Anerkjennelse er vel noe alle ønsker i en eller annen form.
"Du skal elske din neste som deg selv", står det skrevet.
Men hva vil være konsekvensen av det,
dersom du i bunn og grunn føler,
at du ikke er noe som helst?
" Jeg liker meg ikke, så hvorfor skulle så andre like meg?"
Jeg kjenner en dame,
som har blitt sykepleier i godt voksen alder.
Hun likte nok ikke seg selv særlig godt.
Derfor har hun nå skrinlagt seg selv og blitt "sykepleieren".
Men det har sin pris for de hun kjenner.
Vi, som faktisk kjenner henne fra før,
får ikke lengere kontakt med henne,
- bare med sykepleieren.
Dette skaper avstand, og det er ingen tjent med.
Aller minst hun.
Dette er en form for hykleri på det menneskelige plan.
Men vi møter den samme fremmedgjøringen
i religiøse kretser. Fordi det forventes
en viss oppførsel og framtoning,
tilpasser de fleste seg rollen de får delt ut.
Jeg var for endel år siden på "mimremøte"
i den kristne klubben jeg gikk i som ungdom.
Underlig var det å oppleve,
at jeg gikk tilbake i den rollen jeg hadde der.
Satte meg med de samme menneskene,
og følte meg underlegen de,
som hadde høyest stjerne den gangen.
Etter en stund gikk jeg bort til dem og satte meg der litt.
Det viste seg, at bare et fåtall levde et aktivt kristenliv i dag.
Likevel var det meg som følte meg utenfor, - ikke de.
På samme måte følte nok han det, som ville gå på møte,
men ble stanset i døra, fordi han ikke var edru.
Mannen var alkoholiker, og skulle han på møte,
så torde han nok ikke å gå edru dit.
Men han ville så gjerne høre om Jesus.
Jesus stopper ingen i døra. Tvert imot.
Han roper dem inn til lys og hvile.
Han forsikrer dem om, at han elsker dem som de er.
Når han vel har fått dem innenfor, trøster og lytter han til
deres problemer og sorger. Han viser og gir omsorg.
Dersom de som er innenfor
stiller andre krav enn Jesus gjorde,
da får de en "oppdressa alkoholiker".
Mao. bare kontakt med overflaten.
Den som kommer taper på det,
og den som tar dem imot taper på det.
Alle forbildene i Bibelen, med få unntak,
viser mennesker av hel ved.
David, Salomo, Paulus..... vi får treffe mennesket,
ikke bare rollen.
Det er spill av tid og krefter fra alle hold,
dersom vi ikke tør å være oss selv.
Den anerkjennelsen vi kan oppnå da,
den er ikke reell, og det vet vi, fordi vi kjenner oss selv.
Jeg mener ikke at vi skal vrenge sjela for alle mennesker,
men tørre å være ærlige og tilstede med den vi er.
Det hadde vært kjekt innenfor herlighetsrekkene,
om folket torde å være ærlige med helseplager f.eks..
De fleste er ikke det, av frykt for å bli avvist eller sett ned på.
Da Jesus gikk her nede,
omgav han seg med syndere og tollere.
Sakkeus fikk besøk av Jesus, fordi Jesus så at han lengtet.
På samme måte kommer han alle imøte
som lengter etter ham.
I Åp.3, 8 står det skrevet:
" Jeg vet om dine gjerninger.
Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør,
og ingen kan lukke den til;
For du har liten styrke,
og har dog tatt vare på mitt ord,
og ikke fornektet mitt navn."
Døren er åpen !
Ingen skal gi inntrykk av noe annet !
For den som vil, får komme
å bli sett og forstått, og få forsikring om,
at de er gode nok til å være barn av den høyeste.
Hos ham og i hans øyne er du hans glede og øyensten.
Det er ikke noe han heller vil
enn at du skal kjenne deg akkurat sånn.
ELSKET, ØNSKET, VENTET OG ETTERLENGTET.
Det er du.
Dette er skaperens inderlige forsikring om til sine barn.
Du er verd å elske!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar