SKRITTET . *

Gro Heidi Bjørgan - 21.9.11 

Jeg tenker på da Jesus gikk på vannet. ( Matt. 14, 22 - 33 )

I bølgesjø og nattemørke

kommer han gående mot båten med disiplene.

De kjenner ham først ikke igjen, og blir redde.

Da snakker Herren til dem i v. 27.

Han sier:

"Vær frimodige; det er meg, frykt ikke!"
 

Tenk deg lettelsen.

Peter svarer ham straks i v. 28 - 29:

"Herre! Er det deg,

da byd meg komme til deg på vannet!

Han sa: Kom!"

Og Peter går. Han tar skrittet i tro.

Han velger å tro, at skrittet utenfor de faste rammer

verden ellers begrenses av blir satt til side av Herren selv.

Han hadde sett Herren trosse fariseerenes påbud og regler.

Da de plukket aks på sabbaten, svarte Jesus dem,

at han var Herre over sabbaten ( Matt. 12, 8 ).

Men det stormer og Peter er bare et menneske.

Han blir redd.

Han kunne sikkert snudd seg mot båten

i det han føler grunnen svikte,
men han gjør ikke det.

Han gjør som Bartimeus, den blinde tiggeren.

Han roper bare høyere: "Herre, frels meg!" ( v.30 )

Og Jesus rekker hånden ut og tar fatt i ham.

Da svarer Jesus det,

som flest henger seg opp i ved den historien:

" Du lite troende! Hvorfor tvilte du?"

Det leses som oftest som en anklage. Du har for lite tro!

Du gjør ikke nok, tror ikke nok, leser ikke nok, er ikke kjærlig nok.......

Men jeg setter meg på min hjørnestein,

og leser, på den grunnpilaren min kjennskap til Herren er,

mellom linjene.

Da er dette hva jeg ser:

En begeistret kar jumper over båtripa og skritter mot Herren.

Så blir han var hva han han fakstisk gjør.

Han går på vannet.
Umulig! 

Og farlig - han kan jo drukne.
Han gjør som så mange andre har gjort

både før ham og etter ham;

Han begynner å se på seg selv,

i stedet for å holde fast i den Jesus,

som han var blitt kjent med.

For det vil alltid storme,

og trellen vil alltid rope etter troens barn:

"Fare! Fare! Det kan ikke bære." 

Og mange vil snu seg mot båten

med det trygge, men begrensende, livet,

og de vil fortsatt måtte drømme

om å gå på vannet - i tro.

Men hold ut, og vend deg mot Herren,

som Peter og Bartimeus

For Herren står fortsatt like ved

for å gripe tak, når Han blir satt lit til.

"Hvorfor tvilte du?" smiler Jesus tålmodig mot Peter.

Så tilføyer jeg : 

"Det hadde du ingen grunn til. Jeg var jo med deg."

" Og vi har kjent og trodd den kjærlighet Gud har til oss.

   Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten,

   han blir i Gud, og Gud blir i ham.
 

   I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss

   at vi har frimodighet på dommens dag;

  
for likesom han er, så er og vi i denne verden.
 

   Frykt er ikke i kjærligheten,

   men den fullkomne kjærlighet
 driver frykten ut;

   for frykt har straffen i seg;

   men den som frykterer er ikke blitt

   fullkommen i kjærligheten."

   ( 1. Joh. 4, 16 - 18 )

Vi skal ikke bli fullkomment kjærlige,

men vi blir fullkomne i kjærligheten.

"  Bli i min kjærlighet," ( Joh. 15, 9 )

Der er barnet trygg på,

at det aldri blir møtt med anklager og krav.

Der finnes bare tålmodighet og velvilje,

og nåde til hjelp i rette tid.

Det er fullkommenhetens hemmelighet.

Det er kjærlighetens vesen.