Jeg kommer alltid tilbake til det underet frelsen er.
Den er overraskende. Den er uforutsett.
Det var den også den gangen
Gud sendte sin sønn i menneskeskikkelse
for å utføre det ingen mennesker
av seg selv kunne forutse.
Jødene ventet en hærfører og konge.
Men han som kom, var så langt fra det de forventet
som det gikk an.
Mennesker har ingen evne til å forstå
Gud og virkeligheten som den faktisk er.
Derfor vil ikke hverken en analytisk
eller filosofisk tilnærming føre til
en forståelse av ham, eller føre mennesker
et eneste skritt nærmere sannheten.
Det er menneskeheten avskåret fra.
Når mennesker så opplever at de nærmer seg Gud,
er det i bunn og grunn Gud som nærmer seg dem.
Skriften henviser til dette mange steder
ved bruken av ordet "før":
" Før jeg dannet deg i mor liv, kjente jeg deg,
og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg;
jeg satte deg til en profet for folkene." ( Jer.1, 5 )
" Natanael sa til ham:
Hvor kjenner du meg fra?
Jesus svarte og sa til ham:
Før Filip kalte på deg,
mens du var under fikentreet, så jeg deg."
( Joh. 1, 49 )
Jeg tenkte på sangen under
fra James Bond filmen "Spionen som elsket meg."
Bilder er selvfølglig ufullstendige,
og jeg har hørt mange kritisere
bruken a verdslige sanger
for å uttrykke åndelig visdom
Men husk da, at Gud gjør nettopp det hele tiden.
Han bruker hva han vil,
fordi det ikke er tingene eller ordene i seg selv,
som utretter eller forklarer åndelige sannheter.
Det er det Gud selv som må gjøre.
"Og noen av fariseerne blant mengden sa til ham:
Mester! Irettesett dine disipler!
Men han svarte og sa til dem: Jeg sier dere:
Om disse tier, skal stenene rope."
( Luk. 19, 40 )
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar