Jeg pakker gaver.
I morgen gifter yngstemann seg,
og deres to barn skal også ha gaver.
Så jeg pakker. Plundrete å få det feilfritt.
Stor dag. Viktig.
Men når jeg kommer til minstemanns gaver,
tar jeg det mindre nøye. Jeg er lei pakking,
og han er jo bare interessert i innholdet.
Riv og røsk, og så er lekene hans.
Jeg kom på noe jeg var borti i går.
Det var et forum for alle typer åndelighet.
Kristne var også velkomne, men ingen preking, takk!
Vi er jo alle på vei til samme mål, hevdet de,
bare at veiene vi velger er forskjellige.
Så var det snakk om kraftdyr og sol og måne og....
Det er snedig å tro, at alt fører til evigheten.
Vi var her for å lære. Utvikle oss. Finne våre veier.
Meningen med dødelighet var for noen
å leve mer nærværende og sterkt mens vi var her.
-
Det står skrevet i Hebr. 2, 15 om Jesus, at han kom for:
" og utfri alle dem som av frykt for døden
var i trelldom all sin livstid."
De aller minste barna kan fasineres av innpakningspapir.
Rive i det. Krølle det....
Men vi er ikke store før vi fatter poenget.
Gaven er det som er inni - ikke utenpå!
Men så kan det virke som om mennesket mister fokus.
Vi soler oss i glansen av vårt arbeid og våre bestrebelser.
Da er papiret igjen blitt viktigst.
Jesus kom fra Nasaret i Galilea.
Kunne det komme noe bra derfra da? spurte folk.
Da han forberedte sin gave
unngikk han konsekvent
alle form for glanspapir og sløyfebånd.
Da Samuel ville salve Davids storebror til konge,
går Herren i rette med hans uforstand. Han sier:
" Se ikke på hans utseende og på hans høye vekst!
For jeg har forkastet ham;
Jeg ser ikke på hva mennesket ser på,
for mennesket ser på det utvortes,
men Herren ser på hjertet."
Jesus holdt seg med syndere og tollere.
Han red sin sjebne i møte på en eselfole.
Han brukte en hver anledning til å demonstrere,
at det verden hadde å tilby var uten verdi.
"Jeg akter det for skarn", sa Paulus,
Nada. Ingenting. Verdiløst.
"Mot det å finnes i Ham."
Om vi så setter lyskastere på et menneske,
så ser vi bare det ytre. Hjertet ligger gjemt dypt inne.
Det ser bare Gud. Jeg tror noen vil bli overrasket,
ja, til og med forskrekket over
hvem de treffer i himmelen.
Like overrasket og forskrekket som de blir
over de de venter å finne, som ikke er der.
Men ingenting vil overraske den som forstår poenget.
For den vil forvente det meste. Hjertets tanker ser ingen.
Guds dialog med et døende menneske er bare deres.
Derfor tror jeg det utrolige og forventer det umulige.
Herren er den samme som alltid.
Fra vugge til grav er vi fulgt hver enkelt av oss.
Elsket. Ønsket. Ventet. Savnet.
" Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære,
og jeg vil gi dere hvile." ( Matt. 11, 28 )
Et menneskes ensomhet i en uforståelig verden
er kanskje den største byrden vi har.
Men vi er ikke alene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar