Jeg har nylig kommet i kontakt
med en ung dame, som er kristen.
Nå var hun svært lei seg,
fordi en god venninne av henne
lå i koma svært så syk,
og ingen visste hvordan
dette kom til å gå.
Men alvorlig, det visste de at dette var.
Det er ikke så lett å trøste
for en kristen med et nøkternt syn
på livet med Gud.
Det er ingen dans på roser,
og livet er brutalt urettferdig
i denne verden.
Så jeg begynte å fortelle om svigermor,
og jeg gjengir under, det jeg
sendte henne på Messenger
nå i kveld:
For henne er det jo det beste å ligge i komma enten det går den ene eller andre veien. Hvis hun dør nå, så blir hun jo hentet hjem. Da har hun fred der hun er. Jeg husker, da svigermor døde. Hun hadde kols og fikk koldbrann i beinet, men kunne ikke opereres, fordi hun var for svak. Hun var psykisk syk hele sitt voksne liv og hadde voldsom angst og var paranoid. Men hun ble frelst på sine gamle dager. Min nådeforkynnelse syns hun ga alt for lite ære, for hun ville gjerne ha betydning og gjøre noe for Gud. Hun fikk etter hvert et litt bedre liv og fikk en støttekontakt, som var medlem av Elihu i Tønsberg. Hun var på det ene helbredelsesmøtet etter det andre, og hun forkynte for folk om at hun hadde blitt helbredet for leverkreft. Sannheten var, at hun ikke hadde kreft i noen form. Derimot hadde hun jo kols og gikk med oksygenflaske. Da hun havnet på sykehuset den siste gangen og beinet ikke kunne reddes, så ble det forsøkt sendt bud etter samme helbredelsespredikat, som hadde "helbredet" henne for "leverkreft". Det var en amerikaner, som selvfølgelig skjønte at dette var virkelighet. Han kom selvfølgelig ikke, men stakk uten å gi noen tilbakemelding til dama, som nå lå for døden. Men da skjedde noe rart. Det var som om Gud knipsa i fingrene og sa, at nå fikk det holde med dette sludderet. Hun ble rolig, trygg og forventningsfull. Det var en selsom opplevelse. Hun sov mye og innimellom våknet hun og pratet om Jesus. Jeg spurte Jesus, sa hun, om han ville at vi skulle forandre oss, men han svarte, at det ville han ikke. Så sov hun igjen. Neste gang sa hun bl.a., da jeg sa hun måtte hilse kjente, at ja, det skulle hun. "Det skal jo bli spennende også da!" sa hun og lo litt. Så ba hun om å få snakke med legen, og sa: "Dette tar så lang tid. Jeg vil dø." Dette var fordi hun ville at legen skulle fremskynde slutten med medikamenter, og vi sa, at det kan de ikke gjøre uten videre. Vi kan ikke be om det. Så da trodde hun, at hvis hun ba om det, så måtte de kunne gjøre det. Dette var de tre siste dagene i livet til et menneske som hadde levd mye av livet bak husets fire vegger uten særlig kontakt med andre enn oss. De siste årene var hun dog bedre og surra seg bort i disse herlighetsteologene. Men når det virkelig gjelder, da er han der og gjør det som trengs. For meg beviser det, at nåden bærer, når den skal. På tross av hva vi mennesker kan surre det til med. Svigermor har aldri vært så klar noen gang som de tre siste dagene i livet sitt. Jeg tror nok mange av de ansatte som var innom henne opplevde dette som spesielt. Jeg tok opp noe av det hun sa på kassett, men det ble bare bruddstykker her og der. Det høres merkelig ut, men det er sannheten. Kroppen ble ikke helbredet, men vi må jo kunne si at sjelen ble det. Gud er tilstede der hun ligger nå. Det kan dere i hvertfall være sikker på, selvom det kanskje er en fattig trøst for de som er rundt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar