NÅDEN - Det ultimate Evangelium, del 1 . *

Gro Heidi Bjørgan - 2002.

Del 1 - Om møtet med Gud. 

Alle sitater fra Skriften

er hentet i bibelutgaven fra

Det Norske Bibelselskap

- 1978, 6. opplag 1991. 

Innholdsfortegnelse : 

ALL NÅDES GUD, en forhistorie .

1. VEIEN TIL FRELSE . 

Skaperens allmektige vesen. 

Guds kjærlighetsoffer. 

Jødenes lov, - for oss? 

Kristus, lovens ende. 

2. FRELST , HVA NÅ?

Kristus, livets lys.

Kristus, nådens kraft.

3. VED FRELSERENS HJERTE .

Kjærlighetens evangelium.

Fred med Gud.

Del 2 - Om livet med Gud.

Del 3 - Om livet med hverandre. 

ALL NÅDES GUD,- en forhistorie. 

"  FOR SÅ HØYT HAR GUD ELSKET VERDEN
   AT HAN GAV SIN SØNN, DEN ENBÅRNE,
   FOR AT HVER DEN SOM TROR PÅ HAM,
   IKKE SKAL GÅ FORTAPT, MEN HA EVIG LIV."
   ( Joh. 3, 16 ) 

Tenk deg en rettssal,

hvor du selv er på tiltalebenken. 

Dommeren er tilstede. Anklageren like så. 

Tiltalen lyder - SYND,

og synd straffes med døden. 

” Syndens lønn er døden,

   men Guds nådes gave

   er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.”

   ( Rom. 6,23 ) 

Skylden er åpenbar. Dommen er klar. DØDEN. 

Da kommer en mann i hvite klær inn i salen. 

Han stiller seg foran deg, og sier til dommeren: 

”I forståelse med deg, er jeg villig til å ta

dette menneskets straff i hans sted.” 

Og dommeren gir klarsignal for

iverksettelse av dommen.

”  Da vi ennå var svake ,

   døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.” 

   ( Rom. 5,6 ) 

” Jesus sier :

   Jeg er veien og sannheten og livet.
   Ingen kommer til Faderen uten ved meg.” 

   ( Joh. 14,6 ) 

1. VEIEN TIL FRELSE. 

”  Jesus sier : 

   Jeg er veien og sannheten og livet.

   Ingen kommer til Faderen

   uten ved meg.” 

   ( Joh. 14, 6 ) 

Skaperens allmektige vesen. 

“  Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,

   månen og stjernene som du har satt der,

   hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,

   et menneskebarn, siden du tar deg av det ?”

   ( Salm. 8, 4-5 )


La oss først granske dommeren, Gud selv.
Skaperen, som holder hele verden oppe

ved sin hånd.

I  Salm.103,14  står det: 

”  For han vet hvordan vi er skapt,
   Han kommer i hu at vi er støv.” 

Jeg viste en gang en kvinne dette skriftstedet,

og sa det hadde trøstet meg mange ganger.
Da reiste hun seg indignert fra stolen og ropte:
”Støv kan du være selv ! Det vil i hvert fall ikke jeg.”

 I  2.Mos. 5,1-2  står det: 

”  Siden gikk Moses og Aron fram for Farao og sa:
    Så sier Herren, Israels Gud: 

   La mitt folk fare,

   så de kan holde høytid for meg i ørkenen! 

   Hvem er Herren, spurte farao,

   siden jeg skal lyde ham og la folket fare? 

   Jeg kjenner ikke Herren og vil ikke la Israel fare.”

 Farao kjente ikke Herren.
Derfor forsto han ikke hvem han satte seg opp imot.

Kunnskap om Gud er en forutsetning for gudsfrykt.

Og gudsfrykt er igjen en forutsetning for selvinnsikt.

I  Luk. 2, 25  står det : 

”  I Jerusalem bodde det den gang en mann

   som het Simeon; 

   han var rettskaffen og gudfryktig

   og ventet på tiden som skulle komme

   med stor trøst for Israel.

   Den Hellige Ånd var over ham,” 


Hva gjorde Simeon gudfryktig? 

Han hadde kunnskap om Guds allmektige vesen.

Han så Gud i forhold til seg selv, og ble bevisst

sin egen maktesløse utilstrekkelighet.

Derfor var han blant dem som forsto

at han trengte en frelser,

og han så med lengsel fram mot

at Guds løfte om å sende en redningsmann

skulle oppfylles. Han trodde altså på Guds løfte,

og det ble regnet ham til rettferdighet. 

”  På denne måten skal hele Israel bli frelst,

   slik det står skrevet: 

   Fra Sion skal redningsmannen komme,

   han skal ta bort all ugudelighet fra Jakob,”

   ( Rom. 11, 26 ) 

Vi leser i  2.Kong. 19, 34-35 : 

”  Og jeg vil verne byen og berge den

   for min egen og for min tjener Davids skyld. 

   Den natten gikk Herrens engel ut
   og slo i hjel 185.000 mann i assyrernes leir.

   Da folk sto opp om morgenen,

   fikk de se alle de døde som lå der.” 

Gud legger ikke skjul på sin veldige kraft,

og heller ikke på sin vilje til å bruke den.

Mange mennesker tillater seg

å legge føringer for Gud. 

Dit, og ikke lenger, sier de,

og går i kirken juleaften. 

Etter mine begreper

er det for et flyktig bekjentskap å regne.

De kjenner med andre ord ikke Gud,

og tar seg heller ikke tid til å bli kjent med ham. 

Derfor kommer de verken til

å frykte eller elske ham

på grunnlag av hvem han faktisk er.
De kjenner bare til ham av omtale fra ulike hold,
men det er ikke et personlig bekjentskap,

ingen personlige erfaringer. 

Mange har fått gudsfrykt inn

nærmest med morsmelken.

En kjent barnesang lyder som følger: 

”  Vær forsiktig, lille øye, hva du ser osv.
   Vær forsiktig, lille hånd, hva du gjør osv.
   Vær forsiktig, lille munn, hva du sier osv.”, 

og så kommer det: 

”  For vår Fader over der,

   som ser ned på jorden her,
   vær forsiktig, lille øye, hva du ser.” 

Slik forkynnelse utvikler bare redsel for Gud, 

og vil føre til at mennesker fjerner seg fra Gud 

i stedet for å påkalle ham. 

En slik lære blir altså feil. Hva mangler ? 

Nådebudskapet ! 

La oss lese i  Joh. 6, 37-40 : 

”  Alle de som Faderen gir meg,

   kommer til meg,

   og de som kommer til meg,

   vil jeg såvisst ikke støte bort.

   For jeg er ikke kommet ned fra himmelen

   for å gjøre det jeg selv vil,

   men det han vil som har sendt meg. 

   Og hans vilje er

   at jeg ikke skal miste noen

   av alle dem han har gitt meg,

   men reise dem opp på den siste dag.

   For dette er min Fars vilje,

   at den som ser Sønnen og tror på ham,

   skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp

   på den siste dag.”

La oss se hvordan Skriften omtaler mennesker

som mangler gudsfrykt.

I  Salm. 36, 2-5  av David, står det: 

”  Synden hvisker sine ord til den gudløse,

   dypt i hans hjerte.

   Det er ikke gudsfrykt for hans øyne.

   Frykt for Gud vet han ikke av. 

   Når han ser på seg selv, blir han smigret,

   han finner ikke noen synd å hate.

   De ord han taler er løgn og svik.

   Han har sluttet å handle klokt og godt.

   Han ligger og tenker ut ondskap.
   Han slår inn på en vei som ikke er god;

   og viser ikke det onde fra seg.”

I  Luk. 12, 4-5  står det: 

”  Jeg sier dere, mine venner:

   Vær ikke redde for dem som slår legemet i hjel,
   men siden ikke kan gjøre mer. 

   Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte:

   Frykt ham som først kan slå i hjel

   og så har makt til å kaste i helvete!

   Ja, jeg sier dere:

   Det er ham dere skal frykte!” 

David fortsetter i Salm. 37, 12-17:

”  Den ugudelige legger onde planer

   mot den som er rettferdig,

   og skjærer tenner imot ham. 

   Men Herren ler av ham,

   for han ser at hans dag vil komme.

   De onde drar sverdet og spenner buen,

   de vil felle de arme og fattig

   og drepe dem som vandrer rett. 

   Men sverdet skal ramme dem selv i hjertet,

   og buene skal brytes i stykker. 

   Det lille den rettferdige har

   er bedre enn de ugudeliges store rikdom.

   For de ugudeliges makt skal brytes,
   men Herren holder de rettferdige oppe.” 

Tenk deg at du var Gud, og maurene,
som myldrer rundt en tue, var oss mennesker. 

Ville du la deg imponere av

den ene fremfor den andre ?

Hvem av disse små kryp

kunne gjøre inntrykk på deg ?

Mennesket må forstå sin stilling i forhold til Gud.

Det har ingenting å komme med

for å tilfredsstille ham.
Han kjøpslår ikke med mennesker.

Nei. Mennesket er prisgitt Gud i alle deler. 

Guds kjærlighetsoffer. 

”  For så høyt har Gud elsket verden,

   at han ga sin Sønn, den enbårne,

   for at hver den som tror på ham,
   ikke skal fortapes, men ha evig liv.”

   ( Joh.3, 16 ) 

Tilbake til rettsalen. 

Dommeren og frelseren i de hvite klærne er enige.
Hvorfor, og om hva?Tiltalte har et problem.

Det finnes ingen formildnende omstendigheter.

Derfor er det heller ingen forsvarer tilstede,

bare en anklager, Satan.

Han kjenner Guds lov, men ikke hans hjerte.

Han vet at Gud ikke tåler synd,

og derfor må dømme mennesket skyldig,

slik han selv er dømt.

Men ditt hell er at Gud elsker mennesket.

Derfor enes Gud om en løsning på

menneskets problem.

Mennesket trenger altså ingen forsvarer,

men en frelser. En som er villig til

å ofre livet for seg. 

I  Kol.2,13-15  står det: 

”  Dere som var døde på grunn deres synder,

   uomskåret som dere var med deres onde natur. 

   Men han gjorde dere levende

   sammen med Kristus,

   i det han tilga oss alle våre synder.

   Gjeldsbrevet, som gikk imot oss

   på grunn av lovens bud,
   strøk han ut og tok det bort

   ved å nagle det til korset.

   Han avvæpnet maktene og myndighetene

   og stilte dem fram til spott og spe

   da han triumferte over dem på korset.” 


Anklagen fra Satans side var berettiget.
Det var den eneste makt og myndighet

Satan hadde. 

Guds absolutte krav til renhet gjorde 

at Gud måtte dømme synderen skyldig. 

Da Jesus fullbrakte sitt frelsesverk på Golgata, 

tok han fra Satan det eneste reelle våpen

han hadde .

Forhenget revnet i tempelet, 

og døren ble stående åpen inn til himmelens Gud 

for alle som ville gå inn dit. 

I sitt livs mest fornedrede og pinefulle øyeblikk,

seiret Jesus. 

En tåpe var hva jødene så. 

Men en seierherre var

hva Guds himmel og Satans helvete så. 

Og i  Hebr.10, 5-14  står det skrevet: 

“  Derfor sier Kristus ved sitt komme til verden:

   Slaktoffer og gave ville du ikke ha,
   men et legeme gjorde du i stand til meg;
   brennoffer og syndoffer brydde du deg ikke om.

   Da sa jeg:
   Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud.
   I bokrullen er det skrevet om meg.

   Først sier han:

   Slaktoffer og gaver, brennoffer og syndoffer

   ville du ikke ha og brydde du deg ikke om,

   enda det er slike offer

   som bæres fram etter loven.

   Deretter sier han :

   Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje. 

   Han opphever altså det som først er nevnt,

   for å la det andre gjelde.

   I kraft av denne vilje er vi blitt helliget

   ved at Jesu Kristi legeme

   ble ofret en gang for alle.

   Alle andre prester står daglig og gjør tjeneste

   og bærer gang på gang fram de samme offer,
   som likevel aldri kan ta bort synder.

   Men Jesus har båret fram

   et eneste offer for synder
   og har deretter satt seg

   ved Guds høyre hånd for alltid.

   Nå venter han bare på at hans fiender

   skal bli lagt som skammel for hans føtter.

   For med et eneste offer har han for alltid gjort

   dem som helliges, fullkomne.”


Gud godtar kun et offer for synd,

og det offeret har han selv valgt ut. 

Det måtte være uten synd.

Dersom offeret hadde syndet, 

var det jo selv dømt

og måtte ha sonet sin egen straff. 

Men Jesus var det syndfrie offer

som kunne ofres i vårt sted. 

Jødefolket så ikke det.

De forkastet Jesus da han kom. 

Derfor levde de med lovens krav

hengende over seg som et åk, 

en byrde, som de måtte bære livet ut. 

I  5.Mos.27, 26  står det skrevet : 

”  Forbannet være den

   som ikke holder fast på ordene

   i denne loven og ikke lever etter dem ! 

   Og hele folket skal si: Amen.” 

Jødenes lov, - for oss? 

”  Men de som holder seg til lov-gjerninger,

   er under forbannelse. 


   For det står skrevet:
   Forbannet er den som ikke holder fast

   på alt det som er skrevet i lovboken

   og gjør etter det !” ( Gal.3, 10 ) 

Likevel tror mange at loven er delt. 

Alle ofringene fra Det gamle testamentet

trenger de ikke lenger. 

Kristus er jo død en gang for alle.

Men de 10 bud. 

De må vi jo holde.

Vi kan da ikke gjøre som vi vil. 

Vi begynner med å lese hva Jesus sier om loven 

i  Matt. 5, 17-22  og  27-30  : 

”  Tro ikke at jeg er kommet

   for å oppheve loven eller profetene! 

   Jeg er ikke kommet for å oppheve,

   men for å oppfylle.

   Sannelig, jeg sier dere:

   Før himmel og jord forgår, 

   skal ikke den minste bokstav

   eller en eneste tøddel i  loven forgå

   - før alt er skjedd.

   Om altså noen opphever

   et eneste av disse minste budene
   og lærer menneskene dette,

   skal han regnes for
   den minste i himmelriket.

   Men dem som holder dem og lærer andre dette,

   han skal være stor i himmelriket.

   Ja, jeg sier dere:

   Dersom deres rettferdighet ikke langt
   overgår de skriftlærdes og fariseernes,
   kommer dere aldri inn i himmelriket.

   Dere har hørt det er sagt til fedrene :

   Du skal ikke slå i hjel,

   og den som gjør det

   skal komme for domstolen. 

   Men jeg sier dere :
   Den som blir sint på en annen,

   skal for domstolen,

   og den som sier :

   Din dumrian, skal være skyldig

   for det høye råd, 

   og den som sier :

   Din ugudlige narr,

   skal være skyldig til helvetes ild.”

”  Dere har hørt det er sagt:

   Du skal ikke bryte ekteskapet.

   Men jeg sier dere :

   Den som ser på en kvinne

   med begjær etter henne, 

   har allerede begått

   ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte. 

   Om ditt høyre øye lokker deg til synd,

   så riv det ut og kast det fra deg! 

   Det er bedre for deg

   å miste et av dine lemmer,

   enn at hele ditt legeme kastes i helvete.

   Og om din høyre hånd lokker deg til synd,

   da hugg den av og kast den fra deg ! 

   For det er bedre for deg

   å miste et av dine lemmer
   enn at hele ditt legeme

   kommer til helvete.” 

Jesus refererer her nettopp fra de ti bud. 

Du skal ikke slå i hjel. 

Du skal ikke drive hor. 

Du skal ikke stjele. 

Men han går enda lenger. 

Han nøyer seg ikke bare med gjerningen.

Han går inn på menneskets tankeliv. 

”Greier du ikke å styre det,” sier han, ”er du dømt.”

Hva er dette for et påfunn?

Til en viss grad har i alle fall

de mest nidkjære og standhaftige
blant menneskene greid å holde seg på matta. 

Og så kommer Jesus her

og sier at det ikke er godt nok. 

Dette er det jo helt umulig å klare.

Akkurat ! Bingo ! Bravo !

Eksakt det er det han vil vi skal tenke.

Han vil vi skal kjenne behovet for en frelser

krype inn under huden på oss.

Lovens krav er uoppfyllelig

for hvert eneste menneske, 

samme hvor bra de selv synes at de er. 

Vi leser i  Rom.3,12  : 

”  Alle er kommet på avveier,

   alle er fordervet,
   det finnes ikke en som gjør det gode,

   ikke en eneste.” 

Er det noe mennesker

har vanskelig for å ta inn over seg, 

så er det nettopp dette at de, i seg selv,

ikke har noe å komme med. 

Derfor tviholder menneskene

på bud og retningslinjer. 

Derfor oppdrar de hverandre,

i menigheter, såvel som utenfor. 

”Vi tror på det gode i menneskene,”

sier verdens barn. 

Lovtrellen arbeider på sin frelse med frykt og beven.
Men hva er det han arbeider med å forbedre ? 

Gamle Adam. Vår kjødelige natur. La oss se hva Paulus sier om seg selv. 

I  Rom. 7,18-20  står det : 

”  For jeg vet at i meg,

   det vil si slik jeg er i meg selv,
   bor det ikke noe godt. 

   Viljen har jeg,

   men å gjøre det gode makter jeg ikke.

   Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke,

   og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. 

   Men gjør jeg det jeg ikke vil,

   er det ikke jeg som gjør det,
   men synden som bor i meg.” 

Synden som bor i meg. 

Jeg har altså en uvelkommen gjest i mitt indre, 

som holder meg som slave

under min kjødelige natur. 

Et arvestykke etter Adams fall. 

Paulus skriver videre i  Rom.7, 21-24  : 

”  Jeg finner altså

   at denne loven gjelder for meg :  

   Jeg vil gjøre det gode,

   men kan ikke annet enn gjøre det onde.

   Mitt indre menneske

   sier med glede ja til Guds lov, 

   men jeg merker en annen lov i mine lemmer.

   Den kjemper mot loven i mitt sinn

   og tar meg til fange under syndens lov

   som virker i lemmene.

   Jeg ulykkelige menneske !
   Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?” 

Kristus, lovens ende. 

”  Kristus er lovens ende,

   så hver den som tror,
   blir rettferdig for Gud.”

   ( Rom.10, 4 ) 

Tilbake til rettsalen igjen. 

Mange mennesker på tiltalebenken

mangler innsikt. 

De ser ikke sin stilling innfor Gud. 

De ser heller ikke

sin egen ulykksalige utilstrekkelighet. 

Derfor går de selv inn i forsvarerens rolle. 

De viser til egen innsats og evne til forbedring, 

i håp om å unnslippe dødsdommen. 

De tror på egen evne,

og avviser derfor Frelserens tilbud. 

Det de ikke forstår er,

at dette på forhånd er avtalt spill 

mellom dommeren og Frelseren. 

Glem forsvarstalen din,

og sats på det eneste offeret som Gud godtar. 

JESUS KRISTUS. Guds selvutvalgte offerlam. 

La oss se på en historie,

som viser til Jesus som Guds offerlam. 

I  2.Mos. 12, 21-23  står det : 

”  Da kalte Moses sammen

   alle de eldste i Israel og sa til dem:

   Gå og hent småfe til familiene deres

   og slakt påskelammet !

   Så skal dere ta en isopkvast,

   dyppe den i blodet i skålen

   og stryke noe av blodet

   på dørbjelken og på dørstolpene. 

   Og ingen av dere må gå ut gjennom husdøren sin

   før om morgenen.

   For Herren vil gå gjennom landet

   å slå egypterne med ulykke.

   Og når han ser blodet

   på dørbjelken og på dørstolpene,

   skal han gå forbi døren

   og ikke la ødeleggeren slippe inn i huset

   og drepe noen der.” 

Herren ser altså blodet

fra det lammet israelittene har ofret.

Det er nok til at han går døren forbi.

I  Rom. 8, 1-3  står det :

”  Så er det da ingen fordømmelse

   for dem som er i Kristus Jesus.

   For Åndens lov som gir liv,

   har i Kristus Jesus gjort meg fri fra

   syndens og dødens lov. 

   Det som var umulig for loven,
   fordi den var maktesløs på grunn av

   menneskets onde natur, det gjorde Gud.

   For syndens skyld sendte han sin egen Sønn

   i syndige menneskers skikkelse

   og holdt dom over synden i vår natur.

   Slik skulle lovens krav bli oppfylt i oss

   som ikke lar oss lede av vår onde natur,

   men etter Ånden.”


Her står det om loven, som i seg selv er god,

at den ble til syndens og dødens lov for menneskene.

Hvorfor?

Fordi mennesket ikke klarte å oppfylle lovens krav.

De var maktesløse.

Gud måtte oppfylle lovens krav selv.
Derfor sendte han Jesus i menneskelig skikkelse,

men uten synd.

Han lignet altså på synderen,

men han var ingen synder.

Han fordømte synden, men frelste synderen.
Han , som var syndfri, ble gjort til synd for oss,
i det han fikk alle menneskers synder lagt på seg.

Hvorfor?

For at lovens krav skulle bli oppfylt i oss.
Kravet var syndfrihet eller døden.
Det første var ikke mulig.
Derfor måtte dommen iverksettes.

I rettsalen har nå synderen mottatt frelsestilbudet
fra mannen i de hvite klærne.

Synderen har sett sin stilling innfor Gud,
og erkjent sin maktesløshet

i forhold til lovens krav.

Derfor innser han at

hans eneste redning er frelseren.

Han som er villig til å ofre sitt liv i hans sted,

men ikke i stedet for ham.

Du unnslipper altså ikke dødsdommen,

men du slipper å bære konsekvensene av den.

Det gjør Jesus for deg.

Synderen takker altså JA til frelserens tilbud.

Synderen er frelst av nåde. Så langt er det greit.

2. FRELST, HVA NÅ ? 

“  Jeg er døren.

   Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst,

   og han skal gå inn og ut og finne beite.” 

   ( Joh. 10, 9) 

Kristus, livets lys. 

”  I ham var liv,

   og livet var menneskenes lys.”

   ( Joh. 1, 4 ) 

Lys og varme har

en forvandlende og livgivende kraft. 

Fra det minste frø

kan et veldig tre utvikle seg og vokse. 

Et presisjonens kretsløp

preger hele vår verden. 

Skriften forteller

at Guds evige kraft

og hans overdådige skaperverk 

vitner for oss. 

Vi leser i  Rom. 1, 20  : 

”  For hans usynlige vesen,

   både hans evige kraft og hans guddommelighet,

   har menneskene helt fra skapelsen av

   kunnet se og erkjenne av hans gjerninger.

   Derfor har de ingen unnskyldning.”


Lyset har flere iboende egenskaper.
Det gir livet vårt farge, perspektiv

og et riktig bilde av verden. 

Verdens virkelighetsoppfatning er feilaktig, 

fordi den bygger på usannheter og illusjoner. 

Lyset har også den egenskap

at det alltid er herre over mørket. 

Tenn et lys, og det stråler, opplyser og varmer 

alt som kommer i dets nærhet. 

Ord, som gir positive assosiasjoner, 

inneholder ofte varianter av ordene lys og liv, 

f.eks. livlig, et lyst sinn, en lysende karriere o.l.. 

Mørket er motsetningen. Det skjuler, fordekker. 

Det gjør at vi mister retningssansen og perspektivet 

i landskapet rundt oss. 

Mennesker famler etter sin plass i universet, 

etter meningen med livet sitt, 

snart i den ene og snart i den andre retningen. 

Også evighetsperspektivet

er lagt ned i skaperverket. 

”Hva kom først,” sier folk,

”høna eller egget?” 

"Hvor har universet sin begynnelse og ende?" 

Job fikk svar på tiltale

da han gikk i rette med Gud. 

”Hvor var du,” sier Gud til Job, 

”da jeg strakk målesnoren ut over jorden ?” 

Noe er utenfor vår fatteevne.

Det er av guddommelig natur. 

Vi mennesker oppfatter

at det finnes ting vi ikke kan forklare. 

Det er den eneste forklaringen. 

En større dimensjon, som vi tror på,

uten å kunne forklare den fullt ut. 

Men vi kan gjenkjenne bibelens beskrivelser 

av det som en gang var såre godt,

som en dypfølt lengsel i vårt indre. 

Liv. Evig liv.

Forankringen i det evige

både bak oss og foran oss. 

Kjærligheten. Lyset. Håpet for framtiden. 

Vi leser i  Ef.2, 8  : 

”  For av nåde er dere frelst, ved tro. 

   Det er ikke deres eget verk, men Guds gave,” 

Og la meg sitere  Joh.1, 1-14  : 

”  I begynnelsen var Ordet.

   Ordet var hos Gud, og ordet var Gud.

   Han var i begynnelsen hos Gud.

   Alt er blitt til ved ham;
   uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til.

   I han var liv

    og livet var menneskenes lys. 

   Og lyset skinner i mørket,

   men mørket tok ikke imot det.

   En mann sto fram, utsendt av Gud.
   Johannes var hans navn. 

   Han kom for å vitne;

   han skulle vitne om lyset,

   så alle skulle komme til tro ved ham. 

   Det var ikke han som var lyset,

   men han skulle vitne om lyset. 

   Det sanne lys,

   som lyser for hvert menneske,

   kom nå til verden.

   Han var i verden,

   og verden er blitt til ved ham,
   men verden kjente ham ikke. 

   Han kom til sitt eget,

   men hans egne tok ikke imot ham.

   Men alle som tok imot ham,

   dem ga han rett til å bli Guds barn

   - de som tror på hans navn.

   De er ikke født av kjøtt og blod,

   ikke ved menneskers vilje

   og ikke ved manns vilje, men av Gud.

   Og Ordet ble menneske

   og tok bolig iblant oss, 

   og vi så hans herlighet

   som den en enbåren Sønn har fra sin far,
   full av nåde og sannhet.” 

Da , når vi av Gud får som gave

troen på livets sannheter, 

faller sjelen til ro. 

Den elskede salmen ”O, bli hos meg”, 

begynner siste vers på følgende måte:

”O, la meg se ditt kors i dødens gys.

Driv mørket bort og vær meg livets lys.” 

Forfatterens bønn blir da kanskje :
”La meg se i dette ubarmhjertige mørke, Herre !
Vær du mitt lys på vandringen her nede.”

Kristus, - nådens kraft. 

”  For jeg skammer meg ikke over evangeliet.
   Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror,

   jøde først og så greker;” ( Rom.1, 16 )

De fleste forstår at de er frelst av nåde,
fordi de ikke i seg selv var i stand til å oppnå syndfrihet.

Men mange har vanskelig for å se at deres nye liv,

som frelste mennesker, også er et liv i nåden. 

Det står skrevet i  1.Kor. 15, 56 :

”  Dødens brodd er synden,

   og det som gir synden kraft, er loven.” 

Menneskets hang til å synde er så sterk,
at ingen lover og retningslinjer klarer å hindre det.
Synden trellbinder oss til et liv i selvfornedrelse,
fordi vi opplever at loven dømmer oss skyldige.

Vi er ute av stand til å forhindre det.

Selvtukt og gode moralske ambisjoner er ikke nok.

Men når menneskene tar imot Jesus

som sin Herre og frelser, blir de en del av ham,

og får derved del i alle løftene

som Gud har knyttet til ham.

Den nåden som altså frelste deg,

er den samme nåden

som skal bære deg gjennom alle livets situasjoner.

La oss titte nærmere på påskelammet.
Her taler Skriften om Guds pålegg til jødene
om slaktingen av offerlammet i Egypt.

I  2.Mos. 12, 3-8  mottar Moses

instruksene om påskelammet:

”  Si til hele Israels menighet:

   På den tiende dagen i denne måned

   skal hver husfar ta seg ut et lam,

   ett for hver husstand!

   Men er en husstand

   for liten til å spise opp et lam,
   skal husfaren og nærmeste grannen

   ta et lam sammen, etter som de har folk til.
   Dere skal ikke regne flere på hvert lam

   enn at alle blir mette.

   Det må være et årsgammelt, lyteløst værlam.   Istedenfor et lam kan dere også ta et kje.

   Dere skal ta vare på det

   til den fjortende dagen i denne måneden.
   Da skal hele Israels menighet slakte det

   straks etter at solen har gått ned.

   Så skal de ta noe av blodet

   og stryke det på de to dørstolpene

   og dørbjelken i de hus hvor de spiser det.

   Og kjøttet skal de spise samme natten;

   de skal steke det på ilden og spise det

   med usyret brød og bitre urter.”


Påskelammet, bildet på Guds offerlam,

Jesus Kristus.

Legg merke til to sider ved påbudet.

Først skal de stryke blod fra offerlammet

på karmene rundt døra inn til huset.

Det skal være det synlige tegnet på

at det har skjedd en domsfullbyrdelse

for de som skjuler seg inne innenfor i huset.

Dernest skal kjøttet stekes ved ild,

og røyk fra offeret vil naturligvis stige mot himmelen

som en vellukt for Gud, idet han kjenner duften av

sitt selvutvalgte offer.

”  For vi er som en Kristi vellukt for Gud ,
   blant dem som blir frelst

   og blant dem som går fortapt;”
   ( 2.Kor.2,15 ) 

Lammet skal så spises

av dem som er inne i huset

i løpet av natten.

Kristusbildets offerkjøtt skal spises

sammen med usyret brød.

Surdeig, som syrnet brød lages av,

brukes bl.a. som et bilde på fariseernes hykleri.

Surdeigen har den egenskap

at den syrner en usyret deig over tid,

samme hvor liten den er i utgangspunktet.

Derfor skal bare usyret brød benyttes, og bitre urter.

Bitre urter er kjent for å hjelpe på fordøyelsen.

Jødene sitter nå altså inne i offerlammets hus,

gjemt innefor døren med hans utgydte blod på.

Der inne spiser de nå offerets kropp,

med rent brød til og fordøyelsesfremmende urter.

De har også streng beskjed om å holde seg innendørs

til Guds vrede har gått gjennom landet.

Noen bibelsitater for å supplere bildet.

I  Jer. 15, 16  står det :

”  Jeg fant dine ord, og åt dem,
   de var til glede for meg

   og det var en fryd for mitt hjerte

   ditt navn er nevnt over meg,

   Herre, Allhærs Gud !” 

Og i  Joh. 1, 14  står det :

“ Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss,

   og vi så hans herlighet, den herlighet

   som den enbårne Sønn har fra sin Far ,
   full av nåde og sannhet.”

Videre i  Joh. 6, 51-56  :

”  Jeg er det levende brød

   som er kommet ned fra himmelen.
   Den som spiser av dette brød,

   skal leve til evig tid.

   Og det brød jeg vil gi,

   er mitt legeme som jeg gir til liv for verden. 

   Nå ble det en strid mellom jødene, og de sa:
   Hvordan kan han gi oss sitt legeme å spise? 

   Jesus sa da til dem:

   Sannelig, sannelig jeg sier dere :

   Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme

   og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. 

   Men den som spiser mitt legeme

   og drikker mitt blod, har evig liv,

   og jeg skal reise ham opp på den siste dag.

   For mitt legeme er den sanne mat,

   og mitt blod er den sanne drikk.
   Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod,
   blir i meg og jeg i ham .” 

Han blir i meg og jeg i ham. Akkurat.
Vannet er i bøtta, og bøtta er i vannet.

Ei bøtte som senkes ned i vann er omsluttet av det,
som huset med offerblodet omsluttet jødene.

Men vannet er også i bøtta,
som offerlammets kjød er i de som spiser det.

Kristus er ordet, brødet for verdens hungrende,
og det offerkjød vi kan mette oss ved.


Vi leser i  2.Kor. 5,17  :

”  Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning.
   Det gamle er borte, se, det nye er blitt til.” 

I  Gal .2,19-21  står det skrevet :

”  Nettopp loven har ført til

   at jeg er død for loven og lever for Gud.

   Jeg er korsfestet med Kristus;

   jeg lever ikke lenger selv,
   men Kristus lever i meg. 

   Det liv jeg nå lever her på jorden,

   det lever jeg i troen på Guds Sønn

   som elsket meg og ga seg selv for meg.

   Jeg forkaster ikke Guds nåde.
   For hvis en kan vinne rettferdighet ved loven,
   da døde jo Kristus til ingen nytte.”

Ved loven.

Lovens umenneskelige krav til renhet

dømmer meg, synderen, skyldig etter tiltale.

Død for loven.

Jeg, synderen, har sagt ja til Jesu tilbud

om å ta straffen i mitt sted.

Korsfestet med Kristus.

Konsekvensen som følger

av å motta Frelserens tilbud.

Du blir forenet med ham.

Det er den eneste måten

du kan bli korsfestet med ham.

Du blir i ham, og han blir i deg.

Du dør derfor med ham,

men oppstår også med ham.

Hvorfor? For å leve for Gud.

Nå lever du ikke lenger selv.

Kristus lever i deg.

Og i tillit og kjærlighet til ham

har du nå begynt ditt nye liv.

Livet i ham. Og det var Guds nåde

som tillot det å skje.

Vi leser i  Rom.8, 28-32  :

”  Og vi vet at alle ting tjener til det gode

   for dem som elsker Gud,

   dem han har kalt etter sin frie vilje. 

   Dem som han på forhånd har vedkjent seg,
   har han også på forhånd bestemt

   til å bli formet etter hans Sønns bilde,

   så han skulle være den førstefødte

   blant mange søsken. 

   Og dem som han på forhånd har bestemt til dette,

   har han også kalt. Dem som han har kalt,

   har han også erklært rettferdige,

   og dem som han har erklært rettferdige,

   har han også gitt herlighet.

   Hva skal vi så si til dette?
   Er Gud for oss, hvem er da mot oss?

   Han som ikke sparte sin egen Sønn,

   men ga ham for oss alle,

   kan han gjøre noe annet

   enn å gi oss alle ting
   sammen med ham?”

Og i  Rom.5, 1-2  står det :

”  Da vi altså er blitt rettferdige ved tro,
   har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. 
   

   Gjennom han har vi også fått

   adgang ved troen til den nåde vi står i,

   og vi priser oss lykkelige fordi vi har det håp

   at vi skal få del i Guds herlighet;”

La oss oppsummere :

Vårt skrøpelige jordiske legeme står nå i nåden.
Herren selv har tatt på seg oppgaven med
å oppdra og utruste det nyfødte barnet i Gud,
og han besitter innsikt og kjærlighet nok

til å kunne gjøre det.

Men det forutsetter at mennesket

gir fra seg ”fjernkontrollen”,

Og det kan virke skremmende på mange.

”Hva med meg, da ?” sier du kanskje.

”Mine drømmer og planer, hva med dem ?”

3 .VED FRELSERENS HJERTE.

“  Jødene, som var

   hjemme hos Maria for å trøste henne,

   så at hun brått reiste seg og gikk ut ,

   og de fulgte etter

   fordi de trodde at hun ville

   gå til graven for å gråte der .

   Da nå Maria kom dit Jesus var , og fikk se ham,

   kastet hun seg ned for hans føtter og sa :

   ”Herre ! Hadde du vært her ,

   var min bror ikke død.”

   Da Jesus så at både hun

   og alle jødene som fulgte henne gråt,

   ble han opprørt og rystet og sa:

   ”Hvor har dere lagt ham ?” 

   ”Herre kom og se ,” sa de.

   Jesus gråt .

   ”Se, hvor han holdt av ham ,” sa jødene.”

   ( Joh. 11, 31-36 )

Kjærlighetens evangelium. 

”  Da var det en hånd som rørte ved meg,

   den hjalp meg opp så jeg hvilte på hender og knær. 

   Han sa til meg: Daniel, du som er høyt elsket av Gud,

   gi akt på de ordene som jeg vil tale til deg,

   og reis deg opp igjen. For nå er jeg sendt til deg.

   Mens han talte slik til meg,

   reiste jeg meg skjelvende opp.

   Så sa han til meg : Vær ikke redd, Daniel.
   For fra den første dagen du satte deg fore

   å vinne forstand og ydmyke deg for din Gud,

   er dine ord blitt hørt, og på grunn av dine ord

   er jeg kommet.”

   ( Dan.10, 10-12 )

Daniel blir forut for dette skriftstedet

slått av et veldig syn.

I  v. 4-9  får vi forklaringen

på hans ”skjelvende” tilstand.

“  Den 24. dagen i den første måneden
   sto jeg ved bredden av Storelven, det er Tigris. 

   Da jeg så opp,

   fikk jeg øye på en mannsom var kledd i lin

   og hadde et belte av Ufasgull om livet.

   Kroppen hans var som krysolitt, 

   ansiktet skinte som lynet,

   og øynene var som flammer;

   armene og bena så ut som skinnende bronse.

   Når han talte, lød røsten hans

   som lyden av en stor folkemengde.

   Jeg, Daniel, var den eneste som så synet.
   De mennene, som var med meg, så det ikke,
   men det kom stor redsel over dem,

   og de sprang og gjemte seg.

   Så ble jeg alene tilbake.

   Og da jeg hadde sett dette store synet,
   ble jeg helt maktesløs.

   Jeg skiftet farge og ble likblek;

   all min kraft var borte.
   Jeg hørte lyden av ordene hans,

   og da jeg hørte lyden av hans ord,

   falt jeg sanseløs ned med ansiktet mot jorden.” 

Et slikt syn ville vel skremt vannet av de fleste.
En veldig Gud i all sin storhet, men samtidig
en nær og imøtekommende venn og hjelper.
Slik er hans vesen, vår Herre og frelser.

Som ganske ung

arbeidet jeg i en menighetsbarnepark.

Der hadde vi en liten bildebok

med historien om Bartimeus.

Dette var barnas yndlingsbok.

De satt alltid som tente lys

og lyttet til den historien.

Markus evangeliet  forteller om denne blinde tiggeren.

Vi leser i  kap.10, 46-52  :

”  De kom til Jeriko, og da han dro ut av byen

   sammen med disiplene og en stor folkemengde,

   satt en blind mann ved veien og tigget.
   Han hette Bartimeus, sønn av Timeus. 

   Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret som kom,

   satte han i å rope :

   Jesus, du Davids sønn ! miskunn deg over meg !

   Og mange skjente på ham og ba ham tie,
   men han ropte bare enda høyere:

   Du Davids sønn, miskunn deg over meg !

   Da stanset Jesus og sa : Be ham komme hit !

   De ropte på den blinde og sa til ham :

   Vær ved godt mot ! Reis deg ! Han kaller på deg.

   Mannen kastet kappen av seg  og sprang opp

   og kom til Jesus.

   Hva vil du jeg skal gjøre for deg ? spurte Jesus.

   Den blinde svarte:

   Rabbuni, la meg få synet !

   Da sa Jesus til ham:

   Gå du ! Din tro har frelst deg.
   Straks kunne han se,

   og han fulgte Jesus på veien.” 

Hva var det ved denne historien

som bergtok ungene slik?

Kjærligheten, tror jeg.

Den unike, uselviske kjærligheten.

Den sprenger grenser.

Den strekker seg alltid litt lenger.

Den kjærligheten som vi mennesker

aner konturene av i kjærligheten til våre barn.

Når de roper i nød, springer vi til.

Når Daniel og Bartimeus ropte i sin nød,

sprang frelseren til.

Kjærligheten er den sterkeste kraften i universet,

og Gud er kjærlighet.

Den fullkomne kjærlighetens vesen beskrives

i 1.Kor.13,4-7  :

”  Kjærligheten er tålmodig,

   kjærligheten er velvillig,  

   den misunner ikke,

   den skryter ikke,

   er ikke hovmodig. 

   Den gjør ikke noe usømmelig,

   den søker ikke sitt eget,

   blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. 

   Den gleder seg ikke over urett,

   men har sin glede i sannheten.

   Kjærligheten utholder alt,

   tror alt, håper alt, tåler alt.”

Lengselen etter å bli elsket som vi er,

ligger i alle mennesker.

Det å kjenne seg verdsatt og spesiell,

gir næring til sjelen og styrker selvbildet vårt.

Jesus vil at du skal oppleve at du er unik.

Han vil få deg til å forstå at du er umistelig,

og at ingen kan erstatte din plass i hans hjerte.

Det står skrevet i  1.Joh.4, 16  :

”  Vi har lært å kjenne

   den kjærlighet Gud har til oss,

   og vi har trodd på den.

   Gud er kjærlighet,

   og den som blir i kjærligheten,

   blir i Gud, og Gud i ham.”

Fred med Gud.

”  Fredens vei kjenner de ikke.” ( Rom.3, 17 )

Bak vakre fasader skjuler det seg ofte mye grums.

Et nymalt hus ser alltid bra ut, men det forteller lite

om kvaliteten på det som finnes under malingen.

Jesus sier om de skriftlærde og fariseerne

at de er å ligne med kalkede graver.

Utvendige er de hvite/rene å se på,

men inni er de fulle av dødningeben og all urenhet.

Skinnet kan bedra, som en sier.

Paulus sier i  Rom.7, 22-23  :

”  Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov,
   men jeg merker en annen lov i mine lemmer.

   Den kjemper mot loven i mitt sinn

   og tar meg til fange under syndens lov

   som virker i lemmene.”

Mennesket er bundet av sin syndige natur,
og lever i en ufullkommen verden.

Derfor sier Jesus som oftest til de han møter:
”Hva vil du jeg skal gjøre for deg ?”

Og typisk er det at de tingene han gjør, er ting
som det ikke står i et menneskes makt å forandre.

Men Jesus kan.
Du kan legge dine innerste tanker og bekymringer

for frelserens føtter, og du kan være viss på

at han ser din sak.

Og når du har lagt det fram for ham,

kan du ta deg fri fra bekymringene dine,

i trygg forvissning om at han har kontrollen.

”  Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere;
   ikke den fred som verden gir. 
   La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.”

   ( Joh.14, 27 )

Det står skrevet i  Hebr.11,6  :

”  Uten tro er det umulig å behage Gud.

   For den som trer fram for Gud, må tro at han er til,
   og at han lønner dem som søker ham.”

Det var det Bartimeus gjorde.

Han håpet Jesus kunne hjelpe ham.

Derfor valgte han å sette sin lit til det,

og påkalte Jesu oppmerksomhet.

Derfor roper også du til ham, når du har behov for det,

fordi du tror at han kan hjelpe deg.

Ergo har du både tro på og tillit til

at han er der for deg.

I  Rom.8,24  står det :

”  For i håpet er vi frelst.
   Et håp som en alt ser oppfylt, er ikke noe håp.
   Hvordan kan noen håpe på det han ser ?” 

og vi leser i  Matt.17,20  :

”  Fordi dere har så lite tro, svarte han.

   Sannelig, jeg sier dere:
   Om dere har tro som et sennepsfrø,

   kan dere si til dette fjell:

   Flytt deg herfra og dit ! Og det skal flytte seg,
   og ingenting skal være umulig for dere.”

Troen er en gave, og gaver er gratis.

Men du får det mål av tro du trenger til enhver tid.

Det sørger Gud for. Verken mer eller mindre.

Evangeliene vitner om en Gud

som gjennom hele sin virketid her nede

etterjaget mennesker med

sin godhet og sin miskunnhet.

En Gud med et bankende hjerte

for alle som trengte ham.

Jesus var aldri for sliten for et menneske i nød.

Han levde med menneskene han møtte

gjennom alle deres nederlag og deres smerte.

Han gråter, og han ynkes inderlig, står det.

Han harmes, og han driver folk ut av tempelet.

Jesus er de hjelpeløses hjelper og de utstøttes venn.

Han er den som går i rette med

fariseernes dobbeltmoral og hovmod.

En frelst mann jeg kjenner,

fortalte en gang om sin frelse.

Han var alkoholiker og hadde, som så ofte før,

segnet om i en grøftekant på vei hjem fra byen.

Da hørte han en indre stemme si :

”Trond, nå går du fortapt !
Ikke fordi du drikker, men fordi du ikke tror på meg.”

Jesus elsker mennesket, - betingelseløst.
Derfor trenger du aldri være redd for

å legge livet ditt i hans hender.

Vi leser historien om det fortapte får i  Luk.15,1-7  :

”  Tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus

   for å høre på ham.

   Fariseerne og de skriftlærde

   ble forarget over dette og sa:

   Denne mannen tar imot syndere

   og spiser sammen med dem !

   Da fortalte han dem denne lignelsen:

   Dersom en av dere eier hundre sauer og mister en,
   lar han ikke da de nittini være igjen ute i marken
   og leter etter den som har gått bort

   til han finner den ? 

   Og når han finner den, blir han glad

   og legger den på skuldrene sine. 

   Straks han kommer hjem,

   kaller han sammen venner og naboer og sier:

   Gled dere med meg,

   for jeg har funnet igjen den sauen

   som var kommet bort.

   Jeg sier dere :
   På samme måte blir det større glede i himmelen
   over en synder som vender om,  

   enn over nittini rettferdige
   som ikke trenger omvendelse.” 

En mann jeg var i menighet sammen med i mange år,
pleide ofte å lese noen vers fra Salomos høysang.

Han hadde fra barnsben av

hatt en tung psykiatrisk diagnose,

som voldte ham mye smerte.

Disse versene elsket han.

Jeg opplevde dem ikke som ekstraordinære

før jeg en dag så at de faktisk beskrev

deler av mitt liv.

Og dette var versene.

De står skrevet i Høys.3, 1-4 :

”  Om natten lette jeg på mitt leie

   etter ham som mitt hjerte har kjær.
   Jeg lette, men fant ham ikke. 

   Jeg vil stå opp og gå rundt i byen

   og lete på gater og torg
   etter ham som mitt hjerte har kjær.

   Jeg lette, men fant ham ikke.

   Jeg møtte vaktmenn som gikk omkring i byen.
   Har dere sett ham som jeg har kjær ?

   Men ikke før var jeg gått ifra dem,
   så fant jeg ham som mitt hjerte har kjær.

   Da tok jeg tak i ham og slapp ham ikke
   før jeg fikk ført ham til min mors hus,
   inn i rommet der hun fødte meg.” 

Fra jeg var 13 år,

og til jeg var ferdig med ungdomskolen,

var jeg med i en kristelig ungdomsforening.

Jeg husker at jeg tagg meg til

å få begynne før ungdomskolestart,

selv om det ikke var regelen.

Jeg har i ettertid forstått at jeg var kalt av Gud.

Jeg var aktivt med i all aktivitet i klubben.

Vi hadde alle muligheter til å trives i nye lokaler

med ungdomsarbeidere og mange tilbud.

Likevel ble jeg stadig slitende

med ubesvarte spørsmål,

og ingen voksne ga meg

noen tilfredsstillende svar.

Det jeg så i Skriften,

stemte ikke med tolkninger jeg fikk presentert.

Forkynnelsen lød :

Frelst av nåde, men bevart av gjerninger.
Det stemte ikke med hva jeg så i Skriften.

Jeg visste at jeg hadde tapt mitt hjerte til Kristus,
men den forkynnelsen stemte ikke med

min indre overbevisning.

Jeg trakk meg derfor mer og mer unna,

og begynte å leve et ungdomsliv

utenfor menighetsfellesskapet.

Jeg hadde ingen begreper

om alternative menigheter,

og det skulle gå ni år av livet mitt

før jeg fant det fellesskapet

som hadde en lære i tråd med

min egen overbevisning.

I løpet av disse årene

hadde jeg alltid henvendt meg til Herren,

og jeg hadde bedt ham om å finne et fellesskap til meg

hvor jeg ville føle meg hjemme.

Jeg lette etter ham som min sjel elsker.

Jeg gråt meg i søvn mang en natt,

fordi jeg ikke følte jeg fant

den Jesus jeg hadde forelsket meg i.

Likevel, jeg klamret meg til håpet

om at han hørte mine rop.

Da han endelig tråtte ”synlig” fram for meg,

forsto jeg hvor nær han hadde vært

gjennom alle disse årene.

Jeg grep da begjærlig fatt i ham,

og slipper ham aldri.

Vi leser i   Rom.5, 1  :

”  Da vi altså er blitt rettferdige ved tro,
   har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus,” 

En gammel evangelisk sang lyder slik :

”  Takk, store Gud, du søkte også meg,

   da jeg drev om på syndens brede vei.

   Du fant meg, dro meg kjærlig til deg hen.

   Du ble mitt hjertes aller beste venn.”