GREYSTONE CHAPEL

 ( Live at Folsom Prison 1968 med Johnny Cash. )

"for Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, 

men forat verden skulde bli frelst ved ham."

HÅP

 av Gro Heidi Bjørgan - 9.10.2020.

Jeg har mange skribenter i slekta,
og min fars foreldre skrev begge.

De var ganske forskjellige.
Bestefar var  journalist og samfunnsdebattant.
Bestemor,  - en kunstnersjel, på mange måter.
Elsket rampelyset, og talte og deklamerte dikt.

De hadde også ulik trosbakgrunn.
Bestefar hadde nok sin barnetro et sted langt inne,
mens bestemor var av pinseslekt og en bekjennende troende.

Bestefar var periode dranker,
og var ikke snill i fylla.
Bestemor fortalte, at hun pleide å ta med seg 

de to guttene å gjemme seg, 

når han kom hjem da.

Hun hadde søkt forståelse og tilflukt hos foreldrene sine,
men der fikk hun bare beskjed om å gå tilbake til sin mann.
"Du valgte selv," sa min oldemor.
( De hadde sett seg ut en Kina-misjonær til svigersønn. )

I bestemors andaktsbok, 

skrev hun små notiser gjennom årene.

I februar 1970 skrev hun følgende:
"Osvald ville høre meg lese. Det var godt."

28. mars 1970 skrev hun:
"Osvald sovnet stille inn i Jesu navn."

Under "DIKT" ligger 5 dikt skrevet av dem, mener jeg.

Tre av bestefar og to av bestemor. 
To sjeler. To ståsteder.

1940

 Der hviler en knugende skumring om jorden

og luften er fylt av kanoners torden.

Og folket, det frykter for dager, som kommer,

og kan ikke gledes ved sollys og sommer.

Med dødsmerket pande de engstes og lytter

og venter den kommende gulbleke rytter.

Når fyrene slukkes, som leden skal vise,

kan folket ei reddes, da må det forlise.

Men langt, langt der ute, hvor klodene svinger,

der svever en engel med snehvite vinger.

Osvald Ingeman Ødegaard. ( min farfar )

BE

 Be i dagens arbeidsvirke,

på din aker, i din båt.

Skap deg livets hverdagskirke

under solskinn, under gråt.

Be i nattens stille stunder

når du hviler i din seng.

Bønnens krefter skaper under,

blomsterrikt på sjelens eng.

Be i lønndoms stille tanker,

når ei noen ser derpå.

Livets salighet du sanker

ved på bønnens vei å gå.

Be når gledens klokke kimer,

og når sorgens dystre bud

søker deg i tunge timer, 

som en hilsen fra din Gud.

Be i hver en stund du ånder

under virkets våkne flid.

Be når du i mismot vånder

deg i trengslens bitre strid.

Be til øyet engang brister

for all verdens tunge nød.

Stjernen bønnen selv seg lister

seriens trøst bak dom og død.

Ruth Bergliot Ødegaard Rode.

SPOR

 Kan du lokke smilet frem

i et tåreblendet øye,

- bære gleden til et hjem,

hvor der hersker sorgens møye?

Kan du lukke solskinn inn

i et hjem, hvor mørket ruger,

- bringe livstro til et sinn,

som hver time tvilen knuger?

Kan du, som du vet det best,

tende håpets klare kjærte,

- skape høytid, fryd og fest

i et mørkt, forpinet hjerte?

Da du setter gode spor

under jordeliveferden.

Da er du i sannhet stor,

og er med å frelse verden.

Ruth Bergliot Ødegaard Rode. ( min farmor )

NATT

Hvor er mitt store, skjønne håp?

Hvor er min friske tro?

Hvorfra mon kom det streke rop,

som tok min hjertero?

O, hvem har denne tvilens brodd

dog i min sjel fått bragt,

at det er løgn, hva jeg har trodd,

om Jesu frelsesmagt.

Mitt livets lys, min friske tro

er bort fra hjertet tatt.

Jeg vandrer om foruten ro

i tvilens mørke natt.

Dog stundom glimter det et lys

i fjerne dunkelhet.

Det blafrer svakt i mørkets gys,

men kan ei gi meg fred.

Når har til bunds min kalk jeg tømt?

Når skal jeg lys få bragt?

Når skal igjen, som jeg har drømt,

min barnetro få magt.

Osvald Ingeman Ødegaard. ( min farfar )

EVENTYRSANGEN.

 Det lyder i natten en sang som jeg kjenner.

Hun sang den så ofte, min elskede mor.

Den sang, om en engel, som stjernene tenner,

om kvelden, når mørket innhyller vår jord.

Og sangen meg minner om alle de gange

hun tok meg på fang under stjernenes skinn,

og sang for meg alle de skjønneste sange,

og kalte meg kjæreste gutten sin.

Jeg ser ut i natten, de tusinde stjerner,

som tindrer der oppe, hvor englene bor,

og tenker på tiden, som kommer og svinner

og eventyrsangen jeg lærte av mor.

Osvald Ingeman Ødegaard. ( min farfar )

FJELLSTØTT

 "Til sangmesteren; av David; en salme.  

Jeg bidde på Herren; 

da bøide han sig til mig og hørte mitt rop.  

Og han drog mig op av fordervelsens grav, av det dype dynd, 

og han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trin faste.  

Og han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. 

Mange ser det og frykter og setter sin lit til Herren.  

Salig er den mann som setter sin lit til Herren 

og ikke vender sig til overmodige og til dem som bøier av til løgn.  

Herre min Gud, du har gjort dine undergjerninger 

og dine tanker mangfoldige imot oss; intet er å ligne med dig; 

vil jeg kunngjøre og utsi dem, da er de flere enn at de kan telles.  

Til slaktoffer og matoffer har du ikke lyst 

- du har boret ører på mig - brennoffer og syndoffer krever du ikke. 

Da sa jeg: Se, jeg kommer; i bokrullen er mig foreskrevet; 

å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte. 

Jeg har budskap om rettferdighet i en stor forsamling; 

se, jeg lukket ikke mine leber; Herre, du vet det. 

Din rettferdighet skjulte jeg ikke i mitt hjerte, 

jeg kunngjorde din trofasthet og din frelse; 

jeg dulgte ikke din miskunnhet og din sannhet for en stor forsamling. 

Du, Herre, vil ikke lukke din barmhjertighet for mig; 

din miskunnhet og din sannhet vil alltid vokte mig. 

For trengsler uten tall har omspent mig, 

mine misgjerninger har grepet mig, så jeg ikke kan se; 

de er flere enn hårene på mitt hode, og mitt hjerte har sviktet mig. 

La det behage dig, Herre, å utfri mig! Herre, skynd dig å hjelpe mig! 

La alle dem bli til skam og spott 

som står mig efter livet og vil rive det bort! 

La dem som ønsker min ulykke, vike tilbake og bli til skamme! 

La dem som sier til mig: Ha, ha! forferdes over sin skjensel. 

La alle dem som søker dig, fryde og glede sig i dig! 

La dem som elsker din frelse, alltid si: Høilovet være Herren! 

For jeg er elendig og fattig; Herren vil tenke på mig. 

Du er min hjelp og min frelser; min Gud, dryg ikke!"

( Salm. 40 )

BLANDINGSLÆRE

av Gro Heidi Bjørgan - 22.9.2020.

FØTTER PÅ FJELL?

Det står skrevet i Matt. 7, 24 - 27 :

" Derfor, hver den som hører disse mine ord 

og gjør efter dem, han blir lik en forstandig mann, 

som bygget sitt hus på fjell;

og skyllregnet falt, og flommen kom, 

og vindene blåste og slo imot dette hus,

men det falt ikke; for det var grunnlagt på fjell.

Og hver den som hører disse mine ord

og ikke gjør efter dem, han blir lik en uforstandig mann,

som bygget sitt hus på sand; 

og skyllregnet falt, og flommen kom,

og vindene blåste og slo imot dette hus, 

og det falt, og dets fall var stort!"

Jeg tenkte på denne lignelsen, 
da jeg hørte Jan Bygstad's utlegning fra Galaterbrevet, 

og i del 9, som tar for seg kap. 5, 1 - 18 

fant jeg kjernen til problemet mitt med forkynnelsen hans. 

Han siterer  Gal. 2, 19  gjentatte ganger.

"For jeg er ved loven, død for loven, 
for å leve for Gud;"

Men så sier han:

"Her taler Paulus om 

hva den kristnes frihet IKKE innebærer:

"For dere ble kalt til frihet, brødre.

Bruk bare ikke friheten til en leilighet for kjødet, 

men tjen hverandre i kjærlighet." ( Gal. 5, 13 )"

For Bygstad snakker mye om 

det gamle og det nye menneske.

Det nye, sier han, er kalt til frihet,

mens det gamle fortsatt er underlagt Loven!

Her ligger hovedproblemet 

og roten til blandingsforkynnelsen hans,

etter min mening.

HVORFOR BLANDINGSLÆRE?

I mitt hode er det kun to grunner til 

å opprettholde troen på en slik blandingsforkynnelse:

Grunn nr. 1:

Mennesket har ennå ikke tatt innover seg 

sannheten om seg selv. 

Dvs. Loven har ennå ikke gjort sin gjerning.

Nemlig den å berede grunnen for nådens budskap.

Sånn sett er vi i kapittel 2 i 

"NÅDEN - Det Ultimate Evangelium",

som jeg skrev i 2002, nettopp med det for øye

å føre mennesker ut i frihet. 

Det er faktisk ganske skremmende å tenke på.

Grunn 2 :

Mennesket er religiøst 

og liker å være der de selv kan skinne.

De lever etter verdens barnelærdom, 

men under en religiøs kappe.

"Ung, kristen dame søker leilighet.

Røyker ikke. Drikker ikke."

De smykker seg med og skjuler seg bak 

en ytre ham, som tjener menneskets

naturlige ærgjerrighet.

Enhver annen grunn, så langt jeg kan se,

vil på et eller annet tidspunkt føre dem videre,

forbi denne barnelærdommen, og ut i nådens frie rom.

Verden vil bedras, og det gjør den da også, - til gagns!

"En liten surdeig syrer hele deigen." ( Gal. 5, 9 )

ROMERNE 7.

Bygstad sier altså, at menneske er delt i to.

Det gamle og det nye menneske.

Det er forsåvidt greit nok.

La oss se hva Paulus sier i v. 1 :

"Eller vet I ikke, brødre 

- jeg taler jo til slike som kjenner loven - 

at loven hersker over mennesket så lenge det lever?"

Loven hersker( har taket på ) mennesket,

så lenge det lever. Men jeg jo avdød?

"Derfor, mine brødre, døde også I

fra loven ved Kristi legeme,

forat I skulde høre en annen til, 

ham som er opstanden fra de døde,

så vi kan bære frukt for Gud." ( v. 4 )

Og her er det betimelig å sitere Gal. 2, 19 igjen:

"For jeg er ved loven, død for loven, 
for å leve for Gud;"

Og i v. 5-6 :

"For da vi var i kjødet, 

virket de syndige lyster, 

som vaktes ved loven, således i våre lemmer 

at vi bar frukt for døden;

men nu er vi løst fra loven,

idet vi er død fra det som vi var fanget under,

så vi tjener i Åndens nye vesen, 

og ikke i bokstavens gamle vesen."

De syndige lyster vekkes ved Loven!

Vi blir opptatt av "Ta ikke. Smak ikke. Rør ikke."

"Hvad skal vi da si? er loven synd? 

Langt derifra! men jeg kjente ikke synden uten ved loven; 

for begjærligheten kjente jeg ikke dersom ikke loven hadde sagt: 

Du skal ikke begjære. " ( Rom. 7, 7 )

Det er ikke Loven i seg selv som er problemet.

Det er dets virkning på mennesket.

For Loven har en oppgave, 

og det er å føre mennesker til Kristus.

Men når den har gjort det, så er dens oppgave utført.

Så kan det kanskje være nærliggende å tenke

at vi ved å piske hverandre med lovtekstens bokstaver,

vil holde oss nærmere Kristus?

"Men synden tok anledning av budet

og virket alskens begjærlighet i mig;

for uten lov er synden død." ( v. 8 )

Det er dessverre det motsatte som skjer.

Vi vekker ved det løgnens far til live,

ved å gi han tilbake det eneste våpnet han hadde!

" . . og utslettet skyldbrevet mot oss,

som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, 

og det tok han bort idet han naglet det til korset.

Han avvæbnet maktene og myndighetene 

og stilte dem åpenlyst til skue, idet han viste sig 

som seierherre over dem på korset. " ( Kol. 2, 14-15 )

Her har Herren gjennomgått de grusomste lidelser

for å fri oss ut fra djevelens rettmessige anklage mot oss,

så vi ikke bare skulle ha fred i det som ligger foran,

men fred med Gud i Kristus i det timelige også.

Så røsker man skyldbrevet ned fra det blodstenkte korset,

og springer etter hverandre, for å se hvem man kan klistre det til?!

Jeg mener . . . seriøst, for å være litt trendy i språkbruken ? 

For det er ingen forskjell. Alle har syndet og fattes Guds ære,

og vi blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde 

ved forløsningen i Kristus Jesus. ( Rom. 3, 23-24 )

Derfor er vi er kalt til frihet, men Paulus formaner om, 

at det ikke er meningen å leve som en idiot.

Men vil vi det da?

KONSEKVENSEN AV BLANDINGSLÆRE.

Det hjelper derfor ikke med aldri så mye "rett" lære før og etter,

dersom man bygger på en slik grunnstein.

Jeg begynner å ane en sammenheng.

Dette evindelige mase om pass deg for det og gjør ikke sånt,

er selvfølgelig et stort problem, for de som har en lære,

som gjør dem opptatt av synden.

For den tar anledning av budet, og virker da i sin tur

en masse lyster, som de prøver å slippe unna,

ved bortforklaringer og forsvar og hva vet jeg.

Bruk tid på synden, så står problemene i kø på løpende bånd.

En slik forkynnelse virker derfor nøyaktig det den er ment å virke mot.

Snakk om idioti!! Det står rett ut! Svart på hvitt!

Det gjør mennesker, i beste fall, 

motløse og deprimerte, men hva verre er;

det gir mennesker en følelse av 

maktesløshet og fordømmelse.

Da er vi snublende nær at mennesket, 

vender seg bort fra Gud, fordi de ser, 

at de ingen mulighet har til å innfri sånne krav, 

som Bygstad her setter.

Han gjør da det fariseeren ofte gjør, 

i følge Kristus i Matt. 23, 13:

"Men ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, 

I som lukker himlenes rike for menneskene! 

for selv går I ikke der inn, 

og dem som er i ferd med å gå der inn, 

tillater I ikke å gå inn."

Før jeg i det hele tatt har kommet innenfor døra til Bygstad,

har han slått den resolutt igjen rett i trynet på meg.

Jeg er kvinne og har derved ikke rett til uttale meg

i læremessige spørsmål. Dessuten lever jeg i hor(gjengift),

og det er vel i grunnen mer enn nok . . ( Pang )

Når det er sagt, tror jeg selvfølgelig at Bygstad er frelst,

siden han tror Jesus døde for ham.

Men han forkynner en lære, som ikke fører noe godt med seg,

og han er selvfølgelig i godt selskap.

BOKSTAVENES DILEMMA.

Jeg husker, at jeg tidlig så for meg en situasjon,

som jeg tror jeg husket fra Sound of Music.

Familien i filmen hadde tatt tilflukt i et nonnekloster,

og nazistene kom og spurte nonnene,

om de hadde sett noe til familien.

Nonnene svarte da "Nei!", noe som var blank løgn.

Jeg tenkte på dilemmaet disse menneskene sto i.

Jeg var 13-14 år, og ble forkynt denne blandingslæra

i Kuffen, noe som gjorde, at jeg i utgangspunktet

måtte mene, at disse nonnene syndet mot budet.

Nå syns jeg jeg hører det overbærende hylekoret, 

som sier, at selvfølgelig var dette 

det eneste riktige i situasjonen.

Dette ville nok Gud se gjennom fingrene med.

Ja, - for Jesu skyld altså. :-)

Men vent nå litt!

Hvem sier, at Gud gjør forskjell på folk

og Gud gjør forskjell på synder?

"Men loven kom til forat fallet skulde bli stort;

men hvor synden blev stor, blev nåden enda større,

forat likesom synden hersket ved døden,

så skulde også nåden herske ved rettferdighet

til et evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre."

Loven og synden følger hverandre.

De er en dynamisk duo.

Men nåden er absolutt, og den vil derfor alltid 

være nok til å dekke all verdens synder. 

Nåden er en konstant i et frelst menneskes liv.

Et bolig under Kristi kappe, der er du fri til å leve et liv, 

som gir rom for å være deg selv,

så lenge du ikke er til skade for andre.

"Jeg har lov til alt - men ikke alt gagner; 

jeg har lov til alt - men jeg skal ikke la noget 

få makten over mig."( 1. Kor. 6,12 )

Et frelst menneske har lov til alt,

men formanes samtidig om, at ikke alt er nyttig/tilrådelig.

Skal mennesker på død og liv ha en lov å rette seg etter,

så har vi Kardemommeloven. Den gjør nytten.

Vi tar Gal. 2, 19 igjen og legger til v. 20 - 21 også:

"For jeg er ved loven 

død for loven 

for å leve for Gud;

jeg er korsfestet med Kristus,

jeg lever ikke lenger selv,

men Kristus lever i mig, 

og det liv jeg nu lever i kjødet, 

det lever jeg i troen på Guds Sønn, 

som elsket mig og gav sig selv for mig.

Jeg akter ikke Guds nåde for intet;

for er rettferdighet å få ved loven, 

da er altså Kristus død forgjeves."

KONKLUSJON

Jeg begynte med å sitere Matteus lignelsen

om mennene som bygget sine hus på fjell og på sand.

Denne læra er bygd på sand,

fordi fundamentet/utgangspunktet er svakt.

Blander du inn gamle Adam i kalkylen,

så raser bygningen som et korthus sammen,

når livets stormer kommer. For de kommer!

Job sto vel nærmest i orkan,

fordi han var så selvtilfreds, 

at han så seg sterk nok til selv å bære oppe sitt hus.

For et hus som bygges uten nådens grunnmur 

vil og skal falle. Da må mennesket velge.

Skal det sette sin lit til seg selv eller til Herren?

"Se, jeg er din like for Gud, også jeg er dannet av ler.

Redsel for mig skal ikke overvelde dig,
og min myndighet ikke tynge dig.

Sannelig, du har sagt i mitt nærvær, 
så lød dine ord som jeg hørte:

Ren er jeg, uten brøde, plettfri er jeg og fri for misgjerning;
men Gud søker grunn til fiendskap mot mig, 
han akter mig for sin uvenn;
han setter mine føtter i stokken og vokter på alle mine veier.

Nei, i dette har du ikke rett, svarer jeg dig; 
Gud er jo større enn et menneske.
Hvorfor går du i rette med ham?
Han svarer jo ikke et eneste ord.

Men én gang taler Gud, ja to ganger 
hvis mennesket ikke akter på det.
I drøm, i nattlig syn, når dyp søvn faller på menneskene,
når de slumrer på sitt leie, da åpner han deres ører 
og trykker sitt segl på advarselen til dem,
for å få mennesket til å la sin gjerning fare
og for å utrydde overmotet hos mannen,
for å berge hans sjel fra graven
og hans liv fra å rammes av det drepende spyd.

Mennesket tuktes også med smerter på sitt leie,
og en stadig uro går gjennem marg og ben.
Han vemmes ved brød og hans sjel ved lekker mat.
Hans kjøtt tæres bort, så en ikke ser det mere,
og hans ben, som en før ikke så, ligger bare;
hans sjel kommer nær til graven
og hans liv til dødens engler.

Er det da hos ham en engel, en tolk, en av tusen,
som forkynner mennesket dets rette vei,
da ynkes Gud over ham og sier:
Fri ham fra å fare ned i graven!

Jeg har fått løsepenger."

( Job 33, 6-24 )

FULLKOMMEN I KJÆRLIGHETEN

av Gro Heidi Bjørgan - 2015.

( Jeg har lett etter disse kommentarene mine 

på fb-sida "Til Frihet har Kristus frigjort oss",

og jeg fant dem i går i et kommentarfelt

under et innlegg fra 2015.

Jeg klipper dem derfor sammen her 

til et innlegg på bloggen min : )

--

I 2. Tim. 3, 16 - 17 står det skrevet:

"Den hele Skrift er innblest av Gud 

og nyttig til lærdom, 

til overbevisning, 

til rettledning, 

til optuktelse i rettferdighet,

forat det Guds menneske 

kan være fullkommen, 

duelig til all god gjerning."

Her opplever jeg at det spriker hos folk.

Noen er bokstavtro og uten kunnskap 

om tidshusholdningene.

Noen har sett at lovens tid er over 

og at vi lever i menighetens tid,

men lar så Paulus´"bokstav" bli en ny "lov", 

som nå skal være gjeldende 

fram til Rikets tid kommer.

Men for meg er det viktig å se hva som står her.

Skriften er nyttig til mange ting, 

men den kan ikke erstatte et nært forhold til Herren. 

Jeg kan ikke forstå Guds ord uten å ha kjent og trodd 

den kjærligheten Gud har til meg ( 1. Joh, 4, 16 ), 

for bare i lys av den vissheten,

vil jeg kunne dra nytte av bokstaven 

uten å la meg fordømme av den. 

Ser jeg på ordlyden "opptuktelse i rettferdighet",

så tror jeg at mange går seg vill her.

Skal vi la oss "tukte", så vi etterhvert blir så prektige,

for ikke å si "helliggjorte", at vi når rettferdighetsstatus

eller vokser i rettferdighet ?

Det kan ikke stemme, for det er jo nonsens.

"Da vi nu altså er rettferdiggjort av troen, 

har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus,

ved hvem vi også har fått adgang ved troen 

til denne nåde i hvilken vi står, 

og vi roser oss av håp om Guds herlighet;" 

( Rom. 5, 1 - 2 )

Jeg er rettferdiggjort, - altså gjort rettferdig.

"For både den som helliggjør, 

og de som helliggjøres, er alle av en;

derfor skammer han sig ikke ved 

å kalle dem brødre," ( Hebr. 2, 11 )

Den, entall og bestemt form, som helliggjør .....

Likevel - helliggjørelseslære florerer 

og lever i beste velgående.

Da må vi kanskje spørre oss

om det er her "opptuktelsen" kommer inn?

Opptuktelse i rettferdighet kan ikke være leveregler.

Det må være å forstå dybden og høyden og bredden i nåden.

Å forstå og se seg ren og rettferdig og himmelen verdig

i den rettferdige og holde fast ved det.

Hvis ikke det er sånn, så blir det ellers vanskelig 

å få bildene i Skriften til å stemme.

"Isak og Rebekka" ( 1. Mos. 24 ).

"Den store soningsdagen" ( 3. Mos. 16 ).

"Forordningene om påskelammet" ( 2. Mos. 12 ).

"Den spedalskes renselse" ( 3. Mos. 14 ).

"Bryllupskledningen" ( Matt. 22 ).

m.fl.

---

Disse ordene har blitt veldig viktige for meg:

"Og vi har kjent og trodd 

den kjærlighet som Gud har til oss. 

Gud er kjærlighet, 

og den som blir i kjærligheten, 

han blir i Gud, og Gud blir i ham. 

I dette er kjærligheten 

blitt fullkommen hos oss 

at vi har frimodighet på dommens dag; 

for likesom han er, 

så er og vi i denne verden. 

Frykt er ikke i kjærligheten, 

men den fullkomne kjærlighet 

driver frykten ut; 

for frykt har straffen i sig; 

men den som frykter, 

er ikke blitt fullkommen i kjærligheten. 

Vi elsker fordi han elsket oss først." 

( 1. Joh. 4,16 - 19 )

". . den fullkomne kjærlighet driver frykten ut;"

 
Det kan bare skje, som jeg ser det,

dersom offeret alene, hans liv og hans død,

er det eneste som blir dømt,

dvs. som har blitt det og seiret. 

Han er ren.

Jeg er ren i den rene.

Så står det om at vi skal bedømmes,

men ikke vår livsførsel som sådan, mener jeg.

Den er under konstant veiledning hele tiden

ved Guds Ånd og ved vår egen samvittighet,

skjønt den ( sistnevnte ) er ufullkommen 

og urettferdig fordelt, som jeg ser det.

"For ingen kan legge en annen grunnvoll 

enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. 

Men om nogen på denne grunnvoll bygger 

med gull, sølv, kostelige stener, tre, høi, strå, 

da skal enhvers verk bli åpenbart; 

for dagen skal vise det, 

for den åpenbares med ild, 

og hvordan enhvers verk er, 

det skal ilden prøve. 

Om det verk som en har bygget, står sig, 

da skal han få lønn; 

om ens verk brenner op, 

da skal han tape lønnen, 

men selv skal han bli frelst, 

dog således som gjennem ild." 

( 1. Kor. 3, 11 - 15 )




Det som ikke er Åndens verk/påvirkning,

dvs. del av Jesu vandring her nede gjennom vårt liv,

det vil brenne opp og bli borte, 

fordi det ikke har evighetsverdi.

Men jeg tror ikke det er i konflikt med vårt ønske.

Det er et naturlig ønske hos alle, tenker jeg,

som har kjent og trodd hans kjærlighet.

Den man elsker, vil man jo behage og glede,

forsvare og leve sammen med i størst mulig grad.

Jeg tror det er et naturlig liv. Sånn føler jeg det, i alle fall.