi begynner med å lese hva Jesus sier om loven 
i  Matt. 5, 17-22  og  27-30  : 

”  Tro ikke at jeg er kommet
   for å oppheve loven eller profetene! 

   Jeg er ikke kommet for å oppheve,
   men for å oppfylle.

   Sannelig, jeg sier dere:
   Før himmel og jord forgår, 
   skal ikke den minste bokstav
   eller en eneste tøddel i  loven forgå
   - før alt er skjedd.

   Om altså noen opphever
   et eneste av disse minste budene
   og lærer menneskene dette,
   skal han regnes for
   den minste i himmelriket.

   Men dem som holder dem og lærer andre dette,
   han skal være stor i himmelriket.

   Ja, jeg sier dere:
   Dersom deres rettferdighet ikke langt
   overgår de skriftlærdes og fariseernes,
   kommer dere aldri inn i himmelriket.

   Dere har hørt det er sagt til fedrene :
   Du skal ikke slå i hjel,
   og den som gjør det
   skal komme for domstolen. 

   Men jeg sier dere :
   Den som blir sint på en annen,
   skal for domstolen,
   og den som sier :
   Din dumrian, skal være skyldig
   for det høye råd, 

   og den som sier :
   Din ugudlige narr,
   skal være skyldig til helvetes ild.”


”  Dere har hørt det er sagt:
   Du skal ikke bryte ekteskapet.

   Men jeg sier dere :
   Den som ser på en kvinne
   med begjær etter henne, 
   har allerede begått
   ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte. 

   Om ditt høyre øye lokker deg til synd,
   så riv det ut og kast det fra deg! 

   Det er bedre for deg
   å miste et av dine lemmer,
   enn at hele ditt legeme kastes i helvete.

   Og om din høyre hånd lokker deg til synd,
   da hugg den av og kast den fra deg ! 

   For det er bedre for deg
   å miste et av dine lemmer
   enn at hele ditt legeme
   kommer til helvete.” 


Jesus refererer her nettopp fra de ti bud. 
Du skal ikke slå i hjel. 
Du skal ikke drive hor. 
Du skal ikke stjele. 

Men han går enda lenger. 
Han nøyer seg ikke bare med gjerningen.
Han går inn på menneskets tankeliv. 

”Greier du ikke å styre det,” sier han, ”er du dømt.”
Hva er dette for et påfunn?

Til en viss grad har i alle fall
de mest nidkjære og standhaftige
blant menneskene greid å holde seg på matta. 
Og så kommer Jesus her
og sier at det ikke er godt nok. 

Dette er det jo helt umulig å klare.

Akkurat ! Bingo ! Bravo !
Eksakt det er det han vil vi skal tenke.
Han vil vi skal kjenne behovet for en frelser
krype inn under huden på oss.

Lovens krav er uoppfyllelig
for hvert eneste menneske, 
samme hvor bra de selv synes at de er. 


Vi leser i  Rom.3,12  : 

”  Alle er kommet på avveier,
   alle er fordervet,
   det finnes ikke en som gjør det gode,
   ikke en eneste.” 


Er det noe mennesker
har vanskelig for å ta inn over seg, 
så er det nettopp dette at de, i seg selv,
ikke har noe å komme med. 

Derfor tviholder menneskene
på bud og retningslinjer. 

Derfor oppdrar de hverandre,
i menigheter, såvel som utenfor. 

”Vi tror på det gode i menneskene,”
sier verdens barn. 

Lovtrellen arbeider på sin frelse med frykt og beven.
Men hva er det han arbeider med å forbedre ? 
Gamle Adam. Vår kjødelige natur. La oss se hva Paulus sier om seg selv. 


I  Rom. 7,18-20  står det : 

”  For jeg vet at i meg,
   det vil si slik jeg er i meg selv,
   bor det ikke noe godt.
 

   Viljen har jeg,
   men å gjøre det gode makter jeg ikke.

   Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke,
   og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. 

   Men gjør jeg det jeg ikke vil,
   er det ikke jeg som gjør det,
   men synden som bor i meg.” 


Synden som bor i meg. 
Jeg har altså en uvelkommen gjest i mitt indre, 
som holder meg som slave
under min kjødelige natur. 
Et arvestykke etter Adams fall. 


Paulus skriver videre i  Rom.7, 21-24  : 

”  Jeg finner altså
   at denne loven gjelder for meg :  

   Jeg vil gjøre det gode,
   men kan ikke annet enn gjøre det onde.

   Mitt indre menneske
   sier med glede ja til Guds lov, 

   men jeg merker en annen lov i mine lemmer.
   Den kjemper mot loven i mitt sinn
   og tar meg til fange under syndens lov
   som virker i lemmene.

   Jeg ulykkelige menneske !
   Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?”
 


*
Kristus, lovens ende

”  Kristus er lovens ende,
   så hver den som tror,
   blir rettferdig for Gud.”
   ( Rom.10, 4 ) 


Tilbake til rettsalen igjen. 

Mange mennesker på tiltalebenken
mangler innsikt. 
De ser ikke sin stilling innfor Gud. 
De ser heller ikke
sin egen ulykksalige utilstrekkelighet. 

Derfor går de selv inn i forsvarerens rolle. 
De viser til egen innsats og evne til forbedring, 
i håp om å unnslippe dødsdommen. 
De tror på egen evne,
og avviser derfor Frelserens tilbud. 

Det de ikke forstår er,
at dette på forhånd er avtalt spill 
mellom dommeren og Frelseren. 

Glem forsvarstalen din,
og sats på det eneste offeret som Gud godtar. 
JESUS KRISTUS. Guds selvutvalgte offerlam. 

La oss se på en historie,
som viser til Jesus som Guds offerlam. 


I  2.Mos. 12, 21-23  står det : 

”  Da kalte Moses sammen
   alle de eldste i Israel og sa til dem:

   Gå og hent småfe til familiene deres
   og slakt påskelammet !

   Så skal dere ta en isopkvast,
   dyppe den i blodet i skålen
   og stryke noe av blodet
   på dørbjelken og på dørstolpene. 

   Og ingen av dere må gå ut gjennom husdøren sin
   før om morgenen.

   For Herren vil gå gjennom landet
   å slå egypterne med ulykke.

   Og når han ser blodet
   på dørbjelken og på dørstolpene,
   skal han gå forbi døren
   og ikke la ødeleggeren slippe inn i huset
   og drepe noen der.” 


Herren ser altså blodet
fra det lammet israelittene har ofret.
Det er nok til at han går døren forbi.


I  Rom. 8, 1-3  står det :

”  Så er det da ingen fordømmelse
   for dem som er i Kristus Jesus.

   For Åndens lov som gir liv,
   har i Kristus Jesus gjort meg fri fra
   syndens og dødens lov. 

   Det som var umulig for loven,
   fordi den var maktesløs på grunn av
   menneskets onde natur, det gjorde Gud.

   For syndens skyld sendte han sin egen Sønn
   i syndige menneskers skikkelse
   og holdt dom over synden i vår natur.

   Slik skulle lovens krav bli oppfylt i oss
   som ikke lar oss lede av vår onde natur,
   men etter Ånden.”


Her står det om loven, som i seg selv er god,
at den ble til syndens og dødens lov for menneskene.

Hvorfor?

Fordi mennesket ikke klarte å oppfylle lovens krav.
De var maktesløse.

Gud måtte oppfylle lovens krav selv.
Derfor sendte han Jesus i menneskelig skikkelse,
men uten synd.

Han lignet altså på synderen,
men han var ingen synder.

Han fordømte synden, men frelste synderen.
Han , som var syndfri, ble gjort til synd for oss,
i det han fikk alle menneskers synder lagt på seg.

Hvorfor?

For at lovens krav skulle bli oppfylt i oss.
Kravet var syndfrihet eller døden.
Det første var ikke mulig.
Derfor måtte dommen iverksettes.

I rettsalen har nå synderen mottatt frelsestilbudet
fra mannen i de hvite klærne.

Synderen har sett sin stilling innfor Gud,
og erkjent sin maktesløshet
i forhold til lovens krav.

Derfor innser han at
hans eneste redning er frelseren.
Han som er villig til å ofre sitt liv i hans sted,
men ikke i stedet for ham.

Du unnslipper altså ikke dødsdommen,
men du slipper å bære konsekvensene av den.
Det gjør Jesus for deg.

Synderen takker altså JA til frelserens tilbud.
Synderen er frelst av nåde. Så langt er det greit.

-

2. FRELST, HVA NÅ ? 

“  Jeg er døren.
   Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst,
   og han skal gå inn og ut og finne beite.” 
   ( Joh. 10, 9) 


*
Kristus, livets lys. 

”  I ham var liv,
   og livet var menneskenes lys.”

   ( Joh. 1, 4 ) 


Lys og varme har
en forvandlende og livgivende kraft. 

Fra det minste frø
kan et veldig tre utvikle seg og vokse. 

Et presisjonens kretsløp
preger hele vår verden. 

Skriften forteller
at Guds evige kraft
og hans overdådige skaperverk 
vitner for oss. 


Vi leser i  Rom. 1, 20  : 

”  For hans usynlige vesen,
   både hans evige kraft og hans guddommelighet,
   har menneskene helt fra skapelsen av
   kunnet se og erkjenne av hans gjerninger.
   Derfor har de ingen unnskyldning.”


Lyset har flere iboende egenskaper.
Det gir livet vårt farge, perspektiv
og et riktig bilde av verden. 

Verdens virkelighetsoppfatning er feilaktig, 
fordi den bygger på usannheter og illusjoner. 

Lyset har også den egenskap
at det alltid er herre over mørket. 

Tenn et lys, og det stråler, opplyser og varmer 
alt som kommer i dets nærhet. 

Ord, som gir positive assosiasjoner, 
inneholder ofte varianter av ordene lys og liv, 
f.eks. livlig, et lyst sinn, en lysende karriere o.l.. 

Mørket er motsetningen. Det skjuler, fordekker. 
Det gjør at vi mister retningssansen og perspektivet 
i landskapet rundt oss. 

Mennesker famler etter sin plass i universet, 
etter meningen med livet sitt, 
snart i den ene og snart i den andre retningen. 

Også evighetsperspektivet
er lagt ned i skaperverket. 

”Hva kom først,” sier folk,
”høna eller egget?” 

"Hvor har universet sin begynnelse og ende?" 

Job fikk svar på tiltale
da han gikk i rette med Gud. 
”Hvor var du,” sier Gud til Job, 
”da jeg strakk målesnoren ut over jorden ?” 

Noe er utenfor vår fatteevne.
Det er av guddommelig natur. 

Vi mennesker oppfatter
at det finnes ting vi ikke kan forklare. 
Det er den eneste forklaringen. 
En større dimensjon, som vi tror på,
uten å kunne forklare den fullt ut. 

Men vi kan gjenkjenne bibelens beskrivelser 
av det som en gang var såre godt,
som en dypfølt lengsel i vårt indre. 

Liv. Evig liv.
Forankringen i det evige
både bak oss og foran oss. 

Kjærligheten. Lyset. Håpet for framtiden. 


Vi leser i  Ef.2, 8  : 

”  For av nåde er dere frelst, ved tro. 
   Det er ikke deres eget verk, men Guds gave,” 

Og la meg sitere  Joh.1, 1-14  : 

”  I begynnelsen var Ordet.
   Ordet var hos Gud, og ordet var Gud.
   Han var i begynnelsen hos Gud.

   Alt er blitt til ved ham;
   uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til.

   I han var liv
    og livet var menneskenes lys. 
   Og lyset skinner i mørket,
   men mørket tok ikke imot det.

   En mann sto fram, utsendt av Gud.
   Johannes var hans navn. 

   Han kom for å vitne;
   han skulle vitne om lyset,
   så alle skulle komme til tro ved ham. 

   Det var ikke han som var lyset,
   men han skulle vitne om lyset. 

   Det sanne lys,
   som lyser for hvert menneske,
   kom nå til verden.

   Han var i verden,
   og verden er blitt til ved ham,
   men verden kjente ham ikke.
 

   Han kom til sitt eget,
   men hans egne tok ikke imot ham.

   Men alle som tok imot ham,
   dem ga han rett til å bli Guds barn
   - de som tror på hans navn.

   De er ikke født av kjøtt og blod,
   ikke ved menneskers vilje
   og ikke ved manns vilje, men av Gud.

   Og Ordet ble menneske
   og tok bolig iblant oss, 

   og vi så hans herlighet
   som den en enbåren Sønn har fra sin far,
   full av nåde og sannhet.”
 


Da , når vi av Gud får som gave
troen på livets sannheter, 
faller sjelen til ro. 

Den elskede salmen ”O, bli hos meg”, 
begynner siste vers på følgende måte:

”O, la meg se ditt kors i dødens gys.
Driv mørket bort og vær meg livets lys.” 

Forfatterens bønn blir da kanskje :
”La meg se i dette ubarmhjertige mørke, Herre !
Vær du mitt lys på vandringen her nede.”

Kristus, - nådens kraft. 


”  For jeg skammer meg ikke over evangeliet.
   Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror,
   jøde først og så greker;” ( Rom.1, 16 )


De fleste forstår at de er frelst av nåde,
fordi de ikke i seg selv var i stand til å oppnå syndfrihet.
Men mange har vanskelig for å se at deres nye liv,
som frelste mennesker, også er et liv i nåden. 


Det står skrevet i  1.Kor. 15, 56 :

”  Dødens brodd er synden,
   og det som gir synden kraft, er loven.” 


Menneskets hang til å synde er så sterk,
at ingen lover og retningslinjer klarer å hindre det.
Synden trellbinder oss til et liv i selvfornedrelse,
fordi vi opplever at loven dømmer oss skyldige.
Vi er ute av stand til å forhindre det.
Selvtukt og gode moralske ambisjoner er ikke nok.

Men når menneskene tar imot Jesus
som sin Herre og frelser, blir de en del av ham,
og får derved del i alle løftene
som Gud har knyttet til ham.

Den nåden som altså frelste deg,
er den samme nåden
som skal bære deg gjennom alle livets situasjoner.

La oss titte nærmere på påskelammet.
Her taler Skriften om Guds pålegg til jødene
om slaktingen av offerlammet i Egypt.


I  2.Mos. 12, 3-8  mottar Moses
instruksene om påskelammet:


”  Si til hele Israels menighet:

   På den tiende dagen i denne måned
   skal hver husfar ta seg ut et lam,
   ett for hver husstand!

   Men er en husstand
   for liten til å spise opp et lam,
   skal husfaren og nærmeste grannen
   ta et lam sammen, etter som de har folk til.
   Dere skal ikke regne flere på hvert lam
   enn at alle blir mette.

   Det må være et årsgammelt, lyteløst værlam.   

   Istedenfor et lam kan dere også ta et kje.

   Dere skal ta vare på det
   til den fjortende dagen i denne måneden.
   Da skal hele Israels menighet slakte det
   straks etter at solen har gått ned.

   Så skal de ta noe av blodet
   og stryke det på de to dørstolpene
   og dørbjelken i de hus hvor de spiser det.
   Og kjøttet skal de spise samme natten;
   de skal steke det på ilden og spise det
   med usyret brød og bitre urter.”


Påskelammet, bildet på Guds offerlam,
Jesus Kristus.

Legg merke til to sider ved påbudet.
Først skal de stryke blod fra offerlammet
på karmene rundt døra inn til huset.
Det skal være det synlige tegnet på
at det har skjedd en domsfullbyrdelse
for de som skjuler seg inne innenfor i huset.

Dernest skal kjøttet stekes ved ild,
og røyk fra offeret vil naturligvis stige mot himmelen
som en vellukt for Gud, idet han kjenner duften av
sitt selvutvalgte offer.


”  For vi er som en Kristi vellukt for Gud ,
   blant dem som blir frelst
   og blant dem som går fortapt;”
   ( 2.Kor.2,15 ) 

Lammet skal så spises
av dem som er inne i huset
i løpet av natten.

Kristusbildets offerkjøtt skal spises
sammen med usyret brød.

Surdeig, som syrnet brød lages av,
brukes bl.a. som et bilde på fariseernes hykleri.

Surdeigen har den egenskap
at den syrner en usyret deig over tid,
samme hvor liten den er i utgangspunktet.
Derfor skal bare usyret brød benyttes, og bitre urter.
Bitre urter er kjent for å hjelpe på fordøyelsen.

Jødene sitter nå altså inne i offerlammets hus,
gjemt innefor døren med hans utgydte blod på.

Der inne spiser de nå offerets kropp,
med rent brød til og fordøyelsesfremmende urter.

De har også streng beskjed om å holde seg innendørs
til Guds vrede har gått gjennom landet.

Noen bibelsitater for å supplere bildet.


I  Jer. 15, 16  står det :

”  Jeg fant dine ord, og åt dem,
   de var til glede for meg
   og det var en fryd for mitt hjerte
   ditt navn er nevnt over meg,
   Herre, Allhærs Gud !” 

Og i  Joh. 1, 14  står det :

“ Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss,
   og vi så hans herlighet, den herlighet
   som den enbårne Sønn har fra sin Far ,
   full av nåde og sannhet.”


Videre i  Joh. 6, 51-56  :

”  Jeg er det levende brød
   som er kommet ned fra himmelen.
   Den som spiser av dette brød,
   skal leve til evig tid.

   Og det brød jeg vil gi,
   er mitt legeme som jeg gir til liv for verden. 

   Nå ble det en strid mellom jødene, og de sa:
   Hvordan kan han gi oss sitt legeme å spise? 

   Jesus sa da til dem:
   Sannelig, sannelig jeg sier dere :

   Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme
   og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. 

   Men den som spiser mitt legeme
   og drikker mitt blod, har evig liv,
   og jeg skal reise ham opp på den siste dag.

   For mitt legeme er den sanne mat,
   og mitt blod er den sanne drikk.
   Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod,
   blir i meg og jeg i ham .” 

Han blir i meg og jeg i ham. Akkurat.
Vannet er i bøtta, og bøtta er i vannet.

Ei bøtte som senkes ned i vann er omsluttet av det,
som huset med offerblodet omsluttet jødene.

Men vannet er også i bøtta,
som offerlammets kjød er i de som spiser det.

Kristus er ordet, brødet for verdens hungrende,
og det offerkjød vi kan mette oss ved.


Vi leser i  2.Kor. 5,17  :

”  Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning.
   Det gamle er borte, se, det nye er blitt til.” 

I  Gal .2,19-21  står det skrevet :

”  Nettopp loven har ført til
   at jeg er død for loven og lever for Gud.

   Jeg er korsfestet med Kristus;
   jeg lever ikke lenger selv,
   men Kristus lever i meg. 
   Det liv jeg nå lever her på jorden,
   det lever jeg i troen på Guds Sønn
   som elsket meg og ga seg selv for meg.

   Jeg forkaster ikke Guds nåde.
   For hvis en kan vinne rettferdighet ved loven,
   da døde jo Kristus til ingen nytte.”


Ved loven.
Lovens umenneskelige krav til renhet
dømmer meg, synderen, skyldig etter tiltale.

Død for loven.
Jeg, synderen, har sagt ja til Jesu tilbud
om å ta straffen i mitt sted.

Korsfestet med Kristus.
Konsekvensen som følger
av å motta Frelserens tilbud.

Du blir forenet med ham.
Det er den eneste måten
du kan bli korsfestet med ham.
Du blir i ham, og han blir i deg.

Du dør derfor med ham,
men oppstår også med ham.
Hvorfor? For å leve for Gud.

Nå lever du ikke lenger selv.
Kristus lever i deg.

Og i tillit og kjærlighet til ham
har du nå begynt ditt nye liv.
Livet i ham. Og det var Guds nåde
som tillot det å skje.


Vi leser i  Rom.8, 28-32  :


”  Og vi vet at alle ting tjener til det gode
   for dem som elsker Gud,
   dem han har kalt etter sin frie vilje. 

   Dem som han på forhånd har vedkjent seg,

   har han også på forhånd bestemt
   til å bli formet etter hans Sønns bilde,
   så han skulle være den førstefødte
   blant mange søsken. 
   Og dem som han på forhånd har bestemt til dette,
   har han også kalt. Dem som han har kalt,
   har han også erklært rettferdige,
   og dem som han har erklært rettferdige,
   har han også gitt herlighet.


   Hva skal vi så si til dette?
   Er Gud for oss, hvem er da mot oss?
   Han som ikke sparte sin egen Sønn,
   men ga ham for oss alle,
   kan han gjøre noe annet
   enn å gi oss alle ting
   sammen med ham?”


Og i  Rom.5, 1-2  står det :

”  Da vi altså er blitt rettferdige ved tro,
   har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. 

   
   Gjennom han har vi også fått
   adgang ved troen til den nåde vi står i,
   og vi priser oss lykkelige fordi vi har det håp
   at vi skal få del i Guds herlighet;”


La oss oppsummere :

Vårt skrøpelige jordiske legeme står nå i nåden.
Herren selv har tatt på seg oppgaven med
å oppdra og utruste det nyfødte barnet i Gud,
og han besitter innsikt og kjærlighet nok
til å kunne gjøre det.

Men det forutsetter at mennesket
gir fra seg ”fjernkontrollen”,
Og det kan virke skremmende på mange.

”Hva med meg, da ?” sier du kanskje.
”Mine drømmer og planer, hva med dem ?”



3 .VED FRELSERENS HJERTE.

“  Jødene, som var
   hjemme hos Maria for å trøste henne,
   så at hun brått reiste seg og gikk ut ,
   og de fulgte etter
   fordi de trodde at hun ville
   gå til graven for å gråte der .

   Da nå Maria kom dit Jesus var , og fikk se ham,
   kastet hun seg ned for hans føtter og sa :
   ”Herre ! Hadde du vært her ,
   var min bror ikke død.”

   Da Jesus så at både hun
   og alle jødene som fulgte henne gråt,
   ble han opprørt og rystet og sa:


   ”Hvor har dere lagt ham ?” 

   ”Herre kom og se ,” sa de.

   Jesus gråt .

   ”Se, hvor han holdt av ham ,” sa jødene.”
   ( Joh. 11, 31-36 )



Kjærlighetens evangelium. 

”  Da var det en hånd som rørte ved meg,
   den hjalp meg opp så jeg hvilte på hender og knær. 
   Han sa til meg: Daniel, du som er høyt elsket av Gud,
   gi akt på de ordene som jeg vil tale til deg,
   og reis deg opp igjen. For nå er jeg sendt til deg.

   Mens han talte slik til meg,
   reiste jeg meg skjelvende opp.

   Så sa han til meg : Vær ikke redd, Daniel.
   For fra den første dagen du satte deg fore
   å vinne forstand og ydmyke deg for din Gud,
   er dine ord blitt hørt, og på grunn av dine ord
   er jeg kommet.”

   ( Dan.10, 10-12 )


Daniel blir forut for dette skriftstedet
slått av et veldig syn.


I  v. 4-9  får vi forklaringen
på hans ”skjelvende” tilstand.

“  Den 24. dagen i den første måneden
   sto jeg ved bredden av Storelven, det er Tigris. 

   Da jeg så opp,
   fikk jeg øye på en mannsom var kledd i lin
   og hadde et belte av Ufasgull om livet.
   Kroppen hans var som krysolitt, 
   ansiktet skinte som lynet,
   og øynene var som flammer;
   armene og bena så ut som skinnende bronse.
   Når han talte, lød røsten hans
   som lyden av en stor folkemengde.

   Jeg, Daniel, var den eneste som så synet.
   De mennene, som var med meg, så det ikke,
   men det kom stor redsel over dem,
   og de sprang og gjemte seg.
   Så ble jeg alene tilbake.

   Og da jeg hadde sett dette store synet,
   ble jeg helt maktesløs.
   Jeg skiftet farge og ble likblek;
   all min kraft var borte.
   Jeg hørte lyden av ordene hans,
   og da jeg hørte lyden av hans ord,
   falt jeg sanseløs ned med ansiktet mot jorden.” 

Et slikt syn ville vel skremt vannet av de fleste.
En veldig Gud i all sin storhet, men samtidig
en nær og imøtekommende venn og hjelper.
Slik er hans vesen, vår Herre og frelser.

Som ganske ung
arbeidet jeg i en menighetsbarnepark.
Der hadde vi en liten bildebok
med historien om Bartimeus.
Dette var barnas yndlingsbok.
De satt alltid som tente lys
og lyttet til den historien.


Markus evangeliet  forteller om denne blinde tiggeren.
Vi leser i  kap.10, 46-52  :

”  De kom til Jeriko, og da han dro ut av byen
   sammen med disiplene og en stor folkemengde,
   satt en blind mann ved veien og tigget.
   Han hette Bartimeus, sønn av Timeus. 

   Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret som kom,
   satte han i å rope :

   Jesus, du Davids sønn ! miskunn deg over meg !
   Og mange skjente på ham og ba ham tie,
   men han ropte bare enda høyere:

   Du Davids sønn, miskunn deg over meg !
   Da stanset Jesus og sa : Be ham komme hit !

   De ropte på den blinde og sa til ham :
   Vær ved godt mot ! Reis deg ! Han kaller på deg.

   Mannen kastet kappen av seg  og sprang opp
   og kom til Jesus.

   Hva vil du jeg skal gjøre for deg ? spurte Jesus.

   Den blinde svarte:
   Rabbuni, la meg få synet !

   Da sa Jesus til ham:
   Gå du ! Din tro har frelst deg.
   Straks kunne han se,
   og han fulgte Jesus på veien.” 


Hva var det ved denne historien
som bergtok ungene slik?
Kjærligheten, tror jeg.
Den unike, uselviske kjærligheten.

Den sprenger grenser.
Den strekker seg alltid litt lenger.
Den kjærligheten som vi mennesker
aner konturene av i kjærligheten til våre barn.
Når de roper i nød, springer vi til.
Når Daniel og Bartimeus ropte i sin nød,
sprang frelseren til.

Kjærligheten er den sterkeste kraften i universet,
og Gud er kjærlighet.


Den fullkomne kjærlighetens vesen beskrives
1.Kor.13,4-7  :

”  Kjærligheten er tålmodig,
   kjærligheten er velvillig,  
   den misunner ikke,
   den skryter ikke,
   er ikke hovmodig. 

   Den gjør ikke noe usømmelig,
   den søker ikke sitt eget,
   blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. 

   Den gleder seg ikke over urett,
   men har sin glede i sannheten.

   Kjærligheten utholder alt,
   tror alt, håper alt, tåler alt.”


Lengselen etter å bli elsket som vi er,
ligger i alle mennesker.
Det å kjenne seg verdsatt og spesiell,
gir næring til sjelen og styrker selvbildet vårt.


Jesus vil at du skal oppleve at du er unik.
Han vil få deg til å forstå at du er umistelig,
og at ingen kan erstatte din plass i hans hjerte.


Det står skrevet i  1.Joh.4, 16  :


”  Vi har lært å kjenne
   den kjærlighet Gud har til oss,
   og vi har trodd på den.

   Gud er kjærlighet,
   og den som blir i kjærligheten,
   blir i Gud, og Gud i ham.”




Fred med Gud.


”  Fredens vei kjenner de ikke.” ( Rom.3, 17 )


Bak vakre fasader skjuler det seg ofte mye grums.
Et nymalt hus ser alltid bra ut, men det forteller lite
om kvaliteten på det som finnes under malingen.

Jesus sier om de skriftlærde og fariseerne
at de er å ligne med kalkede graver.

Utvendige er de hvite/rene å se på,
men inni er de fulle av dødningeben og all urenhet.
Skinnet kan bedra, som en sier.


Paulus sier i  Rom.7, 22-23  :

”  Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov,
   men jeg merker en annen lov i mine lemmer.
   Den kjemper mot loven i mitt sinn
   og tar meg til fange under syndens lov
   som virker i lemmene.”


Mennesket er bundet av sin syndige natur,
og lever i en ufullkommen verden.

Derfor sier Jesus som oftest til de han møter:
”Hva vil du jeg skal gjøre for deg ?”

Og typisk er det at de tingene han gjør, er ting
som det ikke står i et menneskes makt å forandre.

Men Jesus kan.
Du kan legge dine innerste tanker og bekymringer
for frelserens føtter, og du kan være viss på
at han ser din sak.

Og når du har lagt det fram for ham,
kan du ta deg fri fra bekymringene dine,
i trygg forvissning om at han har kontrollen.


”  Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere;
   ikke den fred som verden gir. 

   La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.”
   ( Joh.14, 27 )


Det står skrevet i  Hebr.11,6  :

”  Uten tro er det umulig å behage Gud.
   For den som trer fram for Gud, må tro at han er til,
   og at han lønner dem som søker ham.”


Det var det Bartimeus gjorde.
Han håpet Jesus kunne hjelpe ham.
Derfor valgte han å sette sin lit til det,
og påkalte Jesu oppmerksomhet.

Derfor roper også du til ham, når du har behov for det,
fordi du tror at han kan hjelpe deg.
Ergo har du både tro på og tillit til
at han er der for deg.


I  Rom.8,24  står det :

”  For i håpet er vi frelst.
   Et håp som en alt ser oppfylt, er ikke noe håp.
   Hvordan kan noen håpe på det han ser ?” 

og vi leser i  Matt.17,20  :

”  Fordi dere har så lite tro, svarte han.

   Sannelig, jeg sier dere:
   Om dere har tro som et sennepsfrø,
   kan dere si til dette fjell:

   Flytt deg herfra og dit ! Og det skal flytte seg,
   og ingenting skal være umulig for dere.”


Troen er en gave, og gaver er gratis.
Men du får det mål av tro du trenger til enhver tid.
Det sørger Gud for. Verken mer eller mindre.

Evangeliene vitner om en Gud
som gjennom hele sin virketid her nede
etterjaget mennesker med
sin godhet og sin miskunnhet.
En Gud med et bankende hjerte
for alle som trengte ham.

Jesus var aldri for sliten for et menneske i nød.
Han levde med menneskene han møtte
gjennom alle deres nederlag og deres smerte.

Han gråter, og han ynkes inderlig, står det.
Han harmes, og han driver folk ut av tempelet.

Jesus er de hjelpeløses hjelper og de utstøttes venn.
Han er den som går i rette med
fariseernes dobbeltmoral og hovmod.

En frelst mann jeg kjenner,
fortalte en gang om sin frelse.
Han var alkoholiker og hadde, som så ofte før,
segnet om i en grøftekant på vei hjem fra byen.

Da hørte han en indre stemme si :

”Trond, nå går du fortapt !
Ikke fordi du drikker, men fordi du ikke tror på meg.”

Jesus elsker mennesket, - betingelseløst.
Derfor trenger du aldri være redd for
å legge livet ditt i hans hender.


Vi leser historien om det fortapte får i  Luk.15,1-7  :

”  Tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus
   for å høre på ham.

   Fariseerne og de skriftlærde
   ble forarget over dette og sa:
   Denne mannen tar imot syndere
   og spiser sammen med dem !

   Da fortalte han dem denne lignelsen:

   Dersom en av dere eier hundre sauer og mister en,
   lar han ikke da de nittini være igjen ute i marken
   og leter etter den som har gått bort
   til han finner den ? 

   Og når han finner den, blir han glad
   og legger den på skuldrene sine. 

   Straks han kommer hjem,
   kaller han sammen venner og naboer og sier:
   Gled dere med meg,
   for jeg har funnet igjen den sauen
   som var kommet bort.

   Jeg sier dere :

   På samme måte blir det større glede i himmelen
   over en synder som vender om,  
   enn over nittini rettferdige
   som ikke trenger omvendelse.” 


En mann jeg var i menighet sammen med i mange år,
pleide ofte å lese noen vers fra Salomos høysang.

Han hadde fra barnsben av
hatt en tung psykiatrisk diagnose,
som voldte ham mye smerte.
Disse versene elsket han.

Jeg opplevde dem ikke som ekstraordinære
før jeg en dag så at de faktisk beskrev
deler av mitt liv.
Og dette var versene.
De står skrevet i Høys.3, 1-4 :

”  Om natten lette jeg på mitt leie
   etter ham som mitt hjerte har kjær.
   Jeg lette, men fant ham ikke. 

   Jeg vil stå opp og gå rundt i byen
   og lete på gater og torg
   etter ham som mitt hjerte har kjær.
   Jeg lette, men fant ham ikke.

   Jeg møtte vaktmenn som gikk omkring i byen.
   Har dere sett ham som jeg har kjær ?

   Men ikke før var jeg gått ifra dem,
   så fant jeg ham som mitt hjerte har kjær.

   Da tok jeg tak i ham og slapp ham ikke
   før jeg fikk ført ham til min mors hus,
   inn i rommet der hun fødte meg.” 

Fra jeg var 13 år,
og til jeg var ferdig med ungdomskolen,
var jeg med i en kristelig ungdomsforening.

Jeg husker at jeg tagg meg til
å få begynne før ungdomskolestart,
selv om det ikke var regelen.
Jeg har i ettertid forstått at jeg var kalt av Gud.

Jeg var aktivt med i all aktivitet i klubben.
Vi hadde alle muligheter til å trives i nye lokaler
med ungdomsarbeidere og mange tilbud.

Likevel ble jeg stadig slitende
med ubesvarte spørsmål,
og ingen voksne ga meg
noen tilfredsstillende svar.

Det jeg så i Skriften,
stemte ikke med tolkninger jeg fikk presentert.

Forkynnelsen lød :
Frelst av nåde, men bevart av gjerninger.
Det stemte ikke med hva jeg så i Skriften.

Jeg visste at jeg hadde tapt mitt hjerte til Kristus,
men den forkynnelsen stemte ikke med
min indre overbevisning.

Jeg trakk meg derfor mer og mer unna,
og begynte å leve et ungdomsliv
utenfor menighetsfellesskapet.

Jeg hadde ingen begreper
om alternative menigheter,
og det skulle gå ni år av livet mitt
før jeg fant det fellesskapet
som hadde en lære i tråd med
min egen overbevisning.

I løpet av disse årene
hadde jeg alltid henvendt meg til Herren,
og jeg hadde bedt ham om å finne et fellesskap til meg
hvor jeg ville føle meg hjemme.

Jeg lette etter ham som min sjel elsker.
Jeg gråt meg i søvn mang en natt,
fordi jeg ikke følte jeg fant
den Jesus jeg hadde forelsket meg i.

Likevel, jeg klamret meg til håpet
om at han hørte mine rop.

Da han endelig tråtte ”synlig” fram for meg,
forsto jeg hvor nær han hadde vært
gjennom alle disse årene.

Jeg grep da begjærlig fatt i ham,
og slipper ham aldri.

Vi leser i   Rom.5, 1  :

”  Da vi altså er blitt rettferdige ved tro,
   har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus,” 

En gammel evangelisk sang lyder slik :


”  Takk, store Gud, du søkte også meg,
   da jeg drev om på syndens brede vei.
   Du fant meg, dro meg kjærlig til deg hen.


   Du ble mitt hjertes aller beste venn.” 

---



DEL 2 - OM LIVET MED GUD .

4. LIVET I GUD.


“  Jeg er vintreet, dere er grenene .
   Den som blir i meg og jeg i ham,
   han bærer mye frukt,
   men uten meg kan dere intet gjøre.”
   ( Joh.15, 5 )


*
Nådens møterom.

Tenk deg en tornado.
Den voldsomme kraften
som oppsluker og ødelegger
alt som kommer den nær nok.
Slik er menneskets stilling, uten Jesus, 
i forholdet til tornadoens skaper.

Men midt inne i en slik tornado er det stille.
En akse av stille rom midt inne i 
de raserende virvelstormene.

Et slikt rom er nåden som vi står i. 
Skjult i hans veldes kraft.

Og denne aksen når helt opp til åpen himmel.
Våre bønner stiger fritt opp til Guds hjerte,
og hans velsignelser og hans Ånds kraft 
har fri passasje ned over oss og våre liv.

Denne stillingen er unik,
og den er bare for dem
som ved troen på Guds løfter i Kristus
 har blitt forlikt med Gud.

Vi finner historiske bevis for dette
i jødefolkets forordninger
om gudstjenesten og tabernakelets, 
og senere, tempelets utforming.

Vi skal lese litt om dette i Mosebøkene,
og vi starter i 2.Mos.26, 30-33 :

”  Du skal reise helligdommen på rett måte,
   slik som det ble vist deg på fjellet. 

   Du skal lage et forheng av fiolett, purpurrød
   og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn.
   Du skal utføre det i kunstveving, med kjeruber. 

   Du skal henge det opppå
   fire gullkledde akasiestolper
   som det er gullhaker på,
   og som stårpå fire sokler av sølv.

   Rett under krokene skal du henge det,
   og innenfor forhenget skal du sette lovkisten.

   Forhenget skal være for en skillevegg
   mellom Det hellige og Det aller helligste.”


Det aller helligste. 
Kun en av jødenes presteskap
hadde adgangtil dette rommet,
og det var ypperstepresten. 

Han hadde kun adgang
en eneste gang, midt i året.

Det var på den dagen,
da han skulle gjøre bot for
 hele folkets synder det året.

Den gangen Moses fikk forordningene
om tabernakelets utforming, fikk han også
pålegg omå salve Aron, sin bror, til yppersteprest.
Hans sønner ble i sin tur satt til presteskap for folket.

Både tabernakelets utforming og oppbygging,
og presteskapets klesdrakter og renselsesprosesser
er ned til aller minste detalj beskrevet i Bibelen.

Det fantes ikke rom for tilfeldigheter her.
Bare yppersteprestens ulike plagg, fra topp til fot,
og fra innerst til ytterst, er beskrevet i 36 vers.

Hvordan kan det ha seg at disse tingene
er så vel beskrevet, når vår påkledning
synes å være helt uvesentlig for Gud?

Jesus sier i Matt.6, 25 :

”  Derfor sier jeg dere:
   Vær ikke bekymret for mat og drikke
   som dere må ha for å leve, og heller ikke
   for klærne som kroppen trenger.

   Er ikke livet
 mer enn maten,
    og kroppen mer enn klærne?”


Jødefolket ble av Gud utvalgt til å billedliggjøre,
dvs. konkretisere, abstrakte forhold
mellom Gud og mennesker.
Derfor er det viktig at bildet
uttrykker seg presist om usynlige ting.

Ypperstepresten, som bildet på Jesus,
var den eneste som kunne tre inn i møterommet
mellom Gud og mennesker, og overleve.
 Men bare etter en symbolsk renselsesprosess.

Men da Jesus ropte fullbrakt,
 revnet forhenget i tempelet i to deler.
Det forhenget som skilte mellom
det hellige og det aller helligste  var nå fjernet, 
og menneskeheten var igjen
forlikt med Gud i Jesus.

I denne posisjonen 
skal et frelst menneske leve sitt liv.

Det er nå omsluttet av hans veldige kraft. 
Mennesket har fått fred med Gud.
Den nyfødte himmelborger er velsignetmed
alt han trenger for livet videre.

Vi leser i 1.Pet. 5, 10:

”  En kort tid må dere nok lide;

    men all nådes Gud,
    som ved Kristus har kalt dere
    til sin evige herlighet,

    han skal utruste dere,
    gi dere kraft og styrke
    og stille dere på fast grunn.”


”All nådes Gud, ….han skal .....” 
Nåden er altså relatert til Gud. 

”.... utruste oss, gi oss kraft og styrke, 
og stille oss på fast grunn.”
 
Guds ansvar og oppgave.
 Ikke vår. Ikke andre menneskers.

”Pass på deg selv, du,” svarer Jesus Peter,
når han bekymrer seg for en annens liv.

Vi kan lese det i Joh.21, 20-22:

”  Peter snudde seg
   og så at den disippel Jesus hadde kjær,
   fulgte etter.

   Det var han som hadde lent seg
   tilbake mot Jesus ved måltidet og spurt: 
   Herre, hvem er det som skal forråde deg ?

   Da nå Peter fikk se ham, sa han til Jesus :
   Herre, hva skal så skje med ham ?

   Jesus svarte :
   Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, 
   hva angår det deg? Følg du meg !”


Følg du meg ! Svaret, - i et nøtteskall.

Ef.2,10 står det:

”  For vi er hans verk,
   skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger,
   som Gud på forhåndhar lagt ferdige,
   for at vi skulle gå inn i dem.”

Hans verk. Hans kunstverk.
Formet og dannet av ham, 
etter hans allmakts råd.

 Plassert i verden etter hans vurdering, 
på det sted og den plass han vil ha oss.

Vi leser i 1.Kor.1, 26-31:

”  Brødre, tenk på hvem dere selv er,
   dere som ble kalt: ikke mange vise,
   menneskelig talt, og ikke mange med makt 
   eller av fornem ætt.

   Men det som går for
   å være uforstandig i verden,
   utvalgte Gud seg
   for å gjøre de vise til skamme.

   Det som regnes for svakt i verden,
   utvalgte Gud seg
   for å gjøre det sterke til skamme. 

   Det som står lavt i verden,
   det som blir foraktet,
   det som ingenting er,
   det utvalgte Gud seg 
   for å gjøre til intet det som er noe, 
   for at ikke noe menneske
   skal rose seg overfor Gud.

   Dere er hans verk ved Kristus Jesus,
   han som har blitt vår visdom fra Gud, 
   vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning,

   for at den som roser seg,
   skal rose seg av Herren,
   slik det står skrevet.”

Tenk på tornadoen igjen.
Se for deg at du står midt inne i den stille aksen.
Mens tornadoen farer fram med veldig kraft,
er du tilstede i dens midte. Du skal være 
mesterens observatør og håndtlanger, 
overalt hvor han fører deg.

Da Jesus var her nede,
var det nettopp den stillingen disiplene var i.

Vi leser i Mark.10,13-16:

”  De bar små barn til ham for at han
   skulle røre ved dem;
   men disiplene ville vise dem bort.

   Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem:

   La de små barn komme til meg, 
   og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.

   Sannelig, jeg sier dere :
   Den som ikke tar imot Guds rike 
   likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det.

   Og han tok dem inntil seg,
   la hendene på dem og velsignet dem.”


Disiplene er i en læringsprosess,
og Jesus underviser.
Om hva?

Skal de lære at barn ikke skal holdes unna ham,
selv om det er hektisk og folksomt ?
Det er den rent praktiske konklusjonen
vi trekker av det. Det er bokstavenes innstruks.

Men det blir ufullstendig uten
en klar forståelse av hvorfor.

I egenrådig iver etter å gjøre det rette,
kunne en se for seg at disiplene
nærmest begynte å ”headhunte” barn,
for å bringe em til Jesus.

Men forklaringen følger.
 Jesus sier ”Guds rike hører barna til.”
 
Og så legger han til:
”Dersom du ikke tar imot Guds rike slik som barna,
kommer du ikke inn i det.”

Jesus underviser disiplene om Guds veier og tanker.
Han gjør dem kjent med Gud.

Og disiplene tenkte og undret seg nok mye
over det Jesus sa. De var hele tiden inne
i den prosessen, som skulle gi dem
forståelsen av Guds rette vesen.
La oss se hva Jesus sier i samme kap. i v.21-27
til den unge, rike mannen:

”  Jesus så på ham og fikk ham kjær, og sa:
   En ting mangler deg:

   Gå bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige.
   Da skal du få en skatt i himmelen.
   Kom så og følg meg !

   Men han ble nedslått over dette svaret
   og gikk bedrøvet bort, for han var svært rik.

   Da så Jesus seg rundt
   i kretsen av disiplene og sa:

   Hvor vanskelig det vil være for dem som eier mye,
   å komme inn i Guds rike.

    Disiplene ble forferdet over Jesu ord.
   Men han sa igjen:

   Barn, hvor vanskelig det er
   å komme inn i Guds rike.
   Det er lettere foren kamel
   å gå gjennom et nåløye
   enn for en rik å komme inn i Guds rike.

   Da ble de enda mer forskrekket
   og sa til hverandre:

   Hvem kan da bli frelst?

   Jesus så på dem og sa:

   For mennesker er det umulig,
   men ikke for Gud.
   Alt er mulig for Gud.”

Her hører vi at disiplene blir opprørt
,fordi de ikke forstår.
De samtaler seg imellom.
 
Hadde ikke Jesus vært der
for å oppklare og lære dem,
kunne de ha konkludert seg
langt ut på viddene.

Men Jesus forklarer og belyser,
og disiplene,de spør og graver. 

Jesus tiltaler også disiplene som barn.
Barnet, som er avhengig av foreldrenes
uinnskrenkede kjærlighet. Barnet,
som lekent og lykkelig kan leve sitt liv
i trygg forvissning om at det blir elsket som det er, 
og blir omsorgsfullt skjøttet og fulgt opp.
Barnet, som elsker sitt opphav for nettopp dette.
Barnet, som søker sine foreldre i alle livets situasjoner,
fordi det vet at der vil de finne det de trenger. Alltid!

Slik var alle barn tenkt å leve, 
men også foreldre/barn- forhold
er begrenset av menneskets natur.

Likevel, i Herrens nærhet, 
kan vi alle leve som disiplene gjorde den gangen.
Spørrende, undrende, observerende, imponerte.
Ja, så fasinerte ble disiplene av den Jesus de møtte,
at de var villige til å fristille seg
fra alt som hindret demi å følge ham.


*
Rettferdighetens tjeneste.

”Dere er blitt frigjort fra synden,
og er blitt slaver for det som er rett og godt.”
( Rom.6, 18 )


Paulus omtaler her sin tjeneste i verden.
Han fåri oppgave å forkynne
nådens evangelium for hedningene.
Han trer dermed inn irettferdighetens tjeneste.

Rettferdighetens tjeneste. Hva er så det?
Noen mennesker tjener verdens barnelærdom.
Lønn etter innsats i den herværende verden.
Andre gjør den samme tjenesten for Gud,
i håp om å unngå dødsdommen
og ved eget strev nå himmelen.

Noen har innsett at det toget har gått,
og de har tatt imot frelsen av nåde.

Deres problem er at de fortsetter
å gjøre seg til for Gud, i den tro
at han da vil begunstige dem ekstra mye. 
De tenker at de ved sin innsats
oppnår ekstra helliggjørelse, nådegaver,
jordisk lykke eller annet.

Ergo, et graderingssystem innenfor rammen av frelsen.

Men du kan jekke deg ned igjen.
Det at du fyller din plass er forventet av deg.
Du lever i Ham og av Ham.
Hans ønsker er din lov,
men de er samtidig din vilje.
Det skal han sørge for.


Paulus skriver i 1.Kor. 9,16:

”  Det at jeg forkynner evangeliet
   er ikke noe jeg kan rose meg av,
   for det ligger på meg som en tvang.
   Ve meg, om jeg ikke forkynner evangeliet.”

Paulus ble kalt fra en mektig posisjon.
Det står om ham at han var ulastelig etter loven.
Han var opplært i skriftene av en vel ansett mann.
Han var en nidkjær jøde, og en forfølger 
av menighetene.

Men når han møter Jesus på veien til Damaskus,
går det opp for ham hvem han har satt seg opp imot.
Han opplever ”nærkontakt av tredje grad”,
og han forstår med ett for hvem han bør frykte.
Men han forstår også etter hvert 
hvem som er verd å elske.
Han sier i Fil. 3, 3-9 :

”  For det er vi som er de omskårne,
   vi som gjør vår tjeneste ved Guds Ånd;
   vi har vår ros i Kristus Jesus 
   og setter ikke vår lit til noe menneskelig.

   Jeg har riktig nok det jeg kan vise til
   av menneskelige fortrinn.
   Om noen mener at han kan stole på slikt,
   kan jeg det enda mer.

   Jeg er omskåret på den åttende dag,
   er av Israels folk og Benjamins stamme,
   en hebreer født av hebreere, 
   en fariseer i forhold til loven.

   Men det som før var en vinning for meg,
   ser jeg nå som et tap på grunn av Kristus.
   Ja, jeg regner alt som tap, fordi det å kjenne
   Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd.

   For hans skyld har jeg tapt alt, 
   og jeg ser det som skrap
   for at jeg kan vinne Kristus, og være i ham.

   Her har jeg ikke min egen rettferdighet,
   den som loven gir, men den rettferdighet jeg får
   ved tro på Kristus, den som er fra Gud 
   og bygger på tro.”
 

Følg meg, sa engang Jesus til Paulus, 
og Paulus fikk erfare at han aldri skulle angre på det.

All den anseelse og makt hans gamle liv gav ham,
er for intet å akte mot det å finnes i Kristus, sier Paulus.
Du og jeg har også den samme friheten til å velge.

Men friheten i Kristus 
er ikke friheten til å gjøre veivalg etter innfallsmetoden.
Det finnes bare en vei som er riktig for deg,
og alltid bare et valg som er Guds vilje med deg.
Det høres ut som stram regi på stram line,
og det er det!

Men fortvil ikke.
Gud bryr seg lite om fargen på sokkene dine,
og ergo behøver ikke du bekymre deg over det heller.
Bekymringer er, generelt sett, en plage
i menneskers liv. Men du trenger ikke engste deg,
selv om du gjør det. Det er det stor trøst i.

Matt. 6, 25-34 står det :

”  Derfor sier jeg dere :
 
   Vær ikke bekymret for mat og drikke
   som dere må ha for å leve,
   og heller ikke for klærne som kroppen trenger.

   Er ikke livet mer enn maten
   og kroppen mer enn klærne?

   Se på fuglene under himmelen!
   De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus,
   men den Far dere har i himmelen,
   gir dem føde likevel.
   Er ikke dere mer verd enn de?

   Hvem av dere kan vel med all sin bekymring
   legge en eneste alen til sin livslengde?  
   Og hvorfor er dere bekymret for klærne?
   Se på liljene på marken hvordan de vokser!
   De arbeider ikke og spinner ikke,
   men jeg sier dere:
   Selv ikke Salomo i all sin prakt
   var kledd som en av dem.

   Når Gud kler gresset på marken så fint,
   det som står der i dag og kastes i ovnen i morgen,
   hvor mye mer skal han ikke da kle dere? 
   Så lite tro dere har !

   Vær altså ikke bekymret og si:
   Hva skal vi spise?
   eller: Hva skal vi drikke?
   eller: Hva skal vi kle oss med? 
   Alt dette er hedningene opptatt av;
   men den Far dere har i himmelen vet
   at dere trenger alt dette.

   Søk først Guds rike og hans rettferdighet,
   så skal dere få alt det andre i tillegg.

   Så vær ikke bekymret for morgendagen;
   morgendagen skal bekymre seg for seg selv.
   Hver dag har nok med sin egen plage.”


Nei, de daglige trivialiteter skal gå sin gang,
og det uten at du skal være nødt til å bekymre deg
for fremtiden din. Dette gjør nok ikke noe
 uutslettelig inntrykk på dagens unge.
Men i tidligere tider, og andre steder i verden,
har disse løftene vært verd sin vekt i gull.

Et av yndlingsordene til mange lovtreller
er å finne i Jak. 2, 14-17:

”  Mine brødre!
   Hva hjelper det om noen sier han har tro,
   når han ikke har gjerninger? 
   Kan vel troen frelse ham?

   Sett at en bror eller søster
   ikke har klær og mangler mat for dagen,
   og en av dere sier til dem:

   Farvel, hold dere varme og spis dere mette -
   hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem 
   det kroppen trenger.

   Slik er det også med troen:
   Har den ikke gjerninger,
   er den rett og slett død.”


Og med disse ord i hånden,
slår de tilsynelatende tilbake
alt mas om at troen alene frelser.

Men siden Skriften selv hardnakket hevder
at troen alene frelser, blir løsningen følgende:
“Du blir frelst ved tro, men bevart ved gjerninger.”
Det er forvirringens totale seier.

Vi leser videre i Jak. v. 18:

”  Noen kan si: 
   Den ene har tro, den andre har gjerninger.
   Vis meg din tro uten gjerninger,
   så vil jeg vise deg min tro av mine gjerninger.”


og i v.24-26 :

”  Dere ser altså at et menneske
   blir erklært rettferdig ved gjerninger
   og ikke bare ved tro.

   Var det ikke slik med skjøgen Rahab også?
   Hun ble erklært rettferdig på grunn av gjerninger,
   fordi hun tok imot utlendingene 
   og slapp dem ut av byen en annen vei. 

   For som kroppen er død uten ånd, 
   er troen død uten gjerninger.”
 

Mange tror på Gud. Djevelen også.
Det betyr ikke at han har tatt imot ham 
som sin mester og frelser. Nei, tvert imot.

Legemet er dødt uten ånd, leser vi.
Men vi som er frelst, vi har Guds Ånd.
Den er pantet på vårt samfunn med ham.

”Ta mitt åk på dere,” sier Jesus.
”Det er gagnlig og lett.”
 
Ja, hvorfor er det åket han oppfordrer oss
til å ta på oss så mye lettere enn det vi hadde i verden,
og som vi nå har fått legge av oss?

Paulus sier i 1 Kor. 6, 12:

”  Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner.
   Jeg har lov til alt men jeg skal ikke la noe 
   få makt over meg.”


Loven, med sine absolutte, allmenngyldige krav,
var gagnlig til sitt bruk. Nemlig å føre mennesket til
erkjennelse av behovet for frelse av nåde, ved tro.

Men livet som så følger skal også leves av nåde,ved tro.
Dette er det Jakobs brevtekst snakker om.

Det loviske kravet er vekk. Det var likt for alle.
Men da du tok imot Jesus som Herre og frelser
og ønsket ham velkommen inn, da kom han
med det for øye å følge deg helt hjem til himmelen.

Derfor fikk du del i hans Ånd,
og ble født inn i den kongelige familie.
Et patriarkalsk samfunn, 
hvor Guds ønsker med ditt liv er din lov.

Hvorfor?
Fordi han vet best hva som er til gagn for deg.
Velger du å trosse hans vilje,
skaffer du deg bare ris til egen bak.
Du vil nemlig aldri kunne bli så tilfreds med noe,
som du vil bli med det livet han har planlagt for deg.

Mange tror de vil savne sitt gamle liv,
og tar derfor med seg deler av det inn i livet med Gud.
Resultatet blir ofte en slags allianse,
som ikke lar seg alliere, og det blir en innbyrdes
drakamp som er svært slitsom.

Gud peker på det han vil,
og fristeren egger deg til å finne på andre ting.

David var en mann som stadig var i hardt vær.
David-salmene vitner om hans tanker,
og om forholdet hans til Gud.
I livets stormvær roper han i sin nød på Guds hjelp,
og når det stilner vet han hvor han skal rette sin takk. 

”  Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting.
   Han lar meg ligge i grønne enger;
   han leder meg til vann der jeg finner hvile,
   og gir meg ny kraft. 
   Han leder meg på de rette stier 
   for sitt navns skyld.

   Selv om jeg går i dødsskyggens dal,
   frykter jeg ikke for noe vondt.
   For du er med meg.
   Din kjepp og din stav, de trøster meg.

   Du dekker bord for me
   like for øynene på mine fiender.
   Du salver mitt hode med olje, 
   mitt beger flyter over.

   Bare godhet og miskunn skal følge meg
   alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus 
   gjennom lange tider.” ( Salme 23. ) 


" Kast på Herren det som tynger deg!
   Han vil sørge for deg!
   Han vil aldri i evighet
   la den rettferdige vakle.”
   ( Salm. 55, 23 )
 


David snakker av erfaring, og erfaring er en viktig del
av et menneskes gudsliv.

”  Kom til meg, alle dere som strever 
   og bærer tunge byrder,
   så vil jeg gi dere hvile.

   Ta mitt åk på dere og lær av meg,
   for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet,
   og dere skal finne hvile for deres sjeler.

   For mitt åk er godt, og min byrde lett..”
   ( Matt. 11, 28-30 )


Jesu egne ord.
Men er ikke dette motsetninger, da?

Det er en innbydelse fra Herren til hver enkelt av oss.
Livene våre tynges av bekymringer over dagen og fremtiden.
Sorg og sykdom. Familiens ve og vel.
Barnas oppvekstvilkår og fremtidsutsikter.
Rundt oss ser vi verden falle fra hverandre.
Alle sikre og forutsigbare strukturer går i oppløsning.
Og midt i alt dette skal mennesket, som Askeladden,
ut i verden og friste sin skjebne.

Dette er det Jesus snakker om. Dette kan du få hvile fra.
Men også din egen utilstrekkelighet omsluttes av dette løfte.

Den som har badet, er ren.
Og badet i Frelserens offerbloder er anklageren umyndiggjort.
Da kan du hvile fra fortvilelsen over din egen syndige natur.

En bibellærer jeg har stor respekt for, 
pleier å si det slik: 

”Ser du på verden, blir du forvirret.
Og ser du på deg selv, blir du fortvilet.
Men ser du på Jesus, blir du forvandlet.”
 
Med utgangspunktet ved Jesu hjerte
og løftene om hvile fra ditt usle liv,
oppfordres du tilå følge ham.
Ta hans åk på deg, i stedet for ditt eget,
som du er blitt forsikret om at han har tatt seg av.


”For,” sier han. ”Mitt åk er gagnlig, 
og min byrde er lett.”
 
Livet er ingen dans på roser.
Livet i verden var det ikke,
og livet i Jesus er det ikke.
Men det er en annen dans.
Og livet i Ham er et langt rikere liv
enn du noen gang kunne forestille deg.

Trellens liv er ikke det.
Bokstavrytternes gudsliv er omtrent dobbelt så tungt 
som det var, da de fritt og uhemmet levde i verden.
De strever med å flikke på sine verdslige,
ufullkomne liv etter lovens bokstav.
De bærer derved både sitt gamle åk 
og et nytt ”lovkravsåk” på sine skuldre.
Just som jødene, og alle andre religiøse mennesker.

Jer. 6, 16 står det :

”  Så sa Herren: Still dere på veiene og se!
   Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode!
   Gå på den, så finner dere hvile.

   Men de svarte: Vi vil ikke gå der.”


”Se, jeg forkynner dere en stor glede,” 
sa engelen, da Jesus ble født,
”som skal vederfares alt folket.” 
Til alles glede ble han sendt.

Jesu åk er gagnlig og lett.
Når mennesker unngår å velge det, 
er det fordi de ikke kjenner Gud.
De forstår ikke og opplever ikke fordelen av, 
og rikdommen ved, å leve i Herrens midte.

Da Guds Ånd ble sendt oss, var det dette
han ville vise den nye himmelborger.
Han visste, at det nære forholdet
og kjennskapet til Frelseren 
ville føre til at mennesket
foretrakk Guds veier
fremfor sine egne. 

Da ble ikke den tette kontakten og den tjenende rollen
 et offer for mennesket, men en glede og et privilegium.
Det er da også stor forskjell på det å være tjenerskap
 og det å være barn. En tjener kan, 
hvis han ikke oppfyller sin Herres ønsker, 
risikere oppsigelse. Men et barn står i en annen stilling.

Rom. 8,14-15 står det :

”  Alle som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.
   Dere har ikke fått trelldommens ånd,
   så dere igjen skulle være redde.
  
   Dere har fått barnekårets Ånd
   som gjør at vi roper: Abba, Far!”
 

La oss ta for oss kronprinsesse Mette Marit.
Hun levde et liv som alle andre i verden.
Hun var sin egen lykkes smed, og det gikk så der.
Men da hun takket ja til kronprinsens tilbud,
måtte hun legge av seg sine gamle vaner.
I stedet fikk hun et nytt liv og en ny rolle, som kongelig.

Med denne nye rollen fulgte mange privilegier,
men også forpliktelser. Som del av den kongelige familie,
må hun ta sin del av oppgavene i tjeneste
til beste for folket. Dette visste hun, da hun sa ja til
å være kronprinsens hustru. Men hun var blitt kjent med
og forelsket i kongesønnen. Derfor var valget enkelt.

For en del år siden kom en låt ut med tittelen
Power of love.” Fritt oversatt lyder refrenget 
omtrent som følger:

”For jeg er din kvinne, og du er min mann.
Når som helst du roper på meg, gjør jeg alt hva jeg kan.
Vi er på vei mot noe. Et sted jeg aldri har vært.
Noen ganger er jeg redd, men jeg er rede til å lære,
ved kraften i kjærligheten.”

Den Hellige Ånd. 

”  Dette har jeg sagt dere
   mens jeg ennå er hos dere.

   Men talsmannen, Den Hellige Ånd, 
   som Faderen skal sende i mitt navn,
   han skal lære dere alt

   og minne dere om alt det jeg har sagt dere.”


Siden Jesus ikke lenger ville være tilstede
i fysisk forstand, skal vi se på hva disiplene ble lovet av Jesus, 

før han dro hjem til himmelen.

Ap.gj, 4-5 og 8-9:

” En gang han spiste sammen med dem, sa han:
   Dere skal ikke forlate Jerusalem,
   men vente på det som Faderen har lovt
   og som jeg har talt om.”

” Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd
   kommer over dere, og dere skal være mine vitner
   i hele Jerusalem og hele Judea, i Samaria
   og like til jordens ender.”


Den Hellige Ånd.
I Johannes evangelium omtales han også
som talsmannen.

Det står skrevet i Joh. 14, 16-17:

”  og jeg vil be Faderen,
   og han skal gi dere en annen talsmann,
   som skal bli hos dere for alltid sannhetens Ånd.

   Verden kan ikke ta imot ham,
   for verden ser ham ikke og kjenner ham ikke.
   
   Men dere kjenner ham;
   han blir hos dereog skal være i dere.”

Han sender disiplene, og alle som tar imot ham
som frelser og Herre, sin egen Ånd
for å fortsette den oppgaven han personlig tok seg av
mens han var på jorda.

Det får meg til å tenke på Aladdin og tryllelampen.
Så lenge Aladdin hadde lampen med seg,
hadde han et unikt fortrinn i forhold til alle rundt seg.
Bakdelen med ånden i lampen var selvfølgelig
at den kunne falle i urette hender.
Lampeånden måtte jo adlyde innehaverens minste vink.

Slik er det ikke med Den Hellige Ånd.
Denne Ånden har sin bolig i hvert eneste
frelste menneske, og kan følgelig aldri fallei urette hender.

Men Den Hellige Ånd er ikke din underordnede,
men din overordnede. Hans ønsker er din lov. Ikke omvendt.

Noen tror Den Hellige Ånd er en slags
vikarierende julenisse. Bare du ber nok, er snill nok,
leser i Skriften nok osv., så åpner han gavesekken
og lar velsignelsene strømme ned over deg
etter den ønskelisten du på forhånd har oversendt.
Når så uttellingen ikke blir som du har tenkt deg,
konkluderer du med, at du nok ikke har vært snill nok i år.

Men neste jul skal du ”reise kjerringa”,
så ikke du blir den som står igjen med
den ynkeligste gavehaugen.

Det er lett å føle seg lite verdsatt i en slik situasjon,
spesielt når de, som har fått de største pakkehaugene,
skryter av sin velfortjente bonus.

Men verst blir det å treffe de
som åpenbart skryter på seg
større bonus enn de vitterlig har mottatt.
Det er fristende da å plusse litt på sitt eget utkomme,
for at ikke gapet på popularitetsbarometeret
skal virke fullt så stort.

Og da er festen i gang. Hykleriet kan begynne.
Enten må du være med på karusellen,
eller du må stoppe opp og hoppe av.

Dette har ingenting med Den Hellig Ånd å gjøre.
Bildet bør kunne tale for seg selv.
Det trenger ingen tilføyelser.

Den Hellige Ånd er Guds Ånd.
Dens virke er derfor tuftet på Guds nåde og kjærlighet.

La oss se hva Skriften sier om Den Hellige Ånd.

Vi leser i Rom. 8, 24-28:

”  For i håpet er vi frelst.
   Et håp som en alt ser oppfylt, er ikke noe håp.
   Hvordan kan noen håpe på det han ser ?

   Men hvis vi håper på noe vi ikke ser,
   da venter vi med tålmodighet.
   På samme måte kommer også Ånden
   oss til hjelp i vår svakhet.

   For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett,
   men Ånden selv går i forbønn for oss
   med bønn som ikke kan uttrykkes i ord.

   Og Gud som gransker hjertene, vet hva Ånden vil;
   for det Ånden ber om for de hellige, er etter Guds vilje.
   Vi vet at alle ting tjener til det gode
   for dem som elsker Gud,
   dem han har kalt etter sin frie vilje.”


Og i 1.Kor. 2,10 :

”  - dette har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd.”


og i v.12-13 :

” Vi har ikke fått verdens Ånd,
   men den Ånd som er fra Gud,
   for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde
   har gitt oss.”


Åndens virksomhet er sentral i et frelst menneskes liv,
og den har til oppgave å vise oss hva vi har fått i Gud.
Det gjør han ved å la oss få se stykke for stykke
av sin store gavepakke. Legg merke til ordlyden.
”Hva han har gitt....”,og ikke hva vi kan oppnå
ved fortjeneste.

Det var Ånden som åpenbarte vår stilling innfor Gud,
og derved førte oss fram til frelse.
Det er også Ånden som stadfester for oss
vår stilling i ham. Han er også den
som skal veilede oss gjennom livet.

Det ligger et fundament fast
under et frelst menneskes føtter,
i forholdet til Gud og himmelen.

Men livet her nede, som frelste mennesker,
krever personlig veiledning og ulike nådegaver.
Disse gavene er ikke personlige gaver til egennytte,
men gaver som gis etter som det er nyttig
i den tjenesten vi står i.
Det er en uting at noen ser disse nådegavene
som en form for personlig premiering.

La oss se litt på hva Paulus skriver om nådegavene.

Vi leser i 1.Kor. 12, 4-11:

”  Det er forskjellige nådegaver,
   men Ånden er den samme.
   Det er forskjellige kraftige virkninger,
   men Gud er den samme, han som virker alt i alle.

   Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne
   slik at det blir til gagn.
  
  Ved Ånden blir det gitt den ene å forkynne visdom,
   en annen får ved den samme Ånd
   å meddele kunnskap.

   En får en særskilt trosgave ved den samme Ånd,
   en annen får den nådegave å helbrede
   ved den ene og samme Ånd,
   og en får kraft til å gjøre mektige gjerninger.

   En får den gave å tale profetisk,
   en annen å bedømme åndsåpenbaringer,
   en får ulike slag av tungetale,
   en annen tydning av tungetale.

   Alt dette virker den ene og samme Ånd,
   som deler ut sine gaver til hver enkelt, slik han vil.”


Gaver fra samme kilde,
kanalisert ut til mennesker gjennom oss.
Vi blir utstyrt forskjellig.
Det gjør oss avhengige av hverandre.
Ulike deler av samme legeme.

Og alt, både helbredelse og formidling av kunnskap,
er tjenestegaver fra Gud.

Guds Ånd skal lede deg og lære deg.

Men hvordan kan du være sikker på at du er ”i ledelsen”?
Det er ikke lett å slå seg til ro med at Gud har oversikten.

Vi leser i i Ef.2, 10:

”  For vi er hans verk,
   skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger,
   som Gud på forhåndhar lagt ferdige,
   for at vi skulle gå inn i dem.”

Ferdiglagte gjerninger. Hva ligger i det?

Paulus sier i 1.Kor. 3, 6 :

”Jeg plantet, Apollos vannet; men Gud ga vekst.”

Når Gud fant det formålstjenlig å plante,
fikk Paulus beskjed om det via den Hellige Ånd.
Så arbeidet Gud i det skjulte med veksten.
Når tiden var moden for det,
ga Gud så Apollos beskjed om
å vanne det ordet som Paulus hadde plantet.
Han sørget altså for ytterligere næring i rette tid.
Vi leser i Ef. 5,15-17:

”  Pass derfor nøye på hvordan dere lever,
   ikke som tåpelige mennesker, men som kloke,
   så dere kjøper den rette tid, for dagene er onde.
   
   Vær ikke uforstandige,
   men forstå hva Herrens vilje er.”

Noen tror de bare kan gå i gang
med aktiviteter etter eget hode,
og så skal Gud komme springende etter
å velsigne et hvert tilsynelatende godt formål.

Men bak enhver aktivitet iscenesatt av Gud
i det synlige, har det foregått et skjult arbeid
forut og parallelt.

Derfor er Åndens oppgave,
som veileder i våre liv, flersidig,
og nødvendig for å formidle Guds vilje for og i oss.

Han åpenbarer også skriftordet for oss,
etter som det er nyttig for den enkelte.

Vi leser i Rom.7, 5-6:

”  Så lenge vi var i vår syndige natur,
   ble syndene og lidenskapene
   vakt til live av loven og virket i lemmene våre,
   så vi gjorde det som fører til død.
   Men nå er vi løst fra loven,
   fordi vi er døde fra loven som bandt oss.

   Vi tjener Gud i et nytt liv, i Ånden,
   og ikke som før etter bokstaven.”


og i 2.Kor. 3, 4-6:

”  Denne overbevisning har vi i Kristus, for Guds ansikt.
   Ikke slik at vi av oss selv er i stand til dette;
   vi kan ikke tenke ut noe,som kom det fra oss.

   Det er Gud som har satt oss i stand til det,
   han som gjorde oss til tjenere for en ny pakt,
   som ikke bygger på bokstav, men på Ånd.
   For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.”


En ting står klart. Dette krever nærkontakt.
La meg derfor presentere deg for et bilde.

Tenk deg at du blir medlem av en stupeklubb.
Du kan i utgangspunktet ikke stupe.
Mange av de andre stuper uten å blunke.
Det går av seg selv. Tilsynelatende.
Likevel. Disse var også nye en gang.

Litt usikker setter du deg for deg selv
med en instruksjonsbok, for på egen hånd

å prøve å lære deg stupekunsten.
Men det er ikke enkelt på tørt land.

Da kommer en mann bort til deg. Det er treneren.
Han har for lengst sett deg og forstått
hva du holder på med.
Han er olympisk mester
og flere ganger verdensmester i stup.

Nå har han jobbet som trener i mange år.
Utallige nye stupere har han innført i stupingens mysterier,
og nå er det deg han har kommet til.
Han er tillitvekkende i sin framferd
Tålmodig og imøtekommende.
Du forstår intuitivt at han har ditt beste i tankene.

”Kom,” sier han
”Følg etter meg til vannet, så skal jeg lære deg.”
Han rekker deg hånden, og du følger med.

Slik begynner ditt bekjentskap med treneren,
og slik begynner ditt bekjentskap med Den Hellige Ånd.

Det er ikke noe i veien med instruksjonsboka.
Men du trenger en til å forklare innholdet,
og til å veilede deg underveis
for å bli fortrolig med vannet. 
En som oppmuntrer deg og hjelper deg.

Bibelen snakker om en ”åndelig trener” og veileder,
som skal stadfeste, styrke, grunnfeste og dyktiggjøre deg
i det livsløpet Gud på forhånd har staket ut for deg.

Glem deg selv.
Enten du nå er opptatt av hvor bra du er
eller hvor elendig du er.
Begge deler er selvopptatthet,
og dermed bortkastet tid.

Den kjente Kina-misjonæren Annie Skau Berntsen,
ble en gang spurt om hvordan hun levde sitt liv?
Hun svarte da : ”Et lite blikk på meg selv,
og så tusen blikk på Jesus, et lite blikk på meg selv,
og så tusen blikk på Jesus ............... .” 

 
Vi leser i Ef. 2, 8-10:

”  For av nåde er dere frelst, ved tro.
   Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.

   Det hviler ikke på gjerninger, 
   for at ingen skal rose seg.

   For vi er hans verk,skapt i Kristus Jesu
   til gode gjerninger,
   som Gud på forhånd har lagt ferdige
   for at vi skulle gå inn i dem.”
 

Ferdiglagte gjerninger, som vi er tiltenkt å vandre i.
Bevisst eller ubevisst?

Jeg tror nok noen hver
vil forbauses over episoder i sitt liv,
som de selv ikke hadde
noen åndelig tanke bak,
men som viste seg å ha betydning for 
et annet menneske på veien hjem.


Det står skrevet i Matt. 25, 34-40 : 

”  Så skal kongen si til dem på sin høyre side :
 
   Kom hit, dere som er velsignet av min Far,
   og ta det rike i eie som er gjort i stand for dere
   fra verdens grunnvoll ble lagt.

   For jeg var sulten, og dere gav meg mat;
   jeg var tørst, og dere gav meg drikke;
   jeg var fremmed , og dere tok imot meg;
   jeg var uten klær, og dere kledde meg;
   jeg var i fengsel, og dere besøkte meg. 

   Da skal de rettferdige svare:
   
   Når så vi deg fremmed og tok imot deg,
   eller uten klær og kledde deg?
   
   Og når så vi deg syk eller i fengsel,
   og kom til deg?

   Men kongen skal svare dem:
   Sannelig, jeg sier dere:

   Det dere gjorde mot
   en av disse mine minste brødre,
   gjorde dere mot meg.”


Jeg skal ta et eksempel fra mitt eget liv.
For mange år siden, var jeg gjennom en krise i livet mitt.
En søndag formiddag dro jeg inn til byen, litt tilfeldig.
Jeg var fortvilet og nedbrutt, og jeg var sint på Gud.

Så jeg ropte til Herren:
”Jeg vil ikke leve med deg mer
 Jeg har ingen glede av å leve med en slik Gud.”

Jeg vandret litt tilfeldig langs utstillingsvinduene,
før jeg gikk bort til tre store vinduer i en skobutikk.
I det jeg kikker inn av det første vinduet,
blir jeg oppmerksom på et lite, rundt klistremerke
 i øyehøyde.
 
På merket står det skrevet: ”DU BEHØVER JESUS.”
 
Det støkk i meg, men jeg neglisjerte det trassig,
og gikk videre til neste vindu. 

Samme merke: ”DU BEHØVER JESUS.”
 ”Nei !”ropte jeg, og gikk.

Siste vindu lå rundt hjørnet, og historien gjentok seg.
”DU BEHØVER JESUS.”Da smeltet jeg.
”Ja vel,” sa jeg, og dro hjem.

Han, Herren Jesus, visste hva jeg trengte.
Han så min fortvilelse og smerte, 
og ga meg på denne måten
en forsikring om at han så meg 
og hadde fulgt meg hele tiden.
Herren var på rett sted, til rett tid.

Noen hadde, uten å vite at jeg kom den formiddagen,
tilfeldig eller bevisst, satt tre små klistremerker 
på skobutikkens vinduer.

Guds veier er uransakelige.
Men er du bevisst Åndens virksomhet i ditt liv,
og opplært av Ånden til å forstå hans ”språk” til deg,
blir du automatisk mer årvåken og bevisst 
de gode gjerningene du går i.

Du blir også et redskap som lettere kan detaljstyres.


La meg ta et eksempel fra Ap.gj. 8, 26-35 :

”  En Herrens engel talte til Filip og sa:

   Gjør deg klar og dra sørover 
   på veien fra Jerusalem til Gasa.
   Dette er en øde strekning.

   Filip gjorde seg i stand og dro avsted.

   Da kom en etiopisk hoffmann,
   som hadde vært i Jerusalem for tilbe Gud.
   Han var en høy embetsmannsom 
   som hadde tilsyn med skattkammeret
   hos den etiopiske dronningen Kandake.
   Nå var han på vei hjem,og satt i sin vogn
   og leste profeten Jesaja.

   Da sa Ånden til Filip :
   Gå bort til vognen, og hold deg tett opp til den.

   Filip sprang bort, og da han hørte 
   at han leste profeten Jesaja, spurte han :
   Forstår du det du leser ?

   Hvordan skal jeg kunne forstå, sa han, 
   når ingen forklarer det for meg ?

   Så ba han Filip komme opp i vognen
   og sette seg ved siden av ham.

   Det stykket i skriften han holdt på å lese var dette : 

”  Lik sauen som føres bort for å slaktes
   lik lammet som tier når det klippes,
   åpnet han ikke sin munn.

   Da han var fornedret,
   ble dommen over ham opphevet.
   Hvem kan fortelle om hans ætt ?
   For hans liv er tatt bort fra jorden.”


   Hoffmannen sa da til Filip :
 
   Si meg, hvem er det profeten taler om her ?
   Er det om seg selv eller om en annen ?

   Da begynte Filip å tale,
   og ut fra dette skriftsted
   forkynte han evangeliet om Jesus for ham.”
 

Det finnes mange i hoffmannens stilling,
som studerer bibelen fra perm til perm
uten å se annet enn bokstavene.

Ånden er den som åpenbarer.
Han hadde åpenbart skriftene for Filip,
og det var også Ånden som måtte åpenbare dem
for hoffmannen. Filip hadde bare av Gud blitt beordret,
i rette tid, til å forkynne evangeliet for denne mannen.


Det står skrevet i 1.Kor. 3, 4-8:

”  For når en sier :
   Jeg holder meg til Paulus, 

   og en annen:
   Jeg til Apollos,

   er dere da ikke mennesker?
   
   Hva er da Apollos? eller hva er Paulus?
   Tjenere ved hvem dere kom til troen,
   og det etter som Herren ga enhver.
   
   Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst;
   derfor er verken den noe som planter,
   eller den som vanner, men Gud som gir vekst.

   Men den som planter og den som vanner, er ett;
   dog skal enhver av dem få sin egen lønn
   etter sitt eget arbeid.”

 
Hvor ofte har jeg ikke sådd
for et steilt og ubøyelig menneske.
Slik har det sett ut for meg. Likevel har Ånden
lagt til rette for å forkynne evangeliet der og da.
Det enkle budskapet som besnæret meg selv en gang.

Så går tiden, og jeg treffer personen igjen.
Og denne gangen er han ikke like steil.
Kanskje heller søkende, undrende?

Mellom først og andre møte med meg, har noe skjedd.
Jeg har nok tenkt på ham og bedt for ham,
men rose meg av det? Langt ifra!
Det er Guds barmhjertighet, og ikke mine bønner,
som driver denne mannen mot omvendelse.
Men Gud har lagt ham på mitt hjerte og i mitt sinn
for at jeg skal være opptatt av ham,
og huske på ham, slik han selv gjør.

Husk, du og jeg er en del av Kristus nå.
Paulus og Apollos hadde hver for seg sin oppgave
og sitt liv å leve. Likevel sier Paulus at de er ett.

Ja, i Kristus er de ett, eller en,
for han er hodet som styrer, og på forhånd uttenker,
hva den enkelte skal foreta seg.

Derfor er det viktig å kjenne Guds Ånd,
hvordan han ”snakker” til deg.
Det kan ikke andre lære deg.
Det er en personlig sak mellom deg og Ånden.

La oss nå se litt på hva Paulus skrev om seg selv
da han kom til menigheten i Korint.


Vi leser 1.Kor.2,1-5:

”  Da jeg kom til dere, brødre, var det ikke
   med fremragende talekunst eller visdom
   jeg forkynte Guds vitnesbyrd.


   For jeg hadde bestemt
   at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere
   enn Jesus Kristus og ham korsfestet.

   Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere.
   Jeg la ikke fram mitt ord og mitt budskap
   med overtalende argumenter og visdomslære,
   men med Ånd og kraft som bevis.

   For jeg ville ikke at deres tro skulle bygge
   på menneskelig visdom, men på Guds kraft.”


Det er altså ikke menneskelig innsats og evnerikdom,
men Åndens virksomhet, som levendegjør Guds ord.

Når et ord i rette tid fra Herren virker sterkt
på et menneske, er det fordi det fyller et behov
det mennesket har. Og et altoverskyggende behov
hos et menneske, som ser innover i seg selv,
er behovet for nåde.
Derfor tufter all Åndelig virksomhet
på det samme prinsipp, nemlig ufortjent nåde.

Derfor sier også Paulus dette
at han ikke vil vite av annet i menigheten
enn Jesus Kristus og ham korsfestet.
Altså ufortjent nåde.

Han uttrykker det enda sterkere et annet sted.
Det står skrevet i Gal. 1, 6-8 : 

”  Det undrer meg at dere så snart
   har vendt dere bort fra ham som har kalt dere
   ved Kristi nåde,og er gått over
   til et annet evangelium.

   Men det finnes ikke noe annet evangelium;
   det er bare noen som forvirrer dere
   og vil forvrenge Kristi evangelium.

   Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen
   skulle forkynne dere et annet evangelium
   enn det vi har forkynt, så skal han være forbannet!”
 

Grunnlaget, hjørnesteinen, i all åndelig virksomhet
er forkynnelsen av nådens evangelium.


”  Vi elsker fordi han elsket oss først.” ( 1.Joh.4,19 )

---





5. KORSETS ANSTØT

"  Om det er slik, brødre, 
    at jeg også i dag forkynner omskjærelsen,
    hvorfor blir jeg da forfulgt?" ( Gal.5, 11 )


*
Problemets kjerne.

”  Og den som ikke tar sitt kors opp
   og følger etter meg, er meg ikke verd.”
   ( Matt.10, 38 )

 
Kors henger for tiden på annenhver hals.
Det er i seg selv uten anstøt.
Så hvilket kors er det snakk om her?

Vi leser videre i Matt.10,16-17:

”  Jeg sender dere som sauer blant ulver.
   Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!
   
   Og ta dere i vare for menneskene!
   For de skal overgi dere til domstolene
   og piske dere i synagogene,”
 

Disiplene fikk overgitt en lære
som skapte voldsomme følelser i folket.
Lønn etter fortjeneste, forkastet til fordel for
ufortjent nåde.

Det er ikke lenge siden jeg hørte en mann,
som hadde brukt mye tid på menighetsarbeid,
stille seg uforstående til motgang i livet sitt.
Var dette takken?

Det er et ubehagelig faktum for mange
at mennesket ingenting har å bidra med i seg selv.
Dette er trellens problem. Han er ikke villig til
å gi slipp på muligheten til egen fortjeneste.

Lovens offertjeneste for egen vinning i motsetning til
Guds ufortjente nåde ved Kristi død på korset.
Dette er korsets anstøt. Det dreier seg om
motpoler i universet.


*
Kristi kors.

”  Men når de forfølger dere i den ene by,
   så flykt til den neste!

   Sannelig, jeg sier dere:
   Dere skal ikke bli ferdige med byene i Israel
   før Menneskesønnen kommer.

   En disippel står ikke over sin mester,
   en tjener ikke over sin herre.
   Det er nok for en disippel at han får det
   som sin mester, for en tjener at han får det
   som sin herre.

   Har de kalt husbonden Be'elsebul,
   kan da hans husfolk vente noe bedre?
   Vær ikke redde for dem! 

   For ingen ting er gjemt uten at det skal fram,
   ingen ting skjult uten at det skal bli kjent.

   Det jeg sier dere i mørket, skal dere tale i lyset;
   det dere får hvisket i øret, skal dere rope ut
   fra hustakene.” ( Matt.10, 23-28 )

 
I første kapittel tok vi for oss gudsfrykt.
Det kan være mangelvare.
Menneskefrykt, derimot, er ofte til stede i rikt mon.
Se dere rundt. Tenk på deres eget liv, og andres.
Det koster et menneske dyrt å gå imot strømmen.
Derfor frykter mennesker hverandre mer enn Gud.

Det kostet også Gud dyrt, da han måtte ofre
sin elskede sønn. Bare ett fikk Faderen og Sønnen
til å gjøre det offeret de gjorde.
Kjærligheten til deg og meg.

 
1.Kor. 7, 23 står det:

”  Dere er kjøpt, og prisen betalt.
   Så bli ikke treller av mennesker.”

 
Gal. 2, 20 står det:

”  Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.
   Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg
   i troen på Guds Sønn som elsket meg
   og gav seg selv for meg.”
 

Dette er en ny tilstand.


Mark. 10, 27 leser vi :

”  Jesus så på dem og sa :
   For mennesker er det umulig, men ikke for Gud.
   Alt er mulig for Gud.”

En indre iboende kraft har kommet til. Guds kraft.
Disiplene fikk fort merke verdens motstand,
og ikke minst forforfølgelsen de ble utsatt for
av de religiøse.

Ap.gj. 5 fortelles det at Peter og noen andre apostler
holdt til ved Salomos buegang.
Det må ha vært en forunderlig opplevelse,
for de som våget seg dit, å være vitner til
de tegn og under som skjedde der.
Samtidig fikk de evangeliet forkynt,
og mange kom til troen.


Vi leser fra v.17-25 :

”  Øverstepresten og alle som var på hans side,
   det er saddukeerpartiet, ble fylt av forbitrelse
   og grep nå inn. De arresterte apostlene
   og kastet dem i byfengselet.
   Men en Herrens engel åpnet fengselsportene
   om natten, førte dem ut og sa :

   Gå og still dere opp på tempelplassen
   og forkynn for folket hele budskapet om livet.
   Disse ord fikk dem til å gå til tempelet
   neste morgen, og der lærte de folket.

   Imens kalte øverstepresten og hans tilhengere
   sammen Rådet, hele Israels eldsteråd
   Så sendte de bud til fengselet for å hente apostlene.
   Men da vaktene kom, fant de dem ikke i fengselet.

   De vendte tilbake og meldte:
   Vi fant fengselet forsvarlig stengt
   og vokterne stod ved portene.
   Men da vi låste opp, fant vi ingen der inne.

   Denne meldingen gjorde sjefen for tempelvakten
   og øversteprestene forvirret, og de spurte seg selv
   hva dette kunne bli til?

   I det samme kom det en og meldte :
   De mennene dere satte i fengsel,
   står nå på tempelplassen og lærer folket.”


Dette var nok langt over de religiøse ledernes fatteevne.
Jeg er sikker på at de undret seg over
en slik standhaftighet og nidkjærhet.

Fariseernes gudstjeneste gav dem ære
blant menneskene, makt og rikdom, men disse?
Forfulgte, hånet, hudstrøket, fengslet,
og like fullt vedholdende og utholdende
i sin virksomhet.

Så fariseerne tauer dem inn igjen;
for rådet denne gangen.


Ypperstepresten sier i v.28 :

”  Vi påla dere strengt ikke å lære i dette navn.
   Og nå har dere spredt læren deres
   over hele Jerusalem og vil gjøre oss ansvarlig
   for denne mannens død.”
 

og svaret følger i v.29:

”  Men Peter og de andre apostlene svarte:
   En skal lyde Gud mer enn mennesker.”

 
Dernest benytter apostlene anledningen
til å vitne for rådet i v.30-32, og i v.33 står det :

”  Da de hørte det, ble de rasende
   og bestemte seg for å rydde dem av veien.”
 

Korsets anstøt.
Forkynn hva som helst, og noen vil alltid hedre deg
for det. Men forkynner du Jesus Kristus
og ham korsfestet, da vil du bli forfulgt.
I Norge, såvel som i Kina.

 
For det står skrevet i 2.Tim. 3,12:

”  Alle som vil leve et gudfryktig liv
   i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt.”
 

og Paulus skriver i Gal. 6,12 om menneskefrykt :

”  De som vil tvinge dere til å la dere omskjære,
   er slike som vil ta seg godt ut blant mennesker
   og slippe å bli forfulgt på grunn av Kristi kors.”
 

Har du ikke opplevd forfølgelse, sier du?
Da ville jeg tatt opp til vurdering grunnlaget
din tro hviler på. For Skriften slår ettertrykkelig fast
at du vil bli forfulgt. Ikke som Paulus og Peter, kanskje.
Vi er jo så heldige å leve i Norge i 2002. Men likevel.

 
Paulus sier i Gal. 5,11:

”  Om det er slik, brødre,
   at jeg også idag forkynner omskjærelsen,
   hvorfor blir jeg da forfulgt?”
 

og i 1.Kor. 1, 21-24:

”  For da verden ikke brukte visdommen
   til å kjenne Gud gjennom Guds visdom,
   besluttet Gud å frelse dem som tror,
   ved den dårskap vi forkynner.

   For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom,
   men vi forkynner en korsfestet Kristus.

   For jøder er dette anstøtelig,
   for hedninger uforstand, men for dem som er kalt,
   både jøder og grekere, er Kristus
   Guds kraft og Guds visdom.

   For Guds uforstand er forstandigere
   enn menneskers visdom, og Guds svakhet
   er sterkere enn menneskers styrke.”

 
Ap.gj. 4, 33 står det :

”  Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet
   om Herren Jesu oppstandelse,
   og stor nåde var over dem alle.”
 

Herrens Ånds kraft var med dem.
Et bærende element i et brennende Kristus-liv.


Matt. 11, 30 står det :

“  For mitt åk er godt, og min byrde lett.”

 
*
Guds fulle rustning.

"  Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far,
   og Herren Jesus Kristus !”
   ( 1.Kor. 1,3 )


Det minner meg om et sitat fra filmen ”STARWARS”,
hvor de sier til helten i historien :
”May the force be with you.”
På norsk : ”Måtte kraften være med deg.”

Og han trengte den.
Den var til uvurderlig hjelp for helten
i møte med de onde kreftene som ville, ikke drepe ham,
men få ham over på sin side.

Krigsscenarier beskrives stadig i bibelen.
Men det beskrives også en åndelig kamp,
som ligger som en understrøm gjennom hele Skriften.


Vi leser i Ef. 6, 12:

”  For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod,
   men mot makter og myndigheter,
   mot verdens herskere i dette mørke,
   mot ondskapens åndehær i himmelrommet.”


Men angrepene kommer ikke i form av
sverd og kanoner. Nei, det er løgnens krefter
og forførerens løfter vi står opp i mot.
Løgnens far, Satan, vil peke på deg
og hevde at du ikke er god nok,
ikke holder mål, for Gud.

Da er det viktig å kjenne, og å holde fast på,
sannheten, når slike anklager rettes mot deg.

 
Derfor skriver Paulus,
forut for det verset du nettopp leste fra Efeserbrevet,
følgende i Ef. 6, 11:

” Ta på Guds fulle rustning,
   så dere kan holde stand mot
   djevelens lumske angrep.”
 

Guds fulle rustning. Hva er så det ?


Vi fortsetter i Ef. 6, 13-17:

”  Ta derfor Guds fulle rustning på,
   så dere kan gjøre motstand på den onde dag
   og bli stående etter å ha overvunnet alt.

   Stå da klar med sannheten som belte om livet
   og med rettferd som brynje,
   og ha som sko på føttene
   den beredskap som fredens evangelium gir.

   Grip framfor alt troens skjold;
   med det kan dere slukke
   alle den ondes brennende piler- 
   
   Ta frelsens hjelm og Åndens sverd,
   som er Guds ord.”


Omgitt med sannhet, og rustet mot
Satans listige anklager ved vår rettferdighet
i Kristus Jesus og hans offer for oss.

Med dette troens skjold kan vi avvise alle pekefingre
som anklageren retter mot oss
i vår egen tilkortkommenhet.

Vi har fred med Gud i Lammets blod,
og dette fredens evangelium
skal vi bringe videre til andre.
Det er et evangelium det er en glede å få forkynne,
og en glede å motta.

Og Åndens kraft er vår styrke,
å vårt vitnesbyrd aldri hviler på våre ferdigheter,
men på Åndens kraft og bevis.


Vi leser i Ap.gj. 6, 8:

”  Stefanus var fylt av nåde og kraft
   og gjorde store under og tegn blant folket.”
 

1.Joh. 3, 18-24 står det skrevet:

”  Mine barn, vår kjærlighet må være sann,
   ikke tomme ord, men handling.
   Slik skal vi vite at vi er av sannheten,
   og vi skal stille våre hjerter til ro for hans åsyn.

   For selv om hjertet fordømmer oss,
   er Gud større enn vårt hjerte og vet alt.
   Mine kjære, dersom vårt hjerte
   ikke fordømmer oss, har vi frimodighet for Gud.

   Og det vi ber om, får vi av ham,
   fordi vi holder hans bud og gjør det
   som er etter hans gode vilje.

   Og dette er hans bud:
   Vi skal tro på hans Sønn Jesu Kristi navn
   og elske hverandre, slik som han bød oss.

   Den som holder hans bud,
   blir i Gud og Gud i ham.
   Og at han er i oss,
   det vet vi fordi han har gitt oss sin Ånd.”
 

Mange tror at hvis vi bare prater om kjærlighet
og smiler i alle retninger,
så oppfyller vi kjærlighetsbudet til oss.
Men ord uten engasjement,
vil alltid bare være ord uten liv.
Kjærligheten kan ikke frambringes på kommando.
Den må vokse fram.


Matt. 22, 35-40 leser vi :

”En av de lovkyndige blant dem
ville sette ham på prøve og spurte :
Mester, hvilket bud er det største i loven ?
Han svarte : Du skal elske Herren din Gud
av hele ditt hjerte og av hele din sjel
og av all din forstand.
Dette er det første og største bud.

Men et annet er like stort.
Du skal elske din neste som deg selv.
På disse to bud hviler hele loven og profetene.”

 
Kjærligheten til Herren din Gud framfor alt.
Dette er kjærligheten til sannheten. Gud er sannhet.
Dernest, og en naturlig konsekvens av det første,
skal du elske din neste som deg selv.

Utgangspunktet er deg.
Du må først elske deg selv,for å kunne elske andre.
Det er kanskje det vanskeligste,
fordi du hele tiden opplever å komme til kort.

I verden er du for gammel når du passerer tretti,
og for tykk, når du ikke passer i størrelse “mager“.
Å lykkes på skolen eller i yrkeslivet, er for de få.
Du kunne alltid vært bedre, strukket deg lengre
eller ofret mer. For hva eller hvem, spør jeg meg?

Denne smørbrødlisten er i alle fall ikke
undertegnet av Gud. Men mange andre ville nok gjerne
satt sitt navn der, inklusive Satan.

Om du bare så deg selv gjennom Herrens øyne.
I Skriften finner du en gjennomgående forsikring om
at du er god nok akkurat sånn som du er.
Du er et elsket og ønsket menneske.
Med alle dine nederlag og ditt ufullkomne liv
er du elsket av den høyeste, den allmektige Gud.

Det eneste han vil er at du skal forstå dette,
kjenne dette, tro på hans forsikring om at du,
uavhengig av hvem eller hva du er, er elsket av ham.


 
1 Joh. 4, 16 står det :

”Og vi har kjent og trodd den kjærlighet
som Gud har til oss. Gud er kjærlighet,
og den som blir i kjærligheten,
han blir i Gud, og Gud blir i ham.”


Dersom du har kjent og trodd på Guds kjærlighet
til deg og hans omsorg for ditt liv,
hans tålmodighet og overbærenhet,
da opplever du to markante konsekvenser av det.
Den ene er behovet for å fortelle andre om det,
og den andre er en dyp frustrasjon og fortvilelse over
all forkynnelse som framstiller Gud annerledes.

Derfor er forkynnelsen av evangeliet et privilegium
og en berikelse for et frelst menneske, aldri noe offer.

Tyngre kan det oppleves
å forsvare det entydige nådebudskapet,
men ikke mindre nødvendig.

 
La oss lese fra 2 Kor. 10, 1-6 :

” Jeg, Paulus, som går for å være så svak
   når jeg er hos dere, men modig når jeg er borte,
   jeg formaner dere med Kristi egen
   vennlighet og mildhet.

   Jeg ber dere, tving meg nå ikke til å vise
   hvor modig jeg er, når jeg kommer til dere!

   For jeg skal vise
   min fasthet og dristighet
   mot dem som sier
   at vi lar oss drive av
   rent menneskelige motiver!

   Vi lever som mennesker,
   men vi kjemper ikke som mennesker gjør.
   For våre våpen er ikke av mennesker,
   men de har sin kraft fra Gud
   og kan legge festninger i grus.

   Vi river ned tankebygninger
   og alt stort og stolt som reiser seg
   mot kunnskapen om Gud,

   og vi tar hver tanke til fange
   under lydigheten mot Kristus.

   Vi står klar til å straffe all ulydighet,
   så snart dere har nådd fram til full lydighet.”

 
En liten avvikende tanke som rokker ved
nådens grunnfeste, som er Kristus,
synes kanskje ufarlig i utgangspunktet.
En liten bit surdeig merkes knapt til å begynne med.
Ikke desto mindre er den farlig fordi den alltid, over tid,
vil gjennomsyre en deig, eller,
som Skriften bruker bildet, - menigheten.

Derfor er det påkrevet å fange opp en hver slik tanke,
for å være lydige mot en ubesudlet forkynnelse
av Kristi nådeevangelium, slik at mennesker
ikke føres på avveier.

Dette er blant deres oppgaver,
dere som har fått sansene oppøvd ved å bruke dem
til å skille det som er godt fra det som er ondt.

 
Vi leser i Hebr. 5, 13-14:

”For den som får melk,
mangler innsikt i budskapet om rettferdighet;
han er umoden.
Men den faste føde er for de modne,
for dem som ved å bruke sine sanser
har øvd dem opp til å skille mellom godt og ondt.”
 

Paulus måtte hele veien
stadig omstyrte tankebygninger
og forsvare en ren nådeforkynnelse.

Han sier i 1 Kor. 2, 2:

 
”For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av
noe annet hos dere enn Jesus Kristus
og ham korsfestet.”

---



DEL 3 : LIVET MED HVERANDRE .

6. VRANGLÆRE. 

”Se, dette er det eneste jeg har funnet ut,
at Gud skapte mennesket som det skulle være,
men de søker mange kunster.”
( Pred. 7, 29 ) 


*
Galaternes problem. 

Nåden er uforståelig ut fra
menneskelig tenkemåte. 

Dette var nok også noe av grunnen
til galaternes problem. 

Galaterne hadde med glede tatt imot troen
på  at Jesu Kristi offerdød var nok for Gud, 
og at han elsket dem som de var. 

Jødene, som fram til da hadde levd under loven,
levde nå sidestilt med hedningene under nåden.

 I  Ef. 2, 14-18  leser vi : 

”For han er vår fred, han som gjorde de to til ett
og rev ned det gjerdet som skilte, fiendeskapet.


Ved å gi sitt legeme
 avskaffet han loven
med dens bud og forskrifter. 

Slik skulle han stifte fred og skape
et nytt menneske av de to.
I ett legeme skulle han 
 forsone dem begge med Gud
da han døde på korset 
og der drepte fiendeskapet. 

Så kom han og forkynte
det gode budskap om fred,
for dere som var langt borte,
og for dem som var nær. 

Gjennom ham har vi begge med en Ånd
adgang til Faderen.” 

Det var ikke lenger
forskjell på jøde og hedning i Kristus.

Men dette falt nok mange jøder 
tungt for brystet.
De var vant til å være i en særstilling, 
og blandet seg ikke
med ”mindre verdige” mennesker. 

Jødene, som folk, levde under loven.
Og selv om noen av dem nå trodde 
at Jesus var Messias, 
var det vanskelig å se 
at han faktisk også var lovens ende.
Det var radikalt. 

Derfor kom det nå noen inn i menigheten
og ville ha folk til å holde loven, 
på tross av at Kristus er lovens ende.

Dette kommer Paulus for øret,
og han tar pennen fatt.

Vi leser fra Gal. 4, 3-7:

”Slik er det også med oss.
Da vi var umyndige, levde vi som slaver under grunnkreftene i verden. 

Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn,
født av en kvinne og født under loven.
Han skulle kjøpe dem fri som stod under loven,
så vi kunne få barnekår. 

Fordi dere er barn, har Gud gitt sin Sønns Ånd i våre hjerter, og Ånden roper : Abba Far !” 

Grunnkreftene i verden. Verdens barnelærdom.
Den lærdom vi tar av livet i verden.
Dette at vi lønnes etter innsats og kvalifikasjoner.
Det samme systemet som loven tuftes på.
Og dette systemet passer vårt kjødelige vesen. 
Vår syndige natur.

Mennesker har alltid ofret seg.
Mennesker finner tilfredsstillelse i det.
Men Gud lar seg ikke tilfredsstille av det. 

2.Pet.3,14-18 står det:

”Fordi dere venter på dette, mine kjære,
skal dere legge vinn på å bli stående for ham
med fred, uten flekk og lyte. 

Og når Herren i sitt tålmod dryger med å komme,
så skal dere se det som en mulighet til frelse. 

Det samme har jo også vår kjære bror Paulus
skrevet til dere, ut fra den visdom som er gitt ham.
Om dette taler han også i alle de brev
hvor han kommer inn på disse spørsmål. 

Det er noen ting der som er vanskelige å forstå,
og de ukyndige og usikre fordreier dette;
det samme gjør de også med de andre skriftene,
og det blir til deres egen undergang. 

Nå vet dere dette på forhånd, mine kjære.
Vær derfor på vakt, så dere ikke faller ut av
deres faste stand. La dere ikke rive med
og bli ført vill av mennesker uten noe holdepunkt. 

Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre Jesus Kristus.
Ham tilhører æren, nå og i all evighet. Amen.” 

Jo mer du ser av Gud, jo større blir nåden for deg. 

Ef.3, 16-19 leser vi :

”Jeg ber om at han som er så rik på herlighet,
må styrke dere i det indre menneske
 med sin kraft og med sin Ånd,
så Kristus ved troen kan bo i deres hjerter,
og dere kan stå rotfestet og grunnfestet
 
i kjærlighet. 

Da kan dere sammen med alle de hellige
bli i stand til å fatte bredden og lengden,
høyden og dybden, ja, kjenne
hele Kristi kjærlighet, som er mer
enn noen kan fatte, og bli fylt av hele Guds fylde.” 

Hvordan kan vi bli funnet 
uten flekk og lyte for ham i fred ? 

Vi leser i Rom.5, 1

”Da vi nå altså er rettferdiggjort av troen,
har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus,”

Paulus begynner sitt brev til Galaterne,
etter først å ha hilst menigheten, på følgende måte : 

Gal.1,6 står det:

 ”Jeg undrer meg over at dere så snart
vender dere bort fra ham som kalte dere
ved Kristi nåde, til et annet evangelium,” 

Ja, det forundret også meg lenge.
Så lenge hadde jeg levd i hans nådestrømmer,
at jeg nærmest hadde glemt 
at folk fant tilfredsstillelse i selvstrev. 
Men det gjør altså mange.
”Forstår de ikke?” tenkte jeg.
”Er det min forklaringsevne som svikter?” 

Men Herren er ikke avhengig av
mine bevingede ord eller stotrende tale.
Det er i stille ensomhet et menneske må ta 
oppgjøret med sin Gud. Der stilles hvert menneske 
ansikt til ansikt med sine svik og nederlag, 
der må de finne seg i at Gud går i rette med dem.

De kan neglisjere Åndens stemme, en stund.
Men den som etterjages av Guds kjærlighet, 
kan glemme å rømme. Herren vet at før nåden 
kan slippe til, må synderens erkjennelse 
av egen stilling komme.

Et perfekt ytre skjuler aldri et perfekt indre.
Utvendig kan du gi skinn av å være 
hvor prektig som helst, men innvendig er du det ikke.
Du er en synder,og det er Åndens oppgave 
å overbevise deg om det. 


Derfor kan du senke guarden, og gripe nåden.
Eller du kan la det være, og da er det 
et fett hva du gjør. For da har du vendt Gud ryggen.


*
Antikristelig evangelium.

”Men det finnes ikke noe annet evangelium;
det er bare noen som forvirrer dere
og vil forvrenge Kristi evangelium.” ( Gal.1, 7 ) 

Paulus forbanner enhver 
som våger å komme med et annet evangelium.
Han fortsetter Gal. 1, 8 med å si : 

”Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen
skulle forkynne dere et annet evangelium
 
enn det vi har forkynt, så skal han 
være forbannet !” 

En vrang lære kan oversettes med 
en omvendt lære. En lære som får mennesket til 
å være opptatt av seg selv, i stedet for av Kristus.
Dette er antikristelig, eller ”antikristuselig”, 
rett forstått. Motpoler i universet. 

Nettopp dette var det galaterne var utsatt for.
Vrang lære. 

Tenk på en strikket genser. 
Den har en rette, og en vrange.
Genseren er den samme, 
men sidene kan ikke sees samtidig.
De er ganske like. Samme form og materiale.
Men vrangmasker er omvendte rette masker,
altså motsetninger. 

Det ligger også i ordet antikrist.
Kristuslignende, men den rake motsetning.
Tilsynelatende god og tiltalende,
men med et budskap som fører til selvopptatthet,
I stedet for å være opptatt av Kristus. 

Det første fører til død, det andre til liv. 

Djevelen fremstilles ofte som en liten, bisk kar,
med stikkende øyne og horn. 
Hadde det bare vært så vel!
Da hadde det jo vært uproblematisk å skille ham ut.
Hvordan skal vi da kunne skille ut en antikristelig ånd?

”For det er gått mange forførere ut i verden,
slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus
 
er kommet i kjøtt og blod. 
Det er forføreren, det er antikrist !” ( 2.Joh. v.7 ) 

Paulus beskriver også blant Guds nådegaver 
evnen til å prøve ånder, om de er av Gud. 
1.Joh.4, 1 skriver forfatteren: 

”Mine kjære, tro ikke enhver ånd !
Prøv åndene om de er av Gud !
For det er gått mange falske profeter ut i verden.”
 

Ap.gj.17, 10-12 står det skrevet : 

”Så snart det ble natt, 
sendte brødrene Paulus og Silas til Berøa.
Da de var kommet dit, gikk de
til jødenes synagoge. 

Jødene der var mer høysinnet
enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet
med all velvilje og gransket skriftene daglig
for å se om det stemte. 

Mange av dem kom til troen, og det samme gjorde
ganske mange fremstånde greske kvinner
og mange greske menn.” 

Folket fra Bærøa var mer høysinnet.
De hørte etter hva som ble forkynt,
og vurderte så om det stemte med skriftene. 

Så var det da Åndens oppgave å stadfeste 
for den enkelte om forkynnelsen var av Gud, 
eller om det bare var menneskers verk. 

Tenk på stupetreneren igjen.
Jeg brukte ham tidligere som et bilde 
på den Hellige Ånd.

Men tenk deg nå treneren 
som forkynner i en menighet.
En veileder for andre. 
En som formidler sine åpenbaringer 
og sine synspunkter til andre.
Det finnes mange varianter av dem. 

Noen er bare uåndelige.
De har ingen forstand på hva de skal formidle, 
fordi de selv ikke ser. De er blinde veiledere, 
og resultatet kan bli nesten hva som helst,
med unntak av sann nåde.
Disse er oppblåste, skjønt de intet forstår, 
som Skriften sier. 
De har ingenting på en talerstol å gjøre,
men bør sitte ned og høre 
Guds befriende nådebudskap forkynt,
for å se klart. 

Men noen er verre, 
fordi de ser evangeliet som en vei til vinning.
Disse forvrenger Guds nådebudskap bevisst, 
for å tvinge mennesker til å underordne seg 
et hvert påbud fra deres side.
Disse vet meget vel hva de gjør! 

Vi leser i 1.Tim. 6, 3-5

”Om noen farer med en annen lære
og ikke holder fast ved
 
vår Herre Jesu Kristi sunne ord
og den lære som hører gudsfrykten til,
da er han hovmodig og skjønner ingen ting.
 

Han er bare syk etter diskusjoner og strid
og skaper misunnelse, ufred, beskyldninger,
onde mistanker og stadig krangel
mellom mennesker som har mistet dømmekraften
og er kommet bort fra sannheten;
de mener gudsfrykten er en vei til vinning.” 

Og i 2.Pet. 2, 1-3

”Men det fantes også falske profeter i folket,
og på samme måte skal det opptre
 
vranglærere blant dere. 


De skal lure inn vranglære som fører til undergang,
og til og med fornekte den Herre
som har løskjøpt dem. 

Dermed fører de seg selv snart i fortapelse.
Mange kommer til å følge dem i deres utskeielser,
og sannhetens vei vil bli spottet på grunn av dem.
De er ute etter penger og farer med dikt og bedrag
for å slå mynt på dere. 

Men alt lenge har de hatt dommen
 
hengende over seg, og dommen venter på dem.” 

Dette er mennesker som har latt seg forføre 
av Antikrists ånd, den samme som fristet 
Jesus i ørkenen. Forkynnelsen høres alltid tiltalende ut
for menneskets syndige natur. 
Men disse forkynnernes budskap fører til ulykke,
om ikke umiddelbart for dem selv, så alltid for andre.
De eier ikke gudsfrykt, og det blir deres bane.

Paulus skriver i 2.Tim. 3, 1-8

”Du skal vite at i de siste dager 
skal det komme vanskelige tider. 

For da vil menneskene være egoistiske,
glade i penger, fare med skryt, være overmodige,
snakke stygt om andre, være ulydige mot foreldre,
uten respekt for de hellige,
ukjærlige og uforsonlige, fare med sladder,
mangle selvbeherskelse, være rå,
likegyldige for det gode, svikefulle, oppfarende,
innbilske. De elsker lystene høyere enn Gud. 

I det ytre har de gudsfrykt,
men de fornekter dens kraft.
Vend deg bort fra slike folk ! 

Til dem hører også de
som sniker seg inn i hjemmene
og får makten over kvinner som er
nedlesset i synder og lar seg drive
av all slags begjær, og som stadig vil lære,
men aldri lærer sannheten å kjenne. 

Som Jannes og Jambres satte seg opp
imot Mosessetter disse menneskene seg
opp imot sannheten.
De har fått sin dømmekraft ødelagt,
og verken de eller deres tro holder mål.” 

Jannes og Jambres var trollmenn i Egypt.
La oss se på historien.

Vi finner den i 2.Mos. 7, 8-12

”Herren sa til Moses og Aron:
Når farao ber dere gjøre et under,
 
da skal du si til Aron: 

Ta staven din og kast den ned foran farao,
så skal den bli til en slange! 

Så gikk Moses og Aron fram for farao
og gjorde som Herren hadde sagt.
Aron kastet staven sin ned foran farao
og mennene hans, og staven ble til en slange.
Da sendte farao bud  på vismennene og trollmennene,
og så gjorde de egyptiske spåmennene
det samme med kunstene sine. 

Alle kastet stavene sine, og de ble til slanger.
Men Arons stav slukte stavene deres.” 

Noen mennesker tror at overnaturlige ting 
er et sikkert tegn på at Gud er med dem som gjør det. 
Men det stemmer ikke. Skriften forteller flere steder
om sannsigere og trollmenn og åndemanere.
Disse skal du holde deg vekk fra.

5.Mos. 18, 9-14 står det skrevet :

”Når du kommer til det landet 
Herren din Gud gir deg, skal du ikke ta etter 
all den styggedom folkene der driver med. 

Hos deg må det ikke finnes noen
som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden,
ingen som tar varsler, ingen tegntyder,
spåmann eller trollmann.

Ingen må drive med besvergelser,
spørre gjenferd og spådomsånder til råds
eller søke råd hos de døde. 

For alle som gjør slikt, har Herren avsky for,
og det er på grunn av slik styggedom
at Herren din Gud driver folkene bort fra deg.
Helhjertet skal du være i forholdet til
Herren din Gud. Disse folkene som du driver ut,
hører på tegntydere og spåmenn. 

Men deg har Herren din Gud ikke gitt lov til slikt.”


Et menneske med Guds ånd 
vil aldri bygge sin forkynnelse på tegn og under, 
men på forkynnelsen av nåden i Kristus Jesus. 

Paulus skriver i Gal. 2 kap. om falske brødre,
som har sneket seg inn for å lure på deres frihet.
”Så de kunne gjøre oss til treller.” skriver han, 

Han fortsetter i v.5-6 i samme kapittel: 

”Men ikke et øyeblikk gav vi etter 
og bøyde oss for dem. For vi ville 
at evangeliets sannhet skulle bevares for dere. 

Og de mest ansette - hvor store de var
betyr ingen ting for meg,
for Gud gjør ikke forskjell på folk,
- de stilte meg ikke overfor nye krav.” 


Glem ikke det!
Sett aldri din egen dømmekraft betingelsesløst til side
til fordel for andre som synes å ha større innsikt.
Forkynnelse fra Gud tåler etterprøving
og kritisk vurdering. Nettopp da kan Ånden åpenbare
og stadfeste for deg personlig 

om den forkynnelsen du hører holder mål. 

I brevet til skriver Paulus i Fil. 2, 6-7 skriver Paulus: 

”Og jeg er viss på at han som begynte 
en god gjerning i dere, skal fullføre den 
- helt til Jesu Kristi dag. 

Det er bare rett at jeg tenker slik om dere alle.
For jeg bærer dere i mitt hjerte,
og dere har alle del med meg i nåden,
enten jeg sitter som fange,
eller forsvarer og stadfester evangeliet.”


Tilbake til galaterne.

Paulus forsvarer evangeliet.
De falske brødrene vil ha dem til å holde Moseloven, 
den de jo var døde fra. 

Paulus sier i Gal.2, 21:

“Jeg forkaster ikke Guds nåde.
For hvis en kan vinne rettferdighet ved loven,
da døde jo Kristus til ingen nytte.” 

Jeg gjengir evangeliets stadfestelse fra Paulus 
til galaterne i Gal.3, 1-14:

”Uforstandige galatere !
Hvem er det som har forhekset dere,

dere som har fått den korsfestede Jesus Kristus
malt for øynene deres ?

Svar meg nå på en ting:
Fikk dere Ånden på grunn av lovgjerninger,
eller var det ved å høre og tro? 

Er dere så uforstandige?

Dere begynte ved Ånden;
 
vil dere nå fullføre med menneskeverk?
Har dere opplevd alt dette til ingen nytte -
hvis det da virkelig var til ingen nytte.

Han som gir dere Ånden
 
og som gjør under blant dere,
gjør han det på grunn av lovgjerninger,
eller fordi dere hører budskapet og tror ? 

Om Abraham heter det jo:
Han trodde Gud,
og derfor regnet Gud ham som rettferdig.

Så forstår dere at det er
 
de som tror, som er Abrahams barn. 

Skriften forutså at Gud vil rettferdiggjøre
hedningene ved tro, og den forkynte på forhånd
dette gode budskap til Abraham : 

I deg skal alle folkeslag velsignes.

Derfor blir de som tror,
velsignet sammen med den troende Abraham. 

Men de som holder seg til lovgjerninger,
er under forbannelse. 

For det står skrevet :
Forbannet er den som ikke holder fast på alt det
som står skrevet i lovboken og gjør etter det. 

Og når det står skrevet:
Den rettferdige skal leve ved tro,
er det klart at ingen blir rettferdig for Gud
ved loven. I loven kommer det ikke an på tro,
der heter det: Den som holder budene,
skal leve ved dem. 

Men Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse
da han kom under forbannelse for vår skyld.

For det står skrevet :
Forbannet er enhver som henger på et tre.

Dette skjedde for at folkeslagene
 
ved Jesus Kristus skulle få del i den velsignelse 
som var lovt Abraham, og for at vi ved troen 
skulle få Ånden som det var gitt løfte om.”

Dette var det evangelium galaterne var blitt frelst ved,
og det var det evangelium Paulus nå forsvarte
overfor de samme galaterne.

Den som har badet er ren over det hele,
men ved å vaske hverandres føtter,
minner vi hverandre stadig om det.

Jesus sier det selv i Joh. 13, 10

“Jesus sier til ham: Den som er badet, 
trenger ikke å vaske annet enn føttene,
men er ren over det hele, og dere er rene,…..” 


Paulus fortsetter med å formane galaterne.
kap. 5, 1-4 sier han: 

”Til frihet har Kristus frigjort oss.
Stå derfor fast og la dere ikke igjen
tvinge inn under trelldommens åk. 

Jeg Paulus sier dere :
Hvis dere lar dere omskjære,
vil ikke Kristus gagne dere det minste.
Jeg erklærer igjen at enhver som lar seg omskjære,
er forpliktet til å holde hele loven. 

Dere som vil bli rettferdige for Gud ved loven,
er skilt fra Kristus, dere er falt ut av nåden.” 


Galaterne er typiske eksempler
på hvor lett mennesker lar seg lokke til selvstrev. 

Ta f.eks. ydmykhet.
Jo klarere du ser din stilling og stand, 
jo mer ydmyk blir du. Ydmykhet er derfor ikke 
en slags livsstil, men en livserkjennelse
uttrykt på følgende måte i Rom. 7, 18

”For jeg vet at i meg, det vil si slik jeg er i meg selv, 
bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, 
men å gjøre det gode makter jeg ikke.” 

og i Jak. 4, 6 : 

”Men større er den nåde han gir; derfor heter det:
Gud står de stolte imot, men de ydmyke
 gir han nåde,”


Erkjennelsen av din stilling i ham,
vil vende blikket ditt mot ham og det han vil lære deg. 

Vi leser i 1.Joh. 4, 10: 

"Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss
og sendt sin Sønn til soning for våre synder.” 


Det slår meg at vranglæren har best livsgrunnlag,
når nåden gis for trange kår.
Når Guds makt innskrenkes til avhengighet av
f.eks. et menneskes vilje.

Jeg har en venninne,
som etter en svært vanskelig opplevelse
i menighetssammenheng, valgte å ta en pause
fra et vanligvis aktivt menighetsliv.
Gud fikk mene hva han ville om det;
hun orket ikke mer.

Men i den perioden, hvor hun selv mente
hun hadde valgt et tilbaketrukket liv,
skulle hun i ettertid få erfare at det motsatte ble tilfelle.
Hun tapte sitt hjerte til en 13-åring,
som etter hvert ble hennes fosterbarn.

Om denne erfaringen sier hun :
”Om jeg sa til Gud at jeg ikke ville,
sa Gud til meg følgende:
Min kjærlighet er større enn din vilje.”

Og Paulus bekrefter samme erfaring.

Han sier i 2.Kor. 12, 9

”men han svarte: Min nåde er nok for deg, 
for kraften fullendes i svakhet.
Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet,
for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.” 


La oss se på Hebr. 4, 3-4:

”Det er vi som går inn til hvilen, vi som tror.

Han sa jo: Så sverget jeg i min vrede:
De skal aldri komme inn til min hvile!

Guds verk var riktignok fullført
allerede da verden ble skapt.
For et sted står det om den sjuende dagen:
Så hvilte Gud på den sjuende dagen
etter at han hadde fullført hele sitt verk.”


Vi går inn i hvilen. Hvem?
Vi som er kommet til troen. Hvorfor?
Fordi Guds verk var fullført da verden ble skapt.

”De skal aldri komme inn til min hvile.” Hvem?
De som ikke ville tro.

For i samme brev i kap. 3, 18 står det :

”Og hvem var det han mente da han sverget
at de ikke skulle komme inn til hans hvile?
Var det ikke de som var ulydige?”


La meg sitere en historie fra 2 Kong. 5, 6-14:

”Na'aman leverte brevet til kongen i Israel,

og der stod det: 

Når du mottar dette brevet,
vil du se at jeg har sendt min tjener Na'aman til deg
for at du skal befri ham fra den sykdommen 
han lider av.

Da Israels konge hadde lest brevet,
flerret han sine klær og sa:
Er jeg Gud, så jeg rår for liv og død,
siden han sender bud til meg,
og vil at jeg skal befri en mann
fra hans hudsykdom? 

Nå kan dere tydelig se
at han vil yppe strid mot meg. 

Men da gudsmannen Elisja fikk høre
at kongen hadde flerret sine klær, 
sendt han bud til ham og sa :

Hvorfor har du flerret klærne dine?
La mannen komme til meg, så skal han få sanne 
at det er en profet i Israel.

Så kom da Na'aman med hester og vogner
og stanset ved døren til Elisjas hus.

Elisja sendte et bud ut til ham og sa:

Gå og vask deg sju ganger i Jordan!
Så skal kroppen din bli frisk og du bli ren.

Da ble Na'aman sint og drog bort. Han sa:

Jeg trodde da at han ville komme ut til meg,
stå fram og påkalle Herren sin Gud
og føre hånden over det syke sted,
så jeg ble befridd for sykdommen.

Er ikke elvene ved Damaskus, Abana og Parpar,
like gode som alle vassdrag i Israel?

Kunne jeg ikke vaske meg i dem og bli ren?
Så snudde han om og drog bort i fullt sinne.

Men Na'amans tjener kom til ham og sa:

Kjære husbond, hadde profeten pålagt deg
noe vanskelig, ville du ikke da ha gjort det?
Hvor mye mer nå når han bare sier til deg
at du skal vaske deg å bli ren!

Så drog Na'aman ned til Jordan
og dukket seg sju ganger i elven,
slik gudsmannen hadde sagt.
Da ble kroppen hans frisk igjen
som kroppen til en liten gutt, og han ble ren.” 


Et typisk eksempel på menneskelig tankemåte.
Jo mer egeninnsats som skal til,
jo bedre virker medisinen.

Men om Gud sier Skriften i Salm. 33, 9 : 

”Han talte, og det skjedde, han bød, 
og det sto der.” 


Vi ser ofte rene ”krigsdansene” 
i nyreligiøse menigheter, hvor helbredelse er i skuddet.

Dersom Gud taler gjennom et menneske,
vil to ting alltid måtte være på plass.

1. Forkynnelsen og troen 
    må bygge på utvetydig nåde. 

2. Dersom Gud ba dette mennesket
    om å formidle helbredelse,
    da ville helbredelsen skje.

Men hvis helbredelsen uteblir, hva da ? 

Helbredelsens nådegave betyr ikke
blankofullmakt til å helbrede.
Nådegavene er ikke overlatt til et menneske å forvalte.
De åndelige kreftene er i Guds besittelse.
Helbrederen får være Guds håndtlanger og formidler,
men forvaltningen og evnen ligger i Guds hender.

Syke mennesker er ingens prøvekaniner.
Men den som har proklamert helbredelse, i Jesu navn,
og så opplever at den syke ikke blir frisk,
føler at han taper ansikt. Da er det fristende
å rette pekefingeren mot en annen enn seg selv.

To muligheter finnes. Gud eller den syke.
Gir han Gud skylden, faller det tilbake på ham selv.
Da er det han som har gitt feil beskjed.
Derfor blir det den syke som må ta støyten.

Helbrederen konkluderer:
Gud vil, og han, helbrederen, har sagt at Gud vil.
Men noe må stenge. 
Noe må stå i veien for helbredelsen.

Den syke vil da ransake seg selv,
og rette oppmerksomheten mot egen tilkortkommenhet.
Jeg ber ikke nok, takker ikke nok, tror ikke nok,
leser ikke Skriften nok osv. 

KONKLUSJON : Gud er misfornøyd med meg.

Nåden er forsvunnet.
De sørgelige restene av en frikjøpt synder
framstår nå sønderknust og forvirret med nedslåtte øyne. 
Knust av en dilletant med forvokst ego og manglende selvkritikk!

Denne forkynneren legger, som fariseerne,
svære byrder på folk, som han aldri ville drømt om
å ta innover seg selv.

Og Gud, den allmektige, som bød lys
skinne fram av mørke, slår han bena under
med et håndslag. Som om Guds vilje skulle hvile på
et menneskes innsats og evne.

La meg sitere Jesus,
når han omtaler fariseerne og de skriftlærde
Matt. 23, 4-7

”De binder tunge bører og lesser på folks skuldrer,
men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem. 

Alle sine gjerninger gjør de
 
for at folk skal se det. De gjør 
sine bønneremmer brede 
og sine minnedusker store;
de elsker å ha hedersplassene i selskaper
og sitte fremst i synagogene
og vil gjerne at folk skal hilse dem på torget
og kalle dem for rabbi.”


Nei. La oss konkludere med Paulus.

Rom. 1, 19-20 leser vi : 

”For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem;
Gud selv har åpenbart det. 

 
For hans usynlige vesen, 
både hans evige kraft og hans guddommelighet,
har menneskene helt fra skapelsen av

kunnet se og erkjenne av hans gjerninger.
Derfor har de ingen unnskyldning.”


Erfaring viser at dersom du går i rette
med vranglærere, vil de ofte parere
med lovens bokstav. Du er ikke mild nok,
ikke kjærlig nok, ikke ydmyk nok osv.

La meg sitere Hebr. 3, 7-11:

”Derfor, som Den Hellige Ånd sier:

I dag, om dere hører hans røst;
så forherd ikke deres hjerter
som den gang deres fedre trosset meg,
den dagen de utfordret meg i ørkenen.

De utfordret meg og satte meg på prøve,
enda de i førti år hadde sett
de gjerninger jeg gjorde.

Derfor fikk jeg avsky for denne ætten og sa :
De farer alltid vill i sitt hjerte,
de kjenner ikke mine veier.

Så sverget jeg i min vrede:
De skal aldri komme inn til min hvile!”


La meg avslutte dette kapitelet
med å sitere fra episoder i Skriften, hvor nettopp
vranglære, verdslighet og loviskhet var problemene.

Om Fariseerne sier Jesus i Matt. 23, 13-14:

”Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere!
Dere stenger himmelriket for menneskene.
Selv går dere ikke inn, og dere tillater ikke
dem å gå inn som gjerne vil.”


og i Joh.2, 13-16:

”Det var nå like før jødenes påskefest,
og Jesus drog opp til Jerusalem. 

På tempelplassen traff han på
dem som solgte okser, sauer og duer, 
og pengevekslerne som satt der. 

Da laget han seg en svepe av tau
og drev dem alle ut av helligdommen,
og sauene og oksene deres med dem. 

Han strødde pengevekslernes penger utover,
veltet bordene deres, og sa til dem 
som solgte duer: 

Bort med dette, 
gjør ikke min Fars hus til en markedsplass!”


og i Ap.gj.8, 18-21 :

”Men da Simon så at Ånden ble gitt
ved at apostlene la hendene på dem, 
tilbød han dem penger og sa:

Gi også meg denne makt,
slik at den jeg legger hendene på, 
får Den Hellige Ånd. Men Peter sa til ham : 

Måtte både du og pengene dine forgå,
du som tror at du kan kjøpe Guds gave for penger! 

Du har ingen lodd eller del i dette,
for ditt hjerte er ikke oppriktig for Gud.”


”I REST MY CASE!”
( fritt til norsk : "JEG HAR INTET Å TILFØYE!" )

---



7. MENIGHETSLIV 

”Alt la han under hans føtter,
og ham, hodet over alle ting,
 
har han gitt til kirken, som er Kristi legeme, 
fylt av ham som fyller alt i alle.” 


*
I begynnelsen. 
”Dagen etter stod Johannes der igjen
sammen med to av sine disipler.
Da så han Jesus gå forbi og sa: 
Se, der er Guds lam. 

De to disiplene hørte hva han sa 
og fulgte etter Jesus. 

Jesus snudde seg og så at de fulgte ham,
og han sa: Hva vil dere?

De svarte: Rabbi, hvor bor du?
Rabbi betyr lærer.

Kom og se, sa Jesus. 

De gikk da med ham og så hvor han bodde,
og de ble hos ham den dagen.
 
Det var omkring den tiende time. 

Andreas, Simon Peters bror, var en av de to
som hadde hørt det Johannes sa,
og som hadde fulgt etter Jesus. 
Han traff nå først sin bror Simon og sa til ham:
Vi har funnet Messias. 
Messias betyr Den Salvede.
Så førte han Simon til Jesus.

Jesus så på ham
 og sa :

Du er Simon, sønn av Johannes.
Du skal hete Kefas. 
Kefas er det samme som Peter.

Dagen etter ville Jesus dra til Galilea.
Da traff han Filip og sa til ham: Følg meg!”

( Joh.1, 35-43 ) 


Dette var den spede opptakten til alt menighetsliv
som skulle følge etter Kristus. En gruppe mennesker
som møtte Jesus og valgte å slå følge med ham.

La oss lese hva Paulus sier om seg selv til korinterne 
1.Kor. 2, 1-5

”Da jeg kom til dere, brødre,
var det ikke med fremragende talekunst
 
eller visdom jeg forkynte Guds vitnesbyrd.

For jeg hadde bestemt
at jeg ikke ville vite noe annet hos dere
enn Jesus Kristus og ham korsfestet.

Svak, redd og skjelvende opptråtte jeg hos dere.
Jeg la ikke fram mitt ord og mitt budskap
med overtalende argumenter og visdomslære,
men med Ånd og kraft som bevis. 
For jeg ville ikke at deres tro skulle bygge på
menneskelig visdom, men på Guds kraft.”


Paulus har forfattet store deler av det nye testamentet.
På tross av alle individene han treffer
og utbredelsen av hans virkeområde,
var forkynnelsen hans alltid den samme. 
Nådens evangelium.

Han visste at det var den Hellige Ånd
som hadde ansvaret og oppgaven
med å gjøre Kristus levende for mennesker,
og at han bare var en formidler 
av Åndens tale til dem.

Menighetene ble bygget opp på nådens grunn,
via Åndens virksomhet gjennom ham og andre.
Dette var Paulus hovedanliggende.

Samtidig formaner Paulus til sømmelig adferd
etter den tids sømmelighetskrav. 
Han peker på hva som passer seg,
og hva som kan virke støtende på folk.

”Jeg har lov til alt,” sier Paulus, 
”men ikke alt er gagnlig.”

Synden var også like aktiv den gangen som nå.
La oss se på en sak.

1.Kor.5, 1-5 står det skrevet følgende :


”Rett ut sagt :
En hører om hor blant dere,
og det i en form som ikke engang hedningene tåler,
nemlig at en mann lever med sin fars hustru.

Og dere er stolte!
Dere burde ha kjent sorg,
og fått bort den som har gjort dette.

Jeg er ikke hos dere nå, men i ånden er jeg nær,
og min dom over den skyldige har jeg alt felt,
som om jeg selv var til stede:

Dere skal samles i Herren Jesu navn,
og jeg skal selv være til stede i ånden,
og vår Herre Jesu kraft er med oss. 

Da skal dette menneske overgis til Satan,
slik at kroppen hans blir ødelagt,
men ånden kan bli frelst på Herrens dag.”


De lidelsene denne mannen påfører
både enkeltmennesker og menigheten er åpenbare.
Slikt ryktes fort.

En kan tenke seg 
at fellesskapet latterliggjøres.
Menighetens omdømme,
som et godt og sundt fellesskap,
står på spill.

I tillegg er de personlige lidelsene
rundt denne synden åpenbare. Farens følelser
i denne situasjonen kan man bare ane.
Verken vi eller synderen trenger lovens bokstav
for å forstå at dette er et opplagt overtramp.
All fornuft og normal samvittighet
blinker rødt med full styrke.

Rom. 2, 14-15 står det:

”For når hedninger som ikke har loven,
av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov,
enda de ikke har loven.

De viser med dette t lovens krav står skrevet
i deres hjerter. Om det vitner også
deres egen samvittighet, når deres tanker
enten anklager eller forsvarer dem.” 


Hedningene har, som alle mennesker,
samvittigheten som rettesnor for livet sitt.

Mannens stemor nevnes forøvrig ikke.
Derimot sier Paulus noe om å legge seg opp i
livsførselen til mennesker som ikke er frelst.

Vi leser videre i 1.Kor.5, 9-11:

”Jeg skrev i brevet til dere
at dere ikke skulle ha noe å gjøre
med folk som lever i hor.

Jeg mente ikke alle i denne verden som lever i hor
eller som er pengegriske, ransmenn
eller avgudsdyrkere.

Da måtte dere jo gått ut av verden.
Det jeg mente, var at dere ikke skal omgås en
som går for å være en kristen bror,

men lever i hor eller er pengegrisk,
dyrker avguder, er en spotter,
en drukkenbolt eller en ransmann.

Et slikt menneske skal dere heller ikke
spise sammen med.” 


Mange gjør det til sin livsoppgave
å refse synden i verden. Men mennesker får ingen del
i evigheten ved å slutte med hor. Det er det bare
ordet om korset som kan bringe dem.

Et frelst menneske er død for loven,
for å kunne leve for Gud, i Gud
og av Guds velsignelser.
Dette følger med den nådestilling vi står i, - i Kristus.

La meg prøve å formidle et bilde for dere.
Kjøkkeninnredningen vår var tidligere hvit.
Standard innredning i mange hus.
Disse skapfrontene var upraktiske.
Hver minste flekk syntes på dem.
Praktisk i en operasjonssal,
men bare irriterende på kjøkkenet mitt.

Vi bestemte oss derfor for å bytte til bøketrefronter.
Et lykkelig valg. Disse dørene skjulte
nesten alt av flekker.

Det betyr selvfølgelig ikke
at jeg nå spruter ned kjøkkenet med liv og lyst.
Jeg vil jo fortsatt gjerne ha det rent rundt meg.
Men den evige flekkfjerningen er nå en saga blott.
Det passer meg utmerket, uglad som jeg er i å vaske
mer enn nødvendig.

I begynnelsen tok jeg meg stadig i
å kikke etter flekker som jeg pleide.
Men etter hvert ble jeg vant til sjelden å se noe til dem.

Jeg vet selvfølgelig,
at jeg ikke plutselig har sluttet å søle, 
men stresset med hele tiden å skulle pusse på fasaden, er borte. 
Jeg kan dermed senke skuldrene, 
og konsentrere meg om annet enn flekkfjerning.

Slik er det med oss også.
Før vi ble frelst, syntes hver flekk og hvert nederlag
for Gud. Men da vi kledde på oss Kristus,
som jo er uten flekk og lyte, skjultes våre egne flekker
bak hans fasade. Han ble våre ”bøketredører”.
Selv om vi i begynnelsen stadig stresser med
å fjerne flekker som før, kan vi minne hverandre om
ham som har skjult vår syndige natur i seg.
Det viktigste vi kan gjøre for hverandre i menigheten,
er å minne hverandre om dette.

Da peker vi på Jesus Kristus og ham korsfestet.
Vi vasker hverandres føtter, for å kunne løfte blikket
fra vår egen fasade og opp mot ham.

Når fokus settes på det vi har og er i ham,
blir det som verden tilbyr mindre interessant

Vi leser i Matt.16, 26:

”Hva gagner det et menneske

om det vinner hele verden,
men taper sin sjel?” 


All lære som ikke uopphørlig peker på Kristus,
er det all grunn til å være på vakt overfor.

I Johannes åpenbaring henvises det til
falske apostler i Efesus. I menigheten i Pergamum
finnes mennesker som holder fast ved Bileams lære.
Han som lærte Balak å spise avgudsoffer
og å drive hor. Flere holdt seg til nikolaittenes lære
I menigheten i Tyatira får menigheten ros
både for tjeneste, tro, kjærlighet og tålmodighet.
Men de er unnfallende i forhold til en falsk profetinne
som lokker folk til å spise avgudsoffer og til å drive hor.
Herren sier at han ga henne en viss tid
til å omvende seg, men hun ville ikke
omvende seg fra sitt hor.

Det går klart fram her
at enkeltmennesket alltid er ansvarlig for egne valg.
Menighetens generelle tilstand kan ikke dekke over
eller veie opp for enkeltmenneskets valg.

Derfor er det farlig for et menneske å identifisere
sin gudstro med et menighetssystems lære, uten selv
å sette seg inn i den og ha et bevisst forhold til den.

Det finnes ingen mellommann mellom deg og Kristus.
Et system som hevder, eller i praksis fungerer slik,
er det all grunn til å være på vakt mot.

Veien er åpnet like inn i helligdommen,
inn i nådens møterom, og alle har
den samme rett og mulighet til å påkalle
Guds oppmerksomhet og forvente svar.

Vi leser i Hebr.10, 19-20:

”Så kan vi da, brødre, 
i kraft av Jesu blod med frimodighet
tre inn i helligdommen. 
Han har innviet en ny og levende vei for oss 
dit inn gjennom forhenget.” 


Et godt fellesskap er ikke størrelsesavhengig.
Styrken ligger i en ren forkynnelse,
slik Paulus uttrykker det i 1 Kor. 2, 2 : 

”For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av
 
noe annet hos dere enn Jesus Kristus 
og ham korsfestet.” 


Paulus var med i oppstarten av den tidshusholdningen
vi nå sannsynligvis ser slutten av.
I løpet av de knappe to tusen årene
som har gått siden den gangen,
har mye endret seg i verden.

Om de kommende tider skrev Paulus dengang
til Timoteus i 1.Tim. 4, 1-4:

Ӂnden sier med klare ord
at i de siste tider skal noen falle fra troen.
De skal holde seg til ånder som fører vill,
og til lærdommer som stammer fra onde makter.
De blir bedratt av løgnaktige hyklere
som er brennmerket i sin samvittighet. 

Disse nekter folk å gifte seg, og krever 
at en skal holde seg borte fra visse slag mat,
enda Gud har skapt dette for at de som tror 
og kjenner sannheten, skal ta imot det med takk.
Det blir helliget ved Guds ord og bønn.” 


Kanskje burde strukturen i alle menigheter
evalueres fra tid til annen. Det er nyttig og viktig
å vurdere menighetens funksjon
i forhold til tiden vi lever i.


Men endringer i tiden må aldri rokke ved nådeforkynnelsen,
og det frie ordets rett hos alle medlemmene.
Systemet skal være til for menneskene,
alle menneskene, ikke omvendt.



*
Gospelmusikkens suksess. 
I begynnelsen av forrige århundre
vokste gospelmusikken fram i de svarte miljøene i USA.
De som sto i front for endringene, opplevde 
mye motgang og mistillit fra bestående systemer.
Men denne fornyelsen overlevde, og ble et mønster
og en verdsatt kristen musikk-kultur. 

Hvorfor? Budskapet i tekstene.
Den svarte musikken tok utgangspunkt i gamle tekster.
Nye tekster, som kom til, forkynte det samme 
entydige budskapet.

En av dem som var med på å utvikle denne fornyelsen 
i musikken, var Thomas Dorsey. En av de mest 
avholdte og kjente gospelsangene fra den tiden 
er skrevet av ham. Den heter ”Presious Lord”, 
og teksten lyder, fritt oversatt som følger : 

”Dyrebare Herre!Ta min Hånd,
led meg videre, få meg på bena igjen.
Jeg er trøtt. Jeg er svak. Jeg er utslitt.
Gjennom stormen. Gjennom natten.
Led meg meg fram til lyset.
Ta min hånd, å dyrebare Herre og lett mine plager.” 

Denne låten kom til i en tid
som må ha vært den tyngste i hans liv.
Under en turne får han beskjed om straks å dra hjem.
Hans kone, som har født ham en datter,
er død i barselseng, 24 år gammel.
Han kjøres i all hast hjem,for så å oppleve
at også hans datter dør, bare 4 dager gammel.
I dette mørkeste øyeblikk av sitt liv,
skriver han sitt mest avholdte verk. 

En lignende fortelling fra slavetiden fortelles om
i en kjent negro spiritual. En ung kvinne,
som nettopp har født et barn, blir solgt av sin eier
og skal derfor sendes vekk.
Men kjøperen vil ikke ha barnet,
og hun tvinges til å forlate det. 

I sin fortvilelse går hun langs sjøen, fast bestemt på
å ta både sitt eget og den lilles liv ved drukning.
Der alene synger hun for seg selv de strofene
som så mange i ettertid har kunnet trøste seg ved. 

”Oh freedom, oh freedom, oh freedom over me.
And before I'll be a slave, I'll be burried in my grave,
and go home to my lord and be free.” 

”Å frihet, å frihet, å frihet for meg.
Og før jeg blir en slave, før skal jeg legge meg i graven,
og reise hjem til min Herre å bli fri.” ( fritt oversatt )

Tillit til Herrens nærvær og støtte gjennom alle ting,
ble slavenes trøst og håp gjennom alle
de forferdelige opplevelsene og den nedverdigende
behandlingen de levde under. 

Deres liv bar i seg vitnesbyrdet om at Gud kan
holde et menneske oppreist og rakrygget
gjennom livets svarteste timer. Et lys som skinne
vil alltid oppleves kraftigst når det er mørke rundt.

Tekstene opphøyer skaperen,
og peker på hans allmakt og trofasthet.
Sang i takknemlighet til Gud
for hans kjærlighet og trofasthet,
er en naturlig gledesytring
fra et frelst menneskes hjerte.



*
Skikk og bruk. 
Guds primære ønske er å nå mennesker.
Begeistre mennesker. Kalle på mennesker.
Ikke å legge snublesteiner for deres føtter. 

Rom.9, 30-33 står det : 

”Hva skal vi da si? Jo, hedningene
som ikke strevde etter å få rettferdighet,
de har vunnet rettferdighet,
det vil si rettferdigheten av tro. 

Israel strakte seg etter loven
med dens rettferdighet,
men de nådde ikke opp til loven.

Hvorfor ikke?
Fordi de holdt seg til gjerninger, ikke til tro.
De støtte mot snublesteinen,
slik det står skrevet:

Se, jeg legger på Sion
en snublestein og en klippe til fall.
Men den som tror på ham,
skal ikke bli til skamme.”


Vi er alle kalt til å leve etter Ånden,
og ikke etter bokstaven, som Paulus uttrykker det.
For dersom Skriftens ord bare blir bokstaver for oss,
er Skriften lukket for øynene våre.

Vi leser det i 2.Pet. 1, 20

”Men dere må framfor alt vite
at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften
på egen hånd.”


Rom. 14, 1-3 skriver Paulus om matskikker.
Jødene hadde strenge forskrifter i loven,
og det var nok vanskelig for noen
plutselig å ha frihet til å kunne spise alt. 

”Ta imot den som er svak i troen
uten å gjøre dere til dommere over hans tanker.

En har tro til å spise alt,
den svake spiser bare grønnsaker.
Den som spiser skal ikke se ned på
den som ikke gjør det. 

Og den som lar være å spise,
skal ikke dømme den som gjør det.
Gud har jo tatt imot ham.

Hvem er du som dømmer en annens tjener ?
Om han står eller faller blir en sak
mellom ham og hans herre.

Og han skal bli stående,

for Herren har makt til å holde ham oppe.”


Paulus snakker også om
at noen akter en dag framfor en annen,
mens andre akter alle dager like.
Men både den som tillater seg alt,
og den som ingen ting tillater seg, er elsket av Herren.
Den ene er ikke noe fremfor en annen i Guds øyne.
Alle er like verdifulle og umistelige.

Derfor skal vi som har fått skue inn
i frihetens fullkomne lov, forkynne den rikdommen
som ligger der, for at også andre skal finne hvilen
i den samme frihet.

Paulus fortsetter i Rom. 14, 14-15 og 20-21 :

”I troen på Herren Jesus vet jeg, ja, er fullt viss på
at ingenting er urent i seg selv.
Men for den som mener at noe er urent, er det urent. 

Og hvis du sårer din bror med det du spiser,
handler du ikke i kjærlighet.

Den Kristus døde for
må du ikke føre i fortapelse med det du spiser.”

”Ødelegg ikke Guds verk på grunn av mat.
Alt er nok rent,

men det blir noe ondt for den som spiser
og kjenner det som et fall.

Derfor er det riktig ikke å spise kjøtt eller drikke vin
eller gjøre andre ting som fører din bror til fall.”


En psykiater jeg kjenner uttrykker det slik:

”En følelse er alltid riktig,
men den forutgående tanken kan være feil.” 

Et menneske som lever i trelldom,
kan plages av en ”overaktiv samvittighet”.
Denne er kanskje egget av en strengt lovisk lære.

I en menighet med en slik forkynnelse,
vil medlemmene lide under dårlig samvittighet
langt ut over det sunn fornuft sier dem at er rimelig.

Men også disse skal kunne finne sannheten,
og sannheten er det eneste som kan gjøre dem fri
fra et slikt destruktivt, innovervendt kristenliv.

Jesus sier selv i Matt.7, 7:

”Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne.
Bank på, så skal det lukkes opp for dere.” 


Menighetslivet er ment å være en støtte og berikelse.
Vi oppmuntres til å vaske hverandres føtter,
og å dele sorger og gleder.

Menigheten er en konkuranseutsatt bedrift.
Det vil alltid være fristende å konkurrere med verden.
Men menigheten er, og skal være,
noe annet enn verdens tilbud.

Menighetslivet må aldri degraderes til
en form for foreningsvirksomhet. Menigheten er en egen livsform,
og menneskene som søker dit
må finne Gud i førersetet.

Mange menigheter er så gjennomorganiserte
og ned i minste detalj forhåndsplanlagte,
at det ikke finnes rom for individuell utfoldelse.
De få styrer de mange.

Bibelen slår imidlertid fast at alle har noe å bidra med
når menigheten samles. Men da må individets rett og plikt
til å leve sitt liv etter Herrens vilje i menigheten, tas på alvor.
Det frie ordets rett til å bli hørt må ivaretas.
Det er en forutsetning for sunt menighetsliv.

Om folket i Bærøa sier Skriften i Ap.gj. 17, 11-12:

”Jødene der var mer høysinnet enn de i Tessalonika,
og de tok imot ordet med all velvilje
og gransket skriftene daglig for å se om det stemte.” 


Men mange menigheter er redde for å slippe ordet fritt.
De som selv mener seg å være noe, mister kontrollen.

Men de som vet hvem og hva de er i Herren,
vil alltid ønske friheten velkommen.
Da vil Gud selv ta over tømmene,
og virke fram i den enkelte det han vil formidle via dem.

Om felleskapet med våre søsken i Herren
sier Paulus i  Rom. 15, 1-2  :

”Vi som er sterke, må bære svakhetene
hos dem som er svake,
og ikke bare tenke på oss selv. 


Hver og en skal tenke på sin neste
og gjøre det som er til beste for ham,
og som tjener til å bygge opp.”


og i  Gal.6, 2-5  :

”Bær hverandres byrder,
og oppfyll på den måten Kristi lov.

Den som tror han er noe, men ingenting er,
han bedrar seg selv.

Hver og en skal prøve sin egen gjerning.
Han skal ha sin ros av det han selv har gjort,
og ikke se på de andre, for enhver skal bære
sin egen byrde.” 


Skal vi da ikke ha noen retningslinjer i fellesskapet?
Ingen som går på bekostning av friheten til den enkelte.
Med et unntak! Vranglære må aldri tillates å slå rot og blomstre.
Det er en oppgave som hviler tungt på en voksen kristen.

Menigheten er selvfølgelig ikke noe “kuslepp“.
Det er imidlertid ikke min erfaring, etter mange år
med ordet fritt i min egen menighet, at det skjer.

Den Hellige Ånd tar kontrollen 
og lærer suksessivt opp den enkelte etter sin vilje. 

Paulus sier i  1.Kor. 14, 33  :

”For Gud er ikke uordens Gud, men fredens Gud.”


Tungetalen har hatt ord på seg for å være selve symbolet
på et menneskes åndelighet i en del menigheter.
Resultatet blir ofte at mennesker, som ikke har tunger,
føler seg, og blir behandlet som,
mindreverdige i åndelig sammenheng.

Vi ser hva Paulus sier
om menneskelig mesterskap i tungetale.

Han skriver i  1.Kor. 14, 6.9.23  :

”Sett nå, brødre, at jeg kommer til dere og taler i tunger.
Hva gagn har dere av det, hvis jeg ikke med det jeg sier
gir dere åpenbaring, kunnskap, profeti eller lære ?”

”Slik er det også med dere:
Bruker dere ikke tungen til å tale tydelig,
hvordan kan en da oppfatte hva som blir sagt?
Da snakker dere jo bare ut i været.”
 

”Om nå hele menigheten kommer sammen,
og alle taler i tunger, og det så kommer inn noen
som ikke er fortrolig med dette eller ikke er troende,
vil de ikke si at dere er gått fra forstanden ?” 


Paulus skriver i  1.Kor. 12, 4-7  følgende :

”Det er forskjellige nådegaver,
men Ånden er den samme.

Det er forskjellige tjenester,
men Herren er den samme.

Det er forskjellige kraftige virkninger,
men Gud er den samme,
han som virker alt i alle.

Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne,
slik at det blir til gavn.”


Videre betoner Paulus viktigheten av å forstå
at vår menneskelige gradering heller ikke gjelder
i menighetssamlingene.

I  1 Kor. 12, 22-25  står det:

”Tvert imot !
De lemmer på legemet som synes å være svakest,
nettopp de er nødvendige.

De deler av kroppen
som vi synes er mindre ære verd,
dem gir vi desto større ære,

og de deler vi blyges ved,
kler vi med desto større sømmelighet;
for at det ikke skal bli splittelse i legemet,
men alle lemmene ha samme omsorg
for hverandre.”

---


8. MOT MÅLET. 
“Og jeg så en ny himmel og en ny jord,
for den første himmel og den første jord
var borte, og havet fantes ikke mer. 

Og jeg så den hellige by,
det nye Jerusalem,
stige ned fra himmelen, fra Gud,
gjort istand og pyntet
som en brud for sin brudgom.

Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa:
Se, Guds bolig er hos menneskene.
Han skal bo hos dem,
og de skal være hans folk,
og Gud selv skal være hos dem.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
og heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som før var, er borte.”

( Åp.21, 1-4 ) 



*
Til alle tider. 
”Herren gikk foran dem om dagen
i en skystøtte som viste dem veien,
og om natten i en ildstøtte som lyste for dem.

På den måten kunne de dra fram
både dag og natt.

Skystøtten vek ikke fra folket om dagen,
og ildstøtten ikke om natten.”

( 2.Mos.13,21-22 )


La oss gå litt bakover i tid, til jødefolkets vandring i ørkenen.
Det er ingen som har vanskeligheter med å forstå
at dette folket var totalt avhengig av Guds ledelse og omsorg.
Midt i et ørkenlandskap, ville vi vel alle følt oss fortapt.

Verre er det å forstå at vår stilling i dag er nøyaktig den samme
som den jødefolket var i.

Folk har ingen problemer med å forstå at alkoholikeren
trenger omsorg og veiledning. Vi, som klarer oss så bra,
går gjerne inn og tar på oss den jobben.

Men dette gjelder ikke veien til et tørrlagt liv.
Dette gjelder veien til himmelen, og på den veien er vi alle sidestilte.

La oss minnes Jesu egne ord i  Joh. 14, 1-6  :

”La ikke hjertet bli grepet av angst.
Tro på Gud og tro på meg. 

I min Fars hus er det mange rom.
Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det.
For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere.

Og når jeg er gått bort
og har gjort i stand et sted for dere,
vil jeg komme tilbake og ta dere til meg,
så dere skal være der jeg er.

Og dit jeg går, vet dere veien.

Thomas sier til ham:
Herre, vi vet ikke hvor du går hen?
Hvordan kan vi da vite veien ?

Jesus sier:
Jeg er veien, sannheten og livet.
Ingen kommer til Faderen uten ved meg.” 


Veien. Sannheten. Livet.

I filmen om ”Alice i drømmeland”,
drømmer den lille piken seg inn i en verden
hun ikke finner veien ut av.
Hun føler seg fanget i et spill som hun ikke forstår.

”Jeg vil ut !” roper hun fortvilet, mens hun på måfå
prøver den ene veien etter den andre. 

”Men du er jo ute,” sier en stemme.
”Ser du det ikke ?”

Da våkner Alice,
og ting faller på plass i livet hennes igjen.

Hun var reddet. Hun så det bare ikke.

Som blindet av et slør,
lik det jødene har over sine øyne,
var hun i drømme.
Men når hun våknet,
fikk hun se virkeligheten,
sannheten, i øynene.

Det står skrevet i  1.Joh. 4,16  :

”Vi har lært å kjenne
den kjærlighet Gud har til oss,
og vi har trodd på den. 

Gud er kjærlighet,
og den som blir i kjærligheten,
blir i Gud, og Gud blir i ham.” 


Om jødenes oppvåkning leser vi i  Jes. 53, 1-5  :

”Hvem trodde det budskap vi hørte,
for hvem ble Herrens kraft åpenbart ? 

Han skjøt opp som en kvist for Guds åsyn,
som et rotskudd av tørr jord. 

Han hadde ingen herlig skikkelse,
vi gledet oss ikke ved synet av ham.

Han var ringaktet, forlatt av mennesker, 
en smertens mann, vel kjent med sykdom,
en foraktet mann som ingen ville se på,
vi regnet ham ikke for noe. 

Sannelig, våre sykdommer tok han på seg,
og våre smerter bar han.

Vi trodde han var blitt rammet,
slått av Gud og plaget.

Men han ble såret for våre overtredelser
og knust for våre misgjerninger.

Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred,
ved hans sår har vi fått legedom.” 


Paulus skriver i  Ef. 5, 8-17  :

”En gang var dere selv mørke,
men nå - i Herren er dere lys.

Lev da som lysets barn!
Lysets frukt er godhet, rettferd og sannhet.
Prøv hva som er til glede for Herren! 

Ta ikke del i mørkets gjerninger,
for de er uten frukt, irettesett heller.
Det som slike folk driver med i det skjulte,
er det en skam bare å nevne.

Men alt kommer for dagen
når det blir avslørt av lyset,
og alt som kommer for dagen er lys.

Derfor heter det :
Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde,
og Kristus skal lyse for deg.

Pass derfor nøye på hvordan dere lever,
ikke som tåpelige mennesker, men som kloke,
så dere kjøper den rette tid, for dagene er onde. 

Vær ikke uforstandige,
men forstå hva som er Herrens vilje.” 


Og videre leser vi i  Tit. 2, 11-12 :

”For Guds nåde er blitt åpenbart
for å gi frelse til alle mennesker. 

Og hans nåde oppdrar oss til å si fra oss
ugudeligheten og de verdslige lyster
og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt
i den verden som nå er,”

Paulus skriver i  1.Kor. 6, 12  :

”Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner.
Jeg har lov til alt, men jeg skal ikke la noe
få makt over meg.” 

og i  Matt.16,26  står det:

”Hva gagner det et menneske
om det vinner hele verden,
men taper sin sjel ?

Eller hva kan et menneske gi til vederlag
for sin sjel?”


Et menneskes livsløp er alltid uforutsigbart,
selv om mange prøver å spå om fremtiden.
De ønsker og forventninger du hadde som ung,
endres ofte med tid og alder.

Livets realiteter kan knuse
et menneskes drøm på et øyeblikk.
Fra suksess og velbehag til fiasko og smerte
ved et øyeblikks feiltrinn.

Om du selv vandrer varsomt,
kan du bli offer for andres uvettige handlinger.
Du kan ikke sikre deg.
Det står ikke i et menneskes makt.

Men Gud kan sikre deg.
Ikke etter dine kriterier, men etter hans.
Hans hånd kan lede dine skritt,
dersom du tar tak i den.

Den er alltid utrakt til frelse og fellesskap.
Den fører deg ikke ut av verden, men gjennom den.

Og på din vandring oppmuntres du til
å feste blikket på ham, og på den skatt du har
og den skatt du er i himmelen.
Dyrebar og umistelig for din Gud.

Om de gamle troskjempene leser vi
 i  Hebr. 11, 1-2  og  7-8  og  24-27  :
 
”Troen er sikkerhet for det som håpes,
visshet om ting en ikke ser.

For sin tro fikk mennesker i gammel tid
godt vitnesbyrd.”

”I tro bygde den gudfryktige Noah en ark,
da han var blitt varslet om det
som ennå ikke var synlig.
Slik berget han sin familie.

Hans tro ble en dom over verden,
og selv ble han arving til den rettferdighet
som troen gir.”


”I tro nektet Moses, da han ble stor,
å være en sønn av Faraos datter. 
Han ville heller lide vondt sammen med Guds folk
enn leve en kort tid i syndig nytelse.

Han holdt Kristi vanære for en større rikdom
enn skattene i Egypt.

Han så nemlig fram til lønnen som ventet ham.

I tro forlot han Egypt
uten å frykte for kongens vrede.

Det var som om han så den usynlige,
derfor holdt han ut.”


Hele dette kapittelet er en oppramsing
av gamle troskjempers vitnesbyrd til ettertiden.

Vi leser  v.13-16  til slutt :

”I tro døde alle disse
uten å ha vunnet det som var lovt.

De bare så det langt borte og hilste det,
og de bekjente at de var fremmede
og utlendinger på jorden. 

Når de taler slik,
viser de klart at de søker et fedreland.

Hvis de hadde tenkt på det landet de drog ut fra,
hadde de hatt tid til å vende tilbake.

Men nå er det et bedre land de lengter etter:
et himmelsk.

Derfor skammer ikke Gud seg over dem,
men kaller seg deres Gud;
for en by har han gjort ferdig for dem.”


Ditt liv og dine skritt på jorden er, som deres,
et liv i tro og tillit til ham som kan gjøre alt.
Langt ut over det vi ber eller forstår.

Og dette har han satt som segl
på din frelste panne, at ingenting kan skille deg
fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.

Vi leser i  Rom. 8, 38-39 :

”For jeg er viss på at
verken død eller liv,
verken engler eller krefter,
verken det som nå er eller det som kommer,
eller noen makt,
verken det som er i det høye eller i det dype,
eller noen annen skapning
skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet
i Kristus Jesus, vår Herre.” 


La meg runde av med teksten på en gammel sang.

For som hesten en gang var
bondens beste arbeidskamerat
i hans virke her på jorden,
slik er vi Guds arbeidslag
når han rydder nytt land
eller pløyer opp gammel mark,
som kanskje har ligget brakk i lang tid.

Alt for å gjøre fruktbar jord av et goldt landskap,
så mennesker kan mettes og leve.

”Gamle Svarten, kamrat på vida färden.
 Gamle Svarten, den bästa her i värden.
 När vår vandringsfärd är över,
 väntar gröna engars klöver,
 på dig, min trogne gamle vän.” 
 

Og Paulus sier i  Rom. 8, 18  : 

”For jeg holder for
at den nærværende tids lidelser 
ikke er å akte mot den herlighet
som skal åpenbares på oss.” 




AMEN.❤️♥️❤️ 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar