onsdag 7. desember 2016

PÅ LEIT . *

Tekst og melodi av Gro Heidi Bjørgan.


For lenge siden, langt herfra, bodde det en mann.
En særegen og anderledes fyker, det var han,
med en gudbenådet gave til å tenne folk i brann.
Han hadde slektskap med himmel og slektskap med jord.
Han var mester, frelser, elsker og bror
på oppdrag fra sin far, for å frelse de som tror.


REFR: Han var på leit etter dem som vil følge hans røst,
            etter dem som forstår, at han har kommet, Guds trøst,
            men folket som han kom til, de kjente ikke ham.
            De hadde ventet en løve. Nå fikk de et lam.
            Derfor ble de forarget, da mester'n sto fram,
            og han lot seg korsfeste med spott og med skam.


Sakkeus, overtoller'n, en liten filur
levde sitt liv i et gyllent bur.
Nå ventet han på ham som frelser de som trur.
Og Jesus så sakkeus og ropte: Kom hit!
Skal vi dra hjem til deg og ta oss en matbit,
og jeg vil gi deg hvile, kjære venn, fra alt ditt slit.


REFR: Han var på leit . . . .


Det går ikke an å hjelpe en som ingenting trenger,
som tror at livets vann kan kjøpes for penger,
som lever sitt liv uten innsikt og forstand.
Men den som intet har, han gir jeg alt.
Han skal være mitt lys, være jordens salt.
Og dette skal du vite: Det er meg, som har han kalt!

Han sier:
REFR: Menneskebarn, jeg har kalt deg til fred.
            Jeg har frikjøpt deg fra dommen og gitt livet i ditt sted,
            så løft ditt blikk mot himmelen og vit, at jeg er med.
            De ventet en løve. De fikk et lam.
            De lot seg forarge med spott og skam.
            Men nå er jeg tilbake, og jeg - har skiftet ham!

mandag 5. desember 2016

UNDERLIG . . . *

( Skrevet i 2015 )

Jeg reddet nettopp en spurvunge 
fra nebbet på ei skjære.

Det er et gjennomgående trekk ved kjærligheten
dette å forsvare den svakeste part.
Var det hauken som tok ei skjære, 
var det den jeg ville forsvart.


Når Samuel vil salve til konge Elijab, 

sier Gud:

" Se ikke på hans utseende 
  og på hans høie vekst! 
  For jeg har forkastet ham; 
  jeg ser ikke på hvad mennesket ser på, 
  for mennesket ser på det utvortes, 
  men Herren ser på hjertet. "

Underlig er det da, 
at så mange velger å opphøye de,
som tilsynelatende er øverst på rangstigen 
på alle måter
både i verden og i menighetene . . . . .

Lesetips: MENIGHETSLEDERE av Edin Løvaas, 2000 . **

Fra artikkelen "Menighetsledere" av Edin Løvaas,

Banneret ( baptistenes blad ) 20.10.2000 :


I det siste har jeg samtalt med menighetsledere, 
som er påvirket av en tenkning om lederskap i såkalte trosmenigheter.
I hovedsak går den ut på at det skal være en toppleder i en menighet.
Han skal så selv velge sine medarbeidere, 
og vil da velge slike som er nær knyttet til ham.
Menigheten mister da det meste av innflytelsen.
Det blir understreket at dette er den eneste bibelsk. 


Dette stemmer ikke.
Det sentrale begrepet når det gjelder menighetsledere i NT er "de eldstes råd" . 

" Vanskjøtt ikke den nådegave som er i dig, 
som blev dig gitt ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste. " 
( 1. Tim. 4, 14 )

De første menighetene var nettopp ledet av et slikt råd.
Innenfor dette fantes det ledere med forskjellige oppgaver og tjenester. 
( Diakoner, forstandere, tilsynsmenn, lærere, profeter, hyrder osv. )

Når vi studerer eldsterådet i NT,
ser det ut som at flere av begrepene går i hverandre.

En person kunne ha flere tjenester.

Det fantes ikke noe system for rangordning mellom lederne i den urkristne menigheten. 
Ordet "forstandere" er flertallsord i NT ( 1. Tess. 5, 12, 1. Tim. 5, 17 - 18 ). 
Det samme gjelder hyrder / pastorer ( Apg. 20, 17 ) .

"Menighetens hyrde" er ikke et bibelsk begrep. 

Ordet "prest" er hentet fra det greske ordet "presbyterios", som betyr eldste. 
Ordet "legfolk" er heller ikke å finne i NT, og bør utgå av språket, 
da det bare er egnet til å skape forvirring.


UBIBELSK DEMOKRATI?
På den annen side, fantes det da som nå ledere som øvde en større innflytelse enn andre. 
Men denne fikk de pga. av sin personlighet og åndsutrustning, 
ikke fordi de var innsatt i et særlig embete som ga dem en enestående stilling.

I begynnelsen av Apg. 6 fortelles det om syv ledere 
som hadde godt ord på seg og var fylt av Ånd og visdom. 
Blant disse fremheves særlig Stefanus,
som en mann fylt av tro og den hellige Ånd. 
Disse syv ble ført frem for apostlene, som bad og la hendene på dem. 
Det ble ikke gjort for at de skulle bli fremtredende leder 
- det var de jo allerede - men som en forbønnsakt.

Hvordan forholder det seg da med demokrati i menigheten? 

Det blir jo særlig utskjelt som ubibelsk. 

I Apg. 15, 22 står det følgende:

"Da vedtok apostlene og de eldste sammen med hele menigheten 

å utpeke noen menn som skulle sendes til Antiokia 
sammen med Paulus og Barnabas."

Dette skjedde på et møte i Jerusalem, 

hvor forholdet til Moseloven ble diskutert. 
Foranledningen var at hedninger var blitt omvendt bl.a. i Antiokia. 
Apostelen Jacob kom med et forslag til løsning på konflikten. 
Om dette står det i studiebibelen: 
"Menigheten godtok det Jacob sa, 
og kom med en beslutning i overensstemmelse med det." 

Intet ble avgjort uten at menigheten var med, 
selv om dekretet er apostlenes og de eldstes verk. 

En lignende situasjon finner vi beskrevet i Apg. 6, 1 - 10. 
Her oppsto det en strid som ble løst ved et forslag fra 
de tolv apostlene og noen disipler som disse sammenkalte. 
Deretter heter det: 

"Dette forslaget ble godt mottatt av forsamlingen. 
De valgte Stefanus, en mann fylt av tro og den hellige Ånd, 
og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. 
Disse ble ført fram for apostlene, som bad og la hendene på dem." 

Det var altså menigheten som hadde det avgjørende ordet. 
Dette minner ikke så lite om vår demokratiske ordning 
med en valgkomité av betrodde og kloke menn og kvinner, 
som så legger saken fram for menigheten, hvor tingene blir avgjort. 
Dette er demokrati på bibelsk grunn.


ETTERLYSER DET KRAFTFULLE OG SUNNE.
Men hvorfor slutter folk seg til menigheter 
med ledere som styrer dem med hård hånd?

Grunnene er fler.
Det finnes ganske mange som elsker underordning.
Når andre bestemmer hva de skal tenke og hvordan de skal leve, 
så slipper de selv unna mye av ansvaret for eget liv.

Tromenighetene legger også vekt på en livlig møteform.
Musikken er utpreget rytmisk og holder høyt volum.
Møtelederne er livlige og pågående. 
De som kommer på besøk, 
får inntrykk av et kraftfullt liv med mye bevegelse. 
Om man da kommer fra et menighetsmiljø, 
hvor møtene oppleves tamme og forutsigbare, 
er det klart at mange blir begeistret og får lyst til å være med. 
Vi må bare se i øynene, at kristne mennesker 
kan være bortimot bevisstløse når det gjelder teologien, 
og tar ikke den med i vurderingen i det miljøet de slutter seg til. 

Dersom menigheter og miljøer driver en bestemt linje, 
har en enkel og ufravikelig teologisk linje, resulterer det i to ting.

Det blir mer ensretting i forsamlingen
- fordi man hårdhendt avfeier alle avvikende meninger.
Jeg har møtt kristne som har blitt avvist, utfrosset eller utstøtt, 
bare fordi de stilte uforsiktige spørsmål 
vedrørende et eller annet punkt i forkynnelsen og undervisningen. 
Det aller såreste er å snakke med folk som er fulle av skyldfølelse,
fordi de dristet seg til å stille spørsmål.

Men nå ingen får lov å ha en avvikende mening, får virksomheten en styrke. 
Topplederen er også alltid en kraftfull personlighet. 
Dette driver det hele framover med intensitet. 
Det blir vekst og framgang. Men dette skjer ofte bare til et visst punkt. 
For det kan etter hvert danne seg en opposisjon, som gjør at boblen sprekker. 
Trosmenigheter er også blitt lagt ned de siste årene. 

Heldigvis kan utviklingen bli en annen og mer possitiv. 
Det finnes menigheter i dette landet som har kjørt etter den ovenfor nevnte linjen, 
men som har sett faren, og kommet på sunnere spor. 

Det jeg personlig etterlyser og ser etter i våre dager, 
er menigheter og miljøer som både er kraftfulle og sunne. 
Når jeg finner ekthet hos menigheter, ledere og forkynnere, blir jeg kjempeglad. 
Og slik menigheter, miljøer og ungdomsbevgelser finnes da også, heldigvis. 
Slike ledere og forkynnere finnes også. 

La oss støtte og forene oss med disse og unnvike det usunne, 
selv om det synes å resultere i stor framgang.

Lesetips: "GUDS NÅDE ER NOK ."*

GUDS NÅDE ER NOK
av Olav Valen-Sendstad - fra "Tornen i kjødet" ( Lunde forlag ).
Med de små ordene «nok for deg»
setter Herren et avgrenset punktum ved sin egen nåde. 
Han vil si:
Da min nåde i evighet er nok,
så la den være nok også for ditt hjerte
ved at du er tilfreds med den; 
forlang ikke noe bedre, for noe bedre gis ikke;
og forlang ikke noe mer, for noe mer gis ikke; 
vær fornøyd, takknemlig og glad for
at den finnes og er nok på min side
- så den også kan være nok i ditt hjerte
og på din side i tanker og håp, vilje og liv, tro og kunnskap.
Så er da nåden noe i seg selv og for seg selv:
ingenting er ved siden av den,
ingenting begrunner eller betinger den
- uten Guds eget evige vesen av godhet og kjærlighet. 
Men nåden har mangt og meget etter seg og under seg,
som følger av den og virkes ved den.
La oss derfor gjøre oss klart hva del vil si at Guds nåde er nok.
Det blir vesentlig en sammenfatning av det foregående,
men er ikke desto mindre nyttig for oss.
For det første vil Herren med dette si,
at hans evige kjærlighets vesen
er en overstrømmende rik fylde (jfr. Ef. 1, 3)
av velsignelse i Kristus Jesus.
Og denne fylde er så fullkommen og fullendt,
at den er kilde og grunn nok til
at han fra evighet til evighet elsker oss
uforskyldt, ufortjent og alene for Sønnens, Jesu, skyld.
Hva han gjør med oss og for oss etter denne nåde
i Jesu fødsel, offerdød og oppstandelse,
er alt som er nødvendig, og alt som er tilstrekkelig
til fullkommen frelse. 
På sin side legger Gud ingenting til,
og trekker ingenting fra - for at du skal vite,
at du på din side ikke legger noe til
med din forstand, vilje eller tro,
like så lite som du kan trekke noe fra
ved din uforstand, vrangvilje eller vantro. 
Guds frie nåde er fullkomment tilstrekkelig til
ved Jesu offerdød og oppstandelse
å skille deg ut fra all synd og syndighet,
og innvie deg til. et liv i Gud. 
Du kan ikke forbedre denne utskillng
ved din lydighet eller lovgjerning,
og du forøker ikke Guds nåde mot deg
ved dine seire. 
Herren er din hyrde, og det mangler deg ingenting.
( Sal. 23,1 )
For det andre:
Hvorfor er denne Guds nåde nok?
Jo, fordi den er Guds nåde - altså hans nåde.
Han, som selv er godhet, allmakt, vIsdom og salighed.
Den er nok, fordi det Gud gjør er fullkomment,
og fordi Gud til sitt eget navns ære og pris
ikke bare vil gjøre det tilstrekkelig,
men gjøre alt til vår frelse.
Det er til pris for sin nådes herlighet,
som han har gitt oss i den elskede,
at han også har gjort nåden stor nok.
( Ef. 1,6 )
- Derfor gis det ingenting som er saligere
enn å bygge og bo i hans nådes ly ( Sal. 91 ),
og å grunne på hans Ord og ære,
erkjenne den og befestes i den. 
Men ingenting er heller farligere
enn å bruke Guds nåde til leketøy,
og omgåes den i tanker og ord
uten noen åndelig tukt i hjertet. 
Men når nåden tilegnes hjertet
under lovens tukt og i Jesu trøst,
da går vi ved hans side
en trygg og sikker - om enn smal - vei til Guds himmel. 
Å tilegne seg nåden vil si
under lovens tukt å kvitte seg med all annen trøst,
med alt annet som hjertet kan henge fast ved,
og vite at all annen trøst og hjelp
er hjertesynd og avgudsdyrkelse. 
La det så. Fare alt:
Egen rettferdighet,
egen ære og makt,
egen høyhet og verdighet,
egen duelighet og fortjeneste. 
For å la slikt fare, det er å gjøre bot i hjertet,
for isteden å fly til Guds godhet og trofasthet i løftenes Jesus.
For det tredje:
Hva er hans nåde nok til? 
Den er nok til å få alle synder til å forsvinne i havets dyp,
og skilles så langt fra oss som øst er fra vest.
Den er nok til å svøpe og kle oss for Gud
i den evige bryllupsdrakt som heter Jesu lovoppfyllelse,
fortjeneste, verdighet og rettferdighet. 
Den er nok til å rense samvittigheten,
og gjøre oss til Guds nådebarn
som er arvinger til himmel og jord. 
Ordet om nåden er tilstrekkelig til å skape
den frelsende tro i våre hjerter.
Derfor er nåden og Ordet om nåden nok til en evig trøst,
til en urokkelig fred i hjertet, og til en salig gIede i Gud. 
Vi trenger ikke at tornen i kjødet tas fra oss, for å få fred.
Vi trenger ingen personlig seier for å ha trøst i Gud.
Hans nådes velsignelse og mange løfter er nok til det alt.
For den løfter oss opp over alle synder
og et mer eller mindre mislykket jordeliv
- til Guds evige himmel: den er nok til det.
La oss altså ikke surmule og grine
på en moralistisk og fariseisk måte
om at det allikevel må være «frukt»,
«gode gjerninger», «sedelig alvor»,
«respekt loven», «høyaktelse for Guds bud». 
Slik surmuling på moralens vegne
vil så likevel ikke noe annet enn
å ville ha en rettferdighet som sees av menneskene ( Mt. 23,5 ),
og en trøst og verdighet av egne gjerninger,
og ros og berømmelse av egen visdom, karakter, og person. 
I hjertedypet er denne surmulingen, tross alle fine fraser,
uten lovens tukt, uten sønderknuselse og uten bot for kjødet. 
Er du blitt en elendig i deg selv,
og ser du ved lovens tukt fortsatt ditt kjøds elendighet,
så vis fra deg disse moralistiske surmulere, som aldri kan hjelpe deg,
men bare senker deg ned i lovtrelldom. 
For den elendiges umistelige skatt er
Herren, og Herren alene. 
Og enda har aldri Guds nåde gjort noen overfladisk og lettsindig,
da den overhodet ikke kan tilegnes i hjertene
uten at vi også smaker lovens åndelige tukt
- så vi verken skal ha avguder eller egenrettferdighet tilbake,
ved siden av hans nåde som elsker oss
og har gitt seg selv for oss. 
La moralistene, humanistene, fariseeerne
og de mange falske «kristne»
ha sin falske trøst i seg selv og sin egen rettferdighet.
Men vær du trøstig og glad i din Gud,
fordi han har sagt til din sjel så du har kunnet høre det:
Min nåde er deg nok.
For til sist:
Han sier virkelig at hans nåde er nok for deg.
Han nevner deg ganske uttrykkelig og personlig i sitt ord,
så du gjennom hans ord skal lære å bekymre deg om hva han sier,
og ikke om hva humanistene og fariseere
i og utenfor den synlige kirke på jorden forderver din sjel med. 
Alt hva nåden inneholder etter Guds ords løfter,
det gjelder deg, og er ditt;
og ingen kan ta det fra deg når Gud gir deg det. 
Derfor vil han ikke finne noe annet i ditt hjerte enn troen
- denne stille tillit til Ordet og inderlig fortrøstning til din Herre.
Og den troen gir han deg når du bruker hans Ord,
leser det og hører det med et oppriktig hjerte
som vil være enig med Herren.
En levende tro ånder og rører seg i Guds ord.
Vi bruker vår begrensede, ytre frihet til å høre og lese Ordet
- og gjennom det øser Herren selv velsignelsen over vår sjel. 
Når han innbyr og sier til oss::
«Prøv meg, sier Herren, hærskarenes Gud,
om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for dere
og utøse velsignelser over dere i rikelig mål» ( Mal. 3, 10 ) 
- så må vi som har prøvet ham på hans Ord, si til ham:
«Hvor kostelig er din miskunnhet, Gud!
Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge.
De mettes overflødig av ditt huses fedme,
og av dine gleders strøm gir du dem å drikke.
For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys» ( Sal. 36, 8 ).
En tro som ikke vet om og ikke grunnfestes i dette Ordets
«til deg» og «for meg» er en død tro:
en som tror uten det, kan være et moralsk menneske
og en kristelig fernissert fariseer,
men et nådens barn er han ikke.
For han tror i bunn og grunn slett ikke. 
Humanisten «tror på
mennesket og det gode i mennesket».
Ham om det. 
Moralisten tror på
«den frie vilje» og «nødvendigheten av ansvar og plikt».
Ham om det. 
Fariseeren tror at
«gode gjerninger (hans egne medregnet) skal frelse verden».
Ham om det. 
Men Guds barn tror alene på Jesus
- og tviler på alle andre personer (seg selvmedregnet),
tror alene på Guds ord - og tviler på all annen kunnskap. 
Og dette lærte han første gang, og siden gang på gang,
da Guds ord lød inn i hans hjerte med sitt:
«Du, du - du - hør på meg. Jeg taler til deg.
Jeg har utøst mitt blod for deg.
Jeg er din rettferdighet.
Jeg er din fred og trøst. 
Du, du - du - hør på meg, så skal du leve.»
Og da hjertet hørte denne røsten
- den som ikke høres med ørene, men i Ånden
- da mistet alle andre røster sin lokkende og fortryllende røst.
For denne røsten lokket oss til å tro,
og fortryllet vår sjel til å elske vårt livs Gud. 
«Min nåde er deg nok».
( Afsnit 3,9 fra "TORNEN I KJØDET" af Olav Valen-Sendstad
- Lunde Forlag 1972 - Shafan 22-08-13)

Lesetips: OLAV VALEN-SENDSTAD

Etter å ha lest 
Olav Valen-Sendstads skrift 
"Guds nåde er nok" i går,
ble jeg nysgjerrig på 
flere skriverier fra mannen.

Derfor leste jeg litt om ham,
og fant så en av bøkene hans
gjennom Nasjonalbibliotekets søketjeneste.

Den har jeg 
med stor glede lest i dag.

Det er en lettlest bok 
på drøyt 100 små sider,
og den vil jeg derfor gjerne anbefale 
for de som måtte være interessert.

Det, at den er tiilgjengelig som nettlesning 
var veldig greit.

Dette er tittel og innholdsfortegnesle:


HALLOWEEN . *

Mange kristne har innvendinger 
mot å feire haloween,
mens ingen løfter på brynene 
av at kirken feirer alle helgens dag.

Halloween betyr "alle helgeners aften" 
eller "allhallos eve",
og var opprinnelig en feiring av 
helgener og martyrer i den katolske kirke.

Skal man først spikke fliser, 
burde man kanskje begynne 
i en annen ende enn å bannlyse 
det ungene oppfatter som 
spøkelseshistorier og en god grunn 
til å skaffe seg godteri.

DUGELIGHET . *

Det er merkelig at mange frykter 
at de ikke duger til det livet 
og de oppgavene Gud har tiltenkt dem. 

Men det er jo ikke som i dette filmklippet. 
Det ville jo vært latterlig. 
Nei, vi kan stole på, 
at vi fyller de skoene vi får utdelt. 
De er jo spesielt utvalgt 
til å passe akkurat deg og meg.