Isak kalles løftesønnen,
for det var etter Guds løfte han ble til.
Sara og Abraham var langt over fertil alder da han ble født,
og løftet ble gitt til Abraham mange år før det faktisk skjedde.
Men Abraham trodde Gud,
og det ble regnet ham til rettferdighet.
Mennesker ter seg som mennesker flest.
De prøver og feiler, og styrer og steller.
Tålmodigheten svikter vel hos de fleste i Guds perspektiv.
Han, som regner en dag som tusen år
og tusen år som en dag.
Selv har jeg vanskelig for å vente
mer enn et kvarter på noe jeg ser fram til.
Men vi har ikke noe valg. Vi må vente.
Gud følger sin tidsplan.
Kristus døde til fastsatt tid for ugudelige, står det.
Løftesønnen Isak kom også i Guds time.
Det etterspørres mirakler, og det som ikke skjer,
det skapes for nået. Showtime!!
Men det er ikke det som kjennetegner mitt Guds-forhold.
Ikke de fleste andres jeg kjenner heller.
Vi lever i håpet. Vi lever av løfter.
Løfter vi ennå ikke har sett eller opplevd.
En dag....... Det er et under i seg selv
at vi ikke gir opp eller gir oss over.
Men det gjør vi ikke. Det virker heller motsatt.
Jo lengre vi venter, jo mer gleder vi oss.
Det har flere grunner.
For det første, - hvor skulle vi gått hen?
Han er tilstede og holder oss oppe i denne "adventstiden".
For det andre har vi fått pantet på vår arv,
som det står, den hellige Ånd i vårt indre.
Hans usynlige vesen lever i vårt indre.
Vi kjenner ham, og kjennskapen vokser med erfaring.
Erfaringen styrker forholdet mellom oss,
og med den kjærligheten.
Denne kjærligheten, som er
en refleksjon av hans forhold til oss,
gjør at vi, som 1. Kor. 13, 7 beskriver den,
"..utholder alt, håper alt, tror alt, tåler alt.."
Vi har mennesker rundt oss
som har sluppet fra et liv uten framtid
til et liv med håp og tro på framtiden.
Alle typer mangel på håp.
De var "uten håp og uten Gud i verden",
da de møtte en levende frelser.
Han ga dem løftet:
" Se, jeg er med deg alle dager inntil verdens ende."
Og han svikter ikke.
Løftene han gir og har gitt, de står fast.
Vi vet det er sant. Vi har erfart det mange, mange ganger.
Er du troløs, er han trofast.
Er du motløs, er han håpbæreren.
Er du rådvill, viser han deg veien.
Sånn er det. Sånn er han.
Hebreerbrevet 11 er et sammenhengende vitnesbyrd
om tillit. Til løftene, ja, men grunnen er,
at den som ga løftene er troverdig.
Abraham trodde Gud, fordi han kjente ham.
Det gjør jeg også, - tror ham, fordi jeg kjenner ham.
Hebreerne 11 forteller om folk som, i tro,
stoppet gapet på løver og fikk styrke igjen etter sykdom,
men i samme åndedrag,
om folk som fikk lide spott og hudstrykning ( v.33+36 ).
Verden var dem ikke verd, står det i vers 38,
ingen av dem, samme hvilken sjebne de led,
og fortsetter med å si, at de vanket om i utørkner og huler.
Gud kan synes å gjøre forskjell på folk.
Men dette er jo reisen. Målet med den er sjelers frelse.
Derfor gjør Gud som han vil med sine fotsoldater i kampen.
Og vi tåler det vi må tåle, fordi han har lovet oss
alltid å være med oss. Jo, - vi lever på løfter.
Så avslutter kapittel 11 i Hebreerne da også slik
i de to siste versene:
" Og enda alle disse fikk vidnesbyrd for sin tro,
oppnådde de ikke det som var lovt,
fordi Gud forut hadde utsett noe bedre for oss,
så de ikke skulle nå fullendelsen uten oss."
Som arbeiderpartiet sier det:
"Alle skal med!" - For the greater good. Det er målet.
Derfor lever jeg mitt liv i håpet og i troen på hans løfter.
Jeg har fått tro og kjenne.
Da er det verd å ofre tid og krefter på,
at flest mulig skal få oppleve det samme.
Da blir det greit å vente.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar