Rom.8, 1:
" Så er det da ingen fordømmelse for den
som er i Kristus Jesus."
Konsekvens:
Frykten for å bli avskåret fra samfunn med Gud forsvinner.
Frykt ikke, gjentas mange steder i Skriften.
1. Joh. 4, 18:
" Frykt er ikke i kjærligheten,
den fullkomne kjærlighet driver frykten ut;
for frykt har straffen i seg, men den som frykter,
er ikke blitt fullkommen i kjærligheten."
Mennesker vil ofte omtolke dette verset til:
DU SKAL IKKE FRYKTE!
Enda et påbud de kan frykte for å bryte.
Men kjærligheten, dvs. Gud,
for han er den fullkomne kjærligheten,
har fjernet all grunn til frykt
for den som er i Kristus Jesus.
Ingen fordømmelse. Ingen fortapelse. Ingen straff.
1.Joh. 4, 17:
" I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss
at vi har frimodighet på dommens dag,
for likesom han er, så er også vi i denne verden."
Det er ikke vår kjærlighet som er blitt fullkommen,
men kjærligheten som har blitt fullkommen hos oss.
Kjærligheten blir gitt rom. Men hvordan kan det skje?
Mennesker med avstandsforhold til gud(er),
forholder seg til rykter. De fleste rykter
omtaler en distansert og opphøyd gud,
som dømmer/fordømmer mennesker
etter overmenneskelige standarder,
som de er uten mulighet til kunne oppfylle.
Rom. 5, 8:
" Men Gud viste sin kjærlighet mot oss ved å dø for oss,
mens vi ennå var syndere."
Ef. 1, 4 - 5:
" Han som utvalgte oss i ham
før verdens grunnvoll ble lagt,
for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn,
idet han i kjærlighet forut bestemte oss til
å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus
etter sin viljes frie råd,"
Rom. 5, 13:
" For vel var det synd i verden før loven,
men synden tilregnes ikke hvor det ingen lov er."
Synden har vært og er alltid der.
Paulus omtaler den som substantiv.
En selvstendig kraft i menneskets indre,
som næres av bud og regler.
" Ikke spis av livsens tre",
så da gjorde de selvfølgelig nettopp det.
Slangen talte, og de lot seg friste.
Mennesker lar seg stadig friste.
Frelste og ufrelste.
Men der ingen lov er,
blir synden ikke tilregnet mennesket.
Hva så? Er synderen uten synd?
Noen!
Hva står det?
- Den som er i Kristus, er en ny skapning.
Synder han da aldri lenger?
Du trenger ikke gå lenger enn i deg selv.
Svaret blir JO. Eller, vent litt!
Den som synder, er en synder.
Men den som er i Kristus er
ren og rettferdig, himmelen verdig.
Syndere har ingen plass i Guds verden.
Derfor, som sagt i Ef. 1, 4 - 5,
utvalgte han oss i Kristus, den lyteløse,
som ble ført bort til slakting i vårt sted.
Derfor var vi syndere. Vi er det ikke lenger.
Vi er del av Kristus, den oppstandene.
Del av hans fullkomne livsløp,
og hans fullkomne oppfyllelse av loven.
Vi lever fortsatt våre ufullkomne liv.
Vi synder, om vi vil fortsette å peke på det.
Vi er som et spisebord, som er preget av
livet vi har levd i en ufullkommen verden.
Men da Kristus kom inn i vårt liv,
la Gud hans fullkomne liv ut over oss,
som en hvit damaskduk dekker
et stygt og slitt bord som dekkes til fest.
Da tåler de alle, bord av alle slag, å stå side om side,
like vakre og rene og hvite alle sammen,
fordi det kun er damaskduken som synes,
- Kristi fullkomne liv.
Derfor kan det ikke ofte nok gjentas -
Paulus gjør det, Kristus gjør det,
og alt av presteskap burde gjort det.
KRISTUS ALENE. KRISTUS ALENE. KRISTUS ALENE.
GUD TIL ÆRE I ALL EVIGHET.
Amen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar