FULLKOMMEN I KJÆRLIGHETEN

av Gro Heidi Bjørgan - 2015.

( Jeg har lett etter disse kommentarene mine 

på fb-sida "Til Frihet har Kristus frigjort oss",

og jeg fant dem i går i et kommentarfelt

under et innlegg fra 2015.

Jeg klipper dem derfor sammen her 

til et innlegg på bloggen min : )

--

I 2. Tim. 3, 16 - 17 står det skrevet:

"Den hele Skrift er innblest av Gud 

og nyttig til lærdom, 

til overbevisning, 

til rettledning, 

til optuktelse i rettferdighet,

forat det Guds menneske 

kan være fullkommen, 

duelig til all god gjerning."

Her opplever jeg at det spriker hos folk.

Noen er bokstavtro og uten kunnskap 

om tidshusholdningene.

Noen har sett at lovens tid er over 

og at vi lever i menighetens tid,

men lar så Paulus´"bokstav" bli en ny "lov", 

som nå skal være gjeldende 

fram til Rikets tid kommer.

Men for meg er det viktig å se hva som står her.

Skriften er nyttig til mange ting, 

men den kan ikke erstatte et nært forhold til Herren. 

Jeg kan ikke forstå Guds ord uten å ha kjent og trodd 

den kjærligheten Gud har til meg ( 1. Joh, 4, 16 ), 

for bare i lys av den vissheten,

vil jeg kunne dra nytte av bokstaven 

uten å la meg fordømme av den. 

Ser jeg på ordlyden "opptuktelse i rettferdighet",

så tror jeg at mange går seg vill her.

Skal vi la oss "tukte", så vi etterhvert blir så prektige,

for ikke å si "helliggjorte", at vi når rettferdighetsstatus

eller vokser i rettferdighet ?

Det kan ikke stemme, for det er jo nonsens.

"Da vi nu altså er rettferdiggjort av troen, 

har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus,

ved hvem vi også har fått adgang ved troen 

til denne nåde i hvilken vi står, 

og vi roser oss av håp om Guds herlighet;" 

( Rom. 5, 1 - 2 )

Jeg er rettferdiggjort, - altså gjort rettferdig.

"For både den som helliggjør, 

og de som helliggjøres, er alle av en;

derfor skammer han sig ikke ved 

å kalle dem brødre," ( Hebr. 2, 11 )

Den, entall og bestemt form, som helliggjør .....

Likevel - helliggjørelseslære florerer 

og lever i beste velgående.

Da må vi kanskje spørre oss

om det er her "opptuktelsen" kommer inn?

Opptuktelse i rettferdighet kan ikke være leveregler.

Det må være å forstå dybden og høyden og bredden i nåden.

Å forstå og se seg ren og rettferdig og himmelen verdig

i den rettferdige og holde fast ved det.

Hvis ikke det er sånn, så blir det ellers vanskelig 

å få bildene i Skriften til å stemme.

"Isak og Rebekka" ( 1. Mos. 24 ).

"Den store soningsdagen" ( 3. Mos. 16 ).

"Forordningene om påskelammet" ( 2. Mos. 12 ).

"Den spedalskes renselse" ( 3. Mos. 14 ).

"Bryllupskledningen" ( Matt. 22 ).

m.fl.

---

Disse ordene har blitt veldig viktige for meg:

"Og vi har kjent og trodd 

den kjærlighet som Gud har til oss. 

Gud er kjærlighet, 

og den som blir i kjærligheten, 

han blir i Gud, og Gud blir i ham. 

I dette er kjærligheten 

blitt fullkommen hos oss 

at vi har frimodighet på dommens dag; 

for likesom han er, 

så er og vi i denne verden. 

Frykt er ikke i kjærligheten, 

men den fullkomne kjærlighet 

driver frykten ut; 

for frykt har straffen i sig; 

men den som frykter, 

er ikke blitt fullkommen i kjærligheten. 

Vi elsker fordi han elsket oss først." 

( 1. Joh. 4,16 - 19 )

". . den fullkomne kjærlighet driver frykten ut;"

 
Det kan bare skje, som jeg ser det,

dersom offeret alene, hans liv og hans død,

er det eneste som blir dømt,

dvs. som har blitt det og seiret. 

Han er ren.

Jeg er ren i den rene.

Så står det om at vi skal bedømmes,

men ikke vår livsførsel som sådan, mener jeg.

Den er under konstant veiledning hele tiden

ved Guds Ånd og ved vår egen samvittighet,

skjønt den ( sistnevnte ) er ufullkommen 

og urettferdig fordelt, som jeg ser det.

"For ingen kan legge en annen grunnvoll 

enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. 

Men om nogen på denne grunnvoll bygger 

med gull, sølv, kostelige stener, tre, høi, strå, 

da skal enhvers verk bli åpenbart; 

for dagen skal vise det, 

for den åpenbares med ild, 

og hvordan enhvers verk er, 

det skal ilden prøve. 

Om det verk som en har bygget, står sig, 

da skal han få lønn; 

om ens verk brenner op, 

da skal han tape lønnen, 

men selv skal han bli frelst, 

dog således som gjennem ild." 

( 1. Kor. 3, 11 - 15 )




Det som ikke er Åndens verk/påvirkning,

dvs. del av Jesu vandring her nede gjennom vårt liv,

det vil brenne opp og bli borte, 

fordi det ikke har evighetsverdi.

Men jeg tror ikke det er i konflikt med vårt ønske.

Det er et naturlig ønske hos alle, tenker jeg,

som har kjent og trodd hans kjærlighet.

Den man elsker, vil man jo behage og glede,

forsvare og leve sammen med i størst mulig grad.

Jeg tror det er et naturlig liv. Sånn føler jeg det, i alle fall.

Dagens bloggklipp : PYJAMAS SPILLER INGEN ROLLE

av Gro Heidi Bjørgan - august, 2013

Jeg satt igår kveld å tittet meg rundt i stua.

Huset var tømt for barnebarn etter 2 døgns hektisk aktivitet.

Fire barn hadde vært mitt ansvar 

å huse, passe, pynte og frakte 

i anledning yngstesønnens bryllup.

Nå så det ut som et lynnedslag både oppe og nede.

Støl, utslitt og i alvorlig underskudd på søvn,

kastet jeg innpå ente dose med hodepinemedisin.

Jeg var tilfreds. Bryllupet hadde vært vellykket,

og alle hadde hygget seg veldig.

Bryllupskvelden kom jeg hjem kl.23.30

med en overtrøtt og lett hysterisk 5 åring,

og to indignerte skolepiker, som syntes 

de måtte forlate festen aaaalt for tidlig.

Jeg var uinteressert.

Jeg hadde en ting i hodet. Seng, og så søvn.

Men det skulle ikke gå uten motgang.

Minstejenta hostet så hun brakk seg,

bare hun så senga.

En tungvekter av en hostesaft ble funnet fram,

og vesla nærmest truet til å drikke.

Så var det bare å krysse fingrene og håpe,

at det ville gi seg.

Ti minutter etter var det stille.

Så var det meg.

Mannen var forvist til sofaen i stua.

I stedet lå det nå en nydelig liten 2 åring i senga vår.

Han hadde H. fraktet hjem drøyt klokka ni,

og nå sov han de uskyldiges søvn - i dress!!

Slipset og vesten var fjernet, men resten var inntakt.

Jeg sukket litt, og regnet raskt ut,

at hverken han eller jeg hadde godt av

å sloss om antrekket. Så jeg flatet ut ved siden av.

Gode Gud. Hvilken lykke!

Jeg sendte takknemlige tanker til vår Herre for alt.

Men jeg sovnet ikke.

Klokken var blitt kvart over to på natten,

da jeg hørte det romstere i senga på jenterommet.

Jeg fant misten liggende å vri seg i søvne.

Jeg lente meg over til henne og støttet meg på kneet i senga.

Vekke henne var umulig, og jeg ble alvorlig bekymret.

Men plutselig ble hun stille, og jeg kjente en varm strøm

langs leggen. Hun hadde tisset i senga.

Med de to andre på hver sin side,

dro jeg til meg et ubrukt dynetrekk,

som lå foldet på siden av senga, under henne, 

samtidig som jeg røsket av den dyvåte trusa.

Dyna gikk rett i vaskemaskinen, 

mens hun fikk et teppe over seg. 

Alle sov fortsatt, og jeg håpet hun ikke

ble fuktig gjennom dynetrekkunderlaget.

Forøvrig ga jeg beng, og gikk.

Endelig. Sove. Måtte få sove.

Men nei. 

Siste gang jeg tittet på klokken var den kvart over tre.

Jeg må ha sloknet etter det, 

for jeg våknet i hvertfall litt før 06.30 av et hyl fra siderommet:

"HVOR ER TRUSA MI???"

Dagen var begynt.

Med søvnmangel hos hele gjengen,

ble den en prøvelse. Ungene var ampre. 

Slåss og kranglet og ertet og rotet.

Maten ble det vi måtte finne det forgodt å spise,

når vi åpna kjøleskapdøra.

Da de dro ved sengetid, var huset bomba.

Jeg burde ryddet, men stupte i stedet i seng.

O, fryd og glede!

I dag er det mandag kveld.

Det er fortsatt rotete.

Det er fortsatt fulle oppvaskbenker.

Litt er tatt, men det meste gjenstår.

Jeg orker ikke ennå. Kroppen er mør.

Å legge lista lavt nok er i perioder ingen vits.

Den må bort. 

Det er en misforståelse å tro,

at vellykkethet glitrer og misunnes.

De fleste frykter den. 

Gjemmer seg for den, 

ved å servere andre mennesker en person

som ikke er dem, men en retusjert utgave.

I et slikt bilde blomstrer alle menneskets negative sider,

og vi blir enda mere sårbare enn vi trenger å være.

For pyjamas spiller faktisk ingen rolle,

fordi ytre omstendigheter ikke kan gjøre et menneske helt.

For de fleste er livet mye slit og tunge stunder.

Noen fortrenger og fordekker det bedre enn andre,

men vi er borgere i en verden som ligger i det onde.

Mange ønsker derfor å bedra seg selv,

ved å skape seg et glansbilde av virkeligheten sin.

Men det kan være nyttig å huske på,

at de fleste ser andre som de faktisk er,

i alle fall når man blir en smule bedre kjent.