Jeg satt igår kveld å tittet meg rundt i stua.
Huset var tømt for barnebarn etter 2 døgns hektisk aktivitet.
Fire barn hadde vært mitt ansvar
å huse, passe, pynte og frakte
i anledning yngstesønnens bryllup.
Nå så det ut som et lynnedslag både oppe og nede.
Støl, utslitt og i alvorlig underskudd på søvn,
kastet jeg innpå ente dose med hodepinemedisin.
Jeg var tilfreds. Bryllupet hadde vært vellykket,
og alle hadde hygget seg veldig.
Bryllupskvelden kom jeg hjem kl.23.30
med en overtrøtt og lett hysterisk 5 åring,
og to indignerte skolepiker, som syntes
de måtte forlate festen aaaalt for tidlig.
Jeg var uinteressert.
Jeg hadde en ting i hodet. Seng, og så søvn.
Men det skulle ikke gå uten motgang.
Minstejenta hostet så hun brakk seg,
bare hun så senga.
En tungvekter av en hostesaft ble funnet fram,
og vesla nærmest truet til å drikke.
Så var det bare å krysse fingrene og håpe,
at det ville gi seg.
Ti minutter etter var det stille.
Så var det meg.
Mannen var forvist til sofaen i stua.
I stedet lå det nå en nydelig liten 2 åring i senga vår.
Han hadde H. fraktet hjem drøyt klokka ni,
og nå sov han de uskyldiges søvn - i dress!!
Slipset og vesten var fjernet, men resten var inntakt.
Jeg sukket litt, og regnet raskt ut,
at hverken han eller jeg hadde godt av
å sloss om antrekket. Så jeg flatet ut ved siden av.
Gode Gud. Hvilken lykke!
Jeg sendte takknemlige tanker til vår Herre for alt.
Men jeg sovnet ikke.
Klokken var blitt kvart over to på natten,
da jeg hørte det romstere i senga på jenterommet.
Jeg fant misten liggende å vri seg i søvne.
Jeg lente meg over til henne og støttet meg på kneet i senga.
Vekke henne var umulig, og jeg ble alvorlig bekymret.
Men plutselig ble hun stille, og jeg kjente en varm strøm
langs leggen. Hun hadde tisset i senga.
Med de to andre på hver sin side,
dro jeg til meg et ubrukt dynetrekk,
som lå foldet på siden av senga, under henne,
samtidig som jeg røsket av den dyvåte trusa.
Dyna gikk rett i vaskemaskinen,
mens hun fikk et teppe over seg.
Alle sov fortsatt, og jeg håpet hun ikke
ble fuktig gjennom dynetrekkunderlaget.
Forøvrig ga jeg beng, og gikk.
Endelig. Sove. Måtte få sove.
Men nei.
Siste gang jeg tittet på klokken var den kvart over tre.
Jeg må ha sloknet etter det,
for jeg våknet i hvertfall litt før 06.30 av et hyl fra siderommet:
"HVOR ER TRUSA MI???"
Dagen var begynt.
Med søvnmangel hos hele gjengen,
ble den en prøvelse. Ungene var ampre.
Slåss og kranglet og ertet og rotet.
Maten ble det vi måtte finne det forgodt å spise,
når vi åpna kjøleskapdøra.
Da de dro ved sengetid, var huset bomba.
Jeg burde ryddet, men stupte i stedet i seng.
O, fryd og glede!
I dag er det mandag kveld.
Det er fortsatt rotete.
Det er fortsatt fulle oppvaskbenker.
Litt er tatt, men det meste gjenstår.
Jeg orker ikke ennå. Kroppen er mør.
Å legge lista lavt nok er i perioder ingen vits.
Den må bort.
Det er en misforståelse å tro,
at vellykkethet glitrer og misunnes.
De fleste frykter den.
Gjemmer seg for den,
ved å servere andre mennesker en person
som ikke er dem, men en retusjert utgave.
I et slikt bilde blomstrer alle menneskets negative sider,
og vi blir enda mere sårbare enn vi trenger å være.
For pyjamas spiller faktisk ingen rolle,
fordi ytre omstendigheter ikke kan gjøre et menneske helt.
For de fleste er livet mye slit og tunge stunder.
Noen fortrenger og fordekker det bedre enn andre,
men vi er borgere i en verden som ligger i det onde.
Mange ønsker derfor å bedra seg selv,
ved å skape seg et glansbilde av virkeligheten sin.
Men det kan være nyttig å huske på,
at de fleste ser andre som de faktisk er,
i alle fall når man blir en smule bedre kjent.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar