Gro Heidi Bjørgan - 9.7.2014
I dag hadde jeg besøk av en adventist fra Tanzania.
Han solgte helsekostbøker,
men ville nok helst prate om Jesus.
Jeg sa jeg var frelst,
og da begynte vi å utveksle påstander om troen vår.
Vi var bemerkelsesverdig enige.
Nåden + ingenting, ingen annen mellommann enn Kristus,
vi står i nåden og er ikledd ham. Jesus alene osv.
Kanskje vi skulle stotre oss fram på engelsk litt oftere?
Da får man ikke utbrodert så mange forskjeller.
Man konsentrerer seg om det viktigste.
Jesus alene. Jesus only.
Han var en ung mann, som ville bli pastor.
Jeg kunne gått rett på nyanseforskjeller
og regelrette feiloppfatninger. Men det ble det ikke tid til.
Vi klemte hverandre flere ganger
i yr begeistring over å treffe en likesinnet.
Jeg hadde lite kontanter i lommeboka,
men han fikk det jeg hadde.
Så ba han om vann,
og jeg spurte om han ville ha noe mat med seg ?
Han ba om brød, og han fikk det vi hadde.
Knekkebrød var nytt, men han tok det også.
I det han skulle gå, kom Håkon med
et par bokser makrell i tomat, som han også tok imot.
Så skilte våre veier like fort som de hadde møttes.
Jeg følte meg velsignet og oppløftet over møtet,
og han ga uttrykk for det samme.
Jeg ga ham med glede,
og jeg nødet ham til å ta imot noe mer.
Jeg kjente at han var en Herrens mann,
og vi var enige om å treffes igjen i Jerusalem.
La du merke til at han fikk 5 fisk og 2 brød, sa Håkon,
eller var det omvendt ?
Jeg tenkte på at står i Hebr. 13, 1- 2 :
" La broderkjærligheten bli ved!
Glem ikke gjestfriheten!
for ved den har noen uten å vite det hatt engler til gjester. "
Dette er nok noe som mange bare opplever som et krav.
Men vi trenger ikke bekymre oss om,
hvorvidt vi gjør det Herren ønsker eller ikke.
For har vi stilt oss frem for han og sagt oss villig til
å leve hans liv gjennom oss, så sørger han for at det skjer.
Da tabernaklet skulle reises, leser vi om det
i 2. Mos. 36, 1 - 7 :
" Og Besalel og Oholiab og alle kunstforstandige menn,
som Herren hadde gitt forstand og kunnskap,
så de forstod sig på alt det arbeid som skulde til
for å få helligdommen ferdig, gjorde i ett og alt
som Herren hadde sagt.
For Moses kalte Besalel og Oholiab
og alle kunstforstandige menn,
som Herren hadde gitt kunstnergaver,
alle hvis hjerte drev dem,
til å skride til verket for å fullføre det.
Og de fikk hos Moses hele den gave som Israels barn
hadde båret frem til det arbeid som skulde utføres
for å få helligdommen ferdig.
Men folket bar fremdeles frivillige gaver
frem til ham hver morgen.
Da kom alle de kunstforstandige menn
som utførte alt arbeidet ved helligdommen,
enhver fra det arbeid han var i ferd med,
og de sa til Moses:
Folket bærer frem meget mere enn det trenges
til det arbeid som Herren har befalt å fullføre.
Da lot Moses rope ut i hele leiren:
Ingen, hverken mann eller kvinne,
skal lenger bære noget frem som gave til helligdommen!
Så holdt folket op med å bære frem gaver.
Men det som var gitt, var nok til hele det arbeid
som skulde fullføres, ja mere enn nok. "
Folket nødet dem til å ta imot mer enn nødvendig.
De ga, fordi Herren drev dem til det fra innsiden.
Hadde det kun blitt pålagt dem utenfra,
ville de ganske sikkert ikke vært av med mer enn de måtte.
Det måtte i tilfelle ha vært, fordi de trodde
Det måtte i tilfelle ha vært, fordi de trodde
det skulle gi dem ekstra velsignelse.
Men det sier ikke Skriften at de trodde.
Det er ikke annerledes for oss i dag.
Han virker sin vilje innenfra,
slik at det som er av ham oppleves
som en velsignelse for alle parter.
Husk hva det står i Joh. 7, 38 :
" Den som tror på meg, av hans liv skal det,
som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann. "
Det er ikke et krav. Det er et løfte !
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar