KOMMANDORA OG ANANIAS OG SAFIRA . **

Gro Heidi Bjørgan - 30. mars 2012

Husker dere historien om Emil og Kommandora ?

Det var den gangen Emil laget kalas 

for alle fattigjonen i fattigstugan.

Det var jul og, tradisjonen tro,

ble Emil sendt til fattigstugan med mat.

Slitne, gamle sjeler i sult og elendighet,

som alle hungret etter noe å mette seg med.

I stugan bodde også Kommandora.

Hun levde opp til navnet sitt,og styrte med jernhånd.

Hun hadde eget rom oppe på loftet,

og det var hun som tok imot gaven fra Emil.

Men da han hadde gått,

og de andre ville se hva som var i kurven,

tok hun den med seg opp og sa de fikk vente til juleaften.

Men juleaften var kurven tom. 

Kommandora hadde satt til livs alt selv.

Snusen til Jokke, drengen Alfreds farfar,

hadde hun også brukt opp.

Hvordan skulle hun komme unna med dette?

Hun laget i stand en scene,

og sa at det manglet en pølsebit.

Om ikke den bekjente som hadde tatt pølsa,

så ble det ingen mat på dem.

Og det ble det da heller ikke.

Juleaften hadde de bare harsk sild å spise.

Men dagen etter

drar Jokke til Emil og forteller historien.

Derfor blir Kommandora lokket bort fra fattigstugan,

mens Emil og Alfred henter jonen.

Når Kommandora kommer tilbake, 

finner hun stugan tom.

Da blir hun redd.

Kan Guds engler ha hentet de andre,

mens hun har blitt tilbake i elendigheten?

Da hører hun lyden av en annen der inne. 

Et av jonen orket ikke turen og ble igjen.

Kommandora rister sannheten ut av henne

og haster så til Katthult.

Hun får se de andre inne i varmen,

og hun går en sving, for å finne ut hva hun skal gjøre.

Da får hun øye på en pølsesnabb på en pinne.

Hun strekker seg for å ta den, 

men da faller hun ned i Emils varggrop,

og der sitter hun fast.

Emil og Alfred hører skrikene hennes, 

og skjønner at hun er gått i fellen.

De bestemmer seg da for å skremme henne litt mer.

" Alfred, gi meg børsa mi,

  så jeg kan få skutt vargen," roper Emil.

Da skjønner Kommandora at hun må gi seg til kjenne.

Hun innrømmer, etter litt påtrykk,

at det var hun som tok pølsa fra kurven før jul.

De drar henne opp og hun haster avgårde.

Litt borte i veien, snur hun seg og roper tilbake:

" Men det hadde jeg glemt på juleaften.

  Det sverger jeg på!"

"Det var godt du fikk sittet litt i varggropen, da," sier Emil,

"sånn at du kom på det igjen."

-

Hva vil jeg med historien?

Det var den som falt ned i hodet på meg,

da jeg begynte å grunne over historien om Ananias & Saffira.

I v. 3 i Ap.gj. 5, der historien står, sier Peter til Ananias:

 "Ananias, hvorfor har Satan fylt ditt hjerte,

  så du skulle lyve for den hellige Ånd ? "

Peter avslører noe som bare Gud kunne vite.

Det er med andre ord en sak mellom Ananias og Gud.

Og hva sier han?

Han sier at Satan har fylt hjertet hans.

I Ef. 3, 17 leser vi:

" at Kristus må bo ved troen i deres hjerter. "

Konsekvensene for Ananias blir bl.a. manglende gudsfrykt.

Har du et hjerte som er ett med Satan,

da er du ikke lenger Guds barn.

Man blir jo ikke hest av å gå inn i en stall.

Heller ikke frelst av å tilhøre en menighet.

Dette er altså en hjertesak,

og her må det ha foregått en dialog med Gud på forhånd.

Peter blir bare pålagt å synliggjøre det.

Løgnen i seg selv er ikke problemet.

Sara f.eks. løy, uten at det hadde noen konsekvenser.

Men når Satan flytter inn, da velger man å tro løgnen

 - "....har Gud virkelig sagt...." ,

som slangen sa til Eva i Paradis.

Gud ser til hjertet,

og i dette hjertet kan Peter avsløre for alle tilstedeværende,

at Satan har flyttet inn. Han lar seg ikke be to ganger,

men han må inviteres.

Som med Simon i Ap.gj. 8,

var ikke A & S sine hjerter rett for Gud.

Dette er mine tanker. Kun mine tanker.