av Gro Heidi Bjørgan - juni 2000.
Dette diktet skrev jeg til en venn
som var svært syk en periode.
Han er nær.
Når stormene raser
og bølgene slår,
hans hånd båten bær'.
Han er med.
I sorg og i seier
han ser dine veier,
og gir deg sin fred.
Han er stor.
I trengselens time,
hør klokkene kime.
Han dekker sitt bord.
-
og lenges med bruden
mot tiden foruten
det vonde på jord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar