Gro Heidi Bjørgan - 30.1.2015
Jeg kom tilfeldigvis inn på Brunstads hjemmeside,
da jeg lette etter noe annet.
Jeg vet at menigheten på et tidspunkt delte seg,
og jeg har i sin tid lest boken «70 veier til himmelen»,
som bare ved tittelen fortalte meg,
at dette var mennesker på villspor.
Så jeg leste siste innlegg fra 28.1.2015 ved Tom Harris.
Han begynner med å sitére Ef. 2, 8 - 9:
« For av nåde er dere frelst, ved tro.
Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.
Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. »
Dette er av de mest sentrale bibelversene for meg,
og jeg leste videre med interesse.
Harris viser til frelsen av røveren på korset.
Han skriver:
Sitat:
« Han vendte seg til Jesus,
og Jesus tok imot ham og sa:
«I dag skal du være med meg i Paradis».
Lukas 23,43.
Hans synder ble tilgitt,
og han kunne gå med Jesus inn i Paradis.
Han fikk syndenes forlatelse ved nåde,
selv om han ikke hadde noen gjerninger å rose seg med.»
Sitat slutt.
Enig så langt. Det er vel få som ikke er enige i,
at vi er frelst av nåde. Men så kommer vi til kjernen:
Harris skriver:
Sitat:
«Men frelse er mer enn syndenes forlatelse.
Paulus skriver i Romerne 5,10 at
etter at vi ble forlikt med Gud,
ved hans sønns død; så skal vi så mye mere
bli frelst ved hans liv.
Hva betyr det å bli frelst ved hans liv?»
Sitat slutt.
Dette er også et kjernepunkt,
fordi det tar for seg det livet vi faktisk lever her på jorden.
Og her skiller hans og min vei lag.
Jeg skriver min, fordi jeg bare kan snakke for meg selv.
Nåde betyr kraft til å gjøre Guds vilje, skriver Harris.
Så langt er vi i prinsippet enige.
Når vi har tatt imot ham, så vil vi motta hans Ånd, sier han.
Og fortsetter:
Sitat:
«Det betyr at vi har fått den kraften (nåden) vi trenger
for å gjøre Guds vilje, slik som Jesus gjorde.
Men så skal vi fornekte vår egen vilje ifølge kjødet.
Når vi gjør dette, mister vi vårt liv i kjødet,
men vinner et nytt liv i Ånden.
Det er det Jesus taler om i Lukas 9,23-24:
«Han sa til alle:
Om noen vil komme etter meg,
da må han fornekte seg selv
og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.
For den som vil berge sitt liv, skal miste det.
Men den som mister sitt liv for min skyld,
han skal berge det.»
På denne måten skjer det en forvandling.
Vår arroganse blir til ydmykhet,
vår hardhet til barmhjertighet,
vår utålmodighet til tålmodighet, osv.
Våre egne gjerninger blir erstattet med Guds gjerninger.
Dette er mer enn bare syndenes forlatelse.
Så vi ser at det er ved å gjøre Guds vilje
vi kan få del i denne «mye mere»-frelsen.»
Sitat slutt.
Dette høres så flott ut,
men her er vi ved sakens kjerne
og ved årsaken til at mange segner
under byrden av alt de bør kunne forvente
å få forandret ved seg selv.
Da jeg var ungdom i KUF,
var det nettopp dette jeg innså at ikke skjedde.
Det var ikke noe som skjedde automatisk.
Jeg var like engasjert, like stri, like utålmodig som før.
Jeg husker jeg prøvde å ta meg sammen i en uke
i forholdet til min mor, som aldri var noe særlig godt.
Men jeg ble ikke mindre sint av
å ta meg sammen og forestille meg.
For det skjedde ingenting inni meg i den forbindelse.
Selv om jeg prøvde.
Selv om jeg vil at det skulle skje, så skjedde det ikke.
Forholdet vårt var og ble dårlig.
Så jeg resignerte og klamret meg til håpet om,
at jeg skulle komme inn på ståplass i himmelen.
Jeg så for meg kinosalen hjemme i Tønsberg,
som den så ut under skoleforestillinger.
Smekkfullt i hele salen. Unger som satt i gangarealene.
Og bakerst ved utgangsdørene sto jeg.
Jeg hadde sluppet inn . . . så vidt!
Men Gud snakket til meg.
Han pekte på skriftordet, der det står f.eks. i Joh.3, 36:
«Den som tror på Sønnen, har evig liv; «
Jeg grep det. Det var mitt.
Og jeg gjemte det i mitt hjerte.
Det er ikke noe problem å skape en religiøs retning,
som stiller krav til mennesker.
Den glir pent på plass i verdensbildet vi har fra før av.
Problemet er å få mennsker til å slutte å dra seg etter håret,
og å slå seg til ro med å være elsket som man er.
For å få det til, så må Gud beskrive seg selv
og sitt verdensbilde og sin barnelærdom for oss.
Han sier i Rom. 8, 15:
« I fikk jo ikke trældommens ånd,
så I atter skulde frykte,
men I fikk barnekårets Ånd,
ved hvilken vi roper: Abba, Fader! «
Dersom vi skal komme unna frykten for
å ikke komme inn i himmelens saler,
som jeg likevel så opptimistisk håpet på en ståplass i,
ja, da må nåden være absolutt.
Den kan ikke kreve, og det gjør den da heller ikke.
Men hans kjærlighets lys smitter av på meg.
Jeg elsker ham, fordi han elsket meg først.
Men hva gjør at jeg fortsatt
elsker ham minst like høyt i dag?
« I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss
at vi har frimodighet på dommens dag;
for likesom han er, så er og vi i denne verden.
Frykt er ikke i kjærligheten,
men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut;
for frykt har straffen i sig;
men den som frykter,
er ikke blitt fullkommen i kjærligheten.
Vi elsker fordi han elsket oss først.»
( 1. Joh. 4, 18 - 19 )
I dag vet jeg, at jeg har min selvfølgelige plass
ved Jesu bryllupsbord på lik linje med alle andre.
Jeg kjenner ham,
og vet at jeg er elsket OG VERDSATT som jeg er.
Jeg elsker samfunnet med Herren.
Fortroligheten vår, og den tilliten jeg har til
å kunne komme fram for ham med alle ting,
vel vitende om, at jeg blir møtt med
barmhjertighet, tålmodighet og forståelse.
Jeg frykter ikke lenger for å ikke holde mål.
Jeg vet at jeg ikke holder mål
i mange andre menneskers øyne,
men jeg vet også at jeg holder mål i Guds.
" For legg merke til eders kall, brødre,
at ikke mange vise efter kjødet blev kalt,
ikke mange mektige, ikke mange høibårne;
men det som er dårlig i verden,
det utvalgte Gud sig for å gjøre de vise til skamme,
og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud sig
for å gjøre det sterke til skamme,
og det som er lavt i verden,
og det som er ringeaktet,
det utvalgte Gud sig,
det som ingenting er,
for å gjøre til intet det som er noget,
forat intet kjød skal rose sig for Gud.
Men av ham er I i Kristus Jesus,
som er blitt oss visdom fra Gud
og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning,
forat, som skrevet er:
Den som roser sig, han rose sig i Herren!"
( 1. Kor. 1, 26 - 31 )
I HERREN ER JEG ALT.
HAN ER MITT LIV OG MIN EVIGHET.
HALLELUJA. AMEN.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar