Jeg satt og ventet på noen
ved en trafikkert rundkjøring i byen.
Den framstod ganske kaotisk til tider,
og jeg forbauses ikke over,
at stress nærmest er blitt en folkesykdom.
Verden er hektisk.
Jeg kastet blikket oppover,
og da fikk jeg se en fugl sitte høyt over veibanen
på en lyktestolpe med himmelen som bakteppe
En strofe fra en gammel sang kom for meg:
"...til hvile høyt over verdens skikk."
Jeg hentet fram mere av verset i hodet:
" Jeg er en kristen, å, hvor det klinger
i sorgens time som skjønn musikk.
Det løfter ånden på duevinger
til hvile høyt over verdens skikk..."
Mamma døde her om dagen,
og det blir mer synlig i vanskelige tider,
at jeg har en forankring som mange rundt meg
ikke nyter godt av.
I rundkjøringen er jeg ikke avhengig av å hele tiden
måtte velge veier ut og inn, til høyre eller venstre.
Jeg kan, i ånden, ta veien oppover.
Ovenfra får livet et annet perspektiv.
Det blir oversiktlig og helhetlig på en helt annen måte.
En annen strofe fra samme sang lyder:
"...alt er så øde og tomt på jorden,
for intet her står min sjel i brann.
Jeg er en kristen. Mitt hjemland ligger
langt bakom grensen for synd og nød,
der ingen mere om smuler tigger,
for alle spiser av samme brød."
Siste vers avslutter sangen,
på følgende måte:
"Jeg er en kristen, og banker døden
på hjertedøren med hårde slag.
Jeg frykter ikke, for ut av nøden
meg Jesus frelste, å, skjønne dag."
Når alt er sagt og gjort og prøvd av livets karuseller,
og lysene på tivoliet slukkes for siste gang,
blir alle til syvende og sist stående tilbake
med et spørsmålet:
Vet jeg veien hjem?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar