Gal. 3, 16 sier noe underlig og utrolig viktig.
Verset lyder slik:
” Nu ble løftene gitt Abraham og hans ætt;
han sier ikke; og dine ætliger, som om mange,
men som om en; Og din ætt, og dette er Kristus.”
Altså ble Guds løfter til Abraham gitt ham
og bare en av hans etterkommere,
ikke alle hans etterkommere.
Vi finner dette tydeliggjort i,
at Ismael og de andre barna til Abraham
( 1. Mos. 25, 1 og 5 – 6 ) ikke fikk arverett
sammen med Isak.
Vi finner dette også i 1. Mos. 27, 38,
der Jakob har lurt til seg velsignelsen
og det ikke er noe tilbake til Esau.
All arv skulle løftesønnen ha!
«Og dere, søsken, er barn ut fra løftet, slik som Isak.
Men han som var født etter naturens orden,
forfulgte den gang ham som var født ved Ånden,
og slik er det også nå.
Men hva sier Skriften?
Driv bort slavekvinnen og sønnen hennes!
For slavekvinnens sønn skal ikke arve
sammen med den frie kvinnens sønn.
Altså, søsken, er vi ikke barn av slavekvinnen,
men av den frie kvinnen.»
( Gal. 4, 28 – 31 )
2. Kor. 1, 19 – 20 forteller oss,
at så mange som Guds løfter er, i Ham har de sitt ja…
Dette sier oss, at dersom noen løfter fra Gud
til noe eller noen mennesker skal oppfylles,
ligger denne oppfyllelsen altså bare ett eneste sted,
og det er i Ham.
Løftene oppfylles i en person og ingen andre steder.
Løftene er knyttet til denne ene person,
og kan ikke løses fra Ham.
La oss lese hva Jesus sier til Marta i Joh. 11, 24 – 29:
« Marta sier til ham:
Jeg vet at han skal opstå i opstandelsen på den ytterste dag.
Jesus sa til henne:
Jeg er opstandelsen og livet; den som tror på mig,
om han enn dør, skal han dog leve,
og hver den som lever og tror på mig,
skal aldri i evighet dø. Tror du dette?
Hun sier til ham:
Ja, Herre! jeg tror at du er Messias, Guds Sønn,
han som skal komme til verden.
Og da hun hadde sagt dette, gikk hun bort
og kalte i stillhet på sin søster Maria og sa:
Mesteren er her og kaller på dig.
Da hun hørte det, stod hun hastig op og gikk til ham;»
Vi ser her at Marta klynger seg til løftet,
om at Lasarus skal oppstå på den ytterste dag.
Men Jesus sier, at det er han som er oppstandelsen og livet,
slik at oppstandelsen er ikke noe som ligger langt i fremtiden.
Den er tilstede fordi den finns i Ham.
La oss se hva Peter sier i Ap.gj. 3, 17 – 24:
« Han holdt da samtaler i synagogen med jødene
og dem som dyrket Gud, og på torvet hver dag
med dem han traff på.
Nogen av de epikureiske og stoiske visdomslærere
innlot sig også i ordskifte med ham, og nogen sa:
Hvad mener vel denne ordgyder?
Andre igjen sa:
Han synes å være en som forkynner utenlandske guddommer
det var fordi han forkynte evangeliet om Jesus og opstandelsen.
Så tok de ham ved hånden og førte ham op på Areopagus, og sa:
Kan vi få vite hvad dette er for en ny lære som du forkynner?
for underlige ting fører du frem for våre ører;
vi ønsker derfor å få vite hvad dette skal bety.
Men alle atenere og de fremmede som opholdt sig der,
gav sig ikke stunder til annet enn å fortelle eller høre nytt.
Så stod da Paulus frem midt på Areopagus og sa:
Atenske menn! I alle måter ser jeg at I er ivrige i eders gudsfrykt.
For da jeg gikk omkring og så på eders helligdommer,
fant jeg også et alter som det var satt den innskrift på:
For en ukjent Gud.
Det som I altså dyrker uten å kjenne det, dette forkynner jeg eder.
Gud, han som gjorde verden og alt som i den er,
han som er herre over himmel og jord,
han bor ikke i templer gjort med hender; »
Her unnskylder han først selve korsfestelsen,
og sier at de gjorde dette i uvitenhet
( Jesus ber jo også om, at Gud skal tilgi de som gjorde dette),
og at korsfestelsen var Guds egen vilje.
Dernest oppfordrer han Israel-folket til å omvende seg,
slik at deres Messias kan komme,
for med ham kommer husvalelsens tider,
som alle profetene har talt om.
Guds løfter til folket Israel var altså også knyttet til
Abrahams ætt, entall, og ikke til Israels ætter i flertall!
Men vi vet jo, at dette folket ikke omvendte seg,
og derfor kom ikke Kongen og heller ikke Riket for Israel.
Se Ap. gj. 1, 6 – 11 og Sak. 14, 1 – 4.
« Da de nu var kommet sammen, spurte de ham:
Herre! gjenreiser du på den tid riket for Israel?
Han sa til dem:
Det tilkommer ikke eder å vite tider eller timer
som min Fader har fastsatt av sin egen makt;
men I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder,
og I skal være mine vidner både i Jerusalem
og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.
Og da han hadde sagt dette, fór han op mens de så på,
og en sky tok ham bort fra deres øine.
Og mens de stirret op mot himmelen idet han fór bort,
se, da stod to menn hos dem i hvite klær,
og de sa:
I galileiske menn! hvorfor står I og ser op mot himmelen?
Denne Jesus som er optatt fra eder til himmelen,
skal komme igjen på samme måte som I så ham fare op til himmelen.»
« Se, det kommer en Herrens dag,
da det hærfang som er tatt fra dig, skal skiftes ut i din midte;
for jeg vil samle alle hedningefolkene til krig mot Jerusalem,
og staden skal bli tatt og husene bli plyndret, og kvinnene bli skjendet,
og halvdelen av staden skal måtte gå i landflyktighet,
men resten av folket skal ikke utryddes av staden.
For Herren skal dra ut og stride mot disse hedningefolk,
som han før har stridt på kampens dag.
På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget,
som ligger midt imot Jerusalem i øst,
og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest,
så der blir en stor dal, idet den ene halvdel av fjellet viker mot nord,
og den andre halvdel mot syd.»
Romerbrevet 8, 32 forteller oss,
at på samme måte som alle løftene til jødefolket er knyttet til Messias,
så er alle løftene til Menigheten i dag knyttet til Kristus.
« Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle,
hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?»
Derfor skriver Paulus,
at han forkynner evangeliet om Kristus ( Rom. 1, 1 – 3 ),
og at Kristus er Guds hemmelighet.
« Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel,
utkåret til å forkynne Guds evangelium,
som han forut lovte ved sine profeter i hellige skrifter,
om hans Sønn, som efter kjødet er kommet av Davids ætt,»
Kol. 2, 1 – 3 forteller også om rikdommene, som er i Ham.
« For jeg vil at I skal vite hvor stor strid jeg har for eder
og dem i Laodikea og så mange som ikke har sett mitt åsyn i kjødet,
forat deres hjerter må bli trøstet, så de knyttes sammen i kjærlighet
og når frem til hele rikdommen av den fullvisse innsikt,
til kunnskap om Guds hemmelighet, det er Kristus,
i hvem alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede.»
Paulus skriver i Ef. 1, 7 – 10,
at vi i Kristus ter gitt syndenes forlatelse og alt annet.
« i hvem vi har forløsningen ved hans blod,
syndenes forlatelse, efter hans nådes rikdom,
som han rikelig gav oss i og med all visdom og forstand,
idet han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet efter sitt frie råd,
som han fattet hos sig selv om en husholdning i tidenes fylde:
at han atter vilde samle alt til ett i Kristus,
både det som er i himlene, og det som er på jorden;»
Vi ser det Paulus skriver i 1. Kor. 1, 11 – 13.
Her forteller han at han har hørt,
at det er tretter og partier blant folket i menigheten,
idet noen holder seg til den ene og noen til den andre av de som forkynner.
Og så spør han: ” Er Kristus blitt delt…..?”
Som om en del av Kristus bodde i den ene,
mens en annen del av Ham bodde i den andre av forkynnerne!
Enten har vi Kristus, eller så har vi ikke Kristus.
Og har vi Ham, så har vi også alt det han er og har.
Vi kan se på Romerbrevet 8, 32 igjen,
der vi igjen ser, at da Gud ga sin sønn, så ga han ham alt!
Det betyr igjen, at da vi tok imot Sønnen,
så tok vi imot alt, - selv om vi ikke ser det eller ikke vet det.
«Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle,
hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?»
Versene 29 til 30 forteller i tillegg,
at vi har det, selv om vi ikke har erfart det enda.
«Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud,
dem som efter hans råd er kalt.
For dem som han forut kjente,
dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns billede,
forat han skulde være den førstefødte blandt mange brødre;»
Det står jo her om det Bibelen kaller herliggjørelsen,
og selv om vi ikke har erfarte det ennå, så er det vårt,
og vi har til og med fått pant på det som en ekstra sikkerhet.
2. Kor. 5, 4 – 5:
« For vi som er i denne hytte, sukker under byrden,
fordi vi ikke vil avklædes, men overklædes,
forat det dødelige kan bli opslukt av livet.
Men den som har satt oss i stand just til dette, er Gud,
han som og har gitt oss Ånden til pant.»
I forbindelse med spørsmål om når Riket skal opprettes for Israel,
så er det ikke slik, at dette folket i dag bli større og sterkere,
slik at de til sist oppnår en kvalitet,
som lar dem innta hele det riket de er lovet.
Nei. Riket kommer når kongen kommer.
La oss lese Dan. 12, 6 – 7:
« Og en av dem sa til den mann som var klædd i linklær,
og som stod ovenover elvens vann:
Hvor lenge vil det vare før disse underfulle ting er til ende?
Og jeg hørte hvad den mann sa som var klædd i linklær,
og som stod ovenover elvens vann;
han løftet sin høire hånd og sin venstre hånd op mot himmelen
og svor ved ham som lever evindelig:
En tid og tider og en halv tid, å
og når det hellige folks makt er fullstendig knust,
skal alle disse ting fullendes.»
Her ser vi at det først er når dette folkets makt er fullstendig knust,
at dette riket opprettes ved at Kristus kommer dem til unnsetning.
La oss se det Jesus sier i Matt. 23, 34 – 39:
«Derfor, se, jeg sender til eder profeter og vismenn og skriftlærde;
nogen av dem skal I slå ihjel og korsfeste,
og nogen av dem skal I hudstryke i eders synagoger og forfølge fra by til by,
forat det skal komme over eder alt det rettferdige blod som er utøst på jorden,
fra den rettferdige Abels blod inntil Sakarias', Barakias' sønns blod,
han som I slo ihjel mellem templet og alteret;
sannelig sier jeg eder:
Alt dette skal komme over denne slekt.
Jerusalem! Jerusalem! du som slår ihjel profetene,
og stener dem som er sendt til dig!
hvor ofte jeg vilde samle dine barn,
likesom en høne samler sine kyllinger under sine vinger!
Og I vilde ikke.
Se, eders hus skal lates eder øde.
For jeg sier eder:
Fra nu av skal I ikke se mig før I sier:
Velsignet være han som kommer i Herrens navn!»
Han forteller her, at Israel, som nasjon,
skal forfølge de han kommer til å sende til dem
på samme måte som de hadde forfulgt de som hadde kommet før.
Matt. 23, 30 – 31:
«Hadde vi levd i våre fedres dager,
da hadde vi ikke vært medskyldige med dem i profetenes blod!
Så gir I da eder selv det vidnesbyrd
at I er deres barn som slo profetene ihjel;»
De skulle altså ikke se Ham igjen,
før de forsto hvem han var!
Salm. 118, 22 – 26 viser til inngangen på Riket
ved at den stein bygningsmennene forkastet blir gjort til hovedhjørnestein:
«Den sten som bygningsmennene forkastet,
er blitt hovedhjørnesten.
Av Herren er dette gjort,
det er underfullt i våre øine.
Dette er dagen som Herren har gjort;
la oss fryde oss og glede oss på den!
Å Herre, frels dog!
Å Herre, la det dog lykkes!
Velsignet være han som kommer i Herrens navn!
Vi velsigner eder fra Herrens hus.»
Og i Sak. 12, 10 og 13, 1 – 2:
«Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere
vil jeg utgyde nådens og bønnens ånd,
og de skal skue op til mig som de har gjennemstunget;
og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn,
og klage sårt over ham som en klager over sin førstefødte.»
Han sier altså, at Israel skal tilbe mot et tomt hus
inntil han kommer tilbake,
mot et hus der ingen svarer fordi det ikke bor noen der.
Rom. 11, 7 – 12 forteller, at denne dyrkelsen av et tomt hus
ble dem en snare som bant dem stadig sterkere,
og det ble til en felle for dem.
« Hvorledes altså? Det som Israel attrår, det har det ikke nådd;
men de utvalgte har nådd det, de andre er blitt forherdet,
som skrevet er:
Gud gav dem en treghets ånd,
øine til ikke å se med og ører til ikke å høre med,
inntil den dag idag.
Og David sier:
La deres bord bli dem til en strikke og en snare
og en felle og en gjengjeldelse for dem!
la deres øine bli formørket, så de ikke ser,
og bøi alltid deres rygg!
Jeg sier altså:
Har de da snublet for å falle?
Langt derifra!
men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene,
forat dette skal vekke dem til nidkjærhet;»
Det er dette Hebreerbrevet taler om
i kap. 6, 1 – 6:
« La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus
og skride frem mot det fullkomne,
så vi ikke atter legger grunnvollen med
omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud,
med lære om dåp og håndspåleggelse,
om dødes opstandelse og evig dom
Og dette vil vi gjøre, om Gud gir lov til det.
For det er umulig at de som engang er blitt oplyst
og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd
5og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter,
og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse,
da de på ny korsfester Guds Sønn for sig og gjør ham til spott.»
. . . 2. Kor. 3, 13 – 16 forteller,
at et dekke er lagt mellom den mosaiske gudsdyrkelse og Guds ord.
Gud taler ikke gjennom det til dem:
«og gjør ikke som Moses, som la et dekke over sitt åsyn,
forat Israels barn ikke skulde skue enden av det som svant.
Men deres sinn er blitt forherdet; for like til denne dag
blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt,
uten at det blir åpenbaret at den opheves i Kristus.
Men til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses leses;
men når det omvender sig til Herren, blir dekket tatt bort.»
Luk. 2, 1 – 4 forteller,
at Gud satte hele romerriket i bevegelse
for at profetiene om Jesus skulle oppfylles:
«Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus
at all verden skulde innskrives i manntall.
Dette var den første innskrivning,
i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria.
Og alle gikk for å la sig innskrive, hver til sin by.
Men også Josef drog op fra Galilea,
fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som heter Betlehem,
fordi han var av Davids hus og ætt,»
Ap.gj. 22, 27 – 28 forteller,
at Paulus var født romersk borger
og kunne bevege seg fritt i hele romerriket,
og vi kan lese om Ester, Daniel, Nehemias og alle de andre,
som ble plassert i viktige posisjoner slik at Ordet ble oppfylt:
«Den øverste høvedsmann gikk da bort til ham og sa:
Si mig: Er du romersk borger? Han svarte: Ja.
Den øverste høvedsmann sa:
Jeg har kjøpt denne borgerrett for mange penger.
Men Paulus svarte: Men jeg er endog født til den.»
På samme måte har også i dag staten Israel gjenoppstått
for at Messias, det er Kristus, skal komme tilbake for å opprette riket.
Men det Israel vi ser i dag er ikke grunnsteinen til det riket som kommer.
Det er Jesus selv som er både grunnstein, hovedhjørnestein og toppstein.
Norge kalte en dansk prins til å komme til landet å bli konge hos oss,
slik er det slett ikke med Israel.
La oss lese det som står i Luk. 19, 11 – 15,
der det fortelles om en av høy byrd, som dro langt bort for å få kongemakt,
og så kom tilbake igjen og ryddet opp i landet.
Lignelsen var knyttet til riket.
« Mens de hørte på dette, la han også en lignelse til,
fordi han var nær ved Jerusalem,
og de tenkte at Guds rike straks skulde komme til syne.
Han sa da:
En mann av høi byrd drog til et land langt borte
for å få kongemakt og så komme tilbake igjen.
Han kalte da ti av sine tjenere for sig, og gav dem ti pund og sa:
Kjøpslå med dem til jeg kommer igjen.
Men hans landsmenn hatet ham,
og skikket sendemenn avsted efter ham og lot si:
Vi vil ikke at denne mann skal være konge over oss.
Og det skjedde da han hadde fått kongemakten og kom tilbake,
da bød han at de tjenere han hadde gitt pengene, skulde kalles for ham,
forat han kunde få vite hvad hver av dem hadde vunnet.»
( Se også v. 42 – 44…velsignet være kongen….. )
«for så mange som Guds løfter er,
i ham har de sitt ja, derfor får de og ved ham sitt amen,
Gud til ære ved oss.» ( 2. Kor. 1, 20 )
Alle løfter er knyttet til Abrahams ætt.
Til den ene, til Messias, til Kristus,
til barnet i krybben, til Jesus fra Nasaret!
Også de som kalles Israels løfter!
Løftene om Riket for Israel, har sitt JA bare ett sted:
I kongen! I Kristus! I den ene!
Gud sender ikke jødefolket Riket.
Han gir dem ikke Riket en eller annen gang.
Det ER gitt dem.
Matt. 25, 31 - 34 forteller,
at det er gitt dem fra verdens grunnvoll ble lagt.
Men Riket er gitt dem i Ham de forkastet,
og når de tar imot Ham,
så tar de også imot det som er gitt dem i Ham.
. . . så mange som Guds løfter er, i Ham har de sitt ja . . .
« Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet,
og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone.
Og alle folkeslag skal samles for hans åsyn,
og han skal skille dem fra hverandre,
likesom hyrden skiller fårene fra gjetene,
og han skal stille fårene ved sin høire side,
men gjetene ved den venstre.
Da skal kongen si til dem ved sin høire side:
Kom hit, I min Faders velsignede!
arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll blev lagt!»
Og Luk. 2, 25 – 32 forteller om den gammel mannen Simeon,
som ventet på Israels trøst:
«Og se, det var en mann i Jerusalem ved navn Simeon,
og denne mann var rettferdig og gudfryktig og ventet på Israels trøst;
og den Hellige Ånd var over ham,
og det var åpenbaret ham av den Hellige Ånd
at han ikke skulde se døden før han hadde sett Herrens salvede.
Han kom, drevet av Ånden, inn i templet,
og da foreldrene førte barnet Jesus inn
for å gjøre med ham som skikk var efter loven,
da tok han ham på sine armer og lovet Gud og sa:
Herre! nu lar du din tjener fare herfra i fred, efter ditt ord;
for mine øine har sett din frelse,
som du har beredt for alle folks åsyn,
et lys til åpenbarelse for hedningene,
og en herlighet for ditt folk Israel.»
Han så hele Guds frelsesplan samlet i en liten baby,
som ble båret inn i tempelet.
Og fordi han så alt samlet i den ene,
så kunne han møte døden med fred i hjertet.
Fred for sin egen del, og fred for sitt folk Israel!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar