DISSE VANSKELIGE MENNESKENE . **

Gro Heidi Bjørgan - mars, 2012

Jeg bet meg merke i en dialog

fra filmen om Luther her en kveld.

Episoden i filmen er fra instruksene Luther gis

før han skal møte en kardinal til høring

angående tesene han hadde satt opp på kirkedøra.

Avlatshandelen fikk dårligere kår,

etter at ordet spredte seg

om at avlatsbrevene var verdiløse.

Luther blir instruert om å legge seg flat,

bokstavelig talt, på gulvet,

før han kan tillate seg å reise seg

opp i knestående.

Allerede her har man skapt en rangstige,

hvor deltagerne befinner seg på ulike nivåer.

Jeg får et bilde av storpredikanter i hvite dresser

på opphøyde podier for mitt indre øye.

Luther samtykker i å gjøre dette,

og fortsetter med å si
,

at om kirken har innvendinger

mot noe han skrev,

skal han føye seg umiddelbart.

"Men," sier han,"når pave Leo og kardinalen

forstår mine synspunkter,
vil de sikkert ikke

finne noe å klandre meg for."

" Vi har misforstått hverandre," sier forberederen.

" Det blir ingen diskusjon. Ingen debatt.

  Du har et ord å si, og kun et ord:

  Revoco, jeg tar det tilbake.

  Så er saken ute av verden."

" Vi har nok misforstått hverandre, ja," sier Luther.

" Jeg kom for å advare paven om

  avlatspredikantenes mishandling av de troende."

" Ta deg i akt," svarer forberederen.

" Det er paven som bestemmer

  hva som gagner kristendommen.

  - Altså: I kveld - ett ord - Revoco!"

Jeg må le, - spot on - ,

som klippet ut av min egen opplevelse

i en menighet for mange år siden.

Gud kalte meg klart og tydelig

til å oppsøke en menighet i byen.

Jeg gikk med de beste hensikter og intensjoner.

Men jeg forsto ikke systemet deres.

Hvordan de arbeidet i det stille,

etter møtene, i krokene og avlukkene.

Det foregikk en maktkamp i menigheten,

men på overflaten ga de skinn av

å være enige og tro til Dovre falt.

Motstanden begynte i det små.

Jeg ble avbrutt når jeg snakket.

Jeg ble nektet mikrofon.

Alt i hviskende form mellom motstanderne

jeg snart fikk.

Trumfkortet, slektstilhørigheten i menigheten

gjennom generasjoner kom opp.

Jeg kunne ikke bare

komme der og komme der.

Men jeg sto i stormen

fordi Gud hadde bedt meg om det.

De fleste var ikke interessert i

hva jeg kunne bringe til menigheten.

Jeg argumenterte sterkt for en ting

- frie vitnesbyrd.

Det var min rett å komme til orde ut fra Bibelen,

og jeg tok det som en selvfølge, mitt naut.

Jeg var jo vant til å frekventere

møtene hos Dag Arneson og menigheten der,

og der ble jo deltagelse

oppmuntret og velkomment,

begrunnet ut fra Skriftens ord om; at vi,

når vi kommer sammen,

alle har noe å bidra med

etter som Ånden gir den enkelte.

( 1. Kor. 12 ------ )

La oss se på Luthers møte med kardinalen.

Luther ligger flatt på gulvet ( menneskedyrkelse ?? ).

" Min sønn, jeg vet du ønsker å være

  Kristi og kirkens tro tjener,"
sier kardinalen.

" Jeg har kommet for å hjelpe deg.

  Reis deg, min sønn."

Luther reiser seg til knestående etter instruks.

" Hva har du å si?" spør kardinalen.

" Har jeg feilet?" sier Luther.

"Ja, det har du!" svarer kardinalen.

"Hvordan? Så jeg skal kunne

  unngå det siden," sier Luther.

" Du har undervist i en ny lære,"

  svarer kardinalen.

" Hva har jeg sagt, som byr Roma imot?"

  spør Luther.

" Dette om avlat," svarer kardinalen.

Han fortsetter med å sitere

et dekret fra pave Clemens,

hvorpå Luther retter kardinalens feilsitat..

Kardinalen runder da raskt av ved å si,

at han er ikke der for å krangle med Luther.

Nei. Blir man svar skyldig,

vil man jo helst ikke det.

Spesielt hvis man kan kle det

i en mild og ydmyk drakt som:

" Jeg vil jo ikke krangle."

Men Luther lar seg ikke målbinde så lett.

Dekretet de omtaler, har bare vært i omløp

de siste 175 årene,
 og det har vært

heftig debattert før, påstår han.

" Men, pave Leo er for dette dekretet," sier kardinalen,

" og med det er diskusjonen vår over."

Det er alltid vanskelig

å skulle ruske opp i det bestående.

De fleste orker ikke.

Derfor er det ofte mennesker,

som verden ser
 på som vanskelige og egenrådige,

som Gud bruker til
 å tråkke nye stier,

for at andre skal få en lettere vei.

De er Guds løvetenner.

Løvetanndiktet skrev jeg

etter å ha stått i denne stormen her en stund,.

Det tok meg ikke mange minuttene å skrive,

for det kom som en profeti vers på vers i rekkefølge.

Jeg hadde mange spesielle opplevelser

med dette menighetsoppholdet,

før jeg til slutt ble kastet på dør.

Det var i den tiden jeg skrev

mye av det som jeg har lagt ut på bloggen min,

bl.a. "Nåden - det ultimate evangelium."

Det var herlighetsteologien,

som var på trappene til å bli innført her også,

og den nye pastoren lånte selv ut sin fineste bok

til medlemmene i kirken.

Nei, ikke Bibelen,

men "God morgen, hellig Ånd" av Benny Hiin,

en av de store gutta innen denne bevegelsen.

Heldigvis fikk jeg tak i den,

og jeg tok saken opp midt i menigheten.

Krise, selvfølgelig.

Men alle har rett til å vite hva som foregår,

og ut fra fakta i saken gjøre sine valg.

Mange velger bevisst å følge disse guruenes ord,

men de skal vite at Gud sender varslere,

ikke for å plage, men for å redde dem fra ulvene.