FELLESSKAP

av Gro Heidi Bjørgan - oktober, 2013

Jeg leste litt i Filippenserbrevet i går,

og det ga meg noen tanker jeg vil dele.

Paulus skriver til den i fra fengselet følgende i 1, 12 - 14:

"Jeg vil at dere skal vite, brødre,

at det jeg har opplevd,

heller har tjent til evangeliets fremme,

så at det er blitt vittererlig for

hele livvakten og alle de andre

at det er for Kristi skyld jeg er i lenker,

og så at de fleste av brødrene i Herren

har fattet tiltro til mine lenker

og derved enn mere har fått mot

til å tale ordet uten frykt."

Motgangen ble mao. trosstyrkende for dem.

Senere, i kap.3 lister han opp de fortrinn

han hadde gitt avkall på, da han ble frelst.

Forsakelser ? Ikke i Paulus øyne.

Han sier i v.7 - 9:

" Men det som var meg en vinning,

  det har jeg for Kristi skyld aktet for tap;

  ja, jeg akter og i sannhet alt for tap,

  fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre,

  er så meget mere verd,

  han, for hvis skyld jeg har lidt tap på alt,

  og jeg akter det for skarn(søppel),

  forat jeg kan vinne Kristus og finnes i ham."

Å akte noe for tap er vel å anse det for tap.

Det han før anså som fordeler,

så han nå med nye øyne, og det han så var tomhet!

Når vi leser predikeren, som vel er kong Salomos ord,

ser vi at han kommer til samme konklusjon.

Han åpner med å si:

" Bare tomhet, bare idelig tomhet. Alt er tomhet."

"Jeg prøvde," sier han, "å fylle livet med mening,

og jeg hadde alle muligheter i denne verden til å lykkes.

Men det var ikke mulig."

Jordens mektigste mann fant det umulig,

fordi Gud hadde gitt ham nye øyne å se med.

Som Paulus, og mange andre både før og etter ham.

Det står i 2. Kor. 4, 4, 

at denne verdens gud har forblindet de vantros sinn,

så lyset fra evangeliet ikke skal skinne.

De ser med andre ord ikke hvilken skatt vi har inni oss.

Og vi har denne skatten i leirkar, står det,

i skrøpelige, ufullkomne mennesker.

Sånn er det for at ingen skal komme på tanken

at kraften i evangeliet stammer fra oss,

men ene og alene er av Gud.

Paulus sier i v.8 - 9:

" idet vi alltid er i trengsel, men ikke kuet,

  tvilende, men ikke mistvilende,

  forfulgt, men ikke oppgitt,

  nedslått, men ikke tilintetgjort."

Moses opplevde som Paulus å gå fra høy possisjon

til å lide vondt med de forfulgte og fornedrede.

Jesus gjorde det samme.

Når mennesker fremstiller Gud

som en vei til vinning i denne verden,

så stemmer det ikke med Skriftens ord.

Det stemmer heller ikke med historien

eller med frelste menneskers erfaringer.

Men Skriften taler om disse

som anser evangeliet som en vei til vinning,

og de var det og er det fortsatt mange av.

Men de har jeg ingen del med.

Da jeg var 17 år skulle jeg bo en periode

i kjelleren hos han som senere ble mannen min.

Moren hans jobbet på Hudøy feriekolonier

om sommeren, og faren og han måtte jo ha mat,

mens mor var borte (andre tider ;-D )

Jeg fikk derfor lov å være der ute

for å stelle for mannfolkene i huset.

Huset var leid ut til sommergjester(Tjøme),

og vi var innlosjert i kjelleren.

Dette var et gammelt hus med steinmur og betonggulv.

Sølvkre og edderkopper var det også flust av.

Jeg våknet gjerne med to, tre edderkopper

på veggen ved divanen hver morgen. Grøss!!

Men det er utrolig hva kjærlighet kan avstedkomme.

Jeg var verdens lykkeligste! Dette var livet.

Få være sammen med min elskede døgnet igjennom.

Leve sammen med ham.

Jeg kunne ligget på en spikermatte, for min del.

Jeg hadde ikke rynket på nesa engang.

Sånn er det med forholdet til Kristus også.

Alt annet blir underordnet behovet for å være hos ham.

Det kan ikke forklares. Det må oppleves!