HÅP

 av Gro Heidi Bjørgan - 9.10.2020.

Jeg har mange skribenter i slekta,
og min fars foreldre skrev begge.

De var ganske forskjellige.
Bestefar var  journalist og samfunnsdebattant.
Bestemor,  - en kunstnersjel, på mange måter.
Elsket rampelyset, og talte og deklamerte dikt.

De hadde også ulik trosbakgrunn.
Bestefar hadde nok sin barnetro et sted langt inne,
mens bestemor var av pinseslekt og en bekjennende troende.

Bestefar var periode dranker,
og var ikke snill i fylla.
Bestemor fortalte, at hun pleide å ta med seg 

de to guttene å gjemme seg, 

når han kom hjem da.

Hun hadde søkt forståelse og tilflukt hos foreldrene sine,
men der fikk hun bare beskjed om å gå tilbake til sin mann.
"Du valgte selv," sa min oldemor.
( De hadde sett seg ut en Kina-misjonær til svigersønn. )

I bestemors andaktsbok, 

skrev hun små notiser gjennom årene.

I februar 1970 skrev hun følgende:
"Osvald ville høre meg lese. Det var godt."

28. mars 1970 skrev hun:
"Osvald sovnet stille inn i Jesu navn."

Under "DIKT" ligger 5 dikt skrevet av dem, mener jeg.

Tre av bestefar og to av bestemor. 
To sjeler. To ståsteder.

1940

 Der hviler en knugende skumring om jorden

og luften er fylt av kanoners torden.

Og folket, det frykter for dager, som kommer,

og kan ikke gledes ved sollys og sommer.

Med dødsmerket pande de engstes og lytter

og venter den kommende gulbleke rytter.

Når fyrene slukkes, som leden skal vise,

kan folket ei reddes, da må det forlise.

Men langt, langt der ute, hvor klodene svinger,

der svever en engel med snehvite vinger.

Osvald Ingeman Ødegaard. ( min farfar )

BE

 Be i dagens arbeidsvirke,

på din aker, i din båt.

Skap deg livets hverdagskirke

under solskinn, under gråt.

Be i nattens stille stunder

når du hviler i din seng.

Bønnens krefter skaper under,

blomsterrikt på sjelens eng.

Be i lønndoms stille tanker,

når ei noen ser derpå.

Livets salighet du sanker

ved på bønnens vei å gå.

Be når gledens klokke kimer,

og når sorgens dystre bud

søker deg i tunge timer, 

som en hilsen fra din Gud.

Be i hver en stund du ånder

under virkets våkne flid.

Be når du i mismot vånder

deg i trengslens bitre strid.

Be til øyet engang brister

for all verdens tunge nød.

Stjernen bønnen selv seg lister

seriens trøst bak dom og død.

Ruth Bergliot Ødegaard Rode.

SPOR

 Kan du lokke smilet frem

i et tåreblendet øye,

- bære gleden til et hjem,

hvor der hersker sorgens møye?

Kan du lukke solskinn inn

i et hjem, hvor mørket ruger,

- bringe livstro til et sinn,

som hver time tvilen knuger?

Kan du, som du vet det best,

tende håpets klare kjærte,

- skape høytid, fryd og fest

i et mørkt, forpinet hjerte?

Da du setter gode spor

under jordeliveferden.

Da er du i sannhet stor,

og er med å frelse verden.

Ruth Bergliot Ødegaard Rode. ( min farmor )

NATT

Hvor er mitt store, skjønne håp?

Hvor er min friske tro?

Hvorfra mon kom det streke rop,

som tok min hjertero?

O, hvem har denne tvilens brodd

dog i min sjel fått bragt,

at det er løgn, hva jeg har trodd,

om Jesu frelsesmagt.

Mitt livets lys, min friske tro

er bort fra hjertet tatt.

Jeg vandrer om foruten ro

i tvilens mørke natt.

Dog stundom glimter det et lys

i fjerne dunkelhet.

Det blafrer svakt i mørkets gys,

men kan ei gi meg fred.

Når har til bunds min kalk jeg tømt?

Når skal jeg lys få bragt?

Når skal igjen, som jeg har drømt,

min barnetro få magt.

Osvald Ingeman Ødegaard. ( min farfar )

EVENTYRSANGEN.

 Det lyder i natten en sang som jeg kjenner.

Hun sang den så ofte, min elskede mor.

Den sang, om en engel, som stjernene tenner,

om kvelden, når mørket innhyller vår jord.

Og sangen meg minner om alle de gange

hun tok meg på fang under stjernenes skinn,

og sang for meg alle de skjønneste sange,

og kalte meg kjæreste gutten sin.

Jeg ser ut i natten, de tusinde stjerner,

som tindrer der oppe, hvor englene bor,

og tenker på tiden, som kommer og svinner

og eventyrsangen jeg lærte av mor.

Osvald Ingeman Ødegaard. ( min farfar )

LIKESTILLING

av Gro Heidi Bjørgan - 9.6.2020.

Dette diktet pleide min farmor å lese.
Hvem som har skrevet det, vet jeg ikke.

" Jeg setter meg ned for å skrive
   til deg, som har gitt opp alt,
   som kun har ruin tilbake,
   fordi du har falt og falt.

   Jeg setter meg ned for å skrive
   en hilsen til deg, en venn,
   fordi jeg har falt og faller
   og kjenner meg selv igjen.

   Kom, la meg rekke deg hånden,
   så går vi til Herren fram,
   og neste gang tar du med deg en venn,
   som også har bruk for Ham." 💝

Dagens bloggklipp - 16.4.2020 : TIL ETTERTANKE

Dikt av Gro Heidi Bjørgan - 2001.

Dette diktet skrev jeg på 5 minutter.

Det kom rullende nærmest som en profeti.

Det var et svar på en vanskelig situasjon

i menighets-sammenheng den gangen.

-

I Herrens hage bor det mange små.

Ja, Herren selv har penslet sitt tablå.

Og fargeprakten, den er rik og fager.

Slik fremstår alle ting som Herren lager.

Og løvetannen danser lystig hen

i grøftekanten, den er alles venn.

Men kultivator ser den fra sin hage.

Han synes løvetenner bare er en plage.

Han tenker trassig, i sitt stille sinn:

Ve deg! I denne hagen slipper du ei inn.

Nei, bare dem som jeg lar komme til

får leve her, og gjøre som jeg vil.

Men løvetannen spretter freidig opp,

og lyser mot ham med sin gule topp.

Tilfeldigvis har Herren latt den gro

i kultivators hage, i god tro.

Men kultivator springer hastig til

med saksen, for han klippe vil

alt liv som ikke passer ham.

Han raker hagen sin med lusekam.

Da skjønner løvetannen ganske lett

at kultivator ikke kan ha sett

det mangfoldet av prakt som Herren sår

og lar få blomstre frem i Herrens vår.

Men utenfor, på engens frie val,

der har en løvetann sin egen sal

i selskap med de andre frie små

som utenfor kulturlandskapet stå.

I Herrens time, når han selv vil sende bud,

skal også løvetenner reise hjem til Gud

og få sitt hvite lin og seierskrans,

og høre Herren selv si - DE ER HANS.

TIL ETTERTANKE . *

Dikt av Gro Heidi Bjørgan - 2001.

Dette diktet skrev jeg på 5 minutter.

Det kom rullende nærmest som en profeti.

Det var et svar på en vanskelig situasjon

i menighets-sammenheng den gangen.

I Herrens hage bor det mange små.

Ja, Herren selv har penslet sitt tablå.

Og fargeprakten, den er rik og fager.

Slik fremstår alle ting som Herren lager.

Og løvetannen danser lystig hen

i grøftekanten, den er alles venn.

Men kultivator ser den fra sin hage.

Han synes løvetenner bare er en plage.

Han tenker trassig, i sitt stille sinn:

Ve deg! I denne hagen slipper du ei inn.

Nei, bare dem som jeg lar komme til

får leve her, og gjøre som jeg vil.

Men løvetannen spretter freidig opp,

og lyser mot ham med sin gule topp.

Tilfeldigvis har Herren latt den gro

i kultivators hage, i god tro.

Men kultivator springer hastig til

med saksen, for han klippe vil

alt liv som ikke passer ham.

Han raker hagen sin med lusekam.

Da skjønner løvetannen ganske lett

at kultivator ikke kan ha sett

det mangfoldet av prakt som Herren sår

og lar få blomstre frem i Herrens vår.

Men utenfor, på engens frie val,

der har en løvetann sin egen sal

i selskap med de andre frie små

som utenfor kulturlandskapet stå.

I Herrens time, når han selv vil sende bud,

skal også løvetenner reise hjem til Gud

og få sitt hvite lin og seierskrans,

og høre Herren selv si - DE ER HANS.

STØ KURS . *

av Gro Heidi Bjørgan - okt. 2000

Dra båten av land.

Ta årene fatt.

Kan du høre det rope der ute

fra de sårede sjeler, som leter i natt

for å finne en sjødyktig skute.

La Guds hånd sette kursen.

Han kjenner hvert skjær.

Han er frelse på opprørte hav.

Se, hans armer er utrakt til redning for dem

som vil bort fra sin fuktige grav.

Se, hans arrede hender,

nå omslutter de

alle dem som har vendt seg til ham.

Og han tørrer hver tåre og setter dem fri,

han, mitt elskede syndofferlam.

Ser du stjernen som skinner,

den håpets juvel,

Herrens by, som står pyntet og rede

til å favne fra jorden

hver blodbestenkt sjel

som han frelste fra døden her nede.

DEN FJERDE NATTEVAKT . *

av Gro Heidi Bjørgan – Sept. 2003.

”Båten var allerede langt fra land

og den kjempet seg fram mot bølgene

for det var motvind.

Men i den fjerde nattevakt kom han til dem,

gående på sjøen.” ( Matt.14, 24-25 )

Den fjerde nattevakt er en tung vakt.

Den faller mellom 0300 og 0600 om natten.
Under denne vakten dør Sveriges utenriksminister.
En hel nasjon våker og håper gjennom disse timene.
Men i den fjerde nattevakt dør Anna Lindh.

I slik en natt lammes mennesker av sin egen sårbarhet.
Motløsheten tar oss når håpet brister.

Navnet Anna betyr nåde.
Og fortsatt kommer all nådes Gud til oss

i den fjerde nattevakt for å bære hver den

som roper til ham i sin nød inn til en ny morgen.

HAN ER NÆR.

Juni 2000.
Han er nær.
Når stormene raser
og bølgene slår,
hans hånd båten bær.

Han er med.
I sorg og i seier
han ser dine veier,
og gir deg sin fred.

Han er stor.
I trengselens time
hør klokkene kime,
han dekker sitt bord,
-
og lenges med bruden
mot tiden foruten
det vonde på jord.

HAN ER NÆR . *

av Gro Heidi Bjørgan - juni 2000.

Dette diktet skrev jeg til en venn

som var svært syk en periode.

Han er nær.

Når stormene raser

og bølgene slår,

hans hånd båten bær'.

Han er med.

I sorg og i seier

han ser dine veier,

og gir deg sin fred.

Han er stor.

I trengselens time,

hør klokkene kime.

Han dekker sitt bord.

-

og lenges med bruden

mot tiden foruten

det vonde på jord.

TIL EN LITEN PRINSESSE . *

av Gro Heidi Bjørgan - 2003.

Dette diktet ble laget til mitt første barnebarn.

Så lang en vei for sånn ei lita jente.

Så mye nytt og underlig i vente.

Du er velsignelse fra himlen sendt

til oss her nede, som har ventet spent.

I livets morgen rustes du til dag.

En liten kvinne under Guds behag.

Og der du vandrer, hviler himlen over,

og skjuler deg med mørke mens du sover.

Men veien kjenner ingen andre

enn han, som lovet har å med deg vandre.

For alltid har han lovet være med deg,

og alltid vil hans faderøye se deg.

Han skal selv bære deg i sine hender

og inkludere deg blant alle sine venner.

I med og motgang, trygt i Jesus favn.

Mitt barnebarn, han er din trygge havn.

LIVSKRAFT . *

av Gro Heidi Bjørgan - mars 2001.

Som vinden bøyer treets grener imot jord

har Herren bøyet deres sjel, som tror.

Og dommerkappen har han lagt til side,

så ikke fler skal lide.

Det går en himmelsk vind langs tørrlagt grunn,

og Herrens nærvær finnes hvert sekund.

I ørkenstormen sprer han livets vann

på ublid sand.

Her finnes intet liv og ingen grøde,

men Herren selv vil karrig jordsmonn nøde,

slik at i tidens fylde her vil gro.

Det er min tro.

I dypets mørke renner kildens vell

og leter opp de frø han sådde selv.

Og spirekraften hentes skal i ham,

Guds offerlam.

Tålmodig rekker Herren ut sin hånd,

og trenger gjennom tørken ved sin Ånd,

så lyset finner veien ned og fanger opp

den spede knopp.

Og når det spirer opp av ørkensand,

det livet som sårt trenger til hans vann,

da åpner han sin himmels nådesluse

og lar sitt sildigregn få bruse.

Da slipper lys og næring like inn

til alle dem, som nedbøyet i sinn

i ørkenen tok sjansen som ble budt,

- til slutt.