NÅDEN - Det ultimate Evangelium, del 2 . *

Gro Heidi Bjørgan - 2002.

Alle sitater fra Skriften er hentet i bibelutgaven fra

Det Norske Bibelselskap - 1978, 6. opplag 1991.

 Innholdsfortegnelse :

4. LIVET I GUD.
Nådens møterom.
Rettferdighetens tjeneste.
Den hellige Ånd.

5. KORSETS ANSTØT.
Problemets kjerne.
Kristi kors.
Guds fulle rustning.


Del 1 - Om møte med Gud.

Del 3 - Om livet med hverandre.

4. LIVET I GUD.

“  Jeg er vintreet, dere er grenene .

   Den som blir i meg og jeg i ham,

   han bærer mye frukt,

   men uten meg kan dere intet gjøre.”

   ( Joh.15, 5 )

Nådens møterom.

Tenk deg en tornado.

Den voldsomme kraften
som oppsluker og ødelegger

alt som kommer den nær nok.
Slik er menneskets stilling, uten Jesus, 

i forholdet til tornadoens skaper.

Men midt inne i en slik tornado er det stille.
En akse av stille rom midt inne i 

de raserende virvelstormene.

Et slikt rom er nåden som vi står i. 

Skjult i hans veldes kraft.

Og denne aksen når helt opp til åpen himmel.
Våre bønner stiger fritt opp til Guds hjerte,

og hans velsignelser og hans Ånds kraft 

har fri passasje ned over oss og våre liv.

Denne stillingen er unik,

og den er bare for dem
som ved troen på Guds løfter i Kristus

 har blitt forlikt med Gud.

Vi finner historiske bevis for dette

 i jødefolkets forordninger
om gudstjenesten og tabernakelets, 

og senere, tempelets utforming.

Vi skal lese litt om dette i Mosebøkene,

og vi starter i 2.Mos.26, 30-33 :

”  Du skal reise helligdommen på rett måte,

   slik som det ble vist deg på fjellet. 

   Du skal lage et forheng av fiolett, purpurrød

   og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn.

   Du skal utføre det i kunstveving, med kjeruber. 

   Du skal henge det opppå

   fire gullkledde akasiestolper

   som det er gullhaker på,

   og som stårpå fire sokler av sølv.

   Rett under krokene skal du henge det,

   og innenfor forhenget skal du sette lovkisten.

   Forhenget skal være for en skillevegg

   mellom Det hellige og Det aller helligste.”

Det aller helligste. 

Kun en av jødenes presteskap

hadde adgangtil dette rommet,

og det var ypperstepresten. 

Han hadde kun adgang

en eneste gang, midt i året.

Det var på den dagen,

da han skulle gjøre bot for

 hele folkets synder det året.

Den gangen Moses fikk forordningene

om tabernakelets utforming, fikk han også

pålegg omå salve Aron, sin bror, til yppersteprest.
Hans sønner ble i sin tur satt til presteskap for folket.

Både tabernakelets utforming og oppbygging,
og presteskapets klesdrakter og renselsesprosesser
er ned til aller minste detalj beskrevet i Bibelen.

Det fantes ikke rom for tilfeldigheter her.
Bare yppersteprestens ulike plagg, fra topp til fot,
og fra innerst til ytterst, er beskrevet i 36 vers.

Hvordan kan det ha seg at disse tingene

er så vel beskrevet, når vår påkledning

synes å være helt uvesentlig for Gud?

Jesus sier i Matt.6, 25 :

”  Derfor sier jeg dere:

   Vær ikke bekymret for mat og drikke
   som dere må ha for å leve, og heller ikke
   for klærne som kroppen trenger.

   Er ikke livet mer enn maten,

    og kroppen mer enn klærne?”

Jødefolket ble av Gud utvalgt til å billedliggjøre,

dvs. konkretisere, abstrakte forhold

mellom Gud og mennesker.

Derfor er det viktig at bildet

uttrykker seg presist om usynlige ting.

Ypperstepresten, som bildet på Jesus,

var den eneste som kunne tre inn i møterommet

mellom Gud og mennesker, og overleve.

 Men bare etter en symbolsk renselsesprosess.

Men da Jesus ropte fullbrakt,

 revnet forhenget i tempelet i to deler.
Det forhenget som skilte mellom

det hellige og det aller helligste  var nå fjernet, 

og menneskeheten var igjen

forlikt med Gud i Jesus.

I denne posisjonen 

skal et frelst menneske leve sitt liv.

Det er nå omsluttet av hans veldige kraft. 

Mennesket har fått fred med Gud.

Den nyfødte himmelborger er velsignetmed

alt han trenger for livet videre.

Vi leser i 1.Pet. 5, 10:

”  En kort tid må dere nok lide;

    men all nådes Gud,

    som ved Kristus har kalt dere

    til sin evige herlighet,

    han skal utruste dere,

    gi dere kraft og styrke

    og stille dere på fast grunn.”

 

”All nådes Gud, ….han skal .....” 

Nåden er altså relatert til Gud. 

”.... utruste oss, gi oss kraft og styrke, 

og stille oss på fast grunn.”

 
Guds ansvar og oppgave.

 Ikke vår. Ikke andre menneskers.

”Pass på deg selv, du,” svarer Jesus Peter,
når han bekymrer seg for en annens liv.

Vi kan lese det i Joh.21, 20-22:

”  Peter snudde seg

   og så at den disippel Jesus hadde kjær,

   fulgte etter.

   Det var han som hadde lent seg

   tilbake mot Jesus ved måltidet og spurt: 

   Herre, hvem er det som skal forråde deg ?

   Da nå Peter fikk se ham, sa han til Jesus :

   Herre, hva skal så skje med ham ?

   Jesus svarte :

   Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, 

   hva angår det deg? Følg du meg !”

Følg du meg ! Svaret, - i et nøtteskall.

I Ef.2,10 står det:

”  For vi er hans verk,

   skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger,

   som Gud på forhåndhar lagt ferdige,

   for at vi skulle gå inn i dem.”

Hans verk. Hans kunstverk.

Formet og dannet av ham, 

etter hans allmakts råd.

 Plassert i verden etter hans vurdering, 

på det sted og den plass han vil ha oss.

Vi leser i 1.Kor.1, 26-31:

”  Brødre, tenk på hvem dere selv er,
   dere som ble kalt: ikke mange vise,
   menneskelig talt, og ikke mange med makt 

   eller av fornem ætt.

   Men det som går for

   å være uforstandig i verden,

   utvalgte Gud seg

   for å gjøre de vise til skamme.

   Det som regnes for svakt i verden,

   utvalgte Gud seg

   for å gjøre det sterke til skamme. 

   Det som står lavt i verden,

   det som blir foraktet,

   det som ingenting er,

   det utvalgte Gud seg 

   for å gjøre til intet det som er noe, 

   for at ikke noe menneske

   skal rose seg overfor Gud.

   Dere er hans verk ved Kristus Jesus,
   han som har blitt vår visdom fra Gud, 

   vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning,

   for at den som roser seg,

   skal rose seg av Herren,

   slik det står skrevet.”

Tenk på tornadoen igjen.
Se for deg at du står midt inne i den stille aksen.
Mens tornadoen farer fram med veldig kraft,

er du tilstede i dens midte. Du skal være 

mesterens observatør og håndtlanger, 

overalt hvor han fører deg.

Da Jesus var her nede,

var det nettopp den stillingen disiplene var i.

Vi leser i Mark.10,13-16:

”  De bar små barn til ham for at han
   skulle røre ved dem;

   men disiplene ville vise dem bort.

   Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem:

   La de små barn komme til meg, 

   og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.

   Sannelig, jeg sier dere :

   Den som ikke tar imot Guds rike 

   likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det.

   Og han tok dem inntil seg,

   la hendene på dem og velsignet dem.”

Disiplene er i en læringsprosess,

og Jesus underviser.
Om hva?

Skal de lære at barn ikke skal holdes unna ham,
selv om det er hektisk og folksomt ?
Det er den rent praktiske konklusjonen

vi trekker av det. Det er bokstavenes innstruks.

Men det blir ufullstendig uten

en klar forståelse av hvorfor.

I egenrådig iver etter å gjøre det rette,

kunne en se for seg at disiplene

nærmest begynte å ”headhunte” barn,

for å bringe em til Jesus.

Men forklaringen følger.

 Jesus sier ”Guds rike hører barna til.”
 

Og så legger han til:

”Dersom du ikke tar imot Guds rike slik som barna,

kommer du ikke inn i det.”

Jesus underviser disiplene om Guds veier og tanker.
Han gjør dem kjent med Gud.

Og disiplene tenkte og undret seg nok mye

over det Jesus sa. De var hele tiden inne

i den prosessen, som skulle gi dem

forståelsen av Guds rette vesen.

La oss se hva Jesus sier i samme kap. i v.21-27

til den unge, rike mannen:

”  Jesus så på ham og fikk ham kjær, og sa:

   En ting mangler deg:

   Gå bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige.

   Da skal du få en skatt i himmelen.

   Kom så og følg meg !

   Men han ble nedslått over dette svaret

   og gikk bedrøvet bort, for han var svært rik.

   Da så Jesus seg rundt

   i kretsen av disiplene og sa:

   Hvor vanskelig det vil være for dem som eier mye,

   å komme inn i Guds rike.

    Disiplene ble forferdet over Jesu ord.
   Men han sa igjen:

   Barn, hvor vanskelig det er
   å komme inn i Guds rike.

   Det er lettere foren kamel

   å gå gjennom et nåløye

   enn for en rik å komme inn i Guds rike.

   Da ble de enda mer forskrekket

   og sa til hverandre:

   Hvem kan da bli frelst?

   Jesus så på dem og sa:

   For mennesker er det umulig,

   men ikke for Gud.

   Alt er mulig for Gud.”

Her hører vi at disiplene blir opprørt

,fordi de ikke forstår.

De samtaler seg imellom.
 

Hadde ikke Jesus vært der

for å oppklare og lære dem,
kunne de ha konkludert seg

langt ut på viddene.

Men Jesus forklarer og belyser,

og disiplene,de spør og graver. 

Jesus tiltaler også disiplene som barn.

Barnet, som er avhengig av foreldrenes
uinnskrenkede kjærlighet. Barnet,
som lekent og lykkelig kan leve sitt liv
i trygg forvissning om at det blir elsket som det er, 

og blir omsorgsfullt skjøttet og fulgt opp.
Barnet, som elsker sitt opphav for nettopp dette.
Barnet, som søker sine foreldre i alle livets situasjoner,
fordi det vet at der vil de finne det de trenger. Alltid!

Slik var alle barn tenkt å leve, 

men også foreldre/barn- forhold

er begrenset av menneskets natur.

Likevel, i Herrens nærhet, 

kan vi alle leve som disiplene gjorde den gangen.
Spørrende, undrende, observerende, imponerte.
Ja, så fasinerte ble disiplene av den Jesus de møtte,
at de var villige til å fristille seg

fra alt som hindret demi å følge ham.

Rettferdighetens tjeneste.

”Dere er blitt frigjort fra synden,
og er blitt slaver for det som er rett og godt.”
( Rom.6, 18 )

Paulus omtaler her sin tjeneste i verden.

Han fåri oppgave å forkynne

nådens evangelium for hedningene.

Han trer dermed inn irettferdighetens tjeneste.

Rettferdighetens tjeneste. Hva er så det?
Noen mennesker tjener verdens barnelærdom.
Lønn etter innsats i den herværende verden.
Andre gjør den samme tjenesten for Gud,
i håp om å unngå dødsdommen

og ved eget strev nå himmelen.

Noen har innsett at det toget har gått,

og de har tatt imot frelsen av nåde.

Deres problem er at de fortsetter

å gjøre seg til for Gud, i den tro

at han da vil begunstige dem ekstra mye. 

De tenker at de ved sin innsats

oppnår ekstra helliggjørelse, nådegaver,

jordisk lykke eller annet.

Ergo, et graderingssystem innenfor rammen av frelsen.

Men du kan jekke deg ned igjen.
Det at du fyller din plass er forventet av deg.
Du lever i Ham og av Ham.
Hans ønsker er din lov,

men de er samtidig din vilje.

Det skal han sørge for.

Paulus skriver i 1.Kor. 9,16:

”  Det at jeg forkynner evangeliet

   er ikke noe jeg kan rose meg av,

   for det ligger på meg som en tvang.

   Ve meg, om jeg ikke forkynner evangeliet.”

Paulus ble kalt fra en mektig posisjon.
Det står om ham at han var ulastelig etter loven.
Han var opplært i skriftene av en vel ansett mann.
Han var en nidkjær jøde, og en forfølger 

av menighetene.

Men når han møter Jesus på veien til Damaskus,
går det opp for ham hvem han har satt seg opp imot.
Han opplever ”nærkontakt av tredje grad”,
og han forstår med ett for hvem han bør frykte.
Men han forstår også etter hvert 

hvem som er verd å elske.

Han sier i Fil. 3, 3-9 :

”  For det er vi som er de omskårne,
   vi som gjør vår tjeneste ved Guds Ånd;

   vi har vår ros i Kristus Jesus 

   og setter ikke vår lit til noe menneskelig.

   Jeg har riktig nok det jeg kan vise til
   av menneskelige fortrinn.

   Om noen mener at han kan stole på slikt,

   kan jeg det enda mer.

   Jeg er omskåret på den åttende dag,

   er av Israels folk og Benjamins stamme,

   en hebreer født av hebreere, 

   en fariseer i forhold til loven.

   Men det som før var en vinning for meg,

   ser jeg nå som et tap på grunn av Kristus.

   Ja, jeg regner alt som tap, fordi det å kjenne
   Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd.

   For hans skyld har jeg tapt alt, 

   og jeg ser det som skrap

   for at jeg kan vinne Kristus, og være i ham.

   Her har jeg ikke min egen rettferdighet,
   den som loven gir, men den rettferdighet jeg får
   ved tro på Kristus, den som er fra Gud 

   og bygger på tro.”
 

Følg meg, sa engang Jesus til Paulus, 

og Paulus fikk erfare at han aldri skulle angre på det.

All den anseelse og makt hans gamle liv gav ham,

er for intet å akte mot det å finnes i Kristus, sier Paulus.

Du og jeg har også den samme friheten til å velge.

Men friheten i Kristus 

er ikke friheten til å gjøre veivalg etter innfallsmetoden.
Det finnes bare en vei som er riktig for deg,
og alltid bare et valg som er Guds vilje med deg.
Det høres ut som stram regi på stram line,

og det er det!

Men fortvil ikke.

Gud bryr seg lite om fargen på sokkene dine,

og ergo behøver ikke du bekymre deg over det heller.
Bekymringer er, generelt sett, en plage

i menneskers liv. Men du trenger ikke engste deg,

selv om du gjør det. Det er det stor trøst i.

I Matt. 6, 25-34 står det :

”  Derfor sier jeg dere :

 
   Vær ikke bekymret for mat og drikke

   som dere må ha for å leve,

   og heller ikke for klærne som kroppen trenger.

   Er ikke livet mer enn maten

   og kroppen mer enn klærne?

   Se på fuglene under himmelen!

   De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus,

   men den Far dere har i himmelen,

   gir dem føde likevel.

   Er ikke dere mer verd enn de?

   Hvem av dere kan vel med all sin bekymring

   legge en eneste alen til sin livslengde?  

   Og hvorfor er dere bekymret for klærne?

   Se på liljene på marken hvordan de vokser!

   De arbeider ikke og spinner ikke,

   men jeg sier dere:

   Selv ikke Salomo i all sin prakt

   var kledd som en av dem.

   Når Gud kler gresset på marken så fint,

   det som står der i dag og kastes i ovnen i morgen,

   hvor mye mer skal han ikke da kle dere? 

   Så lite tro dere har !

   Vær altså ikke bekymret og si:

   Hva skal vi spise?

   eller: Hva skal vi drikke?

   eller: Hva skal vi kle oss med? 

   Alt dette er hedningene opptatt av;

   men den Far dere har i himmelen vet

   at dere trenger alt dette.

   Søk først Guds rike og hans rettferdighet,

   så skal dere få alt det andre i tillegg.

   Så vær ikke bekymret for morgendagen;

   morgendagen skal bekymre seg for seg selv.

   Hver dag har nok med sin egen plage.”

Nei, de daglige trivialiteter skal gå sin gang,
og det uten at du skal være nødt til å bekymre deg

for fremtiden din. Dette gjør nok ikke noe

 uutslettelig inntrykk på dagens unge.
Men i tidligere tider, og andre steder i verden,
har disse løftene vært verd sin vekt i gull.

Et av yndlingsordene til mange lovtreller

er å finne i Jak. 2, 14-17:

”  Mine brødre!

   Hva hjelper det om noen sier han har tro,

   når han ikke har gjerninger? 

   Kan vel troen frelse ham?

   Sett at en bror eller søster

   ikke har klær og mangler mat for dagen,

   og en av dere sier til dem:

   Farvel, hold dere varme og spis dere mette -

   hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem 

   det kroppen trenger.

   Slik er det også med troen:

   Har den ikke gjerninger,

   er den rett og slett død.”

Og med disse ord i hånden,

slår de tilsynelatende tilbake

alt mas om at troen alene frelser.

Men siden Skriften selv hardnakket hevder

at troen alene frelser, blir løsningen følgende:

“Du blir frelst ved tro, men bevart ved gjerninger.”
Det er forvirringens totale seier.

Vi leser videre i Jak. v. 18:

”  Noen kan si: 

   Den ene har tro, den andre har gjerninger.

   Vis meg din tro uten gjerninger,

   så vil jeg vise deg min tro av mine gjerninger.”

og i v.24-26 :

”  Dere ser altså at et menneske

   blir erklært rettferdig ved gjerninger

   og ikke bare ved tro.

   Var det ikke slik med skjøgen Rahab også?

   Hun ble erklært rettferdig på grunn av gjerninger,

   fordi hun tok imot utlendingene 

   og slapp dem ut av byen en annen vei. 

   For som kroppen er død uten ånd, 

   er troen død uten gjerninger.”
 

Mange tror på Gud. Djevelen også.

Det betyr ikke at han har tatt imot ham 

som sin mester og frelser. Nei, tvert imot.

Legemet er dødt uten ånd, leser vi.
Men vi som er frelst, vi har Guds Ånd.
Den er pantet på vårt samfunn med ham.

”Ta mitt åk på dere,” sier Jesus.

”Det er gagnlig og lett.”
 

Ja, hvorfor er det åket han oppfordrer oss

til å ta på oss så mye lettere enn det vi hadde i verden,

 og som vi nå har fått legge av oss?

Paulus sier i 1 Kor. 6, 12:

”  Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner.

   Jeg har lov til alt men jeg skal ikke la noe 

   få makt over meg.”

Loven, med sine absolutte allmenngyldige krav,

var gagnlig til sitt bruk. Nemlig å føre mennesket til

erkjennelse av behovet for frelse av nåde, ved tro.

Men livet som så følger skal også leves av nåde,ved tro.

Dette er det Jakobs brevtekst snakker om.

Det loviske kravet er vekk. Det var likt for alle.
Men da du tok imot Jesus som Herre og frelser
og ønsket ham velkommen inn, da kom han

med det for øye å følge deg helt hjem til himmelen.

Derfor fikk du del i hans Ånd,

og ble født inn i den kongelige familie.

Et patriarkalsk samfunn, 

hvor Guds ønsker med ditt liv er din lov.

Hvorfor?

Fordi han vet best hva som er til gagn for deg.

Velger du å trosse hans vilje,

skaffer du deg bare ris til egen bak.
Du vil nemlig aldri kunne bli så tilfreds med noe,
som du vil bli med det livet han har planlagt for deg.

Mange tror de vil savne sitt gamle liv,
og tar derfor med seg deler av det inn i livet med Gud.
Resultatet blir ofte en slags allianse,

som ikke lar seg alliere, og det blir en innbyrdes

drakamp som er svært slitsom.

Gud peker på det han vil,

og fristeren egger deg til å finne på andre ting.

David var en mann som stadig var i hardt vær.
David-salmene vitner om hans tanker,

og om forholdet hans til Gud.

I livets stormvær roper han i sin nød på Guds hjelp,

og når det stilnervet han hvor han skal rette sin takk. 

”  Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting.

   Han lar meg ligge i grønne enger;

   han leder meg til vann der jeg finner hvile,
   og gir meg ny kraft. 

   Han leder meg på de rette stier 

   for sitt navns skyld.

   Selv om jeg går i dødsskyggens dal,

   frykter jeg ikke for noe vondt.

   For du er med meg.

   Din kjepp og din stav, de trøster meg.

   Du dekker bord for me

   like for øynene på mine fiender.

   Du salver mitt hode med olje, 

   mitt beger flyter over.

   Bare godhet og miskunn skal følge meg
   alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus 

   gjennom lange tider.” ( Salme 23. ) 

" Kast på Herren det som tynger deg!
   Han vil sørge for deg!
   Han vil aldri i evighet

   la den rettferdige vakle.”

   ( Salm. 55, 23 )
 

David snakker av erfaring, og erfaring er en viktig del

av et menneskes gudsliv.

”  Kom til meg, alle dere som strever 

   og bærer tunge byrder,

   så vil jeg gi dere hvile.

   Ta mitt åk på dere og lær av meg,

   for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet,

   og dere skal finne hvile for deres sjeler.

   For mitt åk er godt, og min byrde lett..”

   ( Matt. 11, 28-30 )

Jesu egne ord.

Men er ikke dette motsetninger, da?

Det er en innbydelse fra Herren til hver enkelt av oss.

Livene våre tynges av bekymringer over dagen og fremtiden.

Sorg og sykdom. Familiens ve og vel.

Barnas oppvekstvilkår og fremtidsutsikter.

Rundt oss ser vi verden falle fra hverandre.
Alle sikre og forutsigbare strukturer går i oppløsning.
Og midt i alt dette skal mennesket, som Askeladden,
ut i verden og friste sin skjebne.

Dette er det Jesus snakker om.Dette kan du få hvile fra.
Men også din egen utilstrekkelighetomsluttes av dette løfte.

Den som har badet, er ren.
Og badet i Frelserens offerbloder anklageren umyndiggjort.
Da kan du hvile fra fortvilelsenover din egen syndige natur.

En bibellærer jeg har stor respekt for, 

pleier å si det slik: 

”Ser du på verden, blir du forvirret.
Og ser du på deg selv, blir du fortvilet.
Men ser du på Jesus, blir du forvandlet.”

 
Med utgangspunktet ved Jesu hjerte

og løftene om hvile fra ditt usle liv,

oppfordres du tilå følge ham.

Ta hans åk på deg, i stedet for ditt eget,
som du er blitt forsikret om at han har tatt seg av.
”For,” sier han. ”Mitt åk er gagnlig, 

og min byrde er lett.”

 
Livet er ingen dans på roser.
Livet i verden var det ikke,

og livet i Jesus er det ikke.
Men det er en annen dans.

Og livet i Ham er et langt rikere liv

enn du noen gang kunne forestille deg.

Trellens liv er ikke det.
Bokstavrytternes gudsliv er omtrent dobbelt så tungt 

som det var, da de fritt og uhemmet levde i verden.
De strever med å flikke på sine verdslige,

ufullkomne liv etter lovens bokstav.

De bærer derved både sitt gamle åk 

og et nytt ”lovkravsåk” på sine skuldre.
Just som jødene, og alle andre religiøse mennesker.

I Jer. 6, 16 står det :

”  Så sa Herren: Still dere på veiene og se!

   Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode!

   Gå på den, så finner dere hvile.

   Men de svarte: Vi vil ikke gå der.”
 

”Se, jeg forkynner dere en stor glede,” 

sa engelen, da Jesus ble født,

”som skal vederfares alt folket.” 

Til alles glede ble han sendt.

Jesu åk er gagnlig og lett.
Når mennesker unngår å velge det, 

er det fordi de ikke kjenner Gud.
De forstår ikke og opplever ikke fordelen av, 

og rikdommen ved, å leve i Herrens midte.

Da Guds Ånd ble sendt oss, var det dette
han ville vise den nye himmelborger.
Han visste at det nære forholdet

 og kjennskapet til Frelseren 

ville føre til at mennesket

foretrakk Guds veier

fremfor sine egne. 

Da ble ikke den tette kontakten og den tjenende rollen

 et offer for mennesket, men en glede og et privilegium.
Det er da også stor forskjell på det å være tjenerskap

 og det å være barn. En tjener kan, 

hvis han ikke oppfyller sin Herres ønsker, 

risikere oppsigelse. Men et barn står i en annen stilling.

I Rom. 8,14-15 står det :

”  Alle som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.

   Dere har ikke fått trelldommens ånd,

   så dere igjen skulle være redde.
  

   Dere har fått barnekårets Ånd

   som gjør at vi roper: Abba, Far!”
 

La oss ta for oss kronprinsesse Mette Marit.

Hun levde et liv som alle andre i verden.

Hun var sin egen lykkes smed, og det gikk så der.

Men da hun takket ja til kronprinsens tilbud,

måtte hun legge av seg sine gamle vaner.

I stedet fikk hun et nytt liv og en ny rolle, som kongelig.

Med denne nye rollen fulgte mange privilegier,
men også forpliktelser. Som del av den kongelige familie,
må hun ta sin del av oppgavene i tjeneste
til beste for folket. Dette visste hun, da hun sa ja til
å være kronprinsens hustru. Men hun var blitt kjent med
og forelsket i kongesønnen. Derfor var valget enkelt.

For en del år siden kom en låt ut med tittelen
”Power of love.” Fritt oversatt lyder refrenget 

omtrent som følger:

”For jeg er din kvinne, og du er min mann.

Når som helst du roper på meg, gjør jeg alt hva jeg kan.

Vi er på vei mot noe. Et sted jeg aldri har vært.

Noen ganger er jeg redd, men jeg er rede til å lære,

ved kraften i kjærligheten.”

Den Hellige Ånd. 

”  Dette har jeg sagt dere

   mens jeg ennå er hos dere.

   Men talsmannen, Den Hellige Ånd, 

   som Faderen skal sende i mitt navn,
   han skal lære dere alt
   og minne dere om alt det jeg har sagt dere.”

Siden Jesus ikke lenger ville være tilstede
i fysisk forstand, skal vi se på hva disiplene ble lovetav Jesus, før han dro hjem til himmelen.

I Ap.gj, 4-5 og 8-9:

” En gang han spiste sammen med dem, sa han:

   Dere skal ikke forlate Jerusalem,

   men vente på det som Faderen har lovt

   og som jeg har talt om.”

” Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd
   kommer over dere, og dere skal være mine vitner
   i hele Jerusalem og hele Judea, i Samaria

   og like til jordens ender.”

Den Hellige Ånd.

I Johannes evangelium omtales han også

som talsmannen.

Det står skrevet i Joh. 14, 16-17:

”  og jeg vil be Faderen,

   og han skal gi dere en annen talsmann,

   som skal bli hos dere for alltid sannhetens Ånd.

   Verden kan ikke ta imot ham,

   for verden ser ham ikke og kjenner ham ikke.

   

   Men dere kjenner ham;

   han blir hos dereog skal være i dere.”

Han sender disiplene, og alle som tar imot ham

som frelser og Herre, sin egen Ånd

for å fortsette den oppgaven han personlig tok seg av
mens han var på jorda.

Det får meg til å tenke på Aladdin og tryllelampen.
Så lenge Aladdin hadde lampen med seg,
hadde han et unikt fortrinn i forhold til alle rundt seg.
Bakdelen med ånden i lampen var selvfølgelig
at den kunne falle i urette hender.
Lampeånden måtte jo adlyde innehaverens minste vink.

Slik er det ikke med Den Hellige Ånd.
Denne Ånden har sin bolig i hvert eneste

frelste menneske, og kan følgelig aldri fallei urette hender.

Men Den Hellige Ånd er ikke din underordnede,

men din overordnede. Hans ønsker er din lov.Ikke omvendt.

Noen tror Den Hellige Ånd er en slags

vikarierende julenisse. Bare du ber nok, er snill nok,

leser i Skriften nok osv., så åpner han gavesekken

og lar velsignelsene strømme ned over deg
etter den ønskelisten du på forhånd har oversendt.
Når så uttellingen ikke blir som du har tenkt deg,

konkluderer du med at du nok ikke har værtsnill nok i år.

Men neste jul skal du ”reise kjerringa”,

så ikke du blir den som står igjen med

den ynkeligste gavehaugen.

Det er lett å føle seg lite verdsatt i en slik situasjon,
spesielt når de, som har fått de største pakkehaugene,
skryter av sin velfortjente bonus.

Men verst blir det å treffe de

som åpenbart skryter på seg

større bonus enn de vitterlig har mottatt.
Det er fristende da å plusse litt på sitt eget utkomme,
for at ikke gapet på popularitetsbarometeret

skal virke fullt så stort.

Og da er festen i gang. Hykleriet kan begynne.
Enten må du være med på karusellen,
eller du må stoppe opp og hoppe av.

Dette har ingenting med Den Hellig Ånd å gjøre.
Bildet bør kunne tale for seg selv.

Det trenger ingen tilføyelser.

Den Hellige Ånd er Guds Ånd.
Dens virke er derfor tuftet på Guds nåde og kjærlighet.

La oss se hva Skriften sier om Den Hellige Ånd.

Vi leser i Rom. 8, 24-28:

”  For i håpet er vi frelst.

   Et håp som en alt ser oppfylt, er ikke noe håp.

   Hvordan kan noen håpe på det han ser ?

   Men hvis vi håper på noe vi ikke ser,

   da venter vi med tålmodighet.

   På samme måte kommer også Ånden

   oss til hjelp i vår svakhet.

   For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett,

   men Ånden selv går i forbønn for oss

   med bønn som ikke kan uttrykkes i ord.

   Og Gud som gransker hjertene, vet hva Ånden vil;

   for det Ånden ber om for de hellige, er etter Guds vilje.

   Vi vet at alle ting tjener til det gode

   for dem som elsker Gud,

   dem han har kalt etter sin frie vilje.”

Og i 1.Kor. 2,10 :

”  - dette har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd.”

og i v.12-13 :

” Vi har ikke fått verdens Ånd,

   men den Ånd som er fra Gud,

   for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde

   har gitt oss.”

Åndens virksomhet er sentral i et frelst menneskes liv,

og den har til oppgave å vise oss hva vi har fått i Gud.

Det gjør han ved å la oss få se stykke for stykke

av sin store gavepakke.Legg merke til ordlyden.
”Hva han har gitt....”,og ikke hva vi kan oppnå

ved fortjeneste.

Det var Ånden som åpenbarte vår stilling innfor Gud,
og derved førte oss fram til frelse.
Det er også Ånden som stadfester for oss

vår stilling i ham. Han er også den

som skal veilede oss gjennom livet.

Det ligger et fundament fast

under et frelst menneskes føtter,
i forholdet til Gud og himmelen.

Men livet her nede, som frelste mennesker,
krever personlig veiledning og ulike nådegaver.
Disse gavene er ikke personlige gaver til egennytte,
men gaver som gis etter som det er nyttig

i den tjenesten vi står i.

Det er en uting at noen ser disse nådegavene
som en form for personlig premiering.

La oss se litt på hva Paulus skriver om nådegavene.

Vi leser i 1.Kor. 12, 4-11:

”  Det er forskjellige nådegaver,

   men Ånden er den samme.

   Det er forskjellige kraftige virkninger,

   men Gud er den samme, han som virker alt i alle.

   Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne

   slik at det blir til gagn.

  

  Ved Ånden blir det gitt den ene å forkynne visdom,

   en annen får ved den samme Ånd

   å meddele kunnskap.

   En får en særskilt trosgave ved den samme Ånd,

   en annen får den nådegave å helbrede

   ved den ene og samme Ånd,

   og en får kraft til å gjøre mektige gjerninger.

   En får den gave å tale profetisk,
   en annen å bedømme åndsåpenbaringer,
   en får ulike slag av tungetale,
   en annen tydning av tungetale.

   Alt dette virker den ene og samme Ånd,
   som deler ut sine gaver til hver enkelt, slik han vil.”

Gaver fra samme kilde,

kanalisert ut til mennesker gjennom oss.
Vi blir utstyrt forskjellig.

Det gjør oss avhengige av hverandre.
Ulike deler av samme legeme.

Og alt, både helbredelse og formidling av kunnskap,
er tjenestegaver fra Gud.

Guds Ånd skal lede deg og lære deg.

Men hvordan kan du være sikker på at du er ”i ledelsen”?

Det er ikke lett å slå seg til ro med at Gud har oversikten.

Vi leser i i Ef.2, 10:

”  For vi er hans verk,

   skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger,

   som Gud på forhåndhar lagt ferdige,

   for at vi skulle gå inn i dem.”

Ferdiglagte gjerninger. Hva ligger i det?

Paulus sier i 1.Kor. 3, 6 :

”Jeg plantet, Apollos vannet; men Gud ga vekst.”

Når Gud fant det formålstjenlig å plante,

fikk Paulus beskjed om det via den Hellige Ånd.

Så arbeidet Gud i det skjulte med veksten.

Når tiden var moden for det,

ga Gud så Apollos beskjed om

å vanne det ordet som Paulus hadde plantet.

Han sørget altså for ytterligere næring i rette tid.

Vi leser i Ef. 5,15-17:

”  Pass derfor nøye på hvordan dere lever,

   ikke som tåpelige mennesker, men som kloke,

   så dere kjøper den rette tid, for dagene er onde.

   

   Vær ikke uforstandige,

   men forstå hva Herrens vilje er.”

Noen tror de bare kan gå i gang

med aktiviteter etter eget hode,

og så skal Gud komme springende etter

å velsigne et hvert tilsynelatende godt formål.

Men bak enhver aktivitet iscenesatt av Gud

i det synlige, har det foregått et skjult arbeid

forut og parallelt.

Derfor er Åndens oppgave,

som veileder i våre liv, flersidig,

og nødvendig for å formidle Guds vilje for og i oss.

Han åpenbarer også skriftordet for oss,

etter som det er nyttig for den enkelte.

Vi leser i Rom.7, 5-6:

”  Så lenge vi var i vår syndige natur,

   ble syndene og lidenskapene

   vakt til live av loven og virket i lemmene våre,

   så vi gjorde det som fører til død.

   Men nå er vi løst fra loven,

   fordi vi er døde fra loven som bandt oss.

   Vi tjener Gud i et nytt liv, i Ånden,

   og ikke som før etter bokstaven.”

og i 2.Kor. 3, 4-6:

”  Denne overbevisning har vi i Kristus, for Guds ansikt.

   Ikke slik at vi av oss selv er i stand til dette;

   vi kan ikke tenke ut noe,som kom det fra oss.

   Det er Gud som har satt oss i stand til det,

   han som gjorde oss til tjenere for en ny pakt,

   som ikke bygger på bokstav, men på Ånd.

   For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.”

En ting står klart. Dette krever nærkontakt.

La meg derfor presentere deg for et bilde.

Tenk deg at du blir medlem av en stupeklubb.

Du kan i utgangspunktet ikke stupe.

Mange av de andre stuper uten å blunke.

Det går av seg selv. Tilsynelatende.

Likevel. Disse var også nye en gang.

Litt usikker setter du deg for deg selv
med en instruksjonsbok, for på egen håndå prøve å lære deg stupekunsten.

Men det er ikke enkelt på tørt land.

Da kommer en mann bort til deg. Det er treneren.

Han har for lengst sett deg og forstått
hva du holder på med.

Han er olympisk mester

og flere ganger verdensmester i stup.

Nå har han jobbet som trener i mange år.
Utallige nye stupere har han innført i stupingens mysterier,

og nå er det deg han har kommet til.

Han er tillitvekkende i sin framferd

Tålmodig og imøtekommende.
Du forstår intuitivt at han har ditt beste i tankene.

”Kom,” sier han

”Følg etter meg til vannet, så skal jeg lære deg.”
Han rekker deg hånden, og du følger med.

Slik begynner ditt bekjentskap med treneren,
og slik begynner ditt bekjentskap med Den Hellige Ånd.

Det er ikke noe i veien med instruksjonsboka.
Men du trenger en til å forklare innholdet,
og til å veilede deg underveis

for å bli fortrolig med vannet. 

En som oppmuntrer deg og hjelper deg.

Bibelen snakker om en ”åndelig trener” og veileder,

som skal stadfeste, styrke, grunnfeste og dyktiggjøre deg

i det livsløpet Gud på forhånd har staket ut for deg.

Glem deg selv.
Enten du nå er opptatt av hvor bra du er

eller hvor elendig du er.

Begge deler er selvopptatthet,

og dermed bortkastet tid.

Den kjente Kina-misjonæren Annie Skau Berntsen,

ble en gang spurt om hvordan hun levde sitt liv?

Hun svarte da : ”Et lite blikk på meg selv,

og så tusen blikk på Jesus, et lite blikk på meg selv,

og så tusen blikk på Jesus ............... .” 

 

Vi leser i Ef. 2, 8-10:

”  For av nåde er dere frelst, ved tro.

   Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.

   Det hviler ikke på gjerninger, 

   for at ingen skal rose seg.

   For vi er hans verk,skapt i Kristus Jesu

   til gode gjerninger,

   som Gud på forhånd har lagt ferdige

   for at vi skulle gå inn i dem.”
 

Ferdiglagte gjerninger, som vi er tiltenkt å vandre i.
Bevisst eller ubevisst?

Jeg tror nok noen hver

vil forbauses over episoder i sitt liv,

som de selv ikke hadde

noen åndelig tanke bak,

men som viste seg å ha betydning for 

et annet menneske på veien hjem.

Det står skrevet i Matt. 25, 34-40 : 

”  Så skal kongen si til dem på sin høyre side :
 

   Kom hit, dere som er velsignet av min Far,

   og ta det rike i eie som er gjort i stand for dere

   fra verdens grunnvoll ble lagt.

   For jeg var sulten, og dere gav meg mat;

   jeg var tørst, og dere gav meg drikke;

   jeg var fremmed , og dere tok imot meg;

   jeg var uten klær, og dere kledde meg;

   jeg var i fengsel, og dere besøkte meg. 

   Da skal de rettferdige svare:

   

   Når så vi deg fremmed og tok imot deg,
   eller uten klær og kledde deg?

   

   Og når så vi deg syk eller i fengsel,

   og kom til deg?

   Men kongen skal svare dem:
   Sannelig, jeg sier dere:

   Det dere gjorde mot

   en av disse mine minste brødre,

   gjorde dere mot meg.”

Jeg skal ta et eksempel fra mitt eget liv.

For mange år siden, var jeg gjennom en krise i livet mitt.

En søndag formiddag dro jeg inn til byen, litt tilfeldig.

Jeg var fortvilet og nedbrutt, og jeg var sint på Gud.

Så jeg ropte til Herren:

”Jeg vil ikke leve med deg mer

 Jeg har ingen glede av å leve med en slik Gud.”

Jeg vandret litt tilfeldig langs utstillingsvinduene,
før jeg gikk bort til tre store vinduer i en skobutikk.
I det jeg kikker inn av det første vinduet,
blir jeg oppmerksom på et lite, rundt klistremerke

 i øyehøyde.
 

På merket står det skrevet: ”DU BEHØVER JESUS.”
 

Det støkk i meg, men jeg neglisjerte det trassig,
og gikk videre til neste vindu. 

Samme merke: ”DU BEHØVER JESUS.”

 ”Nei !”ropte jeg, og gikk.

Siste vindu lå rundt hjørnet, og historien gjentok seg.

”DU BEHØVER JESUS.”Da smeltet jeg.

”Ja vel,” sa jeg, og dro hjem.

Han, Herren Jesus, visste hva jeg trengte.
Han så min fortvilelse og smerte, 

og ga meg på denne måten

en forsikring om at han så meg 

og hadde fulgt meg hele tiden.

Herren var på rett sted, til rett tid.

Noen hadde, uten å vite at jeg kom den formiddagen,

tilfeldig eller bevisst, satt tre små klistremerker 

på skobutikkens vinduer.

Guds veier er uransakelige.

Men er du bevisst Åndens virksomhet i ditt liv,

og opplært av Ånden til å forstå hans ”språk” til deg,

blir du automatisk mer årvåken og bevisst 

de gode gjerningene du går i.

Du blir også et redskap som lettere kan detaljstyres.

La meg ta et eksempel fra Ap.gj. 8, 26-35 :

”  En Herrens engel talte til Filip og sa:

   Gjør deg klar og dra sørover 

   på veien fra Jerusalem til Gasa.
   Dette er en øde strekning.
   Filip gjorde seg i stand og dro avsted.

   Da kom en etiopisk hoffmann,

   som hadde vært i Jerusalem for tilbe Gud.

   Han var en høy embetsmannsom 

   som hadde tilsyn med skattkammeret

   hos den etiopiske dronningen Kandake.

   Nå var han på vei hjem,og satt i sin vogn

   og leste profeten Jesaja.

   Da sa Ånden til Filip :

   Gå bort til vognen, og hold deg tett opp til den.

   Filip sprang bort, og da han hørte 

   at han leste profeten Jesaja, spurte han :

   Forstår du det du leser ?

   Hvordan skal jeg kunne forstå, sa han, 

   når ingen forklarer det for meg ?

   Så ba han Filip komme opp i vognen

   og sette seg ved siden av ham.

   Det stykket i skriften han holdt på å lese var dette : 

”  Lik sauen som føres bort for å slaktes

   lik lammet som tier når det klippes,

   åpnet han ikke sin munn.

   Da han var fornedret,

   ble dommen over ham opphevet.

   Hvem kan fortelle om hans ætt ?

   For hans liv er tatt bort fra jorden.”

   Hoffmannen sa da til Filip :
 

   Si meg, hvem er det profeten taler om her ?

   Er det om seg selv eller om en annen ?

   Da begynte Filip å tale,

   og ut fra dette skriftsted

   forkynte han evangeliet om Jesus for ham.”
 

Det finnes mange i hoffmannens stilling,

som studerer bibelen fra perm til perm

uten å se annet enn bokstavene.

Ånden er den som åpenbarer.

Han hadde åpenbart skriftene for Filip,

og det var også Ånden som måtte åpenbare dem

for hoffmannen. Filip hadde bare av Gud blitt beordret,

i rette tid, til å forkynne evangeliet for denne mannen.

Det står skrevet i 1.Kor. 3, 4-8:

”  For når en sier :

   Jeg holder meg til Paulus, 

   og en annen:

   Jeg til Apollos,

   er dere da ikke mennesker?

   

   Hva er da Apollos? eller hva er Paulus?

   Tjenere ved hvem dere kom til troen,

   og det etter som Herren ga enhver.

   

   Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst;
   derfor er verken den noe som planter,

   eller den som vanner, men Gud som gir vekst.

   Men den som planter og den som vanner, er ett;
   dog skal enhver av dem få sin egen lønn

   etter sitt eget arbeid.”

 

Hvor ofte har jeg ikke sådd

for et steilt og ubøyelig menneske.

Slik har det sett ut for meg. Likevel har Ånden

lagt til rette for å forkynne evangeliet der og da.
Det enkle budskapet som besnæret meg selv en gang.

Så går tiden, og jeg treffer personen igjen.
Og denne gangen er han ikke like steil.
Kanskje heller søkende, undrende?

Mellom først og andre møte med meg, har noe skjedd.
Jeg har nok tenkt på ham og bedt for ham,

men rose meg av det? Langt ifra!

Det er Guds barmhjertighet, og ikke mine bønner,

som driver denne mannen mot omvendelse.

Men Gud har lagt ham på mitt hjerte og i mitt sinn

for at jeg skal være opptatt av ham,

og huske på ham, slik han selv gjør.

Husk, du og jeg er en del av Kristus nå.

Paulus og Apollos hadde hver for seg sin oppgave

og sitt liv å leve. Likevel sier Paulus at de er ett.

Ja, i Kristus er de ett, eller en,

for han er hodet som styrer, og på forhånd uttenker,

hva den enkelte skal foreta seg.

Derfor er det viktig å kjenne Guds Ånd,

hvordan han ”snakker” til deg.

Det kan ikke andre lære deg.

Det er en personlig sak mellom deg og Ånden.

La oss nå se litt på hva Paulus skrev om seg selv

da han kom til menigheten i Korint.

Vi leser 1.Kor.2,1-5:

”  Da jeg kom til dere, brødre, var det ikke
   med fremragende talekunst eller visdom

   jeg forkynte Guds vitnesbyrd.

   For jeg hadde bestemt

   at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere

   enn Jesus Kristus og ham korsfestet.

   Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere.

   Jeg la ikke fram mitt ord og mitt budskap

   med overtalende argumenter og visdomslære,

   men med Ånd og kraft som bevis.

   For jeg ville ikke at deres tro skulle bygge
   på menneskelig visdom, men på Guds kraft.”

Det er altså ikke menneskelig innsats og evnerikdom,

men Åndens virksomhet, som levendegjør Guds ord.

Når et ord i rette tid fra Herren virker sterkt

på et menneske, er det fordi det fyller et behov

det mennesket har. Og et altoverskyggende behov

hos et menneske, som ser innover i seg selv,

er behovet for nåde.

Derfor tufter all Åndelig virksomhet

på det samme prinsipp, nemlig ufortjent nåde.

Derfor sier også Paulus dette

at han ikke vil vite av annet i menigheten

enn Jesus Kristus og ham korsfestet.

Altså ufortjent nåde.

Han uttrykker det enda sterkere et annet sted.

Det står skrevet i Gal. 1, 6-8 : 

”  Det undrer meg at dere så snart

   har vendt dere bort fra ham som har kalt dere

   ved Kristi nåde,og er gått over

   til et annet evangelium.

   Men det finnes ikke noe annet evangelium;

   det er bare noen som forvirrer dere

   og vil forvrenge Kristi evangelium.

   Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen
   skulle forkynne dere et annet evangelium

   enn det vi har forkynt, så skal han være forbannet!”
 

Grunnlaget, hjørnesteinen, i all åndelig virksomhet

er forkynnelsen av nådens evangelium.

”  Vi elsker fordi han elsket oss først.” ( 1.Joh.4,19 )

5. KORSETS ANSTØT

"  Om det er slik, brødre, at jeg også i dag      forkynner omskjærelsen,

    hvorfor blir jeg da forfulgt?" ( Gal.5, 11 )

Problemets kjerne.

”  Og den som ikke tar sitt kors opp

   og følger etter meg, er meg ikke verd.”

   ( Matt.10, 38 )

 

Kors henger for tiden på annenhver hals.

Det er i seg selv uten anstøt.

Så hvilket kors er det snakk om her?

Vi leser videre i Matt.10,16-17:

”  Jeg sender dere som sauer blant ulver.

   Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!

   

   Og ta dere i vare for menneskene!

   For de skal overgi dere til domstolene

   og piske dere i synagogene,”
 

Disiplene fikk overgitt en lære

som skapte voldsomme følelser i folket.
Lønn etter fortjeneste, forkastet til fordel for

ufortjent nåde.

Det er ikke lenge siden jeg hørte en mann,
som hadde brukt mye tid på menighetsarbeid,
stille seg uforstående til motgang i livet sitt.

Var dette takken?

Det er et ubehagelig faktum for mange
at mennesket ingenting har å bidra med i seg selv.
Dette er trellens problem. Han er ikke villig til

å gi slipp på muligheten til egen fortjeneste.

Lovens offertjeneste for egen vinning i motsetning til
Guds ufortjente nåde ved Kristi død på korset.
Dette er korsets anstøt. Det dreier seg om

motpoler i universet.

Kristi kors.

”  Men når de forfølger dere i den ene by,
   så flykt til den neste!

   Sannelig, jeg sier dere:
   Dere skal ikke bli ferdige med byene i Israel
   før Menneskesønnen kommer.

   En disippel står ikke over sin mester,

   en tjener ikke over sin herre.

   Det er nok for en disippel at han får det

   som sin mester, for en tjener at han får det

   som sin herre.

   Har de kalt husbonden Be'elsebul,

   kan da hans husfolk vente noe bedre?
   Vær ikke redde for dem! 

   For ingen ting er gjemt uten at det skal fram,

   ingen ting skjult uten at det skal bli kjent.

   Det jeg sier dere i mørket, skal dere tale i lyset;
   det dere får hvisket i øret, skal dere rope ut

   fra hustakene.” ( Matt.10, 23-28 )

 

I første kapittel tok vi for oss gudsfrykt.

Det kan være mangelvare.
Menneskefrykt, derimot, er ofte til stede i rikt mon.
Se dere rundt. Tenk på deres eget liv, og andres.
Det koster et menneske dyrt å gå imot strømmen.
Derfor frykter mennesker hverandre mer enn Gud.

Det kostet også Gud dyrt, da han måtte ofre

sin elskede sønn. Bare ett fikk Faderen og Sønnen

til å gjøre det offeret de gjorde.
Kjærligheten til deg og meg.

 

I 1.Kor. 7, 23 står det:

”  Dere er kjøpt, og prisen betalt.

   Så bli ikke treller av mennesker.”

 

I Gal. 2, 20 står det:

”  Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.
   Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg

   i troen på Guds Sønn som elsket meg

   og gav seg selv for meg.”
 

Dette er en ny tilstand.

I Mark. 10, 27 leser vi :

”  Jesus så på dem og sa :

   For mennesker er det umulig, men ikke for Gud.

   Alt er mulig for Gud.”

En indre iboende kraft har kommet til. Guds kraft.

Disiplene fikk fort merke verdens motstand,

og ikke minst forforfølgelsen de ble utsatt for

av de religiøse.

I Ap.gj. 5 fortelles det at Peter og noen andre apostler

holdt til ved Salomos buegang.

Det må ha vært en forunderlig opplevelse,

for de som våget seg dit, å være vitner til

de tegn og under som skjedde der.

Samtidig fikk de evangeliet forkynt,

og mange kom til troen.

Vi leser fra v.17-25 :

”  Øverstepresten og alle som var på hans side,
   det er saddukeerpartiet, ble fylt av forbitrelse

   og grep nå inn. De arresterte apostlene

   og kastet dem i byfengselet.

   Men en Herrens engel åpnet fengselsportene

   om natten, førte dem ut og sa :

   Gå og still dere opp på tempelplassen

   og forkynn for folket hele budskapet om livet.

   Disse ord fikk dem til å gå til tempelet

   neste morgen, og der lærte de folket.

   Imens kalte øverstepresten og hans tilhengere

   sammen Rådet, hele Israels eldsteråd

   Så sendte de bud til fengselet for å hente apostlene.

   Men da vaktene kom, fant de dem ikke i fengselet.

   De vendte tilbake og meldte:

   Vi fant fengselet forsvarlig stengt

   og vokterne stod ved portene.

   Men da vi låste opp, fant vi ingen der inne.

   Denne meldingen gjorde sjefen for tempelvakten

   og øversteprestene forvirret, og de spurte seg selv

   hva dette kunne bli til?

   I det samme kom det en og meldte :

   De mennene dere satte i fengsel,

   står nå på tempelplassen og lærer folket.”

Dette var nok langt over de religiøse ledernes fatteevne.

Jeg er sikker på at de undret seg over

en slik standhaftighet og nidkjærhet.

Fariseernes gudstjeneste gav dem ære

blant menneskene, makt og rikdom, men disse?

Forfulgte, hånet, hudstrøket, fengslet,

og like fullt vedholdende og utholdende

i sin virksomhet.

Så fariseerne tauer dem inn igjen;

for rådet denne gangen.

Ypperstepresten sier i v.28 :

”  Vi påla dere strengt ikke å lære i dette navn.

   Og nå har dere spredt læren deres

   over hele Jerusalem og vil gjøre oss ansvarlig

   for denne mannens død.”
 

og svaret følger i v.29:

”  Men Peter og de andre apostlene svarte:

   En skal lyde Gud mer enn mennesker.”

 

Dernest benytter apostlene anledningen

til å vitne for rådet i v.30-32, og i v.33 står det :

”  Da de hørte det, ble de rasende

   og bestemte seg for å rydde dem av veien.”
 

Korsets anstøt.

Forkynn hva som helst, og noen vil alltid hedre deg

for det. Men forkynner du Jesus Kristus

og ham korsfestet, da vil du bli forfulgt.
I Norge, såvel som i Kina.

 

For det står skrevet i 2.Tim. 3,12:

”  Alle som vil leve et gudfryktig liv

   i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt.”
 

og Paulus skriver i Gal. 6,12 om menneskefrykt :

”  De som vil tvinge dere til å la dere omskjære,

   er slike som vil ta seg godt ut blant mennesker

   og slippe å bli forfulgt på grunn av Kristi kors.”
 

Har du ikke opplevd forfølgelse, sier du?

Da ville jeg tatt opp til vurdering grunnlaget

din tro hviler på. For Skriften slår ettertrykkelig fast

at du vil bli forfulgt. Ikke som Paulus og Peter, kanskje.
Vi er jo så heldige å leve i Norge i 2002. Men likevel.

 

Paulus sier i Gal. 5,11:

”  Om det er slik, brødre,

   at jeg også idag forkynner omskjærelsen,

   hvorfor blir jeg da forfulgt?”
 

og i 1.Kor. 1, 21-24:

”  For da verden ikke brukte visdommen

   til å kjenne Gud gjennom Guds visdom,

   besluttet Gud å frelse dem som tror,
   ved den dårskap vi forkynner.

   For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom,
   men vi forkynner en korsfestet Kristus.

   For jøder er dette anstøtelig,

   for hedninger uforstand, men for dem som er kalt,

   både jøder og grekere, er Kristus

   Guds kraft og Guds visdom.

   For Guds uforstand er forstandigere

   enn menneskers visdom, og Guds svakhet

   er sterkere enn menneskers styrke.”

 

I Ap.gj. 4, 33 står det :

”  Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet

   om Herren Jesu oppstandelse,

   og stor nåde var over dem alle.”
 

Herrens Ånds kraft var med dem.

Et bærende element i et brennende Kristus-liv.

I Matt. 11, 30 står det :

“  For mitt åk er godt, og min byrde lett.”

 

Guds fulle rustning.

"  Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far,

   og Herren Jesus Kristus !”

   ( 1.Kor. 1,3 )

Det minner meg om et sitat fra filmen ”STARWARS”,

hvor de sier til helten i historien :

”May the force be with you.”

På norsk : ”Måtte kraften være med deg.”

Og han trengte den.

Den var til uvurderlig hjelp for helten

i møte med de onde kreftene som ville, ikke drepe ham,

men få ham over på sin side.

Krigsscenarier beskrives stadig i bibelen.

Men det beskrives også en åndelig kamp,

som ligger som en understrøm gjennom hele Skriften.

Vi leser i Ef. 6, 12:

”  For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod,

   men mot makter og myndigheter,

   mot verdens herskere i dette mørke,

   mot ondskapens åndehær i himmelrommet.”

Men angrepene kommer ikke i form av

sverd og kanoner. Nei, det er løgnens krefter

og forførerens løfter vi står opp i mot.
Løgnens far, Satan, vil peke på deg

og hevde at du ikke er god nok,

ikke holder mål, for Gud.

Da er det viktig å kjenne, og å holde fast på,

sannheten, når slike anklager rettes mot deg.

 

Derfor skriver Paulus,

forut for det verset du nettopp leste fra Efeserbrevet,

følgende i Ef. 6, 11:

” Ta på Guds fulle rustning,

   så dere kan holde stand mot

   djevelens lumske angrep.”
 

Guds fulle rustning. Hva er så det ?

Vi fortsetter i Ef. 6, 13-17:

”  Ta derfor Guds fulle rustning på,
   så dere kan gjøre motstand på den onde dag
   og bli stående etter å ha overvunnet alt.

   Stå da klar med sannheten som belte om livet

   og med rettferd som brynje,

   og ha som sko på føttene

   den beredskap som fredens evangelium gir.

   Grip framfor alt troens skjold;
   med det kan dere slukke

   alle den ondes brennende piler- 

   

   Ta frelsens hjelm og Åndens sverd,

   som er Guds ord.”

Omgitt med sannhet, og rustet mot

Satans listige anklager ved vår rettferdighet

i Kristus Jesus og hans offer for oss.

Med dette troens skjold kan vi avvise alle pekefingre
som anklageren retter mot oss

i vår egen tilkortkommenhet.

Vi har fred med Gud i Lammets blod,
og dette fredens evangelium

skal vi bringe videre til andre.
Det er et evangelium det er en glede å få forkynne,

og en glede å motta.

Og Åndens kraft er vår styrke,

å vårt vitnesbyrd aldri hviler på våre ferdigheter,

men på Åndens kraft og bevis.

Vi leser i Ap.gj. 6, 8:

”  Stefanus var fylt av nåde og kraft

   og gjorde store under og tegn blant folket.”
 

I 1.Joh. 3, 18-24 står det skrevet:

”  Mine barn, vår kjærlighet må være sann,
   ikke tomme ord, men handling.
   Slik skal vi vite at vi er av sannheten,
   og vi skal stille våre hjerter til ro for hans åsyn.

   For selv om hjertet fordømmer oss,
   er Gud større enn vårt hjerte og vet alt.
   Mine kjære, dersom vårt hjerte

   ikke fordømmer oss, har vi frimodighet for Gud.

   Og det vi ber om, får vi av ham,

   fordi vi holder hans bud og gjør det

   som er etter hans gode vilje.

   Og dette er hans bud:

   Vi skal tro på hans Sønn Jesu Kristi navn

   og elske hverandre, slik som han bød oss.

   Den som holder hans bud,

   blir i Gud og Gud i ham.

   Og at han er i oss,

   det vet vi fordi han har gitt oss sin Ånd.”
 

Mange tror at hvis vi bare prater om kjærlighet

og smiler i alle retninger,

så oppfyller vi kjærlighetsbudet til oss.

Men ord uten engasjement,

vil alltid bare være ord uten liv.

Kjærligheten kan ikke frambringes på kommando.

Den må vokse fram.

I Matt. 22, 35-40 leser vi :

”En av de lovkyndige blant dem

ville sette ham på prøve og spurte :

Mester, hvilket bud er det største i loven ?
Han svarte : Du skal elske Herren din Gud
av hele ditt hjerte og av hele din sjel

og av all din forstand.

Dette er det første og største bud.

Men et annet er like stort.

Du skal elske din neste som deg selv.

På disse to bud hviler hele loven og profetene.”

 

Kjærligheten til Herren din Gud framfor alt.
Dette er kjærligheten til sannheten. Gud er sannhet.
Dernest, og en naturlig konsekvens av det første,
skal du elske din neste som deg selv.

Utgangspunktet er deg.

Du må først elske deg selv,for å kunne elske andre.

Det er kanskje det vanskeligste,

fordi du hele tiden opplever å komme til kort.

I verden er du for gammel når du passerer tretti,

og for tykk, når du ikke passer i størrelse “mager“.

Å lykkes på skolen eller i yrkeslivet, er for de få.

Du kunne alltid vært bedre, strukket deg lengre

eller ofret mer. For hva eller hvem, spør jeg meg?

Denne smørbrødlisten er i alle fall ikke

undertegnet av Gud. Men mange andre ville nok gjerne

satt sitt navn der, inklusive Satan.

Om du bare så deg selv gjennom Herrens øyne.

I Skriften finner du en gjennomgående forsikring om

at du er god nok akkurat sånn som du er.

Du er et elsket og ønsket menneske.

Med alle dine nederlag og ditt ufullkomne liv

er du elsket av den høyeste, den allmektige Gud.

Det eneste han vil er at du skal forstå dette,

kjenne dette, tro på hans forsikring om at du,

uavhengig av hvem eller hva du er, er elsket av ham.

 

I 1 Joh. 4, 16 står det :

”Og vi har kjent og trodd den kjærlighet

som Gud har til oss. Gud er kjærlighet,

og den som blir i kjærligheten,

han blir i Gud, og Gud blir i ham.”

Dersom du har kjent og trodd på Guds kjærlighet

til deg og hans omsorg for ditt liv,

hans tålmodighet og overbærenhet,
da opplever du to markante konsekvenser av det.
Den ene er behovet for å fortelle andre om det,
og den andre er en dyp frustrasjon og fortvilelse over

all forkynnelse som framstiller Gud annerledes.

Derfor er forkynnelsen av evangeliet et privilegium
og en berikelse for et frelst menneske, aldri noe offer.

Tyngre kan det oppleves

å forsvare det entydige nådebudskapet,

men ikke mindre nødvendig.

 

La oss lese fra 2 Kor. 10, 1-6 :

” Jeg, Paulus, som går for å være så svak

   når jeg er hos dere, men modig når jeg er borte,

   jeg formaner dere med Kristi egen

   vennlighet og mildhet.

   Jeg ber dere, tving meg nå ikke til å vise

   hvor modig jeg er, når jeg kommer til dere!

   For jeg skal vise

   min fasthet og dristighet

   mot dem som sier

   at vi lar oss drive av

   rent menneskelige motiver!

   Vi lever som mennesker,

   men vi kjemper ikke som mennesker gjør.
   For våre våpen er ikke av mennesker,

   men de har sin kraft fra Gud

   og kan legge festninger i grus.

   Vi river ned tankebygninger

   og alt stort og stolt som reiser seg

   mot kunnskapen om Gud,

   og vi tar hver tanke til fange

   under lydigheten mot Kristus.

   Vi står klar til å straffe all ulydighet,

   så snart dere har nådd fram til full lydighet.”

 

En liten avvikende tanke som rokker ved

nådens grunnfeste, som er Kristus,

synes kanskje ufarlig i utgangspunktet.

En liten bit surdeig merkes knapt til å begynne med.

Ikke desto mindre er den farlig fordi den alltid, over tid,

vil gjennomsyre en deig, eller,

som Skriften bruker bildet, - menigheten.

Derfor er det påkrevet å fange opp en hver slik tanke,

for å være lydige mot en ubesudlet forkynnelse

av Kristi nådeevangelium, slik at mennesker

ikke føres på avveier.

Dette er blant deres oppgaver,

dere som har fått sansene oppøvd ved å bruke dem

til å skille det som er godt fra det som er ondt.

 

Vi leser i Hebr. 5, 13-14:

”For den som får melk,

mangler innsikt i budskapet om rettferdighet;

han er umoden.

Men den faste føde er for de modne,

for dem som ved å bruke sine sanser

har øvd dem opp til å skille mellom godt og ondt.”

 

Paulus måtte hele veien

stadig omstyrte tankebygninger
og forsvare en ren nådeforkynnelse.

Han sier i 1 Kor. 2, 2:

 

”For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av

noe annet hos dere enn Jesus Kristus

og ham korsfestet.”