Dagens bloggklipp - 14.4.2020 : BIRKEBEINER'N

Påsken i år ble alt annet enn normal.
Men evangeliet er alltid det samme.
----
BIRKEBEINER'N
av Gro Heidi Bjørgan - påsken 2004.

Endelig! Dagen for hans livs løp var kommet.

Treningsgrunnlaget og utstyret

ga grunn til optimisme.

Menneskemengden rundt ham

fyller startområdet med latter og prat,

og den klikkende lyden av skiutstyr

som slår borti hverandre.

Starten går. Han legger i vei.

En svak irritasjon når ham idet to damer

godt over middagshøyden hindrer ham.

Han tar seg i det.

Dødvekten slipper snart taket.

I første nedoverbakke skjer det igjen.

Flere løpere faller, og han unngår

med nød og neppe å kjøre i dem.

Hva gjør de egentlig her?

De er heft for de med ambisjoner.

Han passerer en rekke løpere.

Andre gjør det samme med ham.

Disposisjon av løpet er viktig.

Følge sitt eget opplegg.

Han har da integritet.

Han passerer første matstasjon uten å stanse.

Formen er fortsatt god.

Han søler ikke dyrebar tid her.

Så kommer de første motbakkene. Det glipper.

Han setter foten kraftig ned i sporet.

Men det glipper igjen.

Urolig leter han etter årsaken.

Hadde han preparert for dårlig?

Feil smøring? Værforandring?

Han må akseptere faktum.

Han må ut i fiskebein.

Han får finne seg i å brenne

noen ekstra kalorier her, og se

etter smørehjelp ved neste matstasjon.

Han vil neglisjere det,

men han merker at dette koster.

Svetten renner, og han drikker begjærlig

av vannflaska. Den får han fylle igjen

ved første anledning.

Tilbudene på denne matstasjonen, halvveis,

er mange. Massasje, middag, frukt

og smørehjelp. Han prioriterer det siste,

og spiser en appelsin, mens han venter

på skiene sine.

Det haster. Han vet det.

Han har tapt mye på den smøre-bommerten.

Han legger i vei videre.

Skiene sitter bedre mot underlaget nå,

men kroppen viser tegn til motvilje.

Han er sliten og tørst, og det går ikke lenger

så fort som han ønsker.

Det hadde faktisk vært ok med litt drahjelp,

- både fysisk og moralsk.

Pussig nok, ser han ingen nå.

Da hører han lyden av en snøskuter.

Opp på siden av ham glir en snøskuter

med en utenlandsk utseende mann ved styret.

Han stopper et stykke foran ham i løypa

og rekker fram et glass med vann til ham

når han nærmer seg.

Er det Røde Kors? Han tror ikke det.

En plutselig uro griper ham. Er det en terrorist?

Er det gift i det vannet han tilbyr?

Er det derfor ingen er å se?

En terrororganisasjon, som kjører langs løypa

og forgifter deltagerne?

Han ser for seg overskriftene:

BIRKEBEINER'N - Terrormål!

Han rister på hodet Er han i ferd med å bli gal?

Han, mr. Nøkter'n. Men motforestillingene

slipper ikke, så han velger å passere

uten å ta imot tilbudet.

Han stabler seg videre,

men det er usigelig tungt nå.

Han ser at det skumrer, og har for lengst

måttet innse at håpet om en seiersrik målgang

er ute.

Vannflaska er tom, og den driftige

bemanningen på matstasjonene er dratt hjem.

Det samme er publikum. Tårene renner.

Han forstår at det er en kamp på liv og død.

I bakgrunnen hører han lyden av snøskuteren.

Kvalmen stiger og musklaturen brenner.

Han føler seg svimmel og utmattet.

Hvor langt det er igjen til mål aner han ikke.

Men han er en fighter.

Han biter tennene sammen.

Han er ingen taper, men nå er det nettopp

tape han er i ferd med å gjøre.

Erkjennelsen er vond, men nødvendig.

Selvinnsikt, kalles det.

Der stanser utlendingen foran ham igjen,

og igjen rekker han vannglasset mot ham.

Han må innrømme, hvor ydmykende

det enn føles:

Dette er hans redningsmann,

og den eneste som faktisk holder ut

der i kveldsmørket.

Behovet vinner over frykten og stoltheten.

Han griper glasset med begge hender

og drikker. Så segner han om i snøen.

Han kjenner hvordan vannet stiller

den drepende tørsten.

Befridd fra sine sviktende fremkomstmidler,

skiene, blir han løftet over i pulken

bak snøskuteren.

"Takk," hvisker han, "for at du reddet meg."

Mannen ser på ham.

"Takk for at du valgte å stole på meg,"sier han.

"Det var for din skyld jeg kom."

DU KAN FØRE EN HEST TIL VANNET,

MEN DU KAN IKKE TVINGE DEN

TIL Å DRIKKE.

DEN SOM LEVER SITT LIV I EN ØRKEN,

ER VANT TIL Å NØYES MED DRÅPER.

DERFOR ER DET FØRST NÅR HAN

TAR IMOT VANNET OG DRIKKER SEG

UTØRST PÅ DET, AT HAN KJENNER

HVOR TØRST HAN EGENTLIG VAR.

Matt. 7, 37 - 38 :

"Men på den siste store dag i høytiden

sto Jesus og ropte ut:

Om noen tørster,

han komme til meg å drikke!

Den som tror på meg, av hans liv skal det,

som Skriften har sagt, renne strømmer

av levende vann."