KILDEN . *

Gro Heidi Bjørgan - 15.3.2012

"  For to onde ting har mitt folk gjort:

   Meg har de forlatt, kilden med det levende vann,

   og hugget seg ut brønner,

   sprukne brønner som ikke holder vann." ( Jer. 2, 13 )

Jeg så et program på Animal Planet

om dyr som, mot alle odds,

overlevde i et ørkenlandskap.

Et av dem var elefanter i Namibias ørkenområder.

Elefanten har et vannbehov pr. dag på 270 liter.

Men her var det sand så langt øyet så.

Her og der var det et strantent lite tre.

En liten stund hvilte de under dets skygge,

før de vandret videre.

Hvor skulle de gå?

De gikk målrettet mot vann.

Usynlig i landskapet,

men gjemt i elefantenes hukommelse.

To meter ned i ørkensanden gravde de,

og der var kilden.

Helt avhengig av hukommelsen

overlevde de alle der ute.

Kunnskapen var overbragt i generasjoner.

-

Slik er det med oss mennesker også.

Når du har møtt Guds kjærlighet personlig,

da vil du alltid vende tilbake til kilden.

For i Ham er livet.

-

Et annet ugjestmildt område

var oversvømt en gang i blant,

men det var lange tørkeperioder imellom.

Bakken der var tørket inn og sprukket opp,

men 20-30 cm under denne skorpa var det gjørmesand.

Der fant programlederen en lungefisk.

En fisk med både gjeller og lunger.

Denne svømte blomstrende rundt

når det var vann i dammen,

men når tørken kom,

gravde den seg ned i gjørma

og gikk i dvale.

Slik kunne den ligge i opptil 4 år.

Den så død ut, da den ble gravd fram,

men ble vekket til live igjen i en bolle med vann.

-

Det slår meg, at han som skapte disse to artene,

han visste hva han gjorde.

Livet er skapt tilpasningsdyktig

og med en unik evne til å overleve.

Men blomstre gjør det først når lever ved kilden.

Der det er et konstant tilsig av livgivende vann.

Israelittene ble holdt ansvarlige for å forlate kilden,

men de ble også holdt ansvarlige for å ha gitt

folk falsk trygghet i form av brønner, som ville gå tørre.

Da er det bedre å lete etter kilden,

enn å bli sittende ved en sprukken brønn.