av Gro Heidi Bjørgan.
"Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi far,
han som i sitt rike miskunn har født oss på ny
og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi
oppstandelse fra de døde!
Vi skal få en arv som aldri forgår
og ikke flekkes til eller visner.
Den er gjemt i himmelen for dere
som gjennom Guds kraft blir bevart ved troen,
så dere skal nå fram til frelsen;
den ligger alt ferdig til å åpenbares
ved tidens ende." ( 1. Pet. 1, 3 - 5 )
Advent er en fin tid. Strevsom, men fin.
Jeg gleder meg alltid til jul. Men hvorfor?
Julen er som regel slitsom og masete for mor i huset.
Mange hensyn skal tas, og flere blir det
etter som familien vokser.
Halvveis inn i romjula er jeg kav gåen.
Hver jul.
Men like sikkert gleder jeg meg når advent nærmer seg,
neste jul. Hva kan det komme av?
Det ligger et bilde gjemt i opplevelsen for meg.
En lengsel etter og et behov for det evige.
Det som har vært, skal komme igjen.
Barndommens forventning og glede over julen,
overskygger mine senere erfaringer med den.
Jeg leter bevisst fram mine beste juleminner
fra bardommens rike.
Dette håpet vekkes til live hvert år.
Håpet om å gjenfinne mitt tapte paradis.
I den gamle TV - serien om "Vi på Saltkråkan."
sier "farbror Melker" følgende, etter at han har lykkes i
å kjøpe familiens elskede sommerparadis,
"Snickargården" :
"Mina barn får beholda sin sommardröm
och leva sitt sommarliv. Det ljuvliga och vilda.
Det som människan upplever bara när hon är barn,
och glömmer när hon är vuksen,
och inte har samma rätt til paradiset."
Dessverre har ikke alle like gode barndomsminner
som de kan hente fram.
Da er det godt å vite
at håpet som ligger foran oss der hjemme
aldri kan skitnes til eller forringes
av hverdagens slit og trivialiteter.
Den som ser opp og fram mot det evige himmelske ,
har en skatt gjemt i sitt hjerte
som ingen kan ta fra dem.
Håpet om evigheten i fellesskap med
vår himmelske familie.
Det skal bli noe til julefeiring, det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar