TANKER . **

Gro Heidi Bjørgan - 21.2.2012

Følelser lyver ikke.

Tanken forut kan være feil,

men det tanker eller ord skaper av følelser er ekte nok.

Vi kan ikke fri oss fra det.

La oss si du misliker er menneske.

Det er en følelse. Følelsen av irritasjon eller motvilje.

Da kan du straks, som mange kristne gjør, gå i deg selv og si:

"Sånn burde du ikke tenke. Skam deg!

  Du er ikke kjærlig nok, ikke mild nok.

  Ta deg sammen!"

Lettere sagt enn gjort, ikke sant?

Men vi bør gripe tak i tanken som utløste denne følelsen.

Hva er det som gjør at jeg misliker dette mennesket?

Det er en langt mere konstruktiv dialog å ha med seg selv.

Gir personen deg en følelse av å være mindre verd enn andre?

Har personen en skremmende effekt, og i tilfellet, hvorfor?

Er dere svært forskjellige i utgangspunktet?

Frp og Sv har vel sjelden landsmøte sammen.

I et kristent felleskap vil det nødvendigvis bli gnisninger

fordi vi kanskje bare har troen på Frelseren felles.

Bakgrunnen og ståstedene våre i livet kan være svært forskjellige.

Likevel er vi nødt til å samarbeide om et felles mål,

nemlig ønske som vi har om at flere mennesker skal få oppleve

gleden og friheten i Kristus og redde sitt liv for evigheten.

Nåden jeg nå lever i

har alltid vært den samme for meg og alle andre,

men vi er på forskjellig sted i den prosessen det er

å bli kjent med nådens totale bilde.

Vi vokser, vi som vil se sannheten, i nåde og kjennskap.

For hver erfaring jeg gjør med Guds hjertelag

og hans fullbargte verk i Kristus,

desto tryggere blir jeg på

at også dette eller hint er skjult i Ham.

Da jeg var ungdom gikk jeg i KUF,

og ble forkynt at vi var frelst av nåde,

men at vi ble bevart ved gjerninger.

Men Åndens stemme hvisket meg allerede den gang i øret,

at dette ikke stemte.

Jeg oppsøkte voksne kristne,

som slett ikke gav meg noen svar på mine spørsmål,

og til slutt sluttet jeg i forreningen.

Men jeg var frelst.

Jeg hadde møtt den levende.

Så jeg fortsatte å be og rope til ham:

"Kan du ikke finne en menighet for meg,

  der jeg vil føle meg hjemme?"

Det tok 9 år.

I løpet av den tiden ble jeg gift og fikk barn.

Et ganske vanlig liv, vil jeg si at jeg levde.

Jeg prøvde meg i flere menigheter og sangkor.

Jeg hadde en voldsom lengsel etter mer av Herren.

Da jeg til slutt fant min menighet,

hos Dag og Ragnhild Arneson,

falt brikkene på plass.

Her var menigheten,

som bekreftet det jeg allerede

var blitt fortalt av Gud selv.

Da var jeg 24, nå er jeg 53.

Jeg rådførte meg ikke med kjøtt og blod,

som Paulus uttrykker det.

Jeg hørte på den Ånd jeg hadde inni meg

og den følelsen den gav meg.

Jeg visste når jeg var på rett plass.

Så har jeg derfra fått vokse i nåde og kjennskap

sammen med "artsfrender". Jeg har blitt den jeg er

og jeg hevder det jeg gjør med stor tyngde og iver,

fordi det er blitt en del av meg, og ingen kan ta det fra meg.