Jeg besøkte en gang ei dame
på en psykiatrisk langtidsavdeling.
Hun hadde fått det for seg at hun var antikrist.
Hun hadde vokst opp i frelsesarméen,
men hadde etter hvert skjent ut på skråplanet.
Nå satt hun forpint av egne tanker på lukket avdeling.
Hun var sikker på at Gud hadde forlatt henne,
og at hun var utpekt til en ublid sjebne som antikrist.
Avdelingen henstillet til besøkende om
å ikke snakke om kristendom, hvilket jeg likevel gjorde.
Jeg var ung, og sykdomsbilde hennes,
det forsto jeg ingenting av.
Men jeg var sikker på, at den Gud jeg kunne male for henne,
ikke ville gjøre mer skade, snarere motsatt.
Så jeg realitetsorienterte henne litt først:
«Du kan jo stille deg ved vinduet å preke,» sa jeg,
«og så kan du se hvor mange tilhørere du får.
Antikrist skal jo forføre massene, og her er det ingen.»
Hun var en troende kvinne.
Likevel var hun dypt fortvilet over egne mangler.
For mange menn. For mye rus. For lite hengivenhet.
Og lista lå høyt.
Husk - hun var oppvokst hos frelses-soldater.
Frelsesarméen gjør mye godt, de,
men det er svært få av de som nyter godt av deres hjelp,
som til slutt ender opp som frelses-soldater selv.
Frelsesarméen setter en standard,
som kun er for de færreste å etterfølge.
Så hva sa en ung dame til dette fortvilte mennesket?
Nøyaktig det samme som jeg fortsatt sier:
«Du er et høyt elsket menneske,
samme hvem du er og hvor du er.
Du er verdifull og en lyst for Herrens øyne.
Han bryr seg ikke om dine feiltrinn eller dine mangler.
Han bryr seg om deg. Som du er. Der du er.
La ikke andre mennesker sette standarden for ditt liv.
Ditt liv er en sak mellom deg og Gud. Du er satt fri.»
Det er forkynnelsens dårskap i all sin enkelhet.
Kjærlighetens vesen må nødvendigvis formuleres slik.
Hvis ikke, er det ikke kjærlighet.
For kjærligheten er betingelsesløs.
Den er forløsende og befriende i all sin enkelhet,
og den svarer direkte på menneskets innerste lengsel
etter å være elsket som det er.
At mennesker så lar seg lede av sin verdslige natur,
og ransaker Skriftene for, om mulig,
å kunne legge byrder på andre,
fortrinnsvis, uten selv å ense dem,
se, det er en annen sak.
For hadde de enset dem,
da hadde de i sin fortvilelse over egen tilkortkommenhet,
hatt mer enn nok med å feie for egen dør.
Da hadde de kommet til
den samme sannhets erkjennelse som Paulus:
" For jeg vet at i mig, det er i mitt kjød, bor intet godt;
for viljen har jeg, men å gjøre det gode
makter jeg ikke; " ( Rom. 7, 18 )
. . og så hadde de voktet seg vel for
å legge byrder på andre i etterkant.
Da først ville de vært i takt med kjærlighetens Gud.
Og da damen begynte å snakke om
alt hun mente hun måtte lide for,
da sang vi sammen sangen:
«Heller ikke jeg fordømmer deg...»
og jeg kunne bare håpe, at hun tillot seg selv å tro dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar