KJÆRLIGHETSVALG

 av Gro Heidi Bjørgan - august 2026.

Så er jeg ute av menigheten jeg har tilhørt gjennom årene,

men med kortere perioder i ulike andre forsamlinger.

Jeg ser tilbake på livet og ser, at dette har gjentatt seg flere steder.

Er det fordi jeg er så vanskelig å være i hus med?

Jeg tror ikke det. Jeg er rund som en ball og bryr meg hverken

med gardiner eller andre verdslige ting.

Men jeg har en kompromissløs nådeforståelse, 

og den er jeg ikke villig til å vike på. Der er jeg firkantet!

Dessuten er jeg klar på, at menneskene må få delta i møtene,

hvis de opplever at de har fått noe fra Gud, som de vil dele.

Dette er en Paulinsk form, 

som han beskriver det for menighen i Korint.

Jeg er nok mere radikal enn de fleste, 

og har vokst meg verre(bedre) med årene

etter hvert som åpenbaringene har blitt flere.

Jeg har mao. vokst i nåde og kjennskap, 

som Paulus uttrykker det i 2. Pet. 3, 18.

Nå har jo forsamlingene plukket av seg mye 

av bokstavtroheten opp gjennom årene.

Mest av bekvemmelighetshensyn, tror jeg. 😄

Jeg husker, når alkoholbruk ble sluppet løs. 

Da drakk de seg fra sans og forsamling både her og der.

Men forbudet mot alkohol i forsamlingene hadde jo et poeng,

som forsvant i gleden av et påbud mindre. 

De, som hadde et anstrengt forhold til alkohol, fikk problemer. 

Dette var jo beveggrunnen for forbudet i menighetene fra tidligere tider, 

hvor familiefedre drakk seg fra gård og grunn, 

og voldsbruken satt løsere hos en del. 

Alkoholbruken ble derfor et stort problem for dem,

fordi de var ute av stand til å begrense seg.

Derfor skulle man slippe å bli utsatt for fristelser i menigheten i hvertfall. 

Det skulle være et fristed for dem. Ikke det motsatte! 

« Jeg har lov til alt – men ikke alt gagner; 

jeg har lov til alt – men jeg skal ikke la noget få makten over mig.»

( 1. Kor. 6, 12 )

Jeg har ikke smakt alkohol de siste 35 årene.

Ikke fordi jeg mener det er synd å drikke,

men fordi jeg har ei vennine, som har PTSD 

etter å ha opplevd en ekstremt voldelig og alkoholisert far i barndommen.

Det sitter fortsatt i kroppen hennes, og den reagerer spontant på rus ennå.

Dessuten har jeg vært gift med en alkoholisert mann,

og datteren min var veldig redd for at også jeg skulle tape kontrollen,

slik hun opplevde det med faren og hans nye samboere.

I dag drikker hun moderat selv, men jeg drikker ikke.

Jeg har ingen plager med at folk nyter alkohol,

men for meg er det feil, fordi det skader de jeg er gla i.

Og her er vi ved kjernen. 

Vi lever et liv i Ånden, og det som blir feil for meg, 

blir ikke nødvendigvis det for en annen.

Det er et kjærlighetsvalg jeg gjør,

fordi jeg ikke vil skade de jeg er glad i med min livsførsel.

Så når jeg hevder, at homofile må få være fri til 

å elske den de faktisk forelsker seg i,

så er også det et kjærlighetsvalg. 

Jeg er et åndelig menneske, 

som er kjøpt fri fra lovens forbannelse, sier Skriften.

« For så mange som holder sig til lov-gjerninger, 

er under forbannelse; for det er skrevet: 

Forbannet er hver den som ikke blir ved 

i alt som er skrevet i lovens bok, så han gjør det! 

Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, er åpenbart; for:

Den rettferdige, ved tro skal han leve; 

men loven har ikke noget med troen å gjøre, men: 

Den som gjør det, skal leve derved. 

Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, 

idet han blev en forbannelse for oss – for det er skrevet: 

Forbannet er hver den som henger på et tre – »

( Gal. 3, 10-13 )

Vi må slutte å blande kortene! 

Loven har ikke noe med troen å gjøre.

Vi er frelst av nåde og vi bevares av samme nåde.

Vi er åndelige individer under Herrens veiledning.

Han er alltid tilstede i våre liv.

Han styrer den enkelte med barmhjertighet og forståelse,

med medfølelse, raushet og tålmodighet.

Han både med vårt beste og vår nestes beste i tankene.

Han gjør kjærlighetsvalg og vi skal gjøre det samme.

«Om jeg taler med menneskers og englers tunger, 

men ikke har kjærlighet, 

da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.

Og om jeg eier profetisk gave 

og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, 

og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, 

men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. 

Og om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, 

og om jeg gir mitt legeme til å brennes, 

men ikke har kjærlighet, da gagner det mig intet.

Kjærligheten er langmodig, er velvillig; 

kjærligheten bærer ikke avind, 

kjærligheten brammer ikke, opblåses ikke, 

den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, 

blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; 

6 den gleder sig ikke over urettferdighet, 

men gleder sig ved sannhet; 

den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

( 1. Kor. 13, 1-7 )

« Men nu blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, 

og størst blandt dem er kjærligheten.»

( 1. Kor. 13, 13 )

Les gjerne dette innlegget også i samme slengen.

——-

DET MÅTTE VÆRE KJÆRLIGHETEN.

av Gro Heidi Bjørgan - 21.11.2025

Jeg så en Netflix dokumentar 

om det såkalte «Poop-cruiset» i 2013.

Et cruiseskip fikk brann i maskinrommet, 

Strøm, aircondition og sanitæranlegget stanset.

Toalettene fløt over, og kloakk rant utover gulvene i lavere etasjer.

Airconditionstansen gjorde det ulevelig varmt ombord,

og maten måtte rasjoneres.

Skipet ble liggende å drive ute på havet.

De fikk heist ned forsyninger, 

men å få 4500 passasjerer over på et annet ship var ikke enkelt.

Folk begynte raskt å hamstre mat,

og å sørge for seg selv på bekostning av andre.

De som bodde på lavere dekk bar madrassene sine opp i etasjene over,

siden deres dekk  badet i ekskrementer.

De måtte tilpasse seg nødløsninger, og reglene ombord forvitret raskt.

Men mange nektet i sitt hovmod å senke standarden 

for sin egen bekvemmelighet, noe som gikk på bekostning av andres.

Selv husker jeg, i 1974, fra togulykken på Tretten i Gudbrandsdalen,

hvordan flere irriterte seg over at ikke hjelpen kom fort nok.

Til dem, der de satt uskadde i de bakre vognene

og strikket og så på klokka.

Men jeg gikk fram for å se hva som hadde skjedd.

Framover gjennom spisevogna, der grønne erter  med gulerøtter i

så ut som en blomstereng, sammen med bestikk og servise,

som lå knust utover gulvet. Jeg ser bildet for meg fortsatt.

Men foran var det kaos.

Vrakrester og mennesker, som det stakk deler av ut gjennom vinduene,

der de hadde presset seg inntil veggene

og forgjeves prøvd å unngå vogna foran dem, 

som trengte seg gjennom deres vogn.

Et helt forferdelig syn, som jeg aldri glemmer.

Jeg sto ved en ung jentes kropp, som lå i snøen på en båre

dekket av et pledd. Hun hadde hjemmestrikkede ullsokker.

Det så jeg, for hun hadde mistet den ene, hvite seilerstøvelen sin.

Det var det riktige fottøyet i regnvær, da jeg var ungdom.

I listen over omkomne falt jeg ned på, at det må ha vært Gøril Isaksen, 16 år.

Jeg var 15 år, og skammet meg på de idiotenes vegne,

som bare var opptatt av seg selv. 

Det var andre fra toget, som gjorde det de kunne for å hjelpe.

Noen, men de fleste visste ikke helt hva som hadde skjedd,

og ihvertfall ikke omfanget av tragedien.

Jeg tenkte så videre på boka «Fluenes herre», 

skrevet av William Golding i 1954, 

hvor han beskriver hvordan siviliserte engelske kostskolegutter, 

som strander på en øde øy etter en flyulykke, 

raskt bryter med de normer og regler der er oppdratt med, 

og guttenes overlevelsesinststinker får frem 

de dårligste sidene ved menneskenaturen 

Egoisme, grådighet og maktbegjær kommer raskt til syne,

og de, som prøver å stå i mot, taper kampen mot flertallet.

Strukturene viker plassen for menneskets «dyriske» sider. 

Deres eneste sjanse til redning er å komme seg tilbake til sivilisasjonen, 

før de ødelegger hverandre.

På samme måte, når menneskeheten mister Guds omsorg og beskyttelse, 

så står de kun igjen med hverandre, og samfunnet vil bryte sammen. 

Djevelen kan bare stå på siden å heie med sine falne englebrødre, 

som Cæsar gjorde det i Colosseum. 

.

I Ef. 2, 12 står det,:

« at I på den tid stod utenfor Kristus, 

utelukket fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte, 

uten håp og uten Gud i verden;»

Dette var menneskeheten, 

som han skapte i sitt bilde. Solgt under sin egen syndige natur.

Folk sier: «Jeg tror på det gode i menneskene.»

Det er dessverre ikke godt nok!

« som skrevet er: Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke en; 

det finnes ikke en som er forstandig; det finnes ikke en som søker Gud;

alle er avveket; alle til hope er de blitt uduelige; 

det finnes ikke nogen som gjør godt, det finnes ikke en eneste.»

( Rom. 3, 10-12 )

Gi mennesker nok tau, så henger de seg selv.

Nok motgang, som Job.

Mennesket må forstå sin stilling.

På vår lille maurtue i universet er hjelp utenfra det eneste mennesket kan håpe på.

Derfor måtte det være kjærligheten! 

Guds fullkomne kjærlighetsofder i Kristus Jesus.

Ingenting annet kunne gi en fallen menneskeslekt 

det minste fnugg av oppmerksomhet. Et støvkorn i universet. 

Men Gud viste sin kjærlighet mot oss mens vi ennå var syndere, 

sier Paulus i  Rom. 5, 8. 

«Hvor er du, Adam?» roper Herren i Edens hage, 

straks mennesket har falt for sin første fristelse. 

Han har kalt mennesket til seg fra tidenes morgen, 

og han elsket oss allerede før vi ble dannet av leret, 

og han kaller på oss til tiden tar slutt. 

«Hvor er du, menneske? 

«Kom til meg, du som strever og bærer tunge byrder, 

og jeg skal gi deg hvile.»

«Så blir de da stående disse tre. 

Tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er kjærligheten.»

( 1. Kor. 13, 13 )