BARMHJERTIGHETENS GUD . **

Gro Heidi Bjørgan – Sept. .2003

I Dan.9, 18 står det skrevet:”Min Gud, vend ditt øre hit og hør,
lukk opp dine øyne og se våre ruiner
og byen som ditt navn er nevnt over.

For det er ikke i tillit til

våre egne rettferdige gjerninger
at vi bærer våre ydmyke bønner fram for deg,
men i tillit til din store barmhjertighet.”

Daniel kjente Guds hjertelag. Det samme gjorde David.
I salmene appellerer han først og fremst til Guds hjerte.
Ikke hans styrke eller hans rettferdighet.

Han vet at den styrken Gud besitter
og hans absolutte rettferdighet også berører hans liv
likeså vel som hans fienders.

Derfor er det Guds hjertelag han setter sin lit til.

I Klag.3, 22 står det:”Herrens miskunn er det

at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet

har ennå ikke tatt slutt.”Israelfolket beskrives som

et gjenstridig og egenrettferdig folk.
Likevel har dette folket en spesiell rolle i verden.
De er av Gud selv valgt ut til den.

Et hardt prøvet folk har de vært opp gjennom historien.
Unødvendig. Ubarmhjertig, tenker du kanskje.

Men Guds barmhjertighet stopper ikke ved jødefolket.
Hans vilje og hans plan er lagt med et mål for øye,
nemlig å redde flest mulig for evigheten.

Det står videre i Klag.3, 31:”For Herren forkaster ikke til evig tid,
men om han bedrøver, så forbarmer han seg igjen
etter sin rike miskunn.”
Så når Jesus dør til fastsatt tid,
er det et frelsesverk for hele menneskeheten.
Ikke for enkelte utvalgte.
Men dette visste ikke folk flest da Jesus døde.

Paulus ble kalt til å gjøre det allment kjent.
Likevel var det enkeltmennesker som hadde søkt Gud
etter en redningsmann gjennom tiden
før Jesus gav seg til kjenne på jorda,
og Gud hadde åpenbart sitt ord for dem om Jesus.

Det står om Abraham at han var Guds venn.
Gud har alltid vært nær mennesker
som har søkt svar på eksistensielle spørsmål.
Tidene har endret seg, og menneskenes forutsetninger
har vært forskjellige.
Men Guds barmhjertighet og menneskenes vesen
er uforandret.

Fortsatt synes majoriteten at de greier seg bra
i forhold til en lovstandard.
Alle religioner appellerer til at
mennesket har et forbedringspotensiale.
Jødefolket og alle andre folk.

Alle består de av mennesker med oppblåste ego

og bristende karakter. For alle disse

fortapte enkeltmenneskers syndige natur

døde Kristus.

I Ef.2, 11-19 skriver Paulus:
”Dere som en gang var hedninger,
ble kalt uomskårne av dem som kalles de omskårne,
de som er omskåret på kroppen, av menneskehånd.

Husk da at dere engang var uten Kristus;
dere var utestengt fra borgerretten i Israel
og hadde ikke del i paktene og løftet
og var derfor uten håp og uten Gud i verden.
Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte,
ved Kristi blod kommet nær.

For han er vår fred, han som gjorde de to til ett
og rev ned det gjerdet som skilte, fiendeskapet.
Så kom han og forkynte det gode budskap om fred,
for dere som var langt borte,

og for dem som var nær.

Gjennom ham har vi begge i en Ånd

adgang til Faderen. Altså er dere ikke lenger

fremmede og utlendinger, men dere er

de helliges medborgere og tilhører Guds familie.”
Vi er altså ikke bare et folk, men Guds familie.

Mennesker av alle folk og avstamninger er født på nyinn i den kongelige familie.

Vi leser tilslutt i 1Pet.2, 9-10:”Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap,

et hellig folk, et folk som er Guds eiendom,

for at dere skal forkynne hans storverk,

han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.

Før var dere ikke et folk,

men nå er dere blitt Guds folk.
Før hadde dere ikke fått barmhjertighet,
men nå har dere funnet barmhjertighet.”