Jeg så en Netflix dokumentar
om det såkalte «Poop-cruiset» i 2013.
Et cruiseskip fikk brann i maskinrommet,
Strøm, aircondition og sanitæranlegget stanset.
Toalettene fløt over, og kloakk rant utover gulvene i lavere etasjer.
Airconditionstansen gjorde det ulevelig varmt ombord,
og maten måtte rasjoneres.
Skipet ble liggende å drive ute på havet.
De fikk heist ned forsyninger,
men å få 4500 passasjerer over på et annet ship var ikke enkelt.
Folk begynte raskt å hamstre mat,
og å sørge for seg selv på bekostning av andre.
De som bodde på lavere dekk bar madrassene sine opp i etasjene over,
siden deres dekk badet i ekskrementer.
De måtte tilpasse seg nødløsninger, og reglene ombord forvitret raskt.
Men mange nektet i sitt hovmod å senke standarden
for sin egen bekvemmelighet, noe som gikk på bekostning av andres.
Selv husker jeg, i 1974, fra togulykken på Tretten i Gudbrandsdalen,
hvordan flere irriterte seg over at ikke hjelpen kom fort nok.
Til dem, der de satt uskadde i de bakre vognene
og strikket og så på klokka.
Men jeg gikk fram for å se hva som hadde skjedd.
Framover gjennom spisevogna, der grønne erter med gulerøtter i
så ut som en blomstereng, sammen med bestikk og servise,
som lå knust utover gulvet. Jeg ser bildet for meg fortsatt.
Men foran var det kaos.
Vrakrester og mennesker, som det stakk deler av ut gjennom vinduene,
der de hadde presset seg inntil veggene
og forgjeves prøvd å unngå vogna foran dem,
som trengte seg gjennom deres vogn.
Et helt forferdelig syn, som jeg aldri glemmer.
Jeg sto ved en ung jentes kropp, som lå i snøen på en båre
dekket av et pledd. Hun hadde hjemmestrikkede ullsokker.
Det så jeg, for hun hadde mistet den ene, hvite seilerstøvelen sin.
Det var det riktige fottøyet i regnvær, da jeg var ungdom.
I listen over omkomne falt jeg ned på, at det må ha vært Gøril Isaksen, 16 år.
Jeg var 15 år, og skammet meg på de idiotenes vegne,
som bare var opptatt av seg selv.
Det var andre fra toget, som gjorde det de kunne for å hjelpe.
Noen, men de fleste visste ikke helt hva som hadde skjedd,
og ihvertfall ikke omfanget av tragedien.
Jeg tenkte så videre på boka «Fluenes herre»,
skrevet av William Golding i 1954,
hvor han beskriver hvordan siviliserte engelske kostskolegutter,
som strander på en øde øy etter en flyulykke,
raskt bryter med de normer og regler der er oppdratt med,
og guttenes overlevelsesinststinker får frem
de dårligste sidene ved menneskenaturen
Egoisme, grådighet og maktbegjær kommer raskt til syne,
og de, som prøver å stå i mot, taper kampen mot flertallet.
Strukturene viker plassen for menneskets «dyriske» sider.
Deres eneste sjanse til redning er å komme seg tilbake til sivilisasjonen,
før de ødelegger hverandre.
På samme måte, når menneskeheten mister Guds omsorg og beskyttelse,
så står de kun igjen med hverandre, og samfunnet vil bryte sammen.
Djevelen kan bare stå på siden å heie med sine falne englebrødre,
som Cæsar gjorde det i Colosseum.
.
I Ef. 2, 12 står det,:
« at I på den tid stod utenfor Kristus,
utelukket fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte,
uten håp og uten Gud i verden;»
Dette var menneskeheten,
som han skapte i sitt bilde. Solgt under sin egen syndige natur.
Folk sier: «Jeg tror på det gode i menneskene.»
Det er dessverre ikke godt nok!
« som skrevet er: Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke en;
det finnes ikke en som er forstandig; det finnes ikke en som søker Gud;
alle er avveket; alle til hope er de blitt uduelige;
det finnes ikke nogen som gjør godt, det finnes ikke en eneste.»
( Rom. 3, 10-12 )
Gi mennesker nok tau, så henger de seg selv.
Nok motgang, som Job.
Mennesket må forstå sin stilling.
På vår lille maurtue i universet er hjelp utenfra det eneste mennesket kan håpe på.
Derfor måtte det være kjærligheten!
Guds fullkomne kjærlighetsofder i Kristus Jesus.
Ingenting annet kunne gi en fallen menneskeslekt
det minste fnugg av oppmerksomhet. Et støvkorn i universet.
Men Gud viste sin kjærlighet mot oss mens vi ennå var syndere,
sier Paulus i Rom. 5, 8.
«Hvor er du, Adam?» roper Herren i Edens hage,
straks mennesket har falt for sin første fristelse.
Han har kalt mennesket til seg fra tidenes morgen,
og han elsket oss allerede før vi ble dannet av leret,
og han kaller på oss til tiden tar slutt.
«Hvor er du, menneske?
«Kom til meg, du som strever og bærer tunge byrder,
og jeg skal gi deg hvile.»
«Så blir de da stående disse tre.
Tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er kjærligheten.»
( 1. Kor. 13, 13 )
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar