H. synger sangen, som M. har kalt "Fargen blå".
Verset tittelen er hentet fra, lyder som følger:
" Du ba meg å forklare, slik at du kunne forstå,
men be meg heller fange vind.
For det er like vansk'lig å beskrive fargen blå,
for en som alltid har vært blind.
Du sier du kan ikke tro det du ikke har sett.
Du mener visst at alle ting må stemme med ditt vett."
Tilknyttet dette innlegget legger jeg inn en snutt
fra filmen "Contact" med Jodie Foster i hovedrollen.
I denne sience fiction filmen spiller hun en romforsker,
som leter etter tegn til annet liv i universet.
Hun fanger opp signaler fra verdensrommet,
og mottar plantegninger til et spesielt fartøy,
hvilket blir finansiert og bygget.
Forskeren er villig til å bemanne fartøyet,
og det slippes fra rampen det er festet til.
Men det faller bare rett ned i vannet under,
hvor det fanges opp av et sikkerhetsnett.
Fiasko, i løpet av sekunder, er hva alle ser.
Men forskeren i fartøyet opplever noe annet.
Hun opplever en reise i tid og rom,
og et møte med sin avdøde far i en annen verden.
Når hun så, etter en times tid, er tilbake i fartøyet,
har hun opplevd noe annet enn de som er på utsiden.
Hun tror forøvrig, at de andre har oppfattet,
at hun forsvant, og at hun var borte denne ene timen.
Men det har de altså ikke.
Hun er alene mot verden, så og si.
Penger er brukt og prestisje står på spill.
En rettssak er uunngåelig.
Dette er teksten fra filmklippet:
Foster, i rollen som forskeren Ellie Arroway,
og aktoratet veksler replikker.
a: " Dr. Arroway. Du kommer til oss
uten noen konkrete bevis eller nedtegnelser.
Bare med en historie som, mildt sagt,
strekker troverdigheten til briste punktet.
Over en halv milliard dollar er brukt,
og dusinvis av liv har gått tapt i prosessen.
Vil du virkelig sitte her å fortelle oss,
at vi bare skal tro deg på ditt ord?
Vennligst svar på spørsmålet, doktor!"
A: " Er det mulig at det ikke hente?
Ja, som forsker må jeg selvfølgelig medgi det."
a: " Et øyeblikk, - la meg få dette klart.
Du erkjenner, at du ikke har noe som helst bevis
for å underbygge din beretning."
A: " Ja."
a: " Du innrømmer at du kanskje bare har hallusinert?"
A: " Ja."
a: " Du innrømmer, at dersom du var i vår possisjon,
ville du ha reagert på eksakt samme vis som oss?"
A: "Ja."
a: " Så hvorfor ikke da ganske enkelt trekke vitnesbyrdet ditt,
og innrømme for juryen at denne reisen ikke har skjedd?
og innrømme for juryen at denne reisen ikke har skjedd?
A: " Fordi jeg ikke kan.
Jeg kan ikke riktig bevise det eller forklare det.
Men alt jeg vet som menneske, og alt jeg er,
forteller meg at det var virkelig.
Jeg mottok noe fantastisk,
noe som endret meg for alltid,
- en visjon om universet,
som forteller oss hvor små og ubetydelige vi er,
og samtidig hvor sjeldne og verdifulle vi er alle sammen.
En visjon, som forteller oss,
at vi tilhører noe som er større enn oss selv,
og at vi, ingen av oss, er alene.
Jeg skulle ønske jeg kunne dele dette,
- at alle kunne kjenne det, om så bare for et øyeblikk.
ydmykheten og håpet, men.....det er mitt fortsatte ønske."
---
Under opptakten til oppdagelsen
treffer forskeren presten Joss.
Han utfordrer hennes forskerhjerne
med sin gudstro og sitt verdensbilde.
De har mange samtaler underveis i filmen,
og han er tilstede i rettsalen når dialogen utspiller seg.
Under følger en replikkveksling mellom dem:
A: " Jeg leste boken din."
J: " OK - kom igjen!"
A: " Vil du jeg skal sitere deg!?
- Vel, du skriver:
Ironisk nok, - det mennesker hungrer mest etter -
meningen med det hele - er den ene tingen
forskning ikke har vært i stand til å gi dem."
J: " Ja......!?"
A: ( ler ) "Ærlig talt! Det er som om du sier
at forskning drepte Gud.
Hva om forskningen bare avslørte,
at han aldri har eksistert?
( Spørsmålet blir hengende i luften.... )
---
Senere, etter rettsaken,
blir pastoren konfrontert av en journalist:
j: " Pastor Joss. Hva tror du om dette?
J: " Som prest er jeg bundet av en annen pakt
enn doktor Arroway. Men vårt mål er det samme:
Finne sannheten!"
---
Vi har mange lignende fortellinger å vise til i Skriften,
og mange kjenner seg nok igjen i gangen og mønstret
i Herrens virksomhet blant oss.
" Smak, og se at Herren er god."( Salm. 34, 9 )
" Bare hva ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg;
men nå har mitt øye sett deg. ( Job 42, 5 )
Saulus, den nidkjære fariseeren,
som fikk navnet Paulus,
møtte Frelseren på veien til Damaskus.
Det endret hans liv dramatisk.
De som reiste sammen med ham ble forferdet, står det.
De hørte røsten, men de så ingenting.
Det gjorde bare Paulus.
Paulus ble seende, og det forvandlet hans liv for alltid.
Men for de andre, som ikke så,
ble han radikalt forandret.
Det så de. Og de undret seg, og sa:
" Er ikke dette han som var en forfølger?"
Simeon, den gamle mannen, hastet til templet,
drevet av den hellige Ånd, står det,
fordi han hadde så inderlig ønsket å få se Israels trøst.
Og det fikk han, og han frydet seg.
I Luk. 2, 28 - 33 står det skrevet:
" ...da tok han ham på sine armer, lovet Gud og sa:
Herre! Nå lar du din tjener fare herfra i fred,
etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse,
som du har beredt for alle folks åsyn,
et lys til åpenbarelse for hedningene,
og en herlighet for ditt folk Israel.
Og hans far og hans mor undret seg
over det som ble talt om ham."
Folk omkring undret seg. Så også i dag.
De undrer seg ikke over fariseerne.
Dem irriteres de av, eller skremmes,
alt avhengig av personlig ståsted.
Men troende, frelste mennesker undres de over.
De er arbeidere i den kongelige arme,
direkte under Guds kommando.
De utrustst og utfører de oppdrag de blir satt til
underveis i menneskers liv.
De er ikke underlagt noen lov.
De er underlagt den levende Gud.
Et menneske kan ikke frelse et annet.
Ikke med under og tegn.
Ikke med overtalende ord.
Ikke før. Ikke nå.
"Jeg er døren", sier Jesus.
Døren til friheten.
Døren til sjelefreden.
Det står å lese i Hebr. 4, 10 og 15 - 16:
" For den som har kommet inn til hans hvile,
han har og fått hvile fra sine gjerninger,
likesom Gud fra sine."
" For vi har ikke en yppersteprest
som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter,
men en sådan som er blitt prøvd i alt
i likhet med oss, dog uten synd.
La oss derfor trede frem med frimodighet
for nådens trone, for at vi kan få miskunn
og finne nåde til hjelp i rette tid."
Til slutt runder jeg av med refrenget på "Fargen blå":
" Om du åpner øynene,
da vil også du få se
at sola skinner rundt omkring deg.
Og du vet at Gud er til,
på tross av at du ikke vil
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar