MENNESKET - i Guds bilde . *

av Gro Heidi Bjørgan. ( 2000 ) 

I begynnelsen skapte Gud jorden.
Men jorden var øde og tom, 

så Gud bestemte seg for å fylle den med liv.

“  Og det fremgå levende vesener,

   hvert etter sitt slag,
   fe, kryp og ville dyr,

   hvert etter sitt slag!

   Og det ble så.” ( 1.Mos. 1, 24 )

“   Og Gud skapte mennesket i sitt bilde,
   i Guds bilde skapte han det;
   Til mann og kvinne skapte han dem.”
   ( 1.Mos. 1, 27 )

“  Og Gud så på alt han hadde gjort,

   og se, det var såre godt.

   Og det ble aften, og det ble morgen,

   sjette dag.” ( 1.Mos. 1, 31 )

Nå burde alt vært såre vel!
Hvorfor da slippe slangen inn i paradiset?
Er ikke Gud allmektig?

Har han ikke makt til å holde djevelen unna?

Selvfølgelig er han det!
Men la oss gå litt tilbake,

og se på hva han egentlig hadde skapt.

I 1.Mos. 2, 7 står det

at han dannet mennesket

av jordens muld.

Mennesket var altså

av jorden jordisk.

Men var det dette Gud ønsket seg?

Nei. Skriften forteller

at han ville ha en som lignet ham.

Mennesket måtte derfor fødes på ny - av Gud.

Ikke av jorden, men av himmelen.

Herren setter derfor en prosess i gang.
Mennesket bryter, lokket av slangen, Guds forbud.
Det spiser av kunnskapens tre,

noe som Gud på forhånd hadde sagt

ville føre til død.

Men mennesket gjør overmodig

sitt første, frie valg, og faller.

Døden kommer inn i verden.

Tidsuret settes i gang. 

Paulus skriver i Rom. 5, 12 :

“  Derfor liksom synden kom inn i verden

   ved ett menneske og døden ved synden,

   og døden således trengte igjennom

   til alle mennesker, fordi de syndet alle.” 

Nå begynner tiden å renne for menneskeheten.

Moses kom med loven, budene og retningslinjene.

Før ham fantes ingen skrevet lov.

Likevel, i Rom. 2, 14-15 står det: 

“  For når hedningene,

   som ikke har loven,
   av naturen gjør det loven byder,

   da er disse,  som dog ikke har loven,

   seg selv en lov:

   De viser at lovens gjerning

   er skrevet i deres hjerter,

   i det også deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd,

   og deres tanker innbyrdes anklager

   eller også forsvarer dem.”

“Samvittighetens lov” var skrevet

på menneskehjertene.

Likevel hersker døden over alle mennesker.

Arvesynden har gjort mennesket

til en dødelig skapning, og fra Adam

og fram til syndefloden tiltar menneskenes ondskap.

 I 1.Mos. 6, 5-6 står det: 

“ Og Herren så

   at menneskets ondskap var stor på jorden,

   og at alle dets hjertes tanker og påfunn

   bare var onde den hele dag.

   Da angret Herren

   at han hadde skapt mennesket på jorden,

   og han var full av sorg i sitt hjerte.” 

Gud vil starte på nytt,

og velger seg ut det beste fra datidens verden. 

I 1.Mos. 6, 8-9  leser vi: 

“  Men Noah fant nåde for Herrens øyne.
   Dette er historien om Noah og hans ætt.
   Noah var en rettferdig og ulastelig mann

   blant sine samtidige.

   Noah vandret med Gud.”

Hva forteller Skriften om denne mannen?
 

Han var rettferdig og ulastelig.

Var han i sin ferd lik Jesus? 

Nei. Dersom han hadde vært det,

hadde han ikke hatt behov for nåde.

For øvrig fortelles det ingenting om Noah’s liv

forut for forberedelsene til syndefloden.

Gud kontakter altså Noah.
Han informerer om den nær forestående hendelsen,
og pålegger Noah å bygge arken.

Hvordan responderer så Noah på det?

I 1.Mos. 6, 22 står det: 

“  Og Noah gjorde så.
   Han gjorde i ett og alt

   som Gud hadde befalt ham.”

Av dette kan vi trekke slutningen
at Noah trodde på Gud og var ham lydig.
Altså det motsatte av hva Adam og Eva var.

Så kommer Abram inn i historien

( Gud gir ham senere navnet Abraham )

Herren gir Abram ulike befalinger, men også løfter.

Abram gjør som Gud sier, og har tillit til hans ord.

Hvordan står det så til med disse

som Gud trekker fram i lyset? 

Noah, som med sin familie,

er de eneste menneskene

som overlever syndefloden.

Abraham, som av Gud får løftet,

at i ham skal alle jordens slekter velsignes

Vel! Det første Noah gjør,

når han kommer ut av arken,

er å drikke seg full og kle seg naken.

Abram, på sin side, lyver for egypterne

når han sier at Sarai er hans søster.

( Sarai får senere navnet Sara )

Ingen stor sak, kanskje,

men et tankekors for den

som ser på lovens bokstav.

Herren gir Abram et utrolig løfte.

Han, som har vært banløs et langt liv,

skal få en sønn.

Utrolig, og i grunnen umulig, i så høy alder.

Men vi leser i 1.Mos. 15, 6 : 

“  Men Abram trodde på Herren,

   og det ble regnet ham til rettferdighet.”

  

Det synes imidlertid ikke å vare lenge. 

Han blir, i samråd med Sarai, enig om å gi Gud

en hjelpende hånd med å oppfylle løftet.

De så på hennes utdødde morsliv,

og forsto ikke hvordan dette skulle gå til.

Derfor ber Sarai Abram

om å gå inn til trellkvinnen sin, Hagar,

sånn at hun kanskje via henne kunne få et barn.

Her rører vi ved trosbegrepet.

Tvil var tydeligvis til stede.

Men viljen til å tro var der.

Viljen til å sette sin lit til Gud.

Et bevisst standpunkt for Herren,

og lydighet mot hans plan.

Påfallende lite skrives om

disse to mennenes livsførsel,

og det som skrives

er ikke spesielt flatterende.

La oss så se på en annen mann,

som blir gransket langt mer inngående. 

I  Job 1, 1-5  står det skrevet: 

“  I landet Us var det en mann som het Job.
   Han var en ulastelig og rettskaffen mann,
   som fryktet Gud, og vek fra det onde. 
   Han fikk syv sønner og tre døtre
   og han eide 7000 får og 3000 kameler
   og 500 par okser og 500 aseninner
   og hadde en stor mengde tjenere.
   Han var mektigere enn alle Østens barn.

   Hans sønner pleide å holde gjestebud

   på hver sin dag og i hvert sitt hus,

   og de sendte da bud på sine tre søstere

   og innbød dem til å ete og drikke

   sammen med dem.

  Og så ofte en omgang av disse gjestebud

   var til ende, sendte Job bud etter dem

   og helliget dem, for Job sa:

   Kanskje mine sønner har syndet

   og sagt Gud farvel i sitt hjerte.

   Således gjorde Job alltid.”

  

Job mister så sine sønner og døtre.

Men han finner seg fortsatt i sin skjebne.

Han sier i kap. 1, 21-22 : 

“  Naken kom jeg av min mors liv,

    og naken skal jeg vende dit tilbake.
   Herren gav, Herren tok,

   Herrens navn være lovet. 

 
   Under alt dette syndet ikke Job,

   og han lastet ikke Gud

   for det som hadde hendt ham.”

  

Men ulykken ender ikke der.

Job blir slått med plagsomme byller.

Nå røyner det på, og til slutt rakner hans fromhet. 

Job forbanner den dagen han ble født i høye toner.

Fullt forståelig, vil jeg si, og svært menneskelig.

En brøkdel av dette, og jeg hadde vært i

fullstendig oppløsning.

Men for Job er nok dette

et skremmende nederlag.

Han forsto det ikke heller,

og vennene, som kom for å trøste, forsto like lite.

De påpeker Jobs mening om seg selv

for ham i kap. 4, 6-7 : 

"  Er ikke din gudsfrykt din tillit,

   din ulastelige ferd ditt håp?

   Tenk etter:
   Hvem omkom uskyldig

   og hvor gikk rettskafne til grunne?”

  

Dette lukter svidd, eller rettere sagt fariseerisme.

Jobs egenrettferdighet kommer til syne.

Han setter sin lit til

at hans uklanderlige livsførsel

er det som skal gi ham lønn,

- skal være det som redder ham. 

Verken hos Noah eller Abram

beskrives noen uklanderlig livsførsel.

Deres rettferdighet bunner i deres tillit ,

ikke til egen ulastelig ferd, men til Gud.

Gud, som vil hjelpe dem og støtte dem,

mens Job må være sin egen krykke. 

Altså fungerer allerede frelse ved tro,

selv om Jesus ennå ikke har fullbrakt sitt frelsesverk.

Gud innfører nå loven.

Et oppkomme av bud og regler. Hvorfor? 

Han hadde jo allerede lagt ned i mennesket

samvittigheten og evnen til å skille godt fra ondt.

 La oss se på menneskenaturen,

slik Bibelen beskriver den, og se hvor effektivt

den nedfelte samvittigheten fungerer.

I Rom. 3, 10-18 leser vi: 

“  Det finnes ikke en rettferdig,

   enn ikke en.
 

   Det finnes ikke en som er forstandig,
   det finnes ikke en som søker Gud.
   

   Alle er avveket.

   Alle til hope er blitt udugelige.

   Det finnes ikke noen som gjør godt,

   det finnes ikke en eneste.

   Deres strupe er en åpnet grav,

   med sine tunger gjorde de svik.
   Ormegift er under deres lepper.

   Deres munn er full av forbannelse og bitterhet.
   Deres føtter er snare til å utøse blod. 
   Ødeleggelse og usælhet er på deres veier,

   og freds vei kjenner de ikke. 

 
   Det er ikke gudsfrykt for deres øyne." 

Det synes ikke som om menneskene
har særlig god nytte av samvittigheten sin.

Men den er jo der.

Hvorfor fungerer den da så dårlig?
 

Dessverre må nok syndefallet ta skylden for dette.

Mennesket er seg likt. Det synder.

Men der det ikke er noen lov,

blir ikke synden tilregnet det.

Likevel hersker døden.

Evigheten er stengt.

Veien til Gud er brutt.

Paradiset er lukket for menneskene

fram til Jesus får ført sitt verk igjennom til seier.

Dødsriket er delt i to med et gap imellom.

Vi leser i Luk. 16, 26: 

“  Dessuten er det et stort svelg

   festet mellom oss og dere,

   for at de som vil gå herfra

   og over til dere, ikke skal kunne det,

   og for at heller ikke de på den andre side

   skal fare derfra og over til oss.”

  

En side for de som venter på Herren.

En side for de som venter på dommen.

I Rom. 7, 15-20 leser vi: 

“  For hva jeg gjør, vet jeg ikke;
   for jeg gjør ikke det som jeg vil;
   men det som jeg hater, det gjør jeg.

   Men gjør jeg det som jeg ikke vil,

   da er det ikke mer meg som gjør det,

   men synden som bor i meg.”

Synden har tatt bolig i oss,

og jeg slutter meg til Paulus

når han sier i Rom. 7, 24: 

“  Jeg elendige menneske!
   Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?” 

Men innser folk flest sin stilling?

Åp. 3, 17 sier: 

“  Fordi du sier:

   Jeg er rik og har overflod og fattes intet,
   og du vet ikke at du er ussel og ynkelig

   og fattig og blind og naken.”

  

Nei. De ser åpenbart ikke sin situasjon.

Derfor var det et behov for å vise menneskene

at de var ute av stand til å rettferdiggjøre seg selv.

Så Herren formidler nå sitt løfte/sin pakt via Moses.

Vi leser i 2.Mos. 6, 1-8 : 

“  Da sa Herren til Moses:

   Nå skal du se hva jeg vil gjøre med farao;

   ved min sterke hånd skal han tvinges

   til å la dem fare, ja, ved min sterke hånd tvinges

   til å drive dem ut av sitt land.

   Og Gud talte til Moses og sa til ham:

   Jeg er Herren.

   Jeg åpenbarte meg for Abraham

   for Isak og for Jakob som den allmektige Gud;

   men ved mitt navn Herren

 var jeg ikke kjent av dem. 

   Og jeg opprettet min pakt med dem,

    at jeg ville gi dem Kana’ans land,

   det land hvor de bodde som fremmede.

   Og nå har jeg hørt hvordan Israels barn

   sukker over at egypterne gjør dem til treller,

   og jeg har kommet min pakt i hu.

   Si derfor til Israels barn:

   Jeg er Herren, og jeg vil føre dere ut

   fra egypternes tunge byrder,

   utfri dere fra trellearbeidet under dem,

   og jeg vil forløse dere ved utrakt arm

   og store straffedommer.

   Og jeg vil ta dere til mitt folk,

   og jeg vil være deres Gud,

   og dere skal kjenne

   at jeg er Herren deres Gud.

   Han som fører dere ut av egypternes tunge byrder.

   Og jeg vil føre dere til det land

   som jeg med oppløftet hånd
   har svoret å ville gi til Abraham, Isak og Jakob,
   og jeg vil gi dere det til eiendom; jeg er Herren.”  

Som Gud lovte Abraham,

viderefører nå Gud sin plan.

Nemlig å føre israelittene ut av trellehuset

og inn i det landet som flyter av melk og honning.

Hva er det så for en gjeng

han har tatt på seg å føre dit? 

De kan best beskrives med ordet - mennesker.

Mennesker, solgt under synden. 

En utmerket gruppe å stille til skue,

for ved dem å, blant annet,

beskrive menneskenaturens vesen.

Men har ikke Gud allerede gjort det da? 

Jo, men ikke i denne sammenhengen.

Lovens krav har kommet til.
Kravet til guddommelig natur. 

Ikke det kravet som stilles

til et godt og skikkelig, dødelig menneske.

Nei. Det kravet som stilles til

guddommelig ånds uforgjengelige vesen.

Det finnes uomtvistelig mange gode,

oppofrende mennesker i verden.

Men de er mennesker, av jorden jordiske.

En vesentlig forskjell.

Synden er virksom i mennesket,

og syndens lønn er døden.

Men Herrens ønske og mål med mennesket

er noe annet, noe mer.

Gud setter nå sitt “skuespill” i scene.

Det inneholder flere ting.

I Rom. 3, 20 står det skrevet. 

“  Siden intet kjød blir

   rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger,

   for ved loven kommer syndens erkjennelse.”

Altså LOVEN.
Den viser mennesket det guddommelige kravet,
og fører mennesket til erkjennelse av synden.
 

Synden i seg selv er ikke så interessant.

Den er der. Gud vet det.

Han har satt i scene et system

som gjør bot for de ulike synder

et menneske pådrar seg.

Synden som fenomen i en større sammenheng,

er langt mer interessant.

Den er nå, ved loven,

blitt et enda kraftigere virkemiddel

for å føre mennesket til erkjennelse av sin avmakt.

Syndens lønn er døden.

Men samtidig som mennesket

får malt sin utilstrekkelighet

og sin uunngåelige skjebne for sine øyne ved loven,

gis de ved den samme lov vitnesbyrdet

om en mulighet til å unnslippe dommen.

De stadige ofringene vitner igjen og igjen om

at et lytefritt offer kan dø i deres sted. 

I Rom. 7, 7-8 står det: 

“  Hva skal vi da si?

   Er loven synd?

   Langt derifra!

   Men jeg kjente ikke synden uten ved loven;

   for begjærligheten kjente jeg ikke,

   dersom ikke loven hadde sagt:

   Du skal ikke begjære. 

   Men synden tok anledning av budet,

   og virket alskens begjærlighet i meg;

   for uten lov, er synden dø.”

  

Loven virket altså fram synden,

men også erkjennelsen av den.

Dødsstraff for synd var greit.

Det var ikke noe nytt ved det.

Det nye, som loven førte med seg,

var ikke død og fordervelse.

Den var den forberedelse mennesket trengte

for å erkjenne sin maktesløshet,

for så å løfte blikket og se etter en redning. 

I Rom. 7, 12 leser vi: 

“ Så er da loven hellig,

   og budet hellig, rettferdig og godt.” 

Loven virket fram

erkjennelsen av behovet for en frelser.

Den førte Guds plan om

å gi mennesket håp og mulighet til forsoning videre.

Men mennesket måtte selv oppleve behovet.

En måte å virke på, som må kunne sies å være

et av Guds varemerker.

Esaias skriver i kap. 59, 20: 

“  Og det skal komme en gjenløser for Sion,
   og for dem som omvender seg fra

   overtredelse i Jakob, sier Herren.”  

og i Rom. 11, 26 skriver Paulus: 

“  Og således skal hele Israel bli frelst,

   som skrevet er:

   Fra Sion skal redningsmannen komme,
   han skal bortrydde ugudelighet fra Jakob.” 

Israelittene levde nå under et umenneskelig krav,
i ordets rette forstand.

La oss se for oss den brokete forsamlingen

av mennesker som, da som nå, levde på jorda.

Fram til loven kom, har Gud vektlagt

de beste i datidens verden, for å vise

at heller ikke disse strakk til i seg selv.

Loven slår dette ettertrykkelig fast,

når vi konfronteres med det voldsomme kravet

som stilles til guddommelig natur.

Alt ligger nå til rette for at mennesket

skal komme til syndserkjennelse.

Hvordan RETTFERDIGGJØRES?

Skriften forteller at den hellige Ånd kom til verden

for å overbevise den om synd,

om rettferdighet og om dom.

Nå skal vi se på Guds utvalgte,

både folk og enkeltpersoner,

i denne lovens virketid.

Til nå har altså Skriften satt søkelyset på de beste,

menneskelig sett. Men han har også gjort klart for oss

hva som gjorde at han valgte dem ut.

De trodde, og det ble regnet dem til rettferdighet.

Men nå gjør Gud helomvending.

I 1.Sam. 1, 4-20 fortelles historien om Hannah.

Hannah var en barnløs kvinne. I samme ekteskap,

fantes også en annen kvinne, Peninna,

som hadde mange barn. Peninna krenket Hannah

fordi hun var barnløs.

Hannah hadde det åpenbart ikke lett.

Hun var en ringaktet kvinne med svært lav status

i datidens verden. Men hun ropte til Herren i sin nød,

og han imøtekom hennes behov.

Han lot henne bli mor til en av sine store profeter. 

Litt lengre ute i 1.Sam., i kap. 16, 3-7 står det: 

“  Og innby Isai til ofringen,

   så vil jeg la deg få vite hva du skal gjøre,

   og du skal salve for meg den jeg sier til deg.

   Samuel gjorde som Herren sa.

   

   Da han kom til byen Betlehem, 

   gikk byens eldste ham skjelvende i møte og sa:    

   Kommer du med fred?

   Han svarte: Ja, jeg kommer med fred.

  Jeg har kommet for å ofre til Herren,

   hellige dere og kom med meg til ofringen. 

   Og han lot Isai og hans sønner hellige seg

   og innbød dem til ofringen.

   Da de kom, og han fikk se Elias, tenkte han:

   Visselig står her for Herren hans salvede.

   Men Herren sa til Samuel:

   Se ikke på hans utseende og på hans høye vekst.

   For jeg har forkastet ham.

   Jeg ser ikke på hva mennesket ser på,

   for mennesket ser på det utvortes,

   men Herren ser på hjertet.”

Samuel var et menneske med menneskelig tankegang,
derfor var det nærliggende for ham å tro,

at den, som ytre sett var den flotteste, skulle salves til konge. 

Men Herren irettesetter ham,

og forklarer ham sin måte å tenke på. 

Videre leser vi i v.10-13 i samme kapittel: 

“  Således lot Isai sju sønner gå fram for Samuel,
   men Samuel sa til Isai:

   Herren har ikke utvalgt noen av disse.

   Var dette alle de gutter du har? 

   Han svarte: Ennå er den yngste tilbake.

   Han vokter småfeet.

   Da sa Samuel til Isai: Send bud etter ham.
   Vi setter oss ikke til bords før han kommer. 

   Så sendte han bud etter ham.

   Han var rødkinnet og hadde vakre øyne

   og var fager av utseende.

   Da sa Herren: Stå opp og salv ham.

   For han er det.

   Da tok Samuel oljehornet

   og salvet ham midt iblant hans brødre,

   og Herrens Ånd kom over David

   fra den dag og fremdeles. 

   Så brøt Samuel opp og gikk til Roma.” 

Herren velger igjen ut en som, i verdens øyne,

ingenting er. Han velger ut ham som de andre

ikke engang fant interessant å ta med til ofringen.

Men Herren sier: “Jeg ser til hjertet.”

Ja, hva så han egentlig i Davids hjerte

som tiltalte ham så sterkt?

Var det barmhjertighet og rettskaffenget

i dypet av hans sjel?

Dersom vi skal granske David mer inngående,

er det nærliggende å se på Davids salmer,

fordi hans innerste tanker kommer til uttrykk der. 

David skriver i Salm. 86, 1-7: 

“  Bøy, Herre, ditt øre, for jeg er elendig og fattig.
   Bevar min sjel, for jeg er from.
   Frels din tjener, du min Gud,

   ham som setter sin lit til deg.

   

   Vær meg nådig, Herre,

   for til deg roper jeg hele dagen.

   Gled din tjeners sjel, Herre,

   for til deg løfter jeg min sjel.

   For du, Herre, er god og villig til å forlate

   og rik på miskunnhet

   mot alle dem som påkaller deg.

   Vend øret til min bønn, Herre,

   og merk på mine inderlige bønners røst.

   På min nøds dag kaller jeg på deg,

   for du, Herre, svarer meg.”

Nei. David oppfattet nok ikke seg selv
som spesielt sterk eller handlekraftig.
Men han hadde et klart syn på Guds vesen og natur.

Han sier i v.5: 

“Men du, Herre, er en barmhjertig og nådig Gud,
langmodig og rik på nåde og sannhet,” 

I Salm. 70, 6 står det: 

“For jeg er elendig og fattig. Gud,

skynd deg til meg.

Du er min hjelp og min frelser.

Herre, dryg ikke.”

Han hadde fattet poenget.

Han hadde følt behovet for hjelp og redning på kroppen,

og ropt i sin nød til Israels Gud.

Og Herren hadde åpenbart sin miskunnhet

og sitt bankende hjerte for David.

Kanskje David var mer prektig enn han trodd?

En svært bra mann, som på toppen av det hele

var svært ydmyk? 

Vi skal lese i 2.Sam. 11, 2-17 om en annen episode

i Davids liv:

“  Så hendte det en aften

   at David sto opp fra sitt leie

   og gikk omkring på kongehusets tak; 

   

   da fikk han fra taket se en kvinne som badet seg;

   og kvinnen var meget fager av utseende.

   David sendte bud og spurte seg for om kvinnen,

   og de sa:

   

   Det er jo Batseba, datter av Eliam

   og hettitten Urias hustru.

   Da sendte David bud og lot henne hente;
   hun kom til ham, og hun lå hos ham
   like etter at hun hadde renset seg fra sin urenhet;
   så gikk hun hjem igjen.

   Kvinnen ble med barn;
   og hun sendte bud om det til David og lot si:

   Jeg er fruktsommelig.

   Da sendte David det bud til Joab:

   Send hettitten Uria til meg!

   Og Joab sendte Uria til David.

   Da Uria kom til ham, spurte David

   om det sto vel til med Joab og krigsfolkene,

   og hvorledes det gikk med krigen.

   Så sa David til Uria:

   Gå ned til ditt hus og tvett dine føtter!

   Og da Uria gikk ut av kongens hus,
   ble det sendt en rett mat etter ham fra kongens bord.

   Men Uria la seg ved inngangen til kongens hus 

   sammen med alle sin herres tjenere

   og gikk ikke ned til sitt hus.

   Da det ble meldt David

   at Uria ikke hadde gått ned til sitt hus,

   sa David til ham: Kommer du ikke fra reisen?

   Hvorfor er du da ikke gått ned til ditt hus?

   Da svarte Uria:

   Arken og Israel og Juda bor i løvhytter,

   og min herre Joab og min herres tjenere

   ligger i leir på åpen mark,

   og jeg skulle gå inn i mitt hus

   og ete og drikke og ligge hos min hustru!

   Så sant du lever, så sant din sjel lever:

   Det gjør jeg ikke! 

   Da sa David til Uria:

   Bli her også i dag, så vil jeg i morgen la deg fare.

   Og Uria ble i Jerusalem den dagen og dagen etter.

   Og David ba ham til seg, og han åt og drakk hos ham,

   og han drakk ham drukken; 

   og om aftenen gikk han ut

   og la ham på sitt leie sammen med sin herres tjenere;

   men til sitt hus gikk han ikke ned. 

   Morgenen etter skrev David et brev til Joab,

   og sendte det med Uria

   Og i brevet sto det således:

   Sett Uria lengst fram, der hvor striden er hardest,

   og dra dere tilbake fra ham så han blir slått og dør.

   Mens nå Joab lå og voktet på byen,
   satte han Uria på et sted hvor han visste

   at det var djerve menn.

   Og da mennene i byen dro ut og stred mot Joab,

   falt noen av krigsfolket - av Davids menn -

   og hettitten Uria døde også.” 

Hvor ofte har en ikke hørt folk si:

“Nei, jeg vil ikke kalle meg kristen.

Jeg er ikke bra nok til det.” 

Eller motsatt:

“Hvordan kan du kalle deg en kristen? Du røyker jo!” 

Vi forstår hvor dypt forankret

denne villfarelsen er i menneskenaturen,

at også Gud lønner etter fortjeneste.

Det er derfor tvingende nødvendig for Gud

å male for folks øyne igjen og igjen

at frelse ikke er å få ved loven.

Ikke ved menneskets egen fortreffelighet. 

For hva ser vi?

Jo, vi ser at det ikke er mulig å finne

en eneste god, menneskelig grunn,

som kvalifiserte disse menneskene

til å gå Guds ærend.

Og de undret seg nok, disse som strevde

for å gjøre seg selv verdige til Herrens velsignelse.

Men alle de som nå etter hvert

kom til erkjennelse av sin egen maktesløshet,

fattet kanskje nytt håp og tenkte:

“Når Gud kunne elske en som David,

kan han vel også elske meg.”

Det ga dem nytt mot til å påkalle Herren

og rope til ham i sin nød.

Menneskene modnes i sitt sinn.

Og nå oppreiser Gud en rekke profeter.

Disse hadde flere oppgaver, men felles for dem var

at de fortalte om ting som skulle skje.

De forutså at Israel ville forkaste Jesus.

De forkynte Messias, og at en levning av Israel-folket

skulle bli frelst og gå inn i prestetjenesten

i tusenårsriket. Israel-folkets avslutningsoppdrag

i tiden.

En del mennesker innså altså sin situasjon

i denne lovens virketid. De kom til erkjennelsen

av sin synd, og begynte å se etter en redning. 

Det står skrevet i Matt. 7, 7 : 

“  Be, så skal dere gis.Let så skal dere finne.
   Bank på, så skal det lukkes opp for dere.”

Kristus er fra evighet til evighet den samme,
og han lar seg finne av dem som søker ham.

Derfor ville de komme til å finne Kristus
når de ropte i sin nød etter en redning.
Herren ville åpenbare seg for dem,
og gi dem tro på at profetordet var sant.

Hva sa de så, profetene.

Esaias sier i 55, 1-7 og 61, 1-2: 

"  Nåvel, alle dere som tørster, kom til vannene,

   og dere som ingen penger har! 

  

   Kom, kjøp og et, ja kom,

   kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!

   Hvorfor veier dere ut penger

   for det som ikke er brød,

   og deres fortjeneste

   for det som ikke kan mette?

   Hør på meg!
   Så skal dere ete det gode,

   og deres sjel glede seg ved de fete retter. 

   Bøy deres øre hit og kom til meg!

   Hør! Så skal deres sjel leve;
   og jeg vil opprette en evig pakt med dere,
   gi dere Davids rike nåde, den visse.

   Se, til et vitne for folkeslagene har jeg satt ham,
   til en fyrste og en hersker over alle folkeslag.

   Se, folk du ikke kjenner, skal du kalle,
   og hedningefolk, som ikke kjenner deg,

   skal løpe til deg, for Herren din Guds skyld

   og for Israels helliges skyld;

   for han herliggjør deg.

   Søk Herren mens han finnes,

   kall på ham den stund han er nær!

   Den ugudelige forlate sin vei,

   og den urettferdige sine tanker

   og omvende seg til Herren,

   så skal han forbarme seg over ham,

   og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate.” 

“  Herrens, Israels Guds Ånd er over meg,
   fordi Herren har salvet meg til å forkynne

   et godt budskap for de saktmodige; 

   han har sendt meg til å forbinde

   dem som har et sønderbrutt hjerte, 
   til å utrope frihet for de fangne

   og løslatelse for de bundne, 

   til å utrope et nådens år for Herren

   og en hevnens dag fra vår Gud,

   til å trøste alle sørgende,” 

Tilbudet om frelse gikk ut til alt folket.

Profetene forkynner at HAN, Guds frelse,

kommer snart.

Og så kommer han. Jesus Kristus, gjenløseren.

Han som hele Israel venter på.

Og noen forstår umiddelbart at det er ham.

De, som visste at de trengte en frelser, forsto det.

Gud hadde åpenbart for dem at loven og profetene

egentlig forkynte Kristus. 

I Luk. 2, 25- 32 står det: 

“  Og se, det var en mann i Jerusalem

   ved navn Simeon, og denne mann var rettferdig

   og gudfryktig og ventet på Israels trøst;

   og den hellige Ånd var over ham,

   og det var åpenbaret ham av den hellige Ånd

   at han ikke skulle se døden

   før han hadde sett Herrens salvede.

   Han kom, drevet av Ånden, inn i tempelet,
   og da foreldrene førte barnet Jesus inn
   for å gjøre med ham som skikk var etter loven,

   da tok han ham på sine armer og lovet Gud og sa:  

   Herre! Nå lar du din tjener fare herfra i fred,

   etter ditt ord; for mine øyne har sett din frelse,

   som du har beredt for alle folks åsyn,

   et lys til åpenbarelse for hedningene,
   og en herlighet for ditt folk Israel.” 

Men hvorfor forsto ikke jødene

at det var redningsmannen,

som profetene hadde talt om, som nå kom?

Hva ventet de på?

Vi må se på den stillingen de var i.

Jødene levde under loven.

De ville ikke innse sin egen utilstrekkelighet.

De ville være sin egen frelser.

Ergo trengte de ingen annen frelser, ikke noe offerlam.

De så ikke at det de hadde behov for å frelses fra

var seg selv, og ikke fiendens hånd.

Derfor ventet de en redningsmann

i form av en stor hærfører.

Jesus, mot slutten av den store trengsel,

når han skal knuse Israels motstandere

og føre folket inn i Rikets tid.

Derfor fikk de ikke den Jesus som kom til å passe

inn i sine forestillinger og tanker

om hvordan han skulle være.

Likevel, hans rolle som offerlam var forkynt for folket

både gjennom loven og profetene.

Esaias skriver om ham i 53, 2-3: 

“  Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn
   og som et rotskudd av tørr jord;

   han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet,

   og vi så ham, men han hadde ikke et utseende

   så vi kunne ha vår lyst i ham.

   Foraktet var han og forlatt av mennesker,

   en mann full av piner og vel kjent med sykdom;

   han var som en som folk skjuler sitt åsyn for,

   foraktet, og vi aktet ham for intet.” 

Folket trengte ikke denne mannen, i egne øyne.

De ville ikke ha ham, og derfor forkastet de ham.

Han var det motsatte av hva de ventet.

De ventet en løve, men fikk et lam.

Men alle de som ventet på Guds offerlam,

frydet seg nok sammen med Simeon i tempelet.

Og Jesus, han gjennomførte det oppdraget

han hadde kommet for å fullføre.

Nemlig å dø for all verdens synd. 

I Rom. 5, 6 + 21 står det: 

“  For mens vi ennå var skrøpelige,
   døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.”

“For at like som synden hersket ved døden,

så skulle også nåden herske til rettferdighet

til et evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.”

Og i Joh. 19, 30 står det:

“  Da nå Jesus hadde fått eddiken, sa han:

   Det er fullbrakt. Og han bøyde sitt hode

   og oppgav sin ånd.” 

DET ER FULLBRAKT.

Løftet og profetiene er oppfylt.

Vi skal nå se litt på en lignelse

som forutsier at Israel skal forkastes.

Den står i Luk. 13, 6-9: 

“  Men han sa denne lignelse:

   En mann hadde et fikentre som var plantet

   i hans vingård,

   og han kom og lette etter frukt på det,

   og fant ingen. Da sa han til vingårdsmannen: 

   Se, i tre år har jeg nå kommet

   og lett etter frukt på dette fikentre,

   og har ikke funnet noen; hugg det ned!

   Hvorfor skal det også ta opp jorden til ingen nytte?

   Men han svarte ham:

   Herre! la det ennå stå dette år,

   til jeg får gravd omkring det og lagt gjødning på,

   om det kanskje kunne bære til neste år.

   Hvis ikke, da kan du hugge det ned.”

I tre år gikk Jesus rundt i sin tjeneste for Gud

uten å finne frukt i Israel. På tross av

store undergjerninger og mange velgjerninger,

ville ikke folket tro. Likevel får de ennå et år på seg,

før Herren forkaster dem. 

Vi går videre, og leser i Ap.gj. 7, 51-53: 

"  Dere står alltid den hellige Ånd imot,

   som deres fedre, således også dere.

   Hvem av profetene forfulgte ikke deres fedre?

   De drepte dem som forut forkynte

   at den rettferdige skulle komme,
   han som dere nå har forrådt og myrdet,

   dere som mottok loven gitt ved engler,

   og ikke har holdt den!”

Stefanus, den første martyr,

slår her fast at Israel-folket fortsatt,

etter Jesu død og oppstandelse,

er like gjenstridige som de alltid har vært.

Nå er det slutt!

Gud oppreiser Paulus, etter først å ha malt

for øynene våre hvilke grusomme gjerninger

denne mannen hadde vært med på.

Hvorfor?

Bare unntaksvis har Gud beskrevet fortiden

til de menneskene han har kalt.

Men denne mannens fortid brettes ut i all sin gru.

Paulus får en spesiell oppgave.

Han skal fullføre Guds ord.

Han skal forkynne nådens evangelium.

Nåde. Hva vitner hans liv om?

Nettopp! Nåde.

Full frifinnelse for enhver tenkelig synd!

En total forvandling skapt av Gud.

Det var helt utenkelig at han av seg selv

skulle kunne forvandles så til de grader.

Og det var viktig at ingen skulle tro det. 

I Ap.gj. 9, 20-21 leser vi: 

“  Og straks forkynte han Jesus i synagogene,

   at han var Guds sønn.

   Og alle som hørte det,

   ble ute av seg selv av forundring og sa:

  

   Er ikke dette han som i Jerusalem utryddet dem

   som påkaller dette navn?

   Og han var kommet hit

   for å føre dem bundne til yppersteprestene.” 

De ble ute av seg av undring.
De anså en slik helomvending som en umulighet.
Akkurat det Gud hadde planlagt at de skulle tenke. 

Vi leser så i Ap.gj. 26, 22-23:

“  Så har jeg da fått hjel fra Gud

   og står til denne dag og vitner

   både for liten og for stor,

   idet jeg ikke sier noe annet

   enn profetene og Moses hadde sagt skulle skje: 

   at Messias skulle lide, og at han
   som den første av de dødes oppstandelse
   skulle forkynne lys for folket og for hedningene.”

Paulus kall og tjeneste ble trukket i tvil.

Derfor må han stadig forsvare sin stilling,

og gjenta at han er Guds utvalgte til å fullføre Guds ord.

Han slår også dette fast i begynnelsen av

mange av sine brev.

La oss igjen se på menneskets stilling.

Vi går tilbake til Jesu oppstandelse.

I Matt. 27, 51-53 står det:

“  Og se, forhenget i tempelet

   revnet i to stykker fra øverst til nederst,

   og jorden skalv, og klippene revnet,

   og gravene åpnedes,

   og mange av de hensovede helliges legemer sto opp, 

   og de gikk ut av gravene

   etter hans oppstandelse,

   og kom inn i den hellige stad,

   og viste seg for mange.” 

Det har skjedd. Døden har mistet sin makt,

og noen av de hensovede hellige står opp

og utgjør, sammen med Jesus, førstegrøden.

Altså, den første innhøstingen.

I Luk. 23, 42-43 leser vi: 

“  Og han sa:

   Jesus! Kom meg i hu når du kommer i ditt rike! 

   Og han sa til ham: Sannelig jeg sier deg:
   I dag skal du være med meg i Paradis.” 

Paradis. Veien er igjen åpnet.
Forhenget mellom Gud og menneskeheten har revnet.
Alle som vil kan nå fritt gå inn til den hvile

som er å finne der.

Synden er sonet. Gjelden er betalt.

Himmelen er igjen åpen over menneskeheten.

Menighetens tid er nå kommet.

Den tiden vi, som lever nå, sannsynligvis ser

avslutningen av.

Fortsatt venter jødene på sin Messiasløve.

Men noen av dem blir nå frelst og blir en del

av den nye menigheten - i Kristus.

Men en spesiell gruppe jøder

skal vi se litt nærmere på.

Fariseerne, jødenes presteskap.

La oss se hva Jesus sier om dem. 

Vi leser i Matt. 23, 4-7 , 13-15 , 23-30 og 33: 

“ De binder svære byrder,

   som er vanskelige å bære,
   og legger dem på menneskenes skuldre,
   men selv vil de ikke røre dem med sin finger.

   Men de gjør alle sine gjerninger

   for å sees av menneskene;
   for de gjør sine minnesedler brede

   og sine dusker store,
   og de vil gjerne sitte øverst ved gjestebudene
   og ha de øverste seter i synagogene
   og få hilsninger på torvene

   og kalles rabbi av menneskene.”

“  Men ve dere, dere skriftlærde og fariseere,

   dere hyklere, dere som lukker himlenes rike

   for menneskene! 

   For selv går dere ikke der inn,
   og dem som er i ferd med å gå inn der,

   tillater dere ikke å gå igjen. 

   Ve dere, dere skriftlærde og fariseere,

   dere hyklere, dere som oppeter enkers hus

   og for et syns skyld holder lange bønner!

   Derfor skal dere få dess hardere dom.

   Ve dere, dere skriftlærde og fariseere,

   dere hyklere, dere som farer over hav og land

   for å vinne en eneste tilhenger,

   og når han er blitt det,

   gjør dere ham til et helvetes barn,

   to ganger verre enn dere selv er!”

“  Ve dere, dere skriftlærde og fariseere,

   dere hyklere, dere som gir tiende

   av mynte og anis og karve,

   og ikke enser det som veier tyngre i loven:

   rett og barmhjertighet og trofasthet!

   Dette burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort.

   Dere blinde veiledere, som avsiler myggen,

   men sluker kamelen!

   Ve dere, dere skriftlærde og fariseere,

   dere hyklere, dere som renser beger og fat utvendig, 

   men innvendig er fulle av rov og griskhet!

   Du blinde fariseer!

   Rens først begeret og fatet innvendig,

   for at det også kan bli rent utvendig!

   Ve dere. Dere skriftlærde og fariseere,dere hyklere,

   dere som ligner kalkede graver, 

   som utvendig er fagre å se til,
   men innvendig er fulle av dødningeben og all urenhet!

   Således synes også dere utvendig

   rettferdige for menneskene,

   men innvendig er dere fulle av

   hykleri og urettferdighet.

   Ve dere, dere skriftlærde og fariseere, dere hyklere,     dere som bygger profetenes graver 

   og pryder de rettferdiges gravsteder og sier:

   Hadde vi levd i våre fedres dager,

   da hadde vi ikke med dem

   vært skyldige i profetenes blod!” 

“Dere slanger! Dere ormeyngel!

Hvorledes kan dere unnfly helvetes dom?”


Her finnes ingen nåde.

Ingen formildnende omstendigheter.

Jesus ribber dem for deres prakt

og stiller deres rette vesen åpenlyst til skue.

Tror du de er en utdødd rase?

En levning fra en jødisk fortid?

Dessverre, min venn.

De er i høy grad både levende og virksomme.

De innehar verv og posisjoner

de aldri var tiltenkt av Gud.

De finnes overalt, disse

som ville leve etter lovens bokstav.

I Gal. 5, 3-4 sier Paulus: 

“  Atter vitner jeg for hvert menneske

   som lar seg omskjære,

   at han er skyldig å holde hele loven.

   Dere er skilt fra Kristus,

   dere som vil rettferdiggjøres ved loven;
   dere er falt ut av nåden.” 

Tenk etter! Du kjenner nok noen,

du som har menighetserfaring. 

I Luk. 12, 1 står det skrevet: 

“  Da folket i mens hadde samlet seg i tusentall,

   så de tråtte på hverandre, tok han til orde

   og sa til sine disipler: 

   Ta dere først og fremst i vare

   for fariseernes surdeig, som er hykleriet.”

Først og fremst. Det viktigste å unngå.
Det farligste og beste våpen Satan har.
Menneskenaturens selvrettferdige forfengelighet!

I Luk. 12, 51 står det: 

“Tror dere at jeg er kommet for å gi fred

på jorden? Nei, sier jeg dere, men strid.”

Strid. Ja, vi merker stadig den.

Kampen mellom Guds Ånd, som peker på offerlammet,

og Satan, som peker på oss

og egger oss til å streve i egen kraft.

Men for den som har bøyd seg inn under Guds nåde,

er stillingen en annen.

I Joh. 14, 27 leser vi: 

“  Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere;
   ikke som verden gir, gir jeg dere.

   Deres hjerte forferdes ikke og reddes ikke!” 

Og i Joh. 16, 33 står det:

“  Dette har jeg talt til dere

   for at dere skal ha fred i meg. 

   I verden har dere trengsel;

   men vær frimodige!
  

   Jeg har overvunnet verden.”

Hvorfor har vi så fred med Gud? 

Det står skrevet i Rom. 5, 1:

“  Da vi nå altså er rettferdiggjort av troen, 

   har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus,” 

Vi er forlikt med Gud gjennom Golgataverket.

Vi står i en unik og nærmest utrolig stilling.

Vi har gått over fra døden til livet.

Vi har begynt på vår tidløse eksistens. Evigheten.

Men vi dør jo, sier du kanskje.

Ja, teknisk sett så dør kroppen.

Men mennesket er en todelt skapning.

Kropp og sjel, og for et frelst menneskes

vedkommende, har også Guds Ånd tatt bolig der.

Så når vi dør, forlater vi vårt jordiske legeme,

mens sjelen går til Paradis i påvente av bortrykkelsen.

Vi leser om den i Tess. 4, 13-18: 

“  Men vi vil ikke, brødre,

   at dere skal være uvitende om de hensovede,

   for at dere ikke skal sørge således som de andre,

   som ikke har håp.

   For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, 

   så skal og Gud ved Jesus føre de hensovede

   sammen med ham.

   For dette sier vi dere med et ord av Herren, 

   at vi som lever, som blir tilbake inntil Herren kommer,    skal ingenlunde  komme i forveien for de hensovede;

   for Herren selv skal komme ned fra himmelen

   med et bydende rop, med overengels røst

   og med Guds basun, og de døde i Kristus

   skal først oppstå;

   deretter skal vi som lever, som blir tilbake,
   sammen med dem rykkes i skyer opp i luften

   for å møte Herren, og så skal vi alltid være med Herren.

   Trøst da hverandre med disse ord!”

Nå blir alt fryd og glede. Endelig når vi målet.

Foreningen med Kristus og vårt bryllup med ham.

Fra nå av skal vi alltid være med Herren.

Forvandlingen er total.

Vi ikles vårt herlighetslegeme.

Og vårt liv fortsetter gjennom Rikets tid

og dommen for den store, hvite trone.

Det rokker ikke vår stilling.

Vi er allerede forherliget, og nå skuer vi inn

i vår evighetsverden. Den som Johannes så

og beskrev i Åpenbaringsboken.

Der står det skrevet i kap.21, 1-4:  

“  Og jeg så en ny himmel og en ny jord;
   for den første himmel og den første jord

   var veket bort og havet var ikke mer.

   Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem,
   stige ned av himmelen fra Gud,
   gjort i stand som en brud

   som er pyntet for sin brudgom.

   Og jeg hørte en høy røst fra tronen si:
   Se, Guds bolig er hos menneskene,
   og han skal bo hos dem og være deres Gud;
   og de skal være hans folk, og Gud selv

   skal være hos dem og være deres Gud;

   og han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
   og døden skal ikke være mer,

   og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; 

   for de første ting er veket bort.” 

AMEN.