Fra artikkelen "Menighetsledere" av Edin Løvaas,
Banneret ( baptistenes blad ) 20.10.2000 :
I det siste har jeg samtalt med menighetsledere,
som er påvirket av en tenkning om lederskap i såkalte trosmenigheter.
I hovedsak går den ut på at det skal være en toppleder i en menighet.
Han skal så selv velge sine medarbeidere,
og vil da velge slike som er nær knyttet til ham.
Menigheten mister da det meste av innflytelsen.
Det blir understreket at dette er den eneste bibelsk.
Dette stemmer ikke.
Det sentrale begrepet når det gjelder menighetsledere i NT er "de eldstes råd" .
" Vanskjøtt ikke den nådegave som er i dig,
som blev dig gitt ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste. "
( 1. Tim. 4, 14 )
De første menighetene var nettopp ledet av et slikt råd.
Innenfor dette fantes det ledere med forskjellige oppgaver og tjenester.
( Diakoner, forstandere, tilsynsmenn, lærere, profeter, hyrder osv. )
Når vi studerer eldsterådet i NT,
ser det ut som at flere av begrepene går i hverandre.
En person kunne ha flere tjenester.
Det fantes ikke noe system for rangordning mellom lederne i den urkristne menigheten.
Ordet "forstandere" er flertallsord i NT ( 1. Tess. 5, 12, 1. Tim. 5, 17 - 18 ).
Det samme gjelder hyrder / pastorer ( Apg. 20, 17 ) .
"Menighetens hyrde" er ikke et bibelsk begrep.
Ordet "prest" er hentet fra det greske ordet "presbyterios", som betyr eldste.
Ordet "legfolk" er heller ikke å finne i NT, og bør utgå av språket,
da det bare er egnet til å skape forvirring.
UBIBELSK DEMOKRATI?
På den annen side, fantes det da som nå ledere som øvde en større innflytelse enn andre.
Men denne fikk de pga. av sin personlighet og åndsutrustning,
ikke fordi de var innsatt i et særlig embete som ga dem en enestående stilling.
I begynnelsen av Apg. 6 fortelles det om syv ledere
som hadde godt ord på seg og var fylt av Ånd og visdom.
Blant disse fremheves særlig Stefanus,
som en mann fylt av tro og den hellige Ånd.
Disse syv ble ført frem for apostlene, som bad og la hendene på dem.
Det ble ikke gjort for at de skulle bli fremtredende leder
- det var de jo allerede - men som en forbønnsakt.
Hvordan forholder det seg da med demokrati i menigheten?
Det blir jo særlig utskjelt som ubibelsk.
I Apg. 15, 22 står det følgende:
"Da vedtok apostlene og de eldste sammen med hele menigheten
å utpeke noen menn som skulle sendes til Antiokia
sammen med Paulus og Barnabas."
Dette skjedde på et møte i Jerusalem,
hvor forholdet til Moseloven ble diskutert.
Foranledningen var at hedninger var blitt omvendt bl.a. i Antiokia.
Apostelen Jacob kom med et forslag til løsning på konflikten.
Om dette står det i studiebibelen:
"Menigheten godtok det Jacob sa,
og kom med en beslutning i overensstemmelse med det."
Intet ble avgjort uten at menigheten var med,
selv om dekretet er apostlenes og de eldstes verk.
En lignende situasjon finner vi beskrevet i Apg. 6, 1 - 10.
Her oppsto det en strid som ble løst ved et forslag fra
de tolv apostlene og noen disipler som disse sammenkalte.
Deretter heter det:
"Dette forslaget ble godt mottatt av forsamlingen.
De valgte Stefanus, en mann fylt av tro og den hellige Ånd,
og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia.
Disse ble ført fram for apostlene, som bad og la hendene på dem."
Det var altså menigheten som hadde det avgjørende ordet.
Dette minner ikke så lite om vår demokratiske ordning
med en valgkomité av betrodde og kloke menn og kvinner,
som så legger saken fram for menigheten, hvor tingene blir avgjort.
Dette er demokrati på bibelsk grunn.
ETTERLYSER DET KRAFTFULLE OG SUNNE.
Men hvorfor slutter folk seg til menigheter
med ledere som styrer dem med hård hånd?
Grunnene er fler.
Det finnes ganske mange som elsker underordning.
Når andre bestemmer hva de skal tenke og hvordan de skal leve,
så slipper de selv unna mye av ansvaret for eget liv.
Tromenighetene legger også vekt på en livlig møteform.
Musikken er utpreget rytmisk og holder høyt volum.
Møtelederne er livlige og pågående.
De som kommer på besøk,
får inntrykk av et kraftfullt liv med mye bevegelse.
Om man da kommer fra et menighetsmiljø,
hvor møtene oppleves tamme og forutsigbare,
er det klart at mange blir begeistret og får lyst til å være med.
Vi må bare se i øynene, at kristne mennesker
kan være bortimot bevisstløse når det gjelder teologien,
og tar ikke den med i vurderingen i det miljøet de slutter seg til.
Dersom menigheter og miljøer driver en bestemt linje,
har en enkel og ufravikelig teologisk linje, resulterer det i to ting.
Det blir mer ensretting i forsamlingen
- fordi man hårdhendt avfeier alle avvikende meninger.
Jeg har møtt kristne som har blitt avvist, utfrosset eller utstøtt,
bare fordi de stilte uforsiktige spørsmål
vedrørende et eller annet punkt i forkynnelsen og undervisningen.
Det aller såreste er å snakke med folk som er fulle av skyldfølelse,
fordi de dristet seg til å stille spørsmål.
Men nå ingen får lov å ha en avvikende mening, får virksomheten en styrke.
Topplederen er også alltid en kraftfull personlighet.
Dette driver det hele framover med intensitet.
Det blir vekst og framgang. Men dette skjer ofte bare til et visst punkt.
For det kan etter hvert danne seg en opposisjon, som gjør at boblen sprekker.
Trosmenigheter er også blitt lagt ned de siste årene.
Heldigvis kan utviklingen bli en annen og mer possitiv.
Det finnes menigheter i dette landet som har kjørt etter den ovenfor nevnte linjen,
men som har sett faren, og kommet på sunnere spor.
Det jeg personlig etterlyser og ser etter i våre dager,
er menigheter og miljøer som både er kraftfulle og sunne.
Når jeg finner ekthet hos menigheter, ledere og forkynnere, blir jeg kjempeglad.
Og slik menigheter, miljøer og ungdomsbevgelser finnes da også, heldigvis.
Slike ledere og forkynnere finnes også.
La oss støtte og forene oss med disse og unnvike det usunne,
selv om det synes å resultere i stor framgang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar