EN SALIG BLANDING . **

av Gro Heidi Bjørgan - 2009

I Dom.2, 1-4 leser vi: 

“Og Herrens engel kom fra Gilgal opp til Bokim.

Og han sa: 

Jeg hentet dere fra Egypten og førte dere til 

det land jeg tilsvor deres fedre, og sa:

Aldri i evighet vil jeg bryte min pakt med dere; 

men dere skal ikke gjøre pakt med

dette lands innbyggere; deres altere skal dere

rive ned. Men dere har ikke hørt på mine ord;

hva har dere gjort?

Jeg sa også: 

Jeg vil ikke drive dem ut for dere,
men de skal bli til brodder i deres sider,
og deres guder skal bli til en snare for dere.
Og da Herrens engel talte disse ord

til Israels barn, gråt folket høyt.”

Her blir Israelittene irettesatt fordi de har vært ulydige. 

Herren hadde sagt at de skulle drive ut

alle andre folkeslag fra landet.

Det gjaldt også kanaanittene som bodde der, 

men israelittene lot noen av dem bli igjen. 

Israelittene satte dermed Guds befaling til side, 

til fordel for sin egen vurderingsevne.

Kana’anittene hadde nemlig flere fortrinn

som israelittene ble fristet til å trekke veksler på.

De var flinkere til å bygge hus enn dem, 

og de hadde også et eget skriftspråk

som israelittene gjerne adopterte.

Siden kana’anittene nå var slått,

og flesteparten av dem var fordrevet,

tenkte de vel at det knapt kunne skade

å benytte seg av den kunnskapen og arbeidskraften

de representerte som var igjen. 

Det står at de ble gjort arbeidspliktige i landet (1.kap.).

Men det å la et folk med en annen religion bli i landet, 

skulle bli en snare for israelittene. 

En brodd i siden på dem. 

Et konstant, ubehagelig nag 

de ikke kunne fri seg helt fra. 

Vi fortsetter med å lese Dom.2, 6-7 : 

“Da Josva hadde latt folket fare, og Israels barn 

hadde dratt hver til sin arv for å ta landet i eie, 

tjente folket Herren så lenge Josva levde 

og så lenge alle de eldste levde 

som overlevde Josva og hadde sett 

alle de store gjerninger Herren hadde gjort

for Israel.” 

Mennesket har dels elendig 

og dels selektiv hukommelse,når det passer sånn. 

Det er derfor ikke annet å vente 

enn at et lite avvik fra sannheten, på sikt, 

fører svært galt av sted. 

Vi leser Dom.2, 8-13 : 

“Men da Josva, Nuns sønn, Herrens tjener 

var dø,hundre og ti år gammel, og de hadde 

begravet ham på hans arvelodds grunn 

i Timnat- Heres i Efra’im-fjellene, 

nord for Ga’as-fjellet, 

og da hele denne slekt var samlet til sine fedre, 

og det etter dem var vokst opp en annen slekt, 

som ikke kjente Herren, og heller ikke 

de gjerninger han hadde gjort for Israel, 

da gjorde Israels barn det som var ondt 

i Herrens øyne,og dyrket Ba’alene. 

De forlot Herren, sine fedres Gud, 

som hadde ført dem ut av Egyptens land, 

og de fulgte andre guder av de folks guder 

som bodde rundt omkring dem, 

og de tilba dem og vakte Herrens harme. 

De forlot Herren

og dyrket Ba’al og Astarte bildene.” 

Historien gjentar seg gang etter gang. 

Med Josva og hans generasjon i jorda, 

var det generasjonene etter som regjerte grunnen, 

og de kjente ikke verken Herren eller hans gjerninger. 

Merkelig. 

Jeg ville trodd at Josvas generasjonen ville vært

ivrige formidlere av Guds godhet og trofasthet. 

De som hadde vært prisgitt Guds barmhjertighet 

i ørkenen, og opplevd under på under 

gjennom sin førtiårige vandring der. 

Men også den gangen skulle det lite til 

før folket vendte seg bort fra Gud, 

og heller søkte egne løsninger. 

I 4. Mos. 11,4-6 : 

“Men den sammenløpne hop som fulgte med dem, 

ble grepet av lystenhet; 

også Israels barn begynte da atter å jamre seg, 

og sa: Å, om vi hadde kjøtt å ete! 

Vi minnes fisken som vi åt i Egypten for intet, 

gresskarene og melonen og purren 

og rødløken og hvitløken. 

Men nå vansmekter vår sjel, for her er ingenting; 

vi ser ikke annet for våre øyne enn mannaen." 

Snakk om selektiv hukommelse. 

Fisken de fikk for intet, var vel betalt med blod, 

svette og tårer av et trellebundet folk. Nok om det. 

Gud hadde nå ført dem inn i landet som seierherrer. 

Sterke og mektige følte de seg nok. 

Og i all denne medgangen er det lett å glemme 

at mennesket i seg selv ingenting er. 

I 1.Kor.4, 7 skriver Paulus : 

“For hvem gir deg vel fortrinn? 

Og hva har du som du ikke har fått?…” 

Gud hadde hatt en klar grunn 

for å fjerne alle andre folk og stammer 

fra landet de fikk innta. 

Gud visste at menneske, da som nå, 

lett sporer av og lar seg friste 

og forvirre av det som skjer rundt dem. 

Ta grusomhetene under annen verdenskrig. 

De som opplevde krigen er fortsatt 

brennende opptatt av 

å formidle sine erfaringer. 

Men den generasjonen som gjorde det, 

den er snart utdødd, og de 

som har levd i fred og framgangstider 

er ikke like engasjerte. 

Når freden råder, og hver dag har 

sine små og store utfordringer som må takles, 

er det lett å glemme historien og de lange linjene. 

Vi fortsetter i Dom.2, 14-15 : 

“Da opptentes Herrens vrede mot Israel, 

og han ga dem i røveres hånd, som plyndret dem; 

han solgte dem i deres fienders hånd, 

de som bodde rundt omkring dem, 

og de kunne ikke mer stå seg mot sine fiender. 

Overalt hvor de dro ut, var Herrens hånd imot dem; 

så det gikk dem ille, således som Herren 

hadde sagt dem,og som Herren hadde svoret, 

og deres trengsel var stor.” 

Dette var konsekvensene. 

Gud hadde sagt fra om det på forhånd. 

Likevel. Dette er barmhjertighetens Gud 

og det er hans utvalgte folk, 

som han bar i armene sine gjennom ørkensanden. 

Derfor gjør han nå en vri. 

Vi leser Dom.2, 16 : 

“Da oppreiste Herren dommere, 

og de frelste dem av røvernes hånd.” 

Herren reiser opp sterke menn 

som frir dem fra røvernes hånd. 

Dette var Guds menn, men de var likevel 

håndfaste menneskeri en håndfast verden. 

Lettere å forholde seg til, vil jeg tro. 

Men vi leser videre i Dom.2, 17-18 : 

“Men heller ikke mot sine dommere var de lydige; 

de holdt seg med andre guder og tilba dem; 

de vek snart fra den vei deres fedre hadde vandret 

i lydighet mot Herrens bud, og gjorde ikke som de. 

Og når Herren oppreiste dem dommere, 

så var Herren med dommeren 

og frelste dem fra deres fienders hånd, 

så lenge dommeren levde. 

Men når dommeren døde, falt de igjen tilbake 

og for verre fram enn sine fedre: 

De fulgte andre guder, og dyrket dem og tilba dem; 

de avsto ikke fra noen av sine gjerninger 

eller fra sin gjenstridige ferd. 

Så opplendtes Herrens vrede mot Israel, 

og han sa: 

Fordi dette folk har brutt min pakt, 

som jeg opprettet med deres fedre, 

og ikke har hørt på min røst, 

så vil jeg heller ikke mer drive bort for dem 

noen av de folk som Josva lot tilbake da han døde. 

Ved dem skulle Israel prøves, 

om de ville ta vare på Herrens vei og vandre på den, 

som deres fedre gjorde, eller ikke. ” 

Denne historien har fortsatt noe å lære oss.

Det er så lett å la blandingslære og regelrett vranglære

i fred for husfredens skyld. Men det er ikke tilrådelig.

Fordi konsekvensene, på sikt, kan bli

som vi hører om her.

Hva er det så som skiller kristendommen

fra annen lære? Det er troen på at Jesus Kristus

ved sin død og oppstandelse har gitt alle som vil

muligheten til å leve i evig samfunn med Gud

Og det er av tro og ved tro.

Det er en tro(subst.), som er gitt av Gud til alle som vil

uten noen form for oppofrelse av oss selv.

Paulus uttrykker det slik i Ef.2, 8-9:

“For av nåde er dere frelst, ved tro,
og det er ikke av dere selv, det er Guds gave,
ikke av gjerninger for at ikke noen skal rose seg.”

Ikke ved å avstå fra ekteskap eller visse matvarer.

Ikke ved å slutte å røyke eller hjelpe gamle damer

over veien.

Nei. Bare ved Guds barmhjertige nådegjerning

i Jesu Kristi offer, blir den som mottar troen frelst.

Satt i himmelen hos Gud, står det.

Plassert i nåden, står det.

Går over fra døden til livet,

og blir født av Gud som hans barn.

I apostelgjerningenes kap.13 forkynner apostlene

Kristus i synagogen. Vi leser Ap.gj.13, 42-46 :

"Da de gikk ut, ba folk dem om at disse ord
måtte bli talt til dem den følgende sabbat.

Og da synagogetjenesten var til ende,
fulgte mange av jødene og av de gudsdyrkere
som hadde tatt ved jødenes tro,

med Paulus og Barnabas;

disse talte da med dem og formante dem
til å holde fast ved Guds nåde.

På den neste sabbat samlet da

nesten hele byen seg for å høre Herrens ord.
Men da jødene så folkehopen, ble de

fulle av nidkjærhet og motsa det

som ble sagt av Paulus, ja, motsa og spottet.

Da tok Paulus og Barnabas til orde

og sa dem rent ut:
Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere;
men siden dere støter det fra dere
og ikke akter dere verdige til det evige liv,
så vender vi oss nå til hedningene."

Og i Matt.22, 1-14:

“Og Jesus tok atter til orde

og talte til dem i lignelser og sa:
Himmelens rike er å ligne med en konge
som gjorde bryllup for sin sønn.

Og han sendte sine tjenere ut

for å be de innbudne komme til bryllupet;

men de ville ikke komme.

Atter sendte han andre tjenere ut og sa :

Si til de innbudne:

Se, jeg har gjort i stand mitt måltid:

mine okser og mitt gjø-fe er slaktet,

og alt er ferdig; kom til bryllupet!

Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei,
den ene til sin aker, den annen

til sitt kjøbmannskap; og de andre

tok fattpå hans tjenere, hånte dem og slo dem i hjel.

Men kongen ble harm, og sendte

sine krigshærer ut og drepte disse manndrapere

og satte ild på deres by.

Deretter sier han til sine tjenere:
Bryllupet er vel ferdig,

men de innbudne var det ikke verd;
gå derfor ut på veiskjellene og be til bryllups

så mange dere finner!

Så gikk da disse tjenere ut på veiene

og fikk sammen alle dem de fant,

både onde og gode, og bryllupshuset

ble fullt av gjester.

Da nå kongen gikk inn for å se på dem

som satt til bords så han der en mann

som ikke hadde bryllupskledning på!

Og han sa til ham:
Min venn! Hvorledes har du kommet inn her
og har ikke bryllupskledning på? Men han tidde.

Da sa kongen til tjenerne:
Bind hender og føtter på ham,

og kast ham ut i mørket utenfor!
Der ska være gråt og tenners gnissel.
For mange er kalt, men få er utvalgt.”

Uthevingene er mine, og selvfølgelig ikke uthevet sånn

i Bibelen. Men jeg har gjort det sånn

for at leseren skal tygge på ordet,

og selv gå til Gud for å finne sine svar.

Den som har øre, han høre

hva Ånden sier til menighetene, står det i Åp.2, 7.

Tilslutt vil jeg si med Paulus:

“Dere er dyrt kjøpt, bli ikke menneskers treller!”

(1.Kor.7, 23)