BORTE VEKK ! *

Gro Heidi Bjørgan - 26.10.2014

I dag hadde eldstemann gebursdag,

og vi var i gebursdagsselskap hos ham.

Hønene var lukket inn i voliera ( revesikkert bur ),

så hønene kunne gå inn i hønsehuset å vagle seg

når det mørknet.

Jeg går så ut og lukker døra til huset,

når de har kommet seg inn.

Men jeg har bekymret meg litt

for den minste av dem i det siste.

Høner "myter", dvs. røyter på hundespråket,

med jevne mellomrom.

Vanligvis byttes deler av fjærdrakten ut

over en periode.

Men det hender at noen mister nesten alle på en gang.

Dette har da skjedd i løpet av de siste dagene med den lille.

Det tar på kroppen, og det er vanlig at de slutter å verpe da.

Men denne lille frøkna var så bar, at hun holdt seg mest inne nå.

Vi kom oss litt sent avgårde fra selskapet,

og derfor var jeg kjapt ute i hønsehuset da jeg kom hjem.

Jeg talte opp. 1, 2, 3, 4, 5 ...... Hvor var Perlemor?

Jeg kjente jeg ble uvel og redd.

Jeg forsto ingenting.

Alle de andre satt rolig vaglet på sine plasser,

men hun var borte.

Jeg sprang inn etter lommelykt,

og jeg kom meg så ut i hønsegården og inn i voliera.

Det var stappmørkt der ute, så jeg lyste rundt.

Der satt hun, pjuskete og frossen i vinden,

og sikkert livredd. Jeg fikk henne i armene mine,

og trykket henne inntil meg under ville hyl.

Hun ble redd i det jeg grep henne, naturlig nok,

men roet seg ved lyden av stemmen min

og varmen fra hendene mine.

Jeg bar henne inn i den boksen,

hvor hun hadde laget seg et lunt lite rede

 og la henne der. Hun roet seg fort,

og de kunne alle ta kvelden.

----

Jeg tenkte da på lignelsen om det fortapte får.

På hyrden, som forlater de 99,

for å lete opp den som er blitt borte.

Fra det øyeblikket jeg forsto,

at en av mine minste var borte i nattemørket,

så hadde jeg ingen andre tanker i hodet en denne ene:

"Finn henne!" "Skynd deg!"

Jeg hadde jo 5 igjen, og jeg kunne kalkulert med,

at hun ville overleve natten ute. Det var tross alt revesikkert.

Men det var ikke nok til å berolige meg.

Jeg forsto, at hun måtte både fryse og være redd.

Derfor ville jeg ikke sette skoa fra meg

før hun var trygt på plass i huset sitt.

Når jeg kan føle en slik panikk og fortvilelse

over en høne i min varetekt,

hvilken fortvilelse og sorg driver da ikke Gud,

når han søker opp fortapte sjeler i verdens mørke.

Og når han finner dem,

så bærer han dem varsomt hjem til seg selv,

for at både han og de skal ha fred.