tirsdag 14. april 2020

Dagens bloggklipp - 14.4.2020 : BIRKEBEINER'N

Påsken i år ble alt annet enn normal.
Men evangeliet er alltid det samme.
----
BIRKEBEINER'N
av Gro Heidi Bjørgan - påsken 2004.

Endelig! Dagen for hans livs løp var kommet.
Treningsgrunnlaget og utstyret
ga grunn til optimisme.
Menneskemengden rundt ham
fyller startområdet med latter og prat,
og den klikkende lyden av skiutstyr
som slår borti hverandre.

Starten går. Han legger i vei.
En svak irritasjon når ham idet to damer
godt over middagshøyden hindrer ham.
Han tar seg i det.
Dødvekten slipper snart taket.

I første nedoverbakke skjer det igjen.
Flere løpere faller, og han unngår
med nød og neppe å kjøre i dem.
Hva gjør de egentlig her?
De er heft for de med ambisjoner.

Han passerer en rekke løpere.
Andre gjør det samme med ham.
Disposisjon av løpet er viktig.
Følge sitt eget opplegg.
Han har da integritet.

Han passerer første matstasjon uten å stanse.
Formen er fortsatt god.
Han søler ikke dyrebar tid her.

Så kommer de første motbakkene. Det glipper.
Han setter foten kraftig ned i sporet.
Men det glipper igjen.
Urolig leter han etter årsaken.
Hadde han preparert for dårlig?
Feil smøring? Værforandring?
Han må akseptere faktum.
Han må ut i fiskebein.
Han får finne seg i å brenne
noen ekstra kalorier her, og se
etter smørehjelp ved neste matstasjon.

Han vil neglisjere det,
men han merker at dette koster.
Svetten renner, og han drikker begjærlig
av vannflaska. Den får han fylle igjen
ved første anledning.

Tilbudene på denne matstasjonen, halvveis,
er mange. Massasje, middag, frukt
og smørehjelp. Han prioriterer det siste,
og spiser en appelsin, mens han venter
på skiene sine.
Det haster. Han vet det.
Han har tapt mye på den smøre-bommerten.

Han legger i vei videre.
Skiene sitter bedre mot underlaget nå,
men kroppen viser tegn til motvilje.
Han er sliten og tørst, og det går ikke lenger
så fort som han ønsker.
Det hadde faktisk vært ok med litt drahjelp,
- både fysisk og moralsk.
Pussig nok, ser han ingen nå.

Da hører han lyden av en snøskuter.
Opp på siden av ham glir en snøskuter
med en utenlandsk utseende mann ved styret.
Han stopper et stykke foran ham i løypa
og rekker fram et glass med vann til ham
når han nærmer seg.
Er det Røde Kors? Han tror ikke det.
En plutselig uro griper ham. Er det en terrorist?
Er det gift i det vannet han tilbyr?
Er det derfor ingen er å se?

En terrororganisasjon, som kjører langs løypa
og forgifter deltagerne?
Han ser for seg overskriftene:
BIRKEBEINER'N - Terrormål!

Han rister på hodet Er han i ferd med å bli gal?
Han, mr. Nøkter'n. Men motforestillingene
slipper ikke, så han velger å passere
uten å ta imot tilbudet.

Han stabler seg videre,
men det er usigelig tungt nå.
Han ser at det skumrer, og har for lengst
måttet innse at håpet om en seiersrik målgang
er ute.

Vannflaska er tom, og den driftige
bemanningen på matstasjonene er dratt hjem.
Det samme er publikum. Tårene renner.
Han forstår at det er en kamp på liv og død.
I bakgrunnen hører han lyden av snøskuteren.

Kvalmen stiger og musklaturen brenner.
Han føler seg svimmel og utmattet.
Hvor langt det er igjen til mål aner han ikke.
Men han er en fighter.
Han biter tennene sammen.
Han er ingen taper, men nå er det nettopp
tape han er i ferd med å gjøre.
Erkjennelsen er vond, men nødvendig.
Selvinnsikt, kalles det.

Der stanser utlendingen foran ham igjen,
og igjen rekker han vannglasset mot ham.
Han må innrømme, hvor ydmykende
det enn føles:
Dette er hans redningsmann,
og den eneste som faktisk holder ut
der i kveldsmørket.

Behovet vinner over frykten og stoltheten.
Han griper glasset med begge hender
og drikker. Så segner han om i snøen.
Han kjenner hvordan vannet stiller
den drepende tørsten.

Befridd fra sine sviktende fremkomstmidler,
skiene, blir han løftet over i pulken
bak snøskuteren.

"Takk," hvisker han, "for at du reddet meg."
Mannen ser på ham.

"Takk for at du valgte å stole på meg,"sier han.
"Det var for din skyld jeg kom."


DU KAN FØRE EN HEST TIL VANNET,
MEN DU KAN IKKE TVINGE DEN
TIL Å DRIKKE.

DEN SOM LEVER SITT LIV I EN ØRKEN,
ER VANT TIL Å NØYES MED DRÅPER.
DERFOR ER DET FØRST NÅR HAN
TAR IMOT VANNET OG DRIKKER SEG
UTØRST PÅ DET, AT HAN KJENNER
HVOR TØRST HAN EGENTLIG VAR.

Matt. 7, 37 - 38 :
"Men på den siste store dag i høytiden
sto Jesus og ropte ut:

Om noen tørster,
han komme til meg å drikke!
Den som tror på meg, av hans liv skal det,
som Skriften har sagt, renne strømmer


av levende vann."

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar