Lesetips:
DAG ARNESON var pastor og bibellærer i den menigheten jeg tilhørte det meste av mitt voksne liv. Han hadde spesiell interesse og kunnskap om GT. Han var en karismatisk underviser og jeg har vært på utallige bibeltimer med ham opp gjennom årene. Han var svært produktiv og skrev mye hele livet. Jeg har derfor hjulpet ham med å redigere en god del av det han skrev. Jeg velger derfor å legge ut noe av det, som jeg syns er spesielt godt og forklarende.
-
Selv om røveren på korset ikke fikk gjøre en eneste god gjerning
sett med menneskers øyne, så er det selvsagt slik,
at gjerninger er en del av kristenlivet.
" For vi er hans verk,skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger,
som Gud har lagt ferdig for oss,
for at vi skal vandre i dem." ( Ef. 2, 10 )
Her følger noen tanker om dette ut fra Jakobs brev.
Troens virkning!
" Hvad nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro,
når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?
Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen,
og nogen av eder sier til dem:
Gå bort i fred, varm eder og mett eder!
men I ikke gir dem det som legemet trenger, hvad nytter det?
Således og med troen:
har den ikke gjerninger, er den død i sig selv.
Men en kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger.
Vis mig din tro uten gjerninger,
og jeg vil vise dig min tro av mine gjerninger! "
( Jakobs brev 2, 14 – 18 )
Den antatte forfatter av Jakobs brev var bror av Jesus,
og, etter det vi vet, forstander for menigheten i Jerusalem.
Som leder for denne menigheten sto han sikkert i en konstant kamp
mellom troen og det gjerningsvesenet som karakteriserte
det tidligere gudslivet i hovedstaden.
Det var fariseere, saduseere og et presteskap,
som hadde «tatt ved troen», og disse forsøkte å styre menigheten
tilbake til gjerningsvesenet de hadde blitt løst fra.
I denne skriftsekvensen utfordrer Jakob sine motstandere,
og han sier bl.a :
« Vis meg din tro uten gjerninger,
og jeg vil vise deg min tro av mine gjerninger!»
Jeg kan godt si det samme, fordi livet vårt formes av våre tanker.
Jakob beskriver det slik i v. 17 :
« Således er det også med troen,
har den ikke gjerninger er den død i seg selv!»
Dette skriftavsnittet blir ofte brukt som argument for
å bringe glade nådekristne ned på jorda igjen.
Det pekes på at tro ikke er nok, det må gjerninger til i tillegg.
Det er underlig, at det som ble skrevet som forsvar
mot det jødiske gjerningsvesenet,
nå brukes til å forsvare nettopp dette.
De snur tingene på hodet,
slik at virkningen blir det motsatte av hensikten.
Jakob pålegger ikke her de troende noen form for gjerninger.
Han forsvarer derimot den bibelske tro.
Han taler om den levende tro som mottas av alle de,
som tar imot Kristus, og han sier,
at denne troen ikke bare er en teoretisk overbevisning,
men en levende og drivende kraft i menneskers liv.
Et møte med Jesus bringer en livsforvandlende kraft inn i menneskets liv.
Jakob sier i brevet, at et menneskes oppførsel
gjenspeiler et menneskes tro!
«....og jeg vil vise deg min tro av mine gjerninger.....»
Selvsagt fører tro til handling.
Jeg kan, som Jakob, ta meg selv som eksempel.
Jeg gikk fram til jeg var 30 år med vissheten om, at jeg var fortapt.
Dette var ikke fordi jeg trodde
jeg var en større synder enn andre, men fordi jeg,
uten en Gud og en skaper, var en tilfeldighet i en verden av tilfeldigheter.
Min fødsel var meningsløs, min død var meningsløs.
Hva var da meningen med noe?
Da jeg så kom til troen og fikk se at det fantes en Skaper,
en mening og et mål, førte dette selvsagt til at jeg tok imot dette.
Noe annet ville virkelig vært meningsløst.
Her førte altså troen til gjerning! Selvsagt gjorde den det!
Når en fattig mann finner en uerstattelig skatt,
går han ikke bare forbi og sier: » Den var jo fin!»
For meg ser det ut for,
at majoriteten av religiøse i dag ikke vet hva tro er.
Men troen defineres i Hebr. 11, 1, og det lyder slik :
« Men tro er full visshet om det som håpes,
overbevisning om det som ikke sees.»
Og i Hebr. 12, 2 fortelles det,
at troens eneste kilde og opprettholder er Jesus Kristus.
Har du en levende tro, så er dette altså,
fordi du har hatt et møte med Ham,
og i dag har et fellesskap med Ham.
Troen er et redskap i Hans hånd,
og ikke noe vi selv kan produsere etter eget tykke.
Hva er altså troen?
Ordet sier at "..tro er full visshet om det som håpes..",
eller, med min egen definisjon av dette verset,
så er tro vissheten om Guds ja til vår lengsel!
Nå har jeg hørt uttrykket «Blind tro»,
men det er uten bibelsk grunnlag.
Jesus viste da han gikk her nede,
at han ønsket at mennesker skulle se.
I Heb. 11, 3 står det:
« Ved tro skjønner(forstår) vi,
at verden er kommet istand ved Guds ord,
så det som sees ikke ble til av det synlige. »
Tro er altså ikke å godta det uforståelige,
med å forstå det som kan synes umulig å forstå.
Går vi tilbake til Jakobs påstand
om at troen blir synlig ved gjerningene,
kan vi jo fortsette å lese kap. 11 i Hebreerbrevet,
som vers for vers forteller om de utrolige gjerninger
troen førte til i tidligere troendes liv.
Historien om Abraham.
Abraham blir kalt de troendes far,
selv om den første som nevnes her er Abel,
som i tro bar fram et bedre offer enn Kain.
Da Gud kalte Abraham het han Abram,
noe som vistnok betyr «Opphøyet far».
Han var gift med Sarai, som betyr fyrstinne.
Han bodde i Ur i Kaldea, og om hans far Tarah
fortelles det, at han var avgudsdyrker.
" Og Josva sa til hele folket: Så sier Herren, Israels Gud:
På hin side elven bodde fordum eders fedre,
blandt dem Tarah, Abrahams og Nakors far,
og de dyrket fremmede guder. " ( Josva 24,2)
Tarah var og far til Sarai,
men med en annen kone enn Abrams mor.
Abram og Sarai var altså halvsøsken.
Abram var ca 75 år og Sarai 65 år,
da Gud kalte ham, og de var barnløse,
fordi Sarai var ufruktbar.
Tarah tok med sin familie
og reiste til Karan og bosatte seg der.
Både Ur og Karan var sentrum for dyrkelsen av måneguden,
og personlig mener jeg, at Tarah var høyt oppe
i denne avgudsdyrkelsen, og at Abram ,som «Opphøyet far»,
sansynligvis var tenkt å overta Taras stilling,
når han var borte.
Vel, selv om han bar navnet "opphøyet far",
så var han altså barnløs, og jeg vil nok tro,
at det hadde blitt ofret og bedt mye til måneguden om dette,
uten at det var kommet noe svar.
Slike høye stillinger innenfor avgudsdyrkelsen
gikk ofte i arv, så jeg vil tro, at hele familien hans
var opptatt av at han og Sarai skulle få en arving.
Så kom da Guds kall til ham, og Heb. 11, 8 sier om dette :
" Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt,
så han dro ut til det sted han skulle få til arv,
og han dro ut uten å vite hvorhen han skulle komme."
1. Mos. 12, 1- 2 forteller hva Herren sa da han kalte Abram :
" Dra bort fra ditt land, fra din slekt og din fars hus
til det land jeg vil vise deg.
Og jeg vil gjøre deg til et stort folk;
jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort,
og du skal bli til en velsignelse. "
Og i 1. Mos. 15, 5 sier Herren til Abram,
at heretter skal hans navn være Abraham,
som betyr "Mange folks far", og han sier,
at Abram skal bli far til en mengde folk.
" Og han førte ham utenfor og sa:
Se op til himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem!
Og han sa til ham: Så skal din ætt bli. "
Dette er da også oppfylt ved, at Abraham er stamfar
både til Israels barn og til ismaelittene – araberne.
Jeg har definert tro som Guds ja til vår lengsel.
Bibelen definerer det som "...full visshet om det som håpes,
overbevisning om det som ikke sees." ( Hebr. 11, 1 )
Dette betyr altså, at Guds kall til Abram og Sarai
var Guds ja til deres inderligste lengsel,
og at de, da de fulgte kallet, hadde full visshet om
og var overbevist om, at de skulle få barn sammen.
Dette vaklet nok til tider, men da de dro ut,
hadde de denne troen, og den førte selvsagt til at de dro,
fordi dette var deres høyeste ønske, samtidig som de hadde erfart,
at måneguden slett ikke kunne hjelpe dem.
Jeg tenker om disse to sin skjebne,
at det sannelig skulle litt til,
for at "Opphøyet far" og "Fyrstinne"
skulle forlate sin trygge tilværelse
i datidens praktbygg i verdens storbyer,
for å tilbringe resten av livet i telt som nomader!
Historien forteller noe om den levende troens kraft.
Jakob skriver i kap. 2, 22 slik :
"Du ser at troen virker sammen med hans gjerninger,
og at troen blev fullkommen ved gjerningene."
Og i v. 20 at "...tro uten gjerninger er unyttig."
Jeg ville vel sagt, at troen nådde sitt mål gjennom gjerningene,
eller at den ble oppfylt ved gjerningene.
OPPSUMMERING - A & S:
Abraham og Sara sitt høyeste ønske
var sannsynligvis å få barn sammen.
De hadde erfart over mange år, at dette var umulig.
Måneguden de tilba kunne ikke hjelpe dem.
Samtidig hadde de mottatt full visshet om,
at de, ved å følge Guds kall og dra, ville få dette ønsket oppfylt.
Min konklusjon: Det ville nesten være umulig å ikke reise!
SLUTNING.
Jakob sier i sitt brev at DEN LEVENDE TRO BÆRER GJERNINGENE I SEG.
Det er altså ikke noen motsetning mellom tro og gjerning.
De er bare to sider av samme sak.
Jeg vil vel si, at GJERNINGEN ER TROENS RESULTAT,
ELLER DEN SYNLIGE DELEN AV TROENS VERDEN.
Forskjellen på en lovgjerning og en trosgjerning er nok dette,
at en trosgjerning kommer FORDI VI HAR FÅTT,
mens en lovgjerning GJØRES FOR Å FÅ!
