Jeg sitter og ser på fjellklatrere
på vei opp mot Mount Everest.
De klatrer fra basecamp til basecamp.
Noen uten bein, andre med astma.
Steg for steg, mot alle odds,
sliter de seg oppover nådeløse fjellsider.
Underveis kommer beskjedene
fra høyereliggende basecamper:
" En sherpa er død.
En inder har hjerneødem.
En belgier falt utfor."
Triste utsikter. Høy risiko.
Men disse menneskene ser ut til å trigges av
dette umenneskelige slitet og faren for å mislykkes.
De er likevel ikke mange.
I tillegg til fysiske forutsetninger, kreves det også penger.
Det utelukker jo brorparten av verdens befolkning
i utgangspunktet.
Noen tjener til livets opphold på dette fjellet.
Sherpaene. De er tilpasset et liv i høyden,
men det er heller ikke ufarlig for dem.
Hver tredje person som dør på Mount Everest
er en sherpa. Så de ber til sine guder
og tenner røkelse i håp om å få beholde livet.
Hva de andre gjør, vet jeg ikke.
Og her sitter jeg som et spørsmålstegn,
ute av stand til å begripe hva som driver dem.
De kunne jo bare tatt et fly over, eller tittet på satelittbilder.
Vi er ikke skapt for å slite.
Vi er skapt for å hvile. I hvertfall jeg! :-D
Jorden var ikke ment å bære fram torner og tistler,
så mennesket " i sitt ansikts sved må ete sitt brød".
Nei. Mitt Mount Everest
er forlengst besteget en gang for alle.
I mitt Himalaya er den røde løperen allerede på plass
for å ta imot kongen og hans følge i vårt felles Shangri-La.
Og dit, - dit skal vi fly! ;-D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar