EN KRISTI VELLUKT FOR GUD. ***

av Gro Heidi Bjørgan - 29.3.2015.

Kor. 2, 15 :

« Men Gud være takk, 

   som alltid lar oss vinne seier i Kristus 

   og ved oss åpenbarer sin kunnskaps duft 

   på hvert sted!

   For vi er en Kristi vellukt for Gud, 

   blandt dem som blir frelst, 

   og blandt dem som går fortapt, 

   for disse en duft av død til død, 

   for hine en duft av liv til liv.«

Det er et snodig utsagn, 

men det henspeiler på 3.Mos.1,

der vi kan lese om forordningene 

om BRENNOFFERET.

Brennofferet var et spesielt offer.

Vanligvis gikk bare en liten del av et offer til Gud,

og resten tilfalt prestene og den som kom med offeret.

Brennoffert derimot, 

det tilfalt Gud i sin helhet.

Det var ikke viktig om dyret 

var kostbart eller nesten gratis.

Man kunne bruke en okse, 

en geit eller en sau 

eller bare ta en turteldue eller en dueunge.

Det forteller meg, 

at det var viktig at dette var overkommelig for alle,

slik at ingen var for dårlig stilt til å kunne ofre.

Det som derimot var viktig, 

var at offeret var av hankjønn 

og at det var uten lyte, altså perfekt.

Utenfor sammenkomstens telt, tabernaklet,

skulle den skyldige som kom med f.eks. oksen,

legge sin hånd på dyrets hode, 

dvs. gjøre seg til ETT med dyret,

og Herren skulle se det og ha velbehage i det.

« Og han skal legge sin hånd 

på brennofferets hode, 

   så vil Herren ha velbehag i det 

   og la det bli til soning for ham.» v.4

Så skulle han slagte dyret, 

og Arons sønner, prestene,

skulle ta med seg dyrets blod 

og sprute det ut rundt domsalteret, 

som er det alteret som står 

utenfor sammenkomstens telt. 

Alle dyrets stykker skal de så legge på ilden,

men innvollene og føttene skal vaskes med vann først.

Alt skal så brennes på alteret. v.9

« . . det er et brennoffer, 

   et ildoffer til velbehagelig duft for Herren.«

Offerilden måtte aldri slukke, 

skulle være konstant brennende for Guds åsyn, 

slik at lukten av det alltid ville stige opp til ham,

som en like konstant påminnelse om,

at det hadde skjedd et fullkomment offer 

etter hans anvisninger.

Hele dyret hadde de som var tilstede 

sett at var rent både utvendig

( vandringen=føttene)

og innvendig

( innvollene=den delen av dyret 

som var skjult for oss dødelige da det levde)

(alt vasket rent), før det ble ofret til Herren.

Tenk deg inn i israelittens sted.

Han er sørgelig klar over at han har gjort noe galt.

Så han tyr til det eneste han har mulighet til 

for å blidgjøre Gud, og velger seg ut 

et offer etter Herrens forskrifter 

for å ofre for sin ugjerning, 

som han mener oppfyller kravene.

Han slagter det, 

og lar prestene overta blodet 

for å sprute på alteret.

Så arbeider han med oppstykking og vasking.

Han kan ved selvsyn se og kjenne 

at offert er rent nok, før han lar prestene 

bære det frem for Gud.

Dette må være bra nok. Eller . . ?

Han spør presten, 

og presten peker på blodet,

som nå renner ned over domsalteret,

og han ser, at stykkene på alle måter holder mål.

«Se her,» sier presten. 

«Det er jo gullende rent inn i den minste lille fold,

og dyret var jo friskt og i orden da du slagtet det.

Jo, du kan være trygg på at dette er bra nok. 

Var det ikke det, ville vi aldri lagt det på ilden.»

Så holder det da tenker han, 

og trekker pusten ned i magen.

Jeg er ren igjen.

Okse eller dueunge var uvesentlig.

Men at det var friskt og av hankjønn var avgjørende.

For det skulle vitne for alle slekter på hele jorden, 

fra evighet til evighet, om, at han med ett offer 

for alltid har gjort dem fullkomne som helliges. 

« men han har frembåret 

   ett offer for synder 

   og har derefter for alltid satt sig 

   ved Guds høire hånd, 

   og nu venter han bare på 

   at hans fiender skal legges 

   til skammel for hans føtter;

   for med ett offer 

   har han for alltid gjort dem fullkomne
   som blir helliget. » ( Hebr. 10, 12 -14 )

Fullkomne! For alltid! 

I den ene rene i alle deler, 

utvendig og innvendig, 

i vandring og liv og tanker, 

helt etter forskriftenes vitnesbyrd.

Kristus Jesus korsfestet for meg. 

En evig vellukt for Gud . . .