Vi synger i en sang om Guds kjærlighet:
" Så høy, du kan ei gå over den.
Så lav, du kan ei gå under den.
Så vid, du kan ei gå ut av den....."
Guds nådes kjærlighet er ubegrenset.
Det er ingenting som kan hindre Gud fra å frelse.
Men, og det er et eneste men:
Mennesket har retten og plikten til å gjøre selvstendige valg.
Sånn er det bare. Derfor kan mennesket velge å forlate den.
De kan vende om, og gå fra den.
"Jerusalem! Jerusalem!
Du som slår ihjel profetene
og stener dem som er sendt til deg!
Hvor ofte jeg ville samle dine barn
likesom en høne samler sine kyllinger
under sine vinger! Og dere ville ikke."
( Matt. 21, 10 )
Mange har nok forlatt et Gudsbilde
av en krevende og uforsonlig gud.
En gud som på ingen måte oppfylte
menneskets innerste behov.
Bud på bud, og regel på regel.
Litt herfra og litt derfra.
Et ulevelig kristenliv
for et menneske som søker kjærligheten.
Når disse menneskene går bort fra et aktivt gudsliv,
er det jo ikke Gud de forlater,
men bildet mennesker har skapt av ham.
Det kan de ikke lastes for, og det gjør da heller ikke Gud.
Den som söker sannheten skal finne den.
Mennesker som søker kjærligheten, går ikke skuffet bort.
For det er den de finner, når de søker sannheten.
Men de som söker makt, ære, penger osv.,
og ser frelsen og troen som en vei til vinning i det timelige,
om de vender seg bort og går, så var det fordi
de ikke søkte det Gud hadde å tilby
- kjærligheten og nåden i Kristus Jesus.
Men dette kan vi vite om Gud.
Hans hånd er alltid utstrakt til frelse,
dersom mennesker vender tilbake for kjærlighetens skyld.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar