NÅDEN - Det ultimate Evangelium, del 3 . *

Gro Heidi Bjørgan - 2002.

Alle sitater fra Skriften er hentet i bibelutgaven fra

Det Norske Bibelselskap - 1978, 6. opplag 1991. 

Innholdsfortegnelse : 

6. VRANGLÆRE .
Galaternes problem.
Antikristelig evangelium. 

7. MENIGHETSLIV .
I begynnelsen.
Gospelmusikkens suksess.
Skikk og bruk. 

8. MOT MÅLET .

Til alle tider. 

Del 1 - Om møte med Gud.
Del 2 - Om livet med Gud.

6. VRANGLÆRE. 

”Se, dette er det eneste jeg har funnet ut,

at Gud skapte mennesket som det skulle være,

men de søker mange kunster.”

( Pred. 7, 29 ) 

Galaternes problem. 

Nåden er uforståelig ut fra

menneskelig tenkemåte. 

Dette var nok også noe av grunnen
til galaternes problem. 

Galaterne hadde med glede tatt imot troen

på  at Jesu Kristi offerdød var nok for Gud, 

og at han elsket dem som de var. 

Jødene, som fram til da hadde levd under loven,
levde nå sidestilt med hedningene under nåden.

 I  Ef. 2, 14-18  leser vi : 

”For han er vår fred, han som gjorde de to til ett
og rev ned det gjerdet som skilte, fiendeskapet.

Ved å gi sitt legeme avskaffet han loven

med dens bud og forskrifter. 

Slik skulle han stifte fred og skape
et nytt menneske av de to.

I ett legeme skulle han 

 forsone dem begge med Gud

da han døde på korset 

og der drepte fiendeskapet. 

Så kom han og forkynte
det gode budskap om fred,

for dere som var langt borte,
og for dem som var nær. 

Gjennom ham har vi begge med en Ånd
adgang til Faderen.” 

Det var ikke lenger

forskjell på jøde og hedning i Kristus.

Men dette falt nok mange jøder 

tungt for brystet.

De var vant til å være i en særstilling, 

og blandet seg ikke

med ”mindre verdige” mennesker. 

Jødene, som folk, levde under loven.

Og selv om noen av dem nå trodde 

at Jesus var Messias, 

var det vanskelig å se 

at han faktisk også var lovens ende.

Det var radikalt. 

Derfor kom det nå noen inn i menigheten
og ville ha folk til å holde loven, 

på tross av at Kristus er lovens ende.

Dette kommer Paulus for øret,

og han tar pennen fatt.

Vi leser fra Gal. 4, 3-7:

”Slik er det også med oss.

Da vi var umyndige, levde vi som slaver under grunnkreftene i verden. 

Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn,

født av en kvinne og født under loven.

Han skulle kjøpe dem fri som stod under loven,

så vi kunne få barnekår. 

Fordi dere er barn, har Gud gitt sin Sønns Ånd i våre hjerter, og Ånden roper : Abba Far !” 

Grunnkreftene i verden. Verdens barnelærdom.
Den lærdom vi tar av livet i verden.
Dette at vi lønnes etter innsats og kvalifikasjoner.
Det samme systemet som loven tuftes på.
Og dette systemet passer vårt kjødelige vesen. 

Vår syndige natur.

Mennesker har alltid ofret seg.
Mennesker finner tilfredsstillelse i det.
Men Gud lar seg ikke tilfredsstille av det. 

I 2.Pet.3,14-18 står det:

”Fordi dere venter på dette, mine kjære,

skal dere legge vinn på å bli stående for ham
med fred, uten flekk og lyte. 

Og når Herren i sitt tålmod dryger med å komme,

så skal dere se det som en mulighet til frelse. 

Det samme har jo også vår kjære bror Paulus
skrevet til dere, ut fra den visdom som er gitt ham.

Om dette taler han også i alle de brev

hvor han kommer inn på disse spørsmål. 

Det er noen ting der som er vanskelige å forstå,
og de ukyndige og usikre fordreier dette;
det samme gjør de også med de andre skriftene,
og det blir til deres egen undergang. 

Nå vet dere dette på forhånd, mine kjære.

Vær derfor på vakt, så dere ikke faller ut av
deres faste stand. La dere ikke rive med
og bli ført vill av mennesker uten noe holdepunkt. 

Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre Jesus Kristus.

Ham tilhører æren, nå og i all evighet. Amen.” 

Jo mer du ser av Gud, jo større blir nåden for deg. 

I Ef.3, 16-19 leser vi :

”Jeg ber om at han som er så rik på herlighet,
må styrke dere i det indre menneske med sin kraft og med sin Ånd,
så Kristus ved troen kan bo i deres hjerter,
og dere kan stå rotfestet og grunnfestet 

i kjærlighet. 

Da kan dere sammen med alle de hellige
bli i stand til å fatte bredden og lengden,
høyden og dybden, ja, kjenne
hele Kristi kjærlighet, som er mer
enn noen kan fatte, og bli fylt av hele Guds fylde.” 

Hvordan kan vi bli funnet 

uten flekk og lyte for ham i fred ? 

Vi leser i Rom.5, 1: 

”Da vi nå altså er rettferdiggjort av troen,

har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus,”

Paulus begynner sitt brev til Galaterne,

etter først å ha hilst menigheten, på følgende måte : 

I Gal.1,6 står det:

 ”Jeg undrer meg over at dere så snart
vender dere bort fra ham som kalte dere
ved Kristi nåde, til et annet evangelium,” 

Ja, det forundret også meg lenge.
Så lenge hadde jeg levd i hans nådestrømmer,
at jeg nærmest hadde glemt 

at folk fant tilfredsstillelse i selvstrev. 

Men det gjør altså mange.
”Forstår de ikke?” tenkte jeg.
”Er det min forklaringsevne som svikter?” 

Men Herren er ikke avhengig av
mine bevingede ord eller stotrende tale.
Det er i stille ensomhet et menneske må ta 

oppgjøret med sin Gud. Der stilles hvert menneske 

ansikt til ansikt med sine svik og nederlag, 

der må de finne seg i at Gud går i rette med dem.

De kan neglisjere Åndens stemme, en stund.
Men den som etterjages av Guds kjærlighet, 

kan glemme å rømme. Herren vet at før nåden 

kan slippe til, må synderens erkjennelse 

av egen stilling komme.

Et perfekt ytre skjuler aldri et perfekt indre.
Utvendig kan du gi skinn av å være 

hvor prektig som helst, men innvendig er du det ikke.
Du er en synder,og det er Åndens oppgave 

å overbevise deg om det. 

Derfor kan du senke guarden, og gripe nåden.
Eller du kan la det være, og da er det 

et fett hva du gjør. For da har du vendt Gud ryggen.Antikristelig evangelium.

”Men det finnes ikke noe annet evangelium;

det er bare noen som forvirrer dere

og vil forvrenge Kristi evangelium.” ( Gal.1, 7 ) 

Paulus forbanner enhver 

som våger å komme med et annet evangelium.
Han fortsetter Gal. 1, 8 med å si : 

”Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen
skulle forkynne dere et annet evangelium 

enn det vi har forkynt, så skal han 

være forbannet !” 

En vrang lære kan oversettes med 

en omvendt lære. En lære som får mennesket til 

å være opptatt av seg selv, i stedet for av Kristus.
Dette er antikristelig, eller ”antikristuselig”, 

rett forstått. Motpoler i universet. 

Nettopp dette var det galaterne var utsatt for.
Vrang lære. 

Tenk på en strikket genser. 

Den har en rette, og en vrange.
Genseren er den samme, 

men sidene kan ikke sees samtidig.
De er ganske like. Samme form og materiale.
Men vrangmasker er omvendte rette masker,
altså motsetninger. 

Det ligger også i ordet antikrist.

Kristuslignende, men den rake motsetning.

Tilsynelatende god og tiltalende,

men med et budskap som fører til selvopptatthet,

I stedet for å være opptatt av Kristus. 

Det første fører til død, det andre til liv. 

Djevelen fremstilles ofte som en liten, bisk kar,
med stikkende øyne og horn. 

Hadde det bare vært så vel!
Da hadde det jo vært uproblematisk å skille ham ut.
Hvordan skal vi da kunne skille ut en antikristelig ånd?

”For det er gått mange forførere ut i verden,
slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus 

er kommet i kjøtt og blod. 

Det er forføreren, det er antikrist !” ( 2.Joh. v.7 ) 

Paulus beskriver også blant Guds nådegaver 

evnen til å prøve ånder, om de er av Gud. 

I 1.Joh.4, 1 skriver forfatteren: 

”Mine kjære, tro ikke enhver ånd !
Prøv åndene om de er av Gud !
For det er gått mange falske profeter ut i verden.” 

I Ap.gj.17, 10-12 står det skrevet : 

”Så snart det ble natt, 

sendte brødrene Paulus og Silas til Berøa.

Da de var kommet dit, gikk de
til jødenes synagoge. 

Jødene der var mer høysinnet
enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet
med all velvilje og gransket skriftene daglig
for å se om det stemte. 

Mange av dem kom til troen, og det samme gjorde

ganske mange fremstånde greske kvinner
og mange greske menn.” 

Folket fra Bærøa var mer høysinnet.

De hørte etter hva som ble forkynt,

og vurderte så om det stemte med skriftene. 

Så var det da Åndens oppgave å stadfeste 

for den enkelte om forkynnelsen var av Gud, 

eller om det bare var menneskers verk. 

Tenk på stupetreneren igjen.
Jeg brukte ham tidligere som et bilde 

på den Hellige Ånd.

Men tenk deg nå treneren 

som forkynner i en menighet.

En veileder for andre. 

En som formidler sine åpenbaringer 

og sine synspunkter til andre.

Det finnes mange varianter av dem. 

Noen er bare uåndelige.
De har ingen forstand på hva de skal formidle, 

fordi de selv ikke ser. De er blinde veiledere, 

og resultatet kan bli nesten hva som helst,
med unntak av sann nåde.
Disse er oppblåste, skjønt de intet forstår, 

som Skriften sier. 

De har ingenting på en talerstol å gjøre,
men bør sitte ned og høre 

Guds befriende nådebudskap forkynt,
for å se klart. 

Men noen er verre, 

fordi de ser evangeliet som en vei til vinning.
Disse forvrenger Guds nådebudskap bevisst, 

for å tvinge mennesker til å underordne seg 

et hvert påbud fra deres side.
Disse vet meget vel hva de gjør! 

Vi leser i 1.Tim. 6, 3-5: 

”Om noen farer med en annen lære
og ikke holder fast ved 

vår Herre Jesu Kristi sunne ord
og den lære som hører gudsfrykten til,
da er han hovmodig og skjønner ingen ting. 

Han er bare syk etter diskusjoner og strid

og skaper misunnelse, ufred, beskyldninger,
onde mistanker og stadig krangel
mellom mennesker som har mistet dømmekraften
og er kommet bort fra sannheten;

de mener gudsfrykten er en vei til vinning.” 

Og i 2.Pet. 2, 1-3: 

”Men det fantes også falske profeter i folket,
og på samme måte skal det opptre 

vranglærere blant dere. 

De skal lure inn vranglære som fører til undergang,

og til og med fornekte den Herre
som har løskjøpt dem. 

Dermed fører de seg selv snart i fortapelse.

Mange kommer til å følge dem i deres utskeielser,

og sannhetens vei vil bli spottet på grunn av dem.

De er ute etter penger og farer med dikt og bedrag

for å slå mynt på dere. 

Men alt lenge har de hatt dommen 

hengende over seg, og dommen venter på dem.” 

Dette er mennesker som har latt seg forføre 

av Antikrists ånd, den samme som fristet 

Jesus i ørkenen. Forkynnelsen høres alltid tiltalende ut

for menneskets syndige natur. 

Men disse forkynnernes budskap fører til ulykke,
om ikke umiddelbart for dem selv, så alltid for andre.
De eier ikke gudsfrykt, og det blir deres bane.

Paulus skriver i 2.Tim. 3, 1-8: 

”Du skal vite at i de siste dager 

skal det komme vanskelige tider. 

For da vil menneskene være egoistiske,
glade i penger, fare med skryt, være overmodige,
snakke stygt om andre, være ulydige mot foreldre,
uten respekt for de hellige,
ukjærlige og uforsonlige, fare med sladder,
mangle selvbeherskelse, være rå,

likegyldige for det gode, svikefulle, oppfarende,
innbilske. De elsker lystene høyere enn Gud. 

I det ytre har de gudsfrykt,
men de fornekter dens kraft.

Vend deg bort fra slike folk ! 

Til dem hører også de
som sniker seg inn i hjemmene
og får makten over kvinner som er
nedlesset i synder og lar seg drive
av all slags begjær, og som stadig vil lære,
men aldri lærer sannheten å kjenne. 

Som Jannes og Jambres satte seg opp
imot Moses, setter disse menneskene seg
opp imot sannheten.

De har fått sin dømmekraft ødelagt,

og verken de eller deres tro holder mål.” 

Jannes og Jambres var trollmenn i Egypt.

La oss se på historien.

Vi finner den i 2.Mos. 7, 8-12: 

”Herren sa til Moses og Aron:
Når farao ber dere gjøre et under, 

da skal du si til Aron: 

Ta staven din og kast den ned foran farao,

så skal den bli til en slange! 

Så gikk Moses og Aron fram for farao

og gjorde som Herren hadde sagt.Aron kastet staven sin ned foran farao
og mennene hans, og staven ble til en slange.

Da sendte farao bud  på vismennene og trollmennene,

og så gjorde de egyptiske spåmennene
det samme med kunstene sine. 

Alle kastet stavene sine, og de ble til slanger.

Men Arons stav slukte stavene deres.” 

Noen mennesker tror at overnaturlige ting 

er et sikkert tegn på at Gud er med dem som gjør det. 

Men det stemmer ikke. Skriften forteller flere steder
om sannsigere og trollmenn og åndemanere.
Disse skal du holde deg vekk fra.

I 5.Mos. 18, 9-14 står det skrevet :

”Når du kommer til det landet 

Herren din Gud gir deg, skal du ikke ta etter 

all den styggedom folkene der driver med. 

Hos deg må det ikke finnes noen

som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden,

ingen som tar varsler, ingen tegntyder,
spåmann eller trollmann.

Ingen må drive med besvergelser,
spørre gjenferd og spådomsånder til råds

eller søke råd hos de døde. 

For alle som gjør slikt, har Herren avsky for,

og det er på grunn av slik styggedom

at Herren din Gud driver folkene bort fra deg.

Helhjertet skal du være i forholdet til
Herren din Gud. Disse folkene som du driver ut,
hører på tegntydere og spåmenn. Men deg har Herren din Gud ikke gitt lov til slikt.”
Et menneske med Guds ånd 

vil aldri bygge sin forkynnelse på tegn og under, 

men på forkynnelsen av nåden i Kristus Jesus. 

Paulus skriver i Gal. 2 kap. om falske brødre,

som har sneket seg inn for å lure på deres frihet.

”Så de kunne gjøre oss til treller.” skriver han, 

Han fortsetter i v.5-6 i samme kapittel: 

”Men ikke et øyeblikk gav vi etter 

og bøyde oss for dem. For vi ville 

at evangeliets sannhet skulle bevares for dere. 

Og de mest ansette - hvor store de var

betyr ingen ting for meg,

for Gud gjør ikke forskjell på folk,

- de stilte meg ikke overfor nye krav.” 

Glem ikke det!

Sett aldri din egen dømmekraft betingelsesløst til side

til fordel for andre som synes å ha større innsikt.

Forkynnelse fra Gud tåler etterprøving
og kritisk vurdering. Nettopp da kan Ånden åpenbare
og stadfeste for deg personlig om den forkynnelsen du hører holder mål. 

I brevet til skriver Paulus i Fil. 2, 6-7 skriver Paulus: 

”Og jeg er viss på at han som begynte 

en god gjerning i dere, skal fullføre den 

- helt til Jesu Kristi dag. 

Det er bare rett at jeg tenker slik om dere alle.

For jeg bærer dere i mitt hjerte,

og dere har alle del med meg i nåden,

enten jeg sitter som fange,

eller forsvarer og stadfester evangeliet.”

Tilbake til galaterne.

Paulus forsvarer evangeliet.
De falske brødrene vil ha dem til å holde Moseloven, 

den de jo var døde fra. 

Paulus sier i Gal.2, 21:

“Jeg forkaster ikke Guds nåde.
For hvis en kan vinne rettferdighet ved loven,
da døde jo Kristus til ingen nytte.” 

Jeg gjengir evangeliets stadfestelse fra Paulus 

til galaterne i Gal.3, 1-14:

”Uforstandige galatere !
Hvem er det som har forhekset dere,
dere som har fått den korsfestede Jesus Kristus

malt for øynene deres ?

Svar meg nå på en ting:

Fikk dere Ånden på grunn av lovgjerninger,

eller var det ved å høre og tro? 

Er dere så uforstandige?

Dere begynte ved Ånden; 

vil dere nå fullføre med menneskeverk?

Har dere opplevd alt dette til ingen nytte -

hvis det da virkelig var til ingen nytte.

Han som gir dere Ånden 

og som gjør under blant dere,
gjør han det på grunn av lovgjerninger,
eller fordi dere hører budskapet og tror ? 

Om Abraham heter det jo:

Han trodde Gud,

og derfor regnet Gud ham som rettferdig.

Så forstår dere at det er 

de som tror, som er Abrahams barn. 

Skriften forutså at Gud vil rettferdiggjøre
hedningene ved tro, og den forkynte på forhånd
dette gode budskap til Abraham : 

I deg skal alle folkeslag velsignes.

Derfor blir de som tror,

velsignet sammen med den troende Abraham. 

Men de som holder seg til lovgjerninger,

er under forbannelse. 

For det står skrevet :

Forbannet er den som ikke holder fast på alt det

som står skrevet i lovboken og gjør etter det. 

Og når det står skrevet:

Den rettferdige skal leve ved tro,

er det klart at ingen blir rettferdig for Gud
ved loven. I loven kommer det ikke an på tro,
der heter det: Den som holder budene,
skal leve ved dem. 

Men Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse

da han kom under forbannelse for vår skyld.

For det står skrevet :
Forbannet er enhver som henger på et tre.

Dette skjedde for at folkeslagene 

ved Jesus Kristus skulle få del i den velsignelse 

som var lovt Abraham, og for at vi ved troen 

skulle få Ånden som det var gitt løfte om.”

Dette var det evangelium galaterne var blitt frelst ved,

og det var det evangelium Paulus nå forsvarte

overfor de samme galaterne.

Den som har badet er ren over det hele,

men ved å vaske hverandres føtter,

minner vi hverandre stadig om det.

Jesus sier det selv i Joh. 13, 10: 

“Jesus sier til ham: Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene,
men er ren over det hele, og dere er rene,…..” 

Paulus fortsetter med å formane galaterne.

I kap. 5, 1-4 sier han: 

”Til frihet har Kristus frigjort oss.
Stå derfor fast og la dere ikke igjen

tvinge inn under trelldommens åk. 

Jeg Paulus sier dere :

Hvis dere lar dere omskjære,

vil ikke Kristus gagne dere det minste.

Jeg erklærer igjen at enhver som lar seg omskjære,

er forpliktet til å holde hele loven. 

Dere som vil bli rettferdige for Gud ved loven,
er skilt fra Kristus, dere er falt ut av nåden.” 

Galaterne er typiske eksempler
på hvor lett mennesker lar seg lokke til selvstrev. 

Ta f.eks. ydmykhet.
Jo klarere du ser din stilling og stand, 

jo mer ydmyk blir du. Ydmykhet er derfor ikke 

en slags livsstil, men en livserkjennelse
uttrykt på følgende måte i Rom. 7, 18: 

”For jeg vet at i meg, det vil si slik jeg er i meg selv, 

bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, 

men å gjøre det gode makter jeg ikke.” 

og i Jak. 4, 6 : 

”Men større er den nåde han gir; derfor heter det:
Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde,”

Erkjennelsen av din stilling i ham,

vil vende blikket ditt mot ham og det han vil lære deg. 

Vi leser i 1.Joh. 4, 10: 

"Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss

og sendt sin Sønn til soning for våre synder.” 

Det slår meg at vranglæren har best livsgrunnlag,

når nåden gis for trange kår.

Når Guds makt innskrenkes til avhengighet av
f.eks. et menneskes vilje.

Jeg har en venninne,

som etter en svært vanskelig opplevelse
i menighetssammenheng, valgte å ta en pause
fra et vanligvis aktivt menighetsliv.

Gud fikk mene hva han ville om det;
hun orket ikke mer.

Men i den perioden, hvor hun selv mente
hun hadde valgt et tilbaketrukket liv,
skulle hun i ettertid få erfare at det motsatte ble tilfelle.
Hun tapte sitt hjerte til en 13-åring,

som etter hvert ble hennes fosterbarn.

Om denne erfaringen sier hun :

”Om jeg sa til Gud at jeg ikke ville,
sa Gud til meg følgende:

Min kjærlighet er større enn din vilje.”

Og Paulus bekrefter samme erfaring.

Han sier i 2.Kor. 12, 9: 

”men han svarte: Min nåde er nok for deg, 

for kraften fullendes i svakhet.
Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet,
for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.” 

La oss se på Hebr. 4, 3-4:

”Det er vi som går inn til hvilen, vi som tror.

Han sa jo: Så sverget jeg i min vrede:

De skal aldri komme inn til min hvile!

Guds verk var riktignok fullført
allerede da verden ble skapt.

For et sted står det om den sjuende dagen:
Så hvilte Gud på den sjuende dagen
etter at han hadde fullført hele sitt verk.”

Vi går inn i hvilen. Hvem?

Vi som er kommet til troen. Hvorfor?

Fordi Guds verk var fullført da verden ble skapt.

”De skal aldri komme inn til min hvile.” Hvem?

De som ikke ville tro.

For i samme brev i kap. 3, 18 står det :

”Og hvem var det han mente da han sverget
at de ikke skulle komme inn til hans hvile?
Var det ikke de som var ulydige?”

La meg sitere en historie fra 2 Kong. 5, 6-14:

”Na'aman leverte brevet til kongen i Israel,
og der stod det: 

Når du mottar dette brevet,

vil du se at jeg har sendt min tjener Na'aman til deg

for at du skal befri ham fra den sykdommen 

han lider av.

Da Israels konge hadde lest brevet,
flerret han sine klær og sa:

Er jeg Gud, så jeg rår for liv og død,
siden han sender bud til meg,

og vil at jeg skal befri en mann
fra hans hudsykdom? Nå kan dere tydelig se
at han vil yppe strid mot meg. 

Men da gudsmannen Elisja fikk høre
at kongen hadde flerret sine klær, 

sendt han bud til ham og sa :

Hvorfor har du flerret klærne dine?

La mannen komme til meg, så skal han få sanne 

at det er en profet i Israel.

Så kom da Na'aman med hester og vogner

og stanset ved døren til Elisjas hus.

Elisja sendte et bud ut til ham og sa:Gå og vask deg sju ganger i Jordan!
Så skal kroppen din bli frisk og du bli ren.

Da ble Na'aman sint og drog bort. Han sa:

Jeg trodde da at han ville komme ut til meg,
stå fram og påkalle Herren sin Gud

og føre hånden over det syke sted,
så jeg ble befridd for sykdommen.

Er ikke elvene ved Damaskus, Abana og Parpar,
like gode som alle vassdrag i Israel?

Kunne jeg ikke vaske meg i dem og bli ren?

Så snudde han om og drog bort i fullt sinne.

Men Na'amans tjener kom til ham og sa:

Kjære husbond, hadde profeten pålagt deg
noe vanskelig, ville du ikke da ha gjort det?

Hvor mye mer nå når han bare sier til deg

at du skal vaske deg å bli ren!

Så drog Na'aman ned til Jordan
og dukket seg sju ganger i elven,

slik gudsmannen hadde sagt.
Da ble kroppen hans frisk igjen

som kroppen til en liten gutt, og han ble ren.” 

Et typisk eksempel på menneskelig tankemåte.

Jo mer egeninnsats som skal til,
jo bedre virker medisinen.

Men om Gud sier Skriften i Salm. 33, 9 : 

”Han talte, og det skjedde, han bød, 

og det sto der.” 

Vi ser ofte rene ”krigsdansene” 

i nyreligiøse menigheter, hvor helbredelse er i skuddet.

Dersom Gud taler gjennom et menneske,
vil to ting alltid måtte være på plass.

1. Forkynnelsen og troen 

    må bygge på utvetydig nåde. 

2. Dersom Gud ba dette mennesket
    om å formidle helbredelse,

    da ville helbredelsen skje.

Men hvis helbredelsen uteblir, hva da ? 

Helbredelsens nådegave betyr ikke
blankofullmakt til å helbrede.

Nådegavene er ikke overlatt til et menneske å forvalte.

De åndelige kreftene er i Guds besittelse.

Helbrederen får være Guds håndtlanger og formidler,

men forvaltningen og evnen ligger i Guds hender.

Syke mennesker er ingens prøvekaniner.

Men den som har proklamert helbredelse, i Jesu navn,

og så opplever at den syke ikke blir frisk,
føler at han taper ansikt. Da er det fristende
å rette pekefingeren mot en annen enn seg selv.

To muligheter finnes. Gud eller den syke.

Gir han Gud skylden, faller det tilbake på ham selv.

Da er det han som har gitt feil beskjed.

Derfor blir det den syke som må ta støyten.

Helbrederen konkluderer:

Gud vil, og han, helbrederen, har sagt at Gud vil.

Men noe må stenge. Noe må stå i veien
for helbredelsen.

Den syke vil da ransake seg selv,

og rette oppmerksomheten mot egen tilkortkommenhet.

Jeg ber ikke nok, takker ikke nok, tror ikke nok,

leser ikke Skriften nok osv. 

KONKLUSJON : Gud er misfornøyd med meg.

Nåden er forsvunnet.
De sørgelige restene av en frikjøpt synder

framstår nå sønderknust og forvirret
med nedslåtte øyne. Knust av en dilletant
med forvokst ego og manglende selvkritikk.

Denne forkynneren legger, som fariseerne,
svære byrder på folk, som han aldri ville drømt om
å ta innover seg selv.

Og Gud, den allmektige, som bød lys
skinne fram av mørke, slår han bena under
med et håndslag. Som om Guds vilje skulle hvile på
et menneskes innsats og evne.

La meg sitere Jesus,

når han omtaler fariseerne og de skriftlærde
i Matt. 23, 4-7: 

”De binder tunge bører og lesser på folks skuldrer,
men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem. 

Alle sine gjerninger gjør de 

for at folk skal se det. De gjør 

sine bønneremmer brede 

og sine minnedusker store;
de elsker å ha hedersplassene i selskaper

og sitte fremst i synagogene

og vil gjerne at folk skal hilse dem på torget

og kalle dem for rabbi.”
Nei. La oss konkludere med Paulus.
I Rom. 1, 19-20 leser vi : 

”For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem;
Gud selv har åpenbart det.
 

For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet,
har menneskene helt fra skapelsen av
kunnet se og erkjenne av hans gjerninger.
Derfor har de ingen unnskyldning.”

Erfaring viser at dersom du går i rette
med vranglærere, vil de ofte parere
med lovens bokstav. Du er ikke mild nok,
ikke kjærlig nok, ikke ydmyk nok osv.

La meg sitere Hebr. 3, 7-11:

”Derfor, som Den Hellige Ånd sier:

I dag, om dere hører hans røst;
så forherd ikke deres hjerter

som den gang deres fedre trosset meg,
den dagen de utfordret meg i ørkenen.

De utfordret meg og satte meg på prøve,

enda de i førti år hadde sett
de gjerninger jeg gjorde.

Derfor fikk jeg avsky for denne ætten og sa :

De farer alltid vill i sitt hjerte,
de kjenner ikke mine veier.

Så sverget jeg i min vrede:
De skal aldri komme inn til min hvile!”

La meg avslutte dette kapitelet
med å sitere fra episoder i Skriften, hvor nettopp
vranglære, verdslighet og loviskhet var problemene.

Om Fariseerne sier Jesus i Matt. 23, 13-14:

”Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere!

Dere stenger himmelriket for menneskene.

Selv går dere ikke inn, og dere tillater ikke
dem å gå inn som gjerne vil.”

og i Joh.2, 13-16:

”Det var nå like før jødenes påskefest,

og Jesus drog opp til Jerusalem. 

På tempelplassen traff han på

dem som solgte okser, sauer og duer, 

og pengevekslerne som satt der. 

Da laget han seg en svepe av tau

og drev dem alle ut av helligdommen,
og sauene og oksene deres med dem. 

Han strødde pengevekslernes penger utover,

veltet bordene deres, og sa til dem 

som solgte duer: Bort med dette, gjør ikke min Fars hus til en markedsplass!”

og i Ap.gj.8, 18-21 :

”Men da Simon så at Ånden ble gitt

ved at apostlene la hendene på dem, 

tilbød han dem penger og sa:

Gi også meg denne makt,
slik at den jeg legger hendene på, 
får Den Hellige Ånd. Men Peter sa til ham : 

Måtte både du og pengene dine forgå,

du som tror at du kan kjøpe Guds gave for penger! 

Du har ingen lodd eller del i dette,
for ditt hjerte er ikke oppriktig for Gud.”

”I REST MY CASE!”
( fritt til norsk : "JEG HAR INTET Å TILFØYE!" )

7. MENIGHETSLIV 

”Alt la han under hans føtter,
og ham, hodet over alle ting, 

har han gitt til kirken, som er Kristi legeme, 

fylt av ham som fyller alt i alle.” 

I begynnelsen. 

”Dagen etter stod Johannes der igjen

sammen med to av sine disipler.
Da så han Jesus gå forbi og sa: 

Se, der er Guds lam. 

De to disiplene hørte hva han sa 

og fulgte etter Jesus. 

Jesus snudde seg og så at de fulgte ham,

og han sa: Hva vil dere?

De svarte: Rabbi, hvor bor du?
Rabbi betyr lærer.

Kom og se, sa Jesus. 

De gikk da med ham og så hvor han bodde,
og de ble hos ham den dagen. 

Det var omkring den tiende time. 

Andreas, Simon Peters bror, var en av de to

som hadde hørt det Johannes sa,
og som hadde fulgt etter Jesus. 

Han traff nå først sin bror Simon og sa til ham:

Vi har funnet Messias. Messias betyr Den Salvede.Så førte han Simon til Jesus.

Jesus så på ham og sa :

Du er Simon, sønn av Johannes.

Du skal hete Kefas. Kefas er det samme som Peter.

Dagen etter ville Jesus dra til Galilea.

Da traff han Filip og sa til ham: Følg meg!”

( Joh.1, 35-43 ) 

 
Dette var den spede opptakten til alt menighetsliv
som skulle følge etter Kristus. En gruppe mennesker
som møtte Jesus og valgte å slå følge med ham.

La oss lese hva Paulus sier om seg selv til korinterne 

i 1.Kor. 2, 1-5: 

”Da jeg kom til dere, brødre,
var det ikke med fremragende talekunst 

eller visdom jeg forkynte Guds vitnesbyrd.

For jeg hadde bestemt
at jeg ikke ville vite noe annet hos dere
enn Jesus Kristus og ham korsfestet.

Svak, redd og skjelvende opptråtte jeg hos dere.

Jeg la ikke fram mitt ord og mitt budskap

med overtalende argumenter og visdomslære,

men med Ånd og kraft som bevis. 

For jeg ville ikke at deres tro skulle bygge på

menneskelig visdom, men på Guds kraft.”

Paulus har forfattet store deler av det nye testamentet.
På tross av alle individene han treffer
og utbredelsen av hans virkeområde,
var forkynnelsen hans alltid den samme. 

Nådens evangelium.

Han visste at det var den Hellige Ånd
som hadde ansvaret og oppgaven
med å gjøre Kristus levende for mennesker,
og at han bare var en formidler 

av Åndens tale til dem.

Menighetene ble bygget opp på nådens grunn,
via Åndens virksomhet gjennom ham og andre.
Dette var Paulus hovedanliggende.

Samtidig formaner Paulus til sømmelig adferd
etter den tids sømmelighetskrav. 

Han peker på hva som passer seg,
og hva som kan virke støtende på folk.

”Jeg har lov til alt,” sier Paulus, 

”men ikke alt er gagnlig.”

Synden var også like aktiv den gangen som nå.
La oss se på en sak.

I 1.Kor.5, 1-5 står det skrevet følgende :
”Rett ut sagt :

En hører om hor blant dere,

og det i en form som ikke engang hedningene tåler,
nemlig at en mann lever med sin fars hustru.

Og dere er stolte!

Dere burde ha kjent sorg,
og fått bort den som har gjort dette.

Jeg er ikke hos dere nå, men i ånden er jeg nær,

og min dom over den skyldige har jeg alt felt,

som om jeg selv var til stede:

Dere skal samles i Herren Jesu navn,

og jeg skal selv være til stede i ånden,

og vår Herre Jesu kraft er med oss. 

Da skal dette menneske overgis til Satan,

slik at kroppen hans blir ødelagt,
men ånden kan bli frelst på Herrens dag.”

De lidelsene denne mannen påfører

både enkeltmennesker og menigheten er åpenbare.
Slikt ryktes fort.

En kan tenke seg 

at fellesskapet latterliggjøres.

Menighetens omdømme,
som et godt og sundt fellesskap,

står på spill.

I tillegg er de personlige lidelsene
rundt denne synden åpenbare. Farens følelser
i denne situasjonen kan man bare ane.

Verken vi eller synderen trenger lovens bokstav
for å forstå at dette er et opplagt overtramp.

All fornuft og normal samvittighet
blinker rødt med full styrke.

I Rom. 2, 14-15 står det:

”For når hedninger som ikke har loven,
av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov,

enda de ikke har loven.

De viser med dette t lovens krav står skrevet
i deres hjerter. Om det vitner også
deres egen samvittighet, når deres tanker
enten anklager eller forsvarer dem.” 

Hedningene har, som alle mennesker,

samvittigheten som rettesnor for livet sitt.

Mannens stemor nevnes forøvrig ikke.

Derimot sier Paulus noe om å legge seg opp i
livsførselen til mennesker som ikke er frelst.

Vi leser videre i 1.Kor.5, 9-11:

”Jeg skrev i brevet til dere

at dere ikke skulle ha noe å gjøre

med folk som lever i hor.

Jeg mente ikke alle i denne verden som lever i hor

eller som er pengegriske, ransmenn
eller avgudsdyrkere.

Da måtte dere jo gått ut av verden.

Det jeg mente, var at dere ikke skal omgås en
som går for å være en kristen bror,
men lever i hor eller er pengegrisk,
dyrker avguder, er en spotter,

en drukkenbolt eller en ransmann.

Et slikt menneske skal dere heller ikke
spise sammen med.” 

Mange gjør det til sin livsoppgave
å refse synden i verden. Men mennesker får ingen del
i evigheten ved å slutte med hor. Det er det bare
ordet om korset som kan bringe dem.

Et frelst menneske er død for loven,

for å kunne leve for Gud, i Gud
og av Guds velsignelser.

Dette følger med den nådestilling vi står i, - i Kristus.

La meg prøve å formidle et bilde for dere.

Kjøkkeninnredningen vår var tidligere hvit.

Standard innredning i mange hus.

Disse skapfrontene var upraktiske.

Hver minste flekk syntes på dem.

Praktisk i en operasjonssal,
men bare irriterende på kjøkkenet mitt.

Vi bestemte oss derfor for å bytte til bøketrefronter.

Et lykkelig valg. Disse dørene skjulte
nesten alt av flekker.

Det betyr selvfølgelig ikke

at jeg nå spruter ned kjøkkenet med liv og lyst.

Jeg vil jo fortsatt gjerne ha det rent rundt meg.

Men den evige flekkfjerningen er nå en saga blott.

Det passer meg utmerket, uglad som jeg er i å vaske
mer enn nødvendig.

I begynnelsen tok jeg meg stadig i
å kikke etter flekker som jeg pleide.

Men etter hvert ble jeg vant til sjelden å se noe til dem.

Jeg vet selvfølgelig at jeg ikke plutselig
har sluttet å søle, men stresset med hele tiden
å skulle pusse på fasaden, er borte. Jeg kan dermed
senke skuldrene, og konsentrere meg om annet
enn flekkfjerning.

Slik er det med oss også.

Før vi ble frelst, syntes hver flekk og hvert nederlag
for Gud. Men da vi kledde på oss Kristus,
som jo er uten flekk og lyte, skjultes våre egne flekker
bak hans fasade. Han ble våre ”bøketredører”.

Selv om vi i begynnelsen stadig stresser med
å fjerne flekker som før, kan vi minne hverandre om
ham som har skjult vår syndige natur i seg.

Det viktigste vi kan gjøre for hverandre i menigheten,

er å minne hverandre om dette.

Da peker vi på Jesus Kristus og ham korsfestet.

Vi vasker hverandres føtter, for å kunne løfte blikket

fra vår egen fasade og opp mot ham.

Når fokus settes på det vi har og er i ham,

blir det som verden tilbyr mindre interessant

Vi leser i Matt.16, 26:

”Hva gagner det et menneske
om det vinner hele verden,

men taper sin sjel?” 

All lære som ikke uopphørlig peker på Kristus,

er det all grunn til å være på vakt overfor.

I Johannes åpenbaring henvises det til
falske apostler i Efesus. I menigheten i Pergamum
finnes mennesker som holder fast ved Bileams lære.

Han som lærte Balak å spise avgudsoffer
og å drive hor. Flere holdt seg til nikolaittenes lære

I menigheten i Tyatira får menigheten ros

både for tjeneste, tro, kjærlighet og tålmodighet.

Men de er unnfallende i forhold til en falsk profetinne

som lokker folk til å spise avgudsoffer og til å drive hor.

Herren sier at han ga henne en viss tid
til å omvende seg, men hun ville ikke
omvende seg fra sitt hor.

Det går klart fram her

at enkeltmennesket alltid er ansvarlig for egne valg.

Menighetens generelle tilstand kan ikke dekke over
eller veie opp for enkeltmenneskets valg.

Derfor er det farlig for et menneske å identifisere
sin gudstro med et menighetssystems lære, uten selv
å sette seg inn i den og ha et bevisst forhold til den.

Det finnes ingen mellommann mellom deg og Kristus.

Et system som hevder, eller i praksis fungerer slik,

er det all grunn til å være på vakt mot.

Veien er åpnet like inn i helligdommen,
inn i nådens møterom, og alle har
den samme rett og mulighet til å påkalle
Guds oppmerksomhet og forvente svar.

Vi leser i Hebr.10, 19-20:

”Så kan vi da, brødre, 

i kraft av Jesu blod med frimodighet
tre inn i helligdommen. 

Han har innviet en ny og levende vei for oss 

dit inn gjennom forhenget.” 

Et godt fellesskap er ikke størrelsesavhengig.

Styrken ligger i en ren forkynnelse,
slik Paulus uttrykker det i 1 Kor. 2, 2 : 

”For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av 

noe annet hos dere enn Jesus Kristus 

og ham korsfestet.” 

Paulus var med i oppstarten av den tidshusholdningen

vi nå sannsynligvis ser slutten av.
I løpet av de knappe to tusen årene

som har gått siden den gangen,
har mye endret seg i verden.

Om de kommende tider skrev Paulus dengang

til Timoteus i 1.Tim. 4, 1-4:

Ӂnden sier med klare ord

at i de siste tider skal noen falle fra troen.

De skal holde seg til ånder som fører vill,
og til lærdommer som stammer fra onde makter.

De blir bedratt av løgnaktige hyklere

som er brennmerket i sin samvittighet. 

Disse nekter folk å gifte seg, og krever 

at en skal holde seg borte fra visse slag mat,
enda Gud har skapt dette for at de som tror 

og kjenner sannheten, skal ta imot det med takk.

Det blir helliget ved Guds ord og bønn.” 

Kanskje burde strukturen i alle menigheter
evalueres fra tid til annen. Det er nyttig og viktig
å vurdere menighetens funksjon
i forhold til tiden vi lever i.

Men endringer i tiden må aldri rokke ved nådeforkynnelsen,

og det frie ordets rett hos alle medlemmene.

Systemet skal være til for menneskene,
alle menneskene, ikke omvendt.

Gospelmusikkens suksess. 

I begynnelsen av forrige århundre
vokste gospelmusikken fram i de svarte miljøene i USA.
De som sto i front for endringene, opplevde 

mye motgang og mistillit fra bestående systemer.
Men denne fornyelsen overlevde, og ble et mønster
og en verdsatt kristen musikk-kultur. 

Hvorfor? Budskapet i tekstene.
Den svarte musikken tok utgangspunkt i gamle tekster.
Nye tekster, som kom til, forkynte det samme 

entydige budskapet.

En av dem som var med på å utvikle denne fornyelsen 

i musikken, var Thomas Dorsey. En av de mest 

avholdte og kjente gospelsangene fra den tiden 

er skrevet av ham. Den heter ”Presious Lord”, 

og teksten lyder, fritt oversatt som følger : 

”Dyrebare Herre!Ta min Hånd,
led meg videre, få meg på bena igjen.
Jeg er trøtt. Jeg er svak. Jeg er utslitt.
Gjennom stormen. Gjennom natten.
Led meg meg fram til lyset.
Ta min hånd, å dyrebare Herre og lett mine plager.” 

Denne låten kom til i en tid

som må ha vært den tyngste i hans liv.

Under en turne får han beskjed om straks å dra hjem.

Hans kone, som har født ham en datter,

er død i barselseng, 24 år gammel.

Han kjøres i all hast hjem,for så å oppleve

at også hans datter dør, bare 4 dager gammel.

I dette mørkeste øyeblikk av sitt liv,

skriver han sitt mest avholdte verk. 

En lignende fortelling fra slavetiden fortelles om

i en kjent negro spiritual. En ung kvinne,

som nettopp har født et barn, blir solgt av sin eier

og skal derfor sendes vekk.

Men kjøperen vil ikke ha barnet,

og hun tvinges til å forlate det. 

I sin fortvilelse går hun langs sjøen, fast bestemt på

å ta både sitt eget og den lilles liv ved drukning.

Der alene synger hun for seg selv de strofene

som så mange i ettertid har kunnet trøste seg ved. 

”Oh freedom, oh freedom, oh freedom over me.
And before I'll be a slave, I'll be burried in my grave,
and go home to my lord and be free.” 

”Å frihet, å frihet, å frihet for meg.
Og før jeg blir en slave, før skal jeg legge meg i graven,
og reise hjem til min Herre å bli fri.” ( fritt oversatt )

Tillit til Herrens nærvær og støtte gjennom alle ting,
ble slavenes trøst og håp gjennom alle
de forferdelige opplevelsene og den nedverdigende
behandlingen de levde under. 

Deres liv bar i seg vitnesbyrdet om at Gud kan

holde et menneske oppreist og rakrygget

gjennom livets svarteste timer. Et lys som skinne

vil alltid oppleves kraftigst når det er mørke rundt.

Tekstene opphøyer skaperen,

og peker på hans allmakt og trofasthet.

Sang i takknemlighet til Gud

for hans kjærlighet og trofasthet,

er en naturlig gledesytring

fra et frelst menneskes hjerte.

Skikk og bruk. 

Guds primære ønske er å nå mennesker.
Begeistre mennesker. Kalle på mennesker.

Ikke å legge snublesteiner for deres føtter. 

I Rom.9, 30-33 står det : 

”Hva skal vi da si? Jo, hedningene
som ikke strevde etter å få rettferdighet,

de har vunnet rettferdighet,
det vil si rettferdigheten av tro. 

Israel strakte seg etter loven
med dens rettferdighet,

men de nådde ikke opp til loven.

Hvorfor ikke?

Fordi de holdt seg til gjerninger, ikke til tro.

De støtte mot snublesteinen,
slik det står skrevet:

Se, jeg legger på Sion

en snublestein og en klippe til fall.
Men den som tror på ham,

skal ikke bli til skamme.”

Vi er alle kalt til å leve etter Ånden,

og ikke etter bokstaven, som Paulus uttrykker det.

For dersom Skriftens ord bare blir bokstaver for oss,

er Skriften lukket for øynene våre.

Vi leser det i 2.Pet. 1, 20: 

”Men dere må framfor alt vite
at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften
på egen hånd.”

I Rom. 14, 1-3 skriver Paulus om matskikker.

Jødene hadde strenge forskrifter i loven,

og det var nok vanskelig for noen

plutselig å ha frihet til å kunne spise alt. 

”Ta imot den som er svak i troen

uten å gjøre dere til dommere over hans tanker.

En har tro til å spise alt,

den svake spiser bare grønnsaker.

Den som spiser skal ikke se ned på

den som ikke gjør det. 

Og den som lar være å spise,
skal ikke dømme den som gjør det.
Gud har jo tatt imot ham.

Hvem er du som dømmer en annens tjener ?

Om han står eller faller blir en sak

mellom ham og hans herre.

Og han skal bli stående,
for Herren har makt til å holde ham oppe.”

Paulus snakker også om

at noen akter en dag framfor en annen,

mens andre akter alle dager like.

Men både den som tillater seg alt,

og den som ingen ting tillater seg, er elsket av Herren.

Den ene er ikke noe fremfor en annen i Guds øyne.

Alle er like verdifulle og umistelige.

Derfor skal vi som har fått skue inn

i frihetens fullkomne lov, forkynne den rikdommen

som ligger der, for at også andre skal finne hvilen

i den samme frihet.

Paulus fortsetter i Rom. 14, 14-15 og 20-21 :

”I troen på Herren Jesus vet jeg, ja, er fullt viss på
at ingenting er urent i seg selv.
Men for den som mener at noe er urent, er det urent. 

Og hvis du sårer din bror med det du spiser,
handler du ikke i kjærlighet.

Den Kristus døde for

må du ikke føre i fortapelse med det du spiser.”

”Ødelegg ikke Guds verk på grunn av mat.
Alt er nok rent,

men det blir noe ondt for den som spiser

og kjenner det som et fall.

Derfor er det riktig ikke å spise kjøtt eller drikke vin

eller gjøre andre ting som fører din bror til fall.”

En psykiater jeg kjenner uttrykker det slik:

”En følelse er alltid riktig,

men den forutgående tanken kan være feil.” 

Et menneske som lever i trelldom,

kan plages av en ”overaktiv samvittighet”.

Denne er kanskje egget av en strengt lovisk lære.

I en menighet med en slik forkynnelse,

vil medlemmene lide under dårlig samvittighet

langt ut over det sunn fornuft sier dem at er rimelig.

Men også disse skal kunne finne sannheten,

og sannheten er det eneste som kan gjøre dem fri

fra et slikt destruktivt, innovervendt kristenliv.

Jesus sier selv i Matt.7, 7:

”Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne.
Bank på, så skal det lukkes opp for dere.” 

Menighetslivet er ment å være en støtte og berikelse.

Vi oppmuntres til å vaske hverandres føtter,

og å dele sorger og gleder.

Menigheten er en konkuranseutsatt bedrift.

Det vil alltid være fristende å konkurrere med verden.

Men menigheten er, og skal være,

noe annet enn verdens tilbud.

Menighetslivet må aldri degraderes til

en form for foreningsvirksomhet. Menigheten er en egen livsform,

og menneskene som søker dit

må finne Gud i førersetet.

Mange menigheter er så gjennomorganiserte

og ned i minste detalj forhåndsplanlagte,

at det ikke finnes rom for individuell utfoldelse.

De få styrer de mange.

Bibelen slår imidlertid fast at alle har noe å bidra med

når menigheten samles. Men da må individets rett og plikt

til å leve sitt liv etter Herrens vilje i menigheten, tas på alvor.

Det frie ordets rett til å bli hørt må ivaretas.

Det er en forutsetning for sunt menighetsliv.

Om folket i Bærøa sier Skriften i Ap.gj. 17, 11-12:

”Jødene der var mer høysinnet enn de i Tessalonika,
og de tok imot ordet med all velvilje

og gransket skriftene daglig for å se om det stemte.” 

Men mange menigheter er redde for å slippe ordet fritt.

De som selv mener seg å være noe, mister kontrollen.

Men de som vet hvem og hva de er i Herren,

vil alltid ønske friheten velkommen.

Da vil Gud selv ta over tømmene,

og virke fram i den enkelte det han vil formidle via dem.

Om felleskapet med våre søsken i Herren

sier Paulus i  Rom. 15, 1-2  :

”Vi som er sterke, må bære svakhetene

hos dem som er svake,
og ikke bare tenke på oss selv. 

Hver og en skal tenke på sin neste

og gjøre det som er til beste for ham,

og som tjener til å bygge opp.”

og i  Gal.6, 2-5  :

”Bær hverandres byrder,

og oppfyll på den måten Kristi lov.

Den som tror han er noe, men ingenting er,

han bedrar seg selv.

Hver og en skal prøve sin egen gjerning.

Han skal ha sin ros av det han selv har gjort,

og ikke se på de andre, for enhver skal bære

sin egen byrde.” 

Skal vi da ikke ha noen retningslinjer i fellesskapet?

Ingen som går på bekostning av friheten til den enkelte.

Med et unntak! Vranglære må aldri tillates å slå rot og blomstre.

Det er en oppgave som hviler tungt på en voksen kristen.

Menigheten er selvfølgelig ikke noe “kuslepp“.

Det er imidlertid ikke min erfaring, etter mange år

med ordet fritt i min egen menighet, at det skjer.

Den Hellige Ånd tar kontrollen og lærer suksessivt opp den enkelte

etter sin vilje. Paulus sier i  1.Kor. 14, 33  :

”For Gud er ikke uordens Gud, men fredens Gud.”

Tungetalen har hatt ord på seg for å være selve symbolet

på et menneskes åndelighet i en del menigheter.

Resultatet blir ofte at mennesker, som ikke har tunger,

føler seg, og blir behandlet som,

mindreverdige i åndelig sammenheng.

Vi ser hva Paulus sier

om menneskelig mesterskap i tungetale.

Han skriver i  1.Kor. 14, 6.9.23  :

”Sett nå, brødre, at jeg kommer til dere og taler i tunger.
Hva gagn har dere av det, hvis jeg ikke med det jeg sier
gir dere åpenbaring, kunnskap, profeti eller lære ?”

”Slik er det også med dere:
Bruker dere ikke tungen til å tale tydelig,
hvordan kan en da oppfatte hva som blir sagt?
Da snakker dere jo bare ut i været.” 

”Om nå hele menigheten kommer sammen,
og alle taler i tunger, og det så kommer inn noen
som ikke er fortrolig med dette eller ikke er troende,
vil de ikke si at dere er gått fra forstanden ?” 

Paulus skriver i  1.Kor. 12, 4-7  følgende :

”Det er forskjellige nådegaver,

men Ånden er den samme.

Det er forskjellige tjenester,

men Herren er den samme.

Det er forskjellige kraftige virkninger,

men Gud er den samme,
han som virker alt i alle.

Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne,

slik at det blir til gavn.”

Videre betoner Paulus viktigheten av å forstå

at vår menneskelige gradering heller ikke gjelder

i menighetssamlingene.

I  1 Kor. 12, 22-25  står det:

”Tvert imot !

De lemmer på legemet som synes å være svakest,

nettopp de er nødvendige.

De deler av kroppen

som vi synes er mindre ære verd,

dem gir vi desto større ære,

og de deler vi blyges ved,
kler vi med desto større sømmelighet;
for at det ikke skal bli splittelse i legemet,
men alle lemmene ha samme omsorg

for hverandre.”

8. MOT MÅLET. 

“Og jeg så en ny himmel og en ny jord,

for den første himmel og den første jord

var borte, og havet fantes ikke mer. 

Og jeg så den hellige by,

det nye Jerusalem,

stige ned fra himmelen, fra Gud,

gjort istand og pyntet

som en brud for sin brudgom.

Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa:
Se, Guds bolig er hos menneskene.
Han skal bo hos dem,

og de skal være hans folk,

og Gud selv skal være hos dem.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,

og heller ikke sorg eller skrik eller smerte.

For det som før var, er borte.”

( Åp.21, 1-4 ) 

Til alle tider. 

”Herren gikk foran dem om dagen

i en skystøtte som viste dem veien,
og om natten i en ildstøtte som lyste for dem.

På den måten kunne de dra fram

både dag og natt.

Skystøtten vek ikke fra folket om dagen,

og ildstøtten ikke om natten.”

( 2.Mos.13,21-22 )

La oss gå litt bakover i tid, til jødefolkets vandring i ørkenen.

Det er ingen som har vanskeligheter med å forstå

at dette folket var totalt avhengig av Guds ledelse og omsorg.

Midt i et ørkenlandskap, ville vi vel alle følt oss fortapt.

Verre er det å forstå at vår stilling i dag er nøyaktig den samme

som den jødefolket var i.

Folk har ingen problemer med å forstå at alkoholikeren

trenger omsorg og veiledning. Vi, som klarer oss så bra,

går gjerne inn og tar på oss den jobben.

Men dette gjelder ikke veien til et tørrlagt liv.

Dette gjelder veien til himmelen, og på den veien er vi alle sidestilte.

La oss minnes Jesu egne ord i  Joh. 14, 1-6  :

”La ikke hjertet bli grepet av angst.
Tro på Gud og tro på meg. 

I min Fars hus er det mange rom.
Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det.
For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere.

Og når jeg er gått bort

og har gjort i stand et sted for dere,
vil jeg komme tilbake og ta dere til meg,

så dere skal være der jeg er.

Og dit jeg går, vet dere veien.

Thomas sier til ham:

Herre, vi vet ikke hvor du går hen?

Hvordan kan vi da vite veien ?

Jesus sier:
Jeg er veien, sannheten og livet.
Ingen kommer til Faderen uten ved meg.” 

Veien. Sannheten. Livet.

I filmen om ”Alice i drømmeland”,
drømmer den lille piken seg inn i en verden

hun ikke finner veien ut av.
Hun føler seg fanget i et spill som hun ikke forstår.

”Jeg vil ut !” roper hun fortvilet, mens hun på måfå

prøver den ene veien etter den andre. 

”Men du er jo ute,” sier en stemme.

”Ser du det ikke ?”

Da våkner Alice,

og ting faller på plass i livet hennes igjen.

Hun var reddet. Hun så det bare ikke.

Som blindet av et slør,

lik det jødene har over sine øyne,

var hun i drømme.

Men når hun våknet,

fikk hun se virkeligheten,

sannheten, i øynene.

Det står skrevet i  1.Joh. 4,16  :

”Vi har lært å kjenne

den kjærlighet Gud har til oss,

og vi har trodd på den. 

Gud er kjærlighet,

og den som blir i kjærligheten,

blir i Gud, og Gud blir i ham.” 

Om jødenes oppvåkning leser vi i  Jes. 53, 1-5  :

”Hvem trodde det budskap vi hørte,

for hvem ble Herrens kraft åpenbart ? 

Han skjøt opp som en kvist for Guds åsyn,

som et rotskudd av tørr jord. 

Han hadde ingen herlig skikkelse,

vi gledet oss ikke ved synet av ham.

Han var ringaktet, forlatt av mennesker, 

en smertens mann, vel kjent med sykdom,
en foraktet mann som ingen ville se på,

vi regnet ham ikke for noe. 

Sannelig, våre sykdommer tok han på seg,

og våre smerter bar han.

Vi trodde han var blitt rammet,

slått av Gud og plaget.

Men han ble såret for våre overtredelser

og knust for våre misgjerninger.

Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred,

ved hans sår har vi fått legedom.” 

Paulus skriver i  Ef. 5, 8-17  :

”En gang var dere selv mørke,

men nå - i Herren er dere lys.

Lev da som lysets barn!

Lysets frukt er godhet, rettferd og sannhet.
Prøv hva som er til glede for Herren! 

Ta ikke del i mørkets gjerninger,

for de er uten frukt, irettesett heller.
Det som slike folk driver med i det skjulte,

er det en skam bare å nevne.

Men alt kommer for dagen

når det blir avslørt av lyset,
og alt som kommer for dagen er lys.

Derfor heter det :

Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde,

og Kristus skal lyse for deg.

Pass derfor nøye på hvordan dere lever,

ikke som tåpelige mennesker, men som kloke,

så dere kjøper den rette tid, for dagene er onde. 

Vær ikke uforstandige,

men forstå hva som er Herrens vilje.” 

Og videre leser vi i  Tit. 2, 11-12 :

”For Guds nåde er blitt åpenbart

for å gi frelse til alle mennesker. 

Og hans nåde oppdrar oss til å si fra oss

ugudeligheten og de verdslige lyster

og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt
i den verden som nå er,”

Paulus skriver i  1.Kor. 6, 12  :

”Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner.
Jeg har lov til alt, men jeg skal ikke la noe

få makt over meg.” 

og i  Matt.16,26  står det:

”Hva gagner det et menneske

om det vinner hele verden,
men taper sin sjel ?

Eller hva kan et menneske gi til vederlag

for sin sjel?”

Et menneskes livsløp er alltid uforutsigbart,
selv om mange prøver å spå om fremtiden.
De ønsker og forventninger du hadde som ung,
endres ofte med tid og alder.

Livets realiteter kan knuse

et menneskes drøm på et øyeblikk.

Fra suksess og velbehag til fiasko og smerte

ved et øyeblikks feiltrinn.

Om du selv vandrer varsomt,

kan du bli offer for andres uvettige handlinger.

Du kan ikke sikre deg.

Det står ikke i et menneskes makt.

Men Gud kan sikre deg.

Ikke etter dine kriterier, men etter hans.

Hans hånd kan lede dine skritt,

dersom du tar tak i den.

Den er alltid utrakt til frelse og fellesskap.

Den fører deg ikke ut av verden, men gjennom den.

Og på din vandring oppmuntres du til

å feste blikket på ham, og på den skatt du har

og den skatt du er i himmelen.

Dyrebar og umistelig for din Gud.

Om de gamle troskjempene leser vi

 i  Hebr. 11, 1-2  og  7-8  og  24-27  :
 

”Troen er sikkerhet for det som håpes,
visshet om ting en ikke ser.

For sin tro fikk mennesker i gammel tid

godt vitnesbyrd.”

”I tro bygde den gudfryktige Noah en ark,
da han var blitt varslet om det

som ennå ikke var synlig.

Slik berget han sin familie.

Hans tro ble en dom over verden,

og selv ble han arving til den rettferdighet

som troen gir.”

”I tro nektet Moses, da han ble stor,

å være en sønn av Faraos datter. 

Han ville heller lide vondt sammen med Guds folk

enn leve en kort tid i syndig nytelse.

Han holdt Kristi vanære for en større rikdom

enn skattene i Egypt.

Han så nemlig fram til lønnen som ventet ham.

I tro forlot han Egypt

uten å frykte for kongens vrede.

Det var som om han så den usynlige,

derfor holdt han ut.”

Hele dette kapittelet er en oppramsing

av gamle troskjempers vitnesbyrd til ettertiden.

Vi leser  v.13-16  til slutt :

”I tro døde alle disse

uten å ha vunnet det som var lovt.

De bare så det langt borte og hilste det,
og de bekjente at de var fremmede

og utlendinger på jorden. 

Når de taler slik,

viser de klart at de søker et fedreland.

Hvis de hadde tenkt på det landet de drog ut fra,
hadde de hatt tid til å vende tilbake.

Men nå er det et bedre land de lengter etter:

et himmelsk.

Derfor skammer ikke Gud seg over dem,

men kaller seg deres Gud;

for en by har han gjort ferdig for dem.”

Ditt liv og dine skritt på jorden er, som deres,

et liv i tro og tillit til ham som kan gjøre alt.

Langt ut over det vi ber eller forstår.

Og dette har han satt som segl

på din frelste panne, at ingenting kan skille deg

fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.

Vi leser i  Rom. 8, 38-39 :

”For jeg er viss på at
verken død eller liv,

verken engler eller krefter,
verken det som nå er eller det som kommer,
eller noen makt,

verken det som er i det høye eller i det dype,
eller noen annen skapning

skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet

i Kristus Jesus, vår Herre.” 

La meg runde av med teksten på en gammel sang.

For som hesten en gang var

bondens beste arbeidskamerat

i hans virke her på jorden,

slik er vi Guds arbeidslag

når han rydder nytt land

eller pløyer opp gammel mark,

som kanskje har ligget brakk i lang tid.

Alt for å gjøre fruktbar jord av et goldt landskap,

så mennesker kan mettes og leve.

”Gamle Svarten, kamrat på vida färden.

 Gamle Svarten, den bästa her i värden.

 När vår vandringsfärd är över,

 väntar gröna engars klöver,

 på dig, min trogne gamle vän.” 

 Og Paulus sier i  Rom.8, 18  : 

”For jeg holder for

at den nærværende tids lidelser 

ikke er å akte mot den herlighet

 som skal åpenbares på oss.” 

AMEN.