Dagens bloggklipp - 7. 4. 20: BRØDLØSE KOMMISJONER.

" Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! 

   Alt er tomhet.

   

   Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, 

   som han møier sig med under solen? " 

   ( Pred. 1, 2-3 )


..... sa jordens mektigste mann ..... .

BRØDLØSE KOMMISJONER . *

Gro Heidi Bjørgan - 18.10.2014

Faren min brukte uttrykket «brødløse kommisjoner».

Jeg tenkte på dette, etter at jeg hadde renset

en gammel bruksgjenstand inngående.

Den ble nesten som ny. 

Fornøyd skulle jeg prøve den,

da jeg plutselig så, at endestykket, 

som holdt børstedelene på plass, manglet.

Den var dermed ubrukelig.

Arbeidet var mao. forgjeves. Det ga ingen uttelling.

Unyttig arbeid altså.

Hvordan kunne jeg overse det helt fram til slutten av arbeidet?

Det stirret meg jo rett i ansiktet. I Matt. 16, 26 står det:

«  For hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden,
     men tar skade på sin sjel?

     eller hvad vil et menneske gi til vederlag for sin sjel? «

Det er egentlig rart at vi greier

å se bort fra virkelighetens mest grunnleggende spørsmål,

faktisk, for mange, inn i det siste. 

Jeg så en film på TV som handlet om UFO interesserte,

og kom da på min erfaring med dette.

Jeg hadde for en del år siden hatt lange samtaler

med UFO interessert..

Vi diskuterte våre synspunkter og vår tro 

om Gud og UFO osv..så snart vi traff hverandre. 

Han baserte sin tro på andres erfaringer, 

og han måtte stole på at det de sa var sant.

Han hadde sine UFO briller på også når det gjalt Bibelen.

UFO entusiastene har trykket et utsnitt av Esekiel til sitt bryst, 

og konkluderer ut fra det, at det vi kaller Gud er aliens.

At resten av boken klart viser et annet bilde ,

blir bevisst lagt bort. 

Omtrent som all religiøsitet gjør. 

Men jeg bygger ikke min tro på andre menneskers opplevelser.

Jeg bygger ikke min tro opp fra et indre ønske,

 om at ting skal være som jeg vil. 

Jeg bygger på den jeg opplever at Gud er i meg og for meg.

Det er selvopplevd.Og den Gud og den Kristus jeg har blitt kjent med

og erfart gjennom mange år nå, han viste seg å være 

mer enn jeg kunne håpe på og forutse den gangen jeg ble frelst.

I samme miljø var det også en annen mann.

Han var helt klart kalt av Gud,

og ingenting irriterte ham mer

enn å høre oss diskutere.

Men det var meg han var sint på, 

og jeg tror det forundret ham litt, faktisk.

Vi hadde knapt vekslet to ord. 

Likevel ba oss/meg slutte med denne trospraten.

Han sa til meg: "Jeg respekterer mannen din sin tro." 

"Ja vel," sa jeg vennlig "og hvorfor det?" 

"For han holder den for seg selv!" snerret han.

Men senere spurte han meg 

hvordan jeg kunne oppleve meg så sikker?

Hvordan gikk jeg fram?

Jeg følte i ettertid at jeg var litt for enkel og bombastisk.

Jeg sa, at han faktisk bare måtte ville ta det imot.

Ved sidebordet satt en gammel gretten gubbe,

og han begynte nå å banne meg opp og ned

 for å prate om Gud.

Han ville ha meg til å tie,

og dermed ble samtalen avsluttet.

Fra den dagen har mannen vært på min bønneliste. 

Jeg tror nok han kunne spart seg for det,

hvis han hadde visst det,

men han vet ikke sitt eget beste. :-)

15 år går og jeg treffer ham ikke mye mer

 i løpet av denne tiden.

Men en dag kommer invitasjon til bryllup

 til en felles bekjent

av mannen min og ham.

Men det er et bryllup 

med en bitter bismak. 

Han, som skal gifte seg nå,

 har kort tid igjen å leve. 

Derfor vil de ha parforholdet

 i faste former for hennes del.

Vi kommer til bryllupsfeiring,

og parkerer samtidig med et annet par.

Vi går samtidig ut av bilene, jeg og .....mannen.

Han skvatt til og så nærmest forskrekket ut, 

før han tok seg raskt inn og hilste på oss.

Jeg var nok den siste

han ønsket å bli minnet om nå.

Siden har han valgt engasjere seg

i UFO bevegelsen

-

Vi mennesker bruker ofte mye tid på ting som er uvesentlige

i den store sammenhengen.

Livet består på mange måter i få tiden til å gå. 

Men de gylne øyeblikkene opplever vi

de gangene vi er klar over at Gud bruker oss.

Jeg tror vi skal minne både oss selv og hverandre på 

og ta inn over oss, at vi er lys og salt i verden.

For mellom disse øyeblikkene er vi fortsatt hans legeme her nede,

og selv om vi ikke føler oss så spesielle i det daglige,

så vet vi at vi er det.  

«  Den som tror på mig, av hans liv skal det,
    som Skriften har sagt,
    rinne strømmer av levende vann. « ( Joh. 7, 38 )

. . . . og for å referere det forbløffede utbruddet til en ung gartner, 

som vi hadde bibeltimer sammen med på Gjennestad 

den gangen han fikk se nettopp dette: 

«Men dette er jo ikke et krav! Det er et løfte! «