av Gro Heidi Bjørgan - juli, 2026.
Her er det en del forvirring.
Jeg har blitt beskyldt for å forkynne det,
og det gjør jeg jo på en måte, når jeg hevder
jeg er uten synd, som en konstant faktor i mitt liv.
Riktig det, men ikke i meg selv. I Kristus!
Der lever jeg og har min bolig under Guds omsorg.
Hadde jeg ikke vært syndfri, så hadde Gud forkastet meg.
Nei. Det som menes med begrepet er
konsekvensen av å tolke f.eks. 1. Joh. 3, 6 feil.
« Hver den som blir i ham, synder ikke;
hver den som synder, har ikke sett ham og ikke kjent ham.»
Dette blir da tolket som et krav om å greie å ta seg så mye sammen,
at man tilslutt oppnår syndfrihet i kjødet.
Men dette er ikke et krav. Det er et løfte. En sannhet.
Det har ingenting å gjøre med menneskelig selvpining å gjøre.
Vi er kalt til å rette blikket mot korset konstant,
for å se at han er det velbehagelige offer Gud mettes av.
Men leser man løftet som et krav,
så oppfordrer bokstaven oss til å fjerne blikket fra Kristi lidelse,
og heller være opptatt av vår egen.
For mennesker lider under byrden av seg selv.
Det er et slit, som aldri vil tilfredsstille hverken Gud eller mennesker.
Esaias sier i 28, 6 :
«han som sa til dem:
Dette er ro, unn den mødige ro, og dette er hvile.
Men de vilde ikke høre.
Så skal da Herrens ord bli dem bud på bud, bud på bud,
regel på regel, regel på regel, litt her, litt der,
så de skal gå og falle baklengs og knuses og bindes og fanges.»
Nettopp. Litt her og litt der.
Lov og nåde i en salig suppe, som de ikke skjønner noe av.
For har du ikke fått åpenbart det du leser ved forkynnelse
og den hellige Ånds veiledning, så er bokstaver alt du ser.
Da vil Skriftens løfter bli til krav.
En oppskrift på hvordan oppnå motløshet og depresjon,
men også til sist å kapitulere og se etter hjelp utenfra.
Her lever fortsatt jødene sine liv.
Men Jesus, som kom for å forkynne Riket for Israel,
gjør sitt ytterste for få mennesker til å innse,
at dette ikke fører noen vei.
Så når Jesus snakker til fariseerne,
så legger han lista så høyt,
at de i stillhet begynner å tvile på sine muligheter
til å oppfylle lovens krav, de,
som velger å være ærlige med seg selv.
Men dette er jøder, ufrelste strebere,
som fortsatt er langt unna
å lete etter en redningsmann.
Derfor peker fortsatt Jesus nettopp
på deres tilkortkommenhet, for,
som Paulus sier det, at hver munn
skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud.
Jesus sier i Matt. 5, 27-28 :
«I har hørt at det er sagt:
Du skal ikke drive hor.
Men jeg sier eder at hver den
som ser på en kvinne for å begjære henne,
har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.»
Her snakker han ikke lenger om lovens krav.
Jeg, sier Jesus, jeg setter standarden!
Og dette er standarden de må leve opp til
etter Jesu befaling, og dette sier han
til fariseere under lovens tidshusholdning.
Han provoserer dem. Hvem er han,
som tar seg den frihet å belære dem,
ja, attpåtil setter standarden for livet deres? 🧐
Men han gjør det gang på gang
til deres store forargelse og frykt.
«For,» sier han, «det er en ny sheriff i byen!»
«På den tid gikk Jesus
gjennem en aker på sabbaten,
og hans disipler var sultne
og begynte å plukke aks og ete.
Men da fariseerne så det,
sa de til ham:
Se, dine disipler gjør det
som det ikke er tillatt å gjøre på sabbaten.
Men han sa til dem:
Har I ikke lest hvad David gjorde
da han var sulten,
han og de som var med ham,
hvorledes han gikk inn i Guds hus
og åt skuebrødene, som hverken han
eller de som var med ham hadde lov til å ete,
men alene prestene?
Eller har I ikke lest i loven
at prestene på sabbaten
vanhelliger sabbaten i templet
og er dog uten skyld?
Men jeg sier eder
at her er det som er større enn templet.
Og dersom I hadde visst hvad det er:
Jeg har lyst til barmhjertighet
og ikke til offer,
da hadde I ikke fordømt de uskyldige.
For Menneskesønnen er
herre over sabbaten.»
Her tar han igjen fariseerne i skole.
Han prøver å forklare dem beveggrunnen for sine valg.
Barmhjertigheten er hans drivkraft.
Han er annerledes enn alt de kjenner til,
de som fra barnsben av har gransket Skriftene
for lære seg oppskriftene på et syndfritt liv.
Problemet er synden i seg selv.
Den kleber til menneskekjødet og lar seg ikke fjerne.
Så for å bli en av gutta, så må du nødvendigvis ha
dårlig selvinnsikt og forvokst ego.
Derfor er det ikke silkehanskene som tas frem,
når Jesus skal hanskes med denne gjengen.
I Matt. 23 beskriver han dem
og advarer folk mot å følge deres eksempel.
Han sier i v. 2-7 :
«På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne.
Derfor skal I gjøre og holde alt det de byder eder;
men efter deres gjerninger skal I ikke gjøre.
For de sier det, men de gjør det ikke;
de binder svære byrder, som er vanskelige å bære,
og legger dem på menneskenes skuldrer,
men selv vil de ikke røre dem med sin finger.
Men de gjør alle sine gjerninger for å sees av menneskene;
for de gjør sine minnesedler brede og sine dusker store,
og de vil gjerne sitte øverst ved gjestebudene
og ha de øverste seter i synagogene
og få hilsninger på torvene og kalles rabbi av menneskene.»
Her snakker han til jødene under loven,
og loven er, som Paulus sier det i Rom. 7, 12 :
«Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt.»
Men fariseerne greier heller ikke å innfri alle kravene den stiller,
så de gjør heller ikke det loven befaler. Tvert imot!
Loven virker jo motsatt på mennesket.
Jo mer du prøver, desto mer feiler du.
Fariseerne søker alltid makt, og de kommer lettest til i menighetene i dag,
dersom man setter loven i førersetet.
Så får vi da også rullet opp skandale på skandale rundt i forsamlingene,
når lyset tennes under teppet.
Det er vanskelig for mennesker å sette seg selv til side til fordel for andre.
Menneskenaturen er i utangspunktet egoistisk.
Vi vil ha det vi vil ha og vi vil ha det nå!
Det er menneskenaturens beveggrunn.
Men Jesus har en annen beveggrunn.
Kjærligheten. Guds og lammets kjærlighet til skapningen.
Derfor skrur han tommeskruen til hos fariseerne,
for å få dem til å kapitulere i sitt slag mot synden,
disse som er de mest hardnakkede og selvtilfredse
blant menneskene.
Men de knuste, forhatte og nedbøyde sjelene
som søker ly under hans kappefolder,
de møtes utelukkende med barmhjertighet,
tålmodighet, forståelse og omsorg. 🥰
Under den samme kappa sitter alle,
som har valgt å gi Jesus rom i hjertet sitt.
Den hellige Ånd flytter da inn,
og skal veilede den enkelte videre i livet deres.
Det er et personlig kall og valg,
og veien videre styres ikke av
menneskers fordommer i tiden,
men av den hellige Ånd.
Men vi vet, at ting som skader andre mennesker,
det skal vi holde oss for gode til.
Da vil Ånden reagere og frelste mennesker
kan ikke regne med å få fred i sjela.
