I 2. Mos. 20, 24 – 25 leser vi:
» . . . Men dersom du vil bygge meg et alter av stein
skal du ikke bygge det av hogd stein,
for bruker du hoggjern på steinene
da vanhelliger du dem!”
Nå var det altså slik, at et alter
– en forhøyning, som skulle løfte offeret opp,
skulle bygges av jord eller naturstein.
Det står, at Naaman i 2. Kg. 5, 17 ber profeten
om å få ta med seg jord tilbake til Syria
for å bygge et alter for Herren.
Det har jo alltid vært slik, og er det den dag i dag,
at folket gjerne vil ære sine guder
ved å bygge flotte gudshus
med utrolig forseggjorte altere,
men det fikk altså ikke Israelfolket lov til.
Tabernakelet i ørkenen var dekket med et grått skinn,
og det hadde ingen ytre herlighet,
som kunne appellere til folket,
selv om det var gull og glitter på innsiden.
( Es. 53, 2 )
Senere bygget jo Salomo et flott tempel,
men også der finner vi dette
med forbud mot huggjern igjen.
Vi leser i 1. Kg. 6, 7:
” Da huset ble reist
ble det bygget av hele steiner fra steinbruddet ,
en hørte verken hammer eller øks
eller noe slags jernredskap i huset,
da det ble bygget. ”
( Se også 5. M. 27, 1 – 6 )
Sak. 4, 6 – 7 taler slik:
”…..ikke ved makt, ikke ved kraft,
men ved min Ånd sier Herren, Hærskarenes Gud.”
Da vi vet, at jern i Bibelen står for styrke,
så vet vi også, at menigheten,
som bygges av levende steiner,
ikke skal bygges ved menneskelig styrke eller kraft!
Vi ser tendensen til å bruke huggjern
på de levende steinene i Gal. 6, 11 – 14,
der den ytre ”dressur” av menigheten gjøres
for å unngå hån og forfølgelse fra de religiøse jøder
p.g.a korsets anstøt!
” og skikk eder ikke like med denne verden,
men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn
så dere kan forstå…” ( Rom. 12, 2 )
Vi, som mennesker med en fallen, religiøs natur,
har så lett for å sette oss selv i fokus
og forlange av oss selv og andre
det vi mener er rett å gjøre.
Det at Bibelen setter Gud og hans eget verk i sentrum
og gjør oss til de, som det gjøres noe med,
i stedet for de som gjør noe,
det er så vanskelig å forstå
– vi vil nok ha æren selv.
Her ser vi at mennesket er objektet i setningen:
» . . bli forvandlet . . ved fornyelsen av deres sinn . . «
Gud handler i oss fra det innerste og utover.
Som Jakob skriver det i Jak. 2, 17 – 18
» . . den levende troen
vil komme til syne ved gjerningene . . «
I Guds bilde…. Det indre liv vil prege det ytre.
Vi leser også dette ut fra det Jesus sier i Joh. 8, 39:
” ….var dere Abrahams barn,
da gjorde dere Abrahams gjerninger…”
Det er altså ikke ved ytre regler og grenser
vi får et nytt livsmønster,
men, som Peter skriver i 2. Pet. 1, 4,
er det ved de største og dyreste løfter
vi får del i guddommelig natur.
» og derved har gitt oss de største og dyreste løfter,
forat I ved dem skulde få del i guddommelig natur,
idet I flyr bort fra fordervelsen i verden,
som kommer av lysten, «
Det er altså ikke ved,
at vi går inn for omlegging av livet,
at det skjer ved vår makt,
men det er når Hans løfter får virke i vårt indre
– ikke ved ytre grensesetting, men ved indre forvandling!
Salm. 32, 9:
” Vær ikke som hest og muldyr
som ikke har forstand,
Deres smykke er tømme og bissel
til å tvinge dem med,
de vil ikke komme nær til deg. ”
Det hjertet er fylt av – det løper munnen over med….
Hva er egentlig et menneske?
Ser vi på utgangspunktet for menneskets skapelse
og hvilke planer guddommen hadde,
så kan vi lese det i 1. Mos. 1, 26 – 27 :
» Og Gud sa:
La oss gjøre mennesker i vårt billede,
efter vår lignelse, og de skal råde over
fiskene i havet og over fuglene under himmelen
og over feet og over all jorden
og over alt kryp som rører sig på jorden. «
Her ser vi, at mennesket ble, etter Guds vilje,
skapt i guddommens eget bilde,
(og, som sant menneske, sier Jesus om seg selv,
at den som har sett ham har sett Faderen.)
Nå var det nok ikke slik,
at mennesket ble skapt til guder,
men som noe som skulle peke på Gud
ved sin likhet med Ham.
Vi vet også, at da Gud dannet mennesket – Adam – ,
så var det bare en, og at denne ene
senere ble delt til mann og kvinne
– slik at de nok da var hvert sitt bilde av,
hver sin del av – guddommen.
En dag Adam var i dårlig humør,
kunne han kanskje si til Eva:
” Jeg er skapt i Guds bilde, og du er ikke lik meg,
så du kan ikke være skapt i Guds bilde.”
og slik kan vi vel til tider tenke om oss selv også
– at vi mangler så mye og ikke strekker til.
Men vi skal ikke alle være små Jesus – er.
Vi skal hver for oss vise en liten del av den Store!
Men altså – mennesket er skapt i Guds bilde,
til å være lik guddommen på en eller flere måter.
Men så kom altså syndefallet, og synden gjorde sitt verk.
Bildet ble forurenset av syndefallet,
slik at guddommelighetsbildet nok ikke er lett å se lenger,
og det får meg til å tenke på, at til tider
oppdages bilder av gamle mestere,
etter at nyere kladderier, som er malt over
fjernes forsiktig av eksperter.
Jeg tenker videre, at den eksperten,
som Gud Herren har satt til å gjøre dette i våre liv,
er Nådens Ånd. som åpenbarer sannheten for oss
og ved det setter oss fri.
Jesus sier jo, at vi skal kjenne sannheten
og sannheten skal sette oss fri.
Det er viktig her å se, at det er ikke oss,
som skal gjøre oss fri ved hjelp av sannheten.
Det er sannheten som skal sett oss fri!
Mennesket er igjen objektet.
Mennesket er ikke den som gjør,
men den det gjøres noe med.
Spørsmålet blir da hva frihet er,
og hva det er egentlig som frigjøres?
Vi så, at gudsbildet mennesket ble delt i to,
til mann og kvinne – Adam og Eva –,
og siden har denne delingen nå nådd så langt,
at vi i dag er over 7 milliarder bilder,
og det er ingen av dem som er totalt like,
selv om noen er eneggede tvillinger.
Gud velsignet mennesket og sa:
” Vær fruktbare, bli mange,
oppfyll jorden og legg den under dere..”
og la i mennesket evnen til å formere seg.
Dette formeringssystemet bygger på,
at neste generasjon tildeles gener fra begge foreldrene,
slik at ingen enkeltindivid blir en kopi
av tidligere individer.
Fra Skaperens side er altså ikke likhet noe mål
– snarere tvert imot, men likevel er altså
det enkelte individ et bilde på Skaperen.
Nå kan vi kanskje tenke, at hvert individ
da blir en tilfeldig blanding av gener
fra mange generasjoner, og, slik darwinismen peker på,
at de best tilpassede føres videre, men så er ikke tilfelle
ut fra Bibelens lære.
Salm. 139, 13 – 17 forteller oss,
at det er Herren selv som i mors liv
– allerede på fosterstadiet –
designer det enkelte mennesket,
slik han ønsker det skal bli,
og at han legger et liv foran det,
som det da er dannet til.
Det vi da i tillegg vet,
er at synden har forurenset hele menneskeheten,
og at den arves nedad i generasjonene.
Vi vet også, at den verden vi lever i
utsetter dette nye menneske for påvirkning
både psykisk og fysisk, slik at mennesket
blir bunnet av mange krefter, som hindrer det
i å leve ut den kapasitet det er gitt fra skaperens side.
Når Bibelen så sier, at Gud kaller oss til frihet,
så må dette nødvendigvis bli slik,
at det Gud har lagt ned i mennesket frigjøres,
og mennesket får større og større mulighet
til å leve det liv det er designet for!
Ingen kopi av noe som helst,
men den del av det guddommelige bildet,
som er lagt ned i den enkelte!
Nå sier jeg ikke, at vi når dette mål i dette livet,
eller at vi ikke veksler fra det ene til det andre,
men jeg sier ,at det å frigjøres må bety at man
på en eller annen måte får mulighet til mer å være seg selv.
Gal. 1, 15 – 16 sier faktisk, at Paulus, allerede fra mors liv,
var dannet av Gud til den tjenesten han fikk.
Det er nesten for underlig og umulig å tenke seg.
» Men da han som utvalgte mig fra mors liv
og kalte mig ved sin nåde,
efter sin vilje åpenbarte sin Sønn i mig, «
Han skriver om det livet han nå fikk slik :
» For mig er livet Kristus og døden en vinning; »
( Fil. 1, 21 )
Jeg synes i denne forbindelsen, at det er verd å se
hva Bibelen sier om Moses også i Hebr. 11, 23 – 26.
Her står det, at han aktet Kristi vanære
for en større rikdom enn Egypts skatter,
så det vil si, at han valgte det han selv opplevde,
som det beste livet.
Vi må vel tenke,
at det var dette han var kommet til verden for
og at han allerede som ung
måtte hatt en trang til det uten å forstå.
Jesus sier i Matt. 16, 24 – 26,
at vi skal ta vårt kors opp og følge ham,
og at den som mister sitt liv for hans skyld,
skal finne sitt liv.
Videre, at det er ingen hjelp for et menneske
om det vinner hele verden, men tar skade på sin sjel
– mister noe av sin personlighet.
» Da sa Jesus til sine disipler:
Vil nogen komme efter mig,
da må han fornekte sig selv
og ta sitt kors op og følge mig.
For den som vil berge sitt liv, skal miste det;
men den som mister sitt liv for min skyld,
skal finne det.
For hvad gagner det et menneske
om han vinner den hele verden,
men tar skade på sin sjel?
eller hvad vil et menneske gi til vederlag for sin sjel? «
Vår sjel er den vi virkelig er.
Det er den personligheten, som, fra Guds hånd,
er det enkelte mennesket, og det er den,
som vi ofte undertrykker og skjuler, slik at våre liv
blir dårlige kopier, – dannet etter det vi tror
Gud og mennesker krever av oss.
Vi danner oss liv, som ikke er ekte liv, men kopi – liv.
Gir vi avkall på dette og lar Herren frigjøre oss,
så vil vi finne vårt virkelige liv.
Det livet vi er skapt til.
Da først kan vi ta vårt kors opp
og leve det livet vi er kalt til,
slik Jesus tok sitt kors opp og levde sitt kall ut.
Golgata – korset var hans oppgave.
Hvilken oppgave Gud har til den enkelte av oss,
er våre kors!
Vi er lemmer på hans legeme,
forskjellige i farge, form og oppgave
– fra Guds side unike hver enkelt en – .
hvorfor skulle vi da streve etter å ikke være oss?
Hvorfor skulle det være Skaperens hensikt
å skape originaler, for å gjøre dem til kopier?
Paulus skriver i Gal. 5, 15,
at om vi biter og eter hverandre,
så må vi passe på, så vi ikke eter hverandre opp!
» Men dersom I biter og eter hverandre,
da se til at I ikke blir fortært av hverandre! «
Det er jo her ikke kannibalisme han skriver om,
men det å gnage, forme og banke på seg selv og andre
for å forme etter en mal, som ikke er naturlig
for det nye eller det gamle mennesket.
Vi er ikke kalt til å bli billedhuggere,
men til såmenn. ( 1. Kor. 3, 6 – 8 )
» Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst;
derfor er hverken den noget som planter,
eller den som vanner, men Gud som gir vekst.
Men den som planter, og den som vanner, er ett;
dog skal enhver av dem få sin egen lønn
efter sitt eget arbeid.»
Jak. 1, 21 taler om, at det ord som er innplantet i oss
er mektig til å frelse våre sjeler.
» Avlegg derfor all urenhet og all levning av ondskap,
og ta med saktmodighet imot det ord
som er innplantet i eder, og som er mektig
til å frelse eders sjeler! «
Guds ord er altså ikke en oppskrift vi må følge,
men en kraft, som ter seg virksom i våre liv.
Guds ord er levende og kraftig
og skal . . .
”For likesom regnet og sneen faller ned fra himmelen
og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden
og får den til å bære og gro
og gir såmannen sæd og den etende brød,
således skal mitt ord være, som går ut av min munn;
det skal ikke vende tomt tilbake til mig,
men det skal gjøre det jeg vil,
og lykkelig utføre det som jeg sender det til.”
( Es. 55, 10 – 11 )
og . . .
«For det glade budskap er og forkynt oss,
likesom for hine; men ordet som de hørte,
blev dem til ingen nytte, fordi det ikke
ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.«
( Hebr. 4, 2 )
La oss lese Ap.gj. 1, 12.
» Da vendte de tilbake til Jerusalem
fra det berg som kalles Oljeberget
og ligger nær ved Jerusalem,
en sabbatsreise derfra. «
Her står det, at Oljeberget lå
”en sabbatsreise” fra Jerusalem
og vi finner intet lovbud i Mose lov,
om hvor langt det var tillatt å reise på en sabbat.
Det som hadde skjedd var,
at jødiske rabbinere hadde satt opp en grense for
hvor langt noen kunne reise på en hviledag
uten å bryte den pålagte hvile.
De hadde ingen tro på, at slike avgjørelser
kunne overlates til den enkeltes hjerteforhold,
og derfor supplerte de alle Mose påbud og regler
med egne detaljerte tolkninger,
som var mange flere enn de gudgitte.
På den måten skaffet de seg en frihet
innenfor en ytre mennesketenkt ramme,
og satte sin lit til sine egne meninger
i stedet for å stole på Guds makt
og troens virkning i mennesket selv.
» I som ved Guds makt holdes oppe ved troen
til den frelse som er ferdig til
å bli åpenbaret i den siste tid. «
( 1. Peter 1,5 )
Guds nåde, Guds ord, Guds løfter og den tro vi mottar
er redskap i Guds hånd,- ikke i våre!
Bruk ikke huggjern på alterets steiner
for da vanhelliger du dem!
