oversatt til norsk av Google translate og Gro Heidi Bjørgan - 5.5.2020.
Jeg kom tilfeldig over denne fortellingen,
og syns den hadde en snedig vri.
Derfor deler jeg den her:
En gang i tiden ble en veldig ung engel
vist rundt i universets prakt og herlighet
av en eldre og erfaren engel.
For å å være ærlig,
begynte den lille engelen å bli
litt sliten og lei. Han hadde blitt vist
hvirvlende galakser og flammende solskinn, uendelige avstander i den dødelige kulden
i det interstellare rommet, og etter hans mening, syntes han det var forferdelig mye av det hele.
Til slutt ble han vist galaksen,
som vårt solsystem bare er en liten del av.
Da de to nærmet seg stjernen,
som vi kaller vår sol og dens sirklende planeter, pekte seniorengelen på en liten
og ganske ubetydelig sfære,
som kretset sakte rundt sin akse.
Den så like kjedelig og uinteressant ut
som en skitten tennisball for den lille engelen,
hvis sinn var fylt med størrelsen og herligheten
til det han hadde sett.
"Jeg vil at du skal se spesielt på den,"
sa seniorengelen og pekte med fingeren.
"Vel, den ser veldig liten
og ganske skittent ut for meg,"
sa den lille engelen.
"Hva er spesielt med den?"
"Det," svarte hans høytidelige,
"er Den Besøkte Planeten."
"Besøkte?" sa den lille.
"Du mener ikke besøkt av -?"
"Det gjør jeg faktisk.
Den ballen, som uten tvil ser
liten og ubetydelig og kanskje ikke
så alt for ren ut for deg, har blitt besøkt
av vår unge prins av herlighet."
Og ved disse ordene bøyde han ærbødig.
"Men hvordan?" spurte den yngre.
"Mener du at vår store og strålende prins,
med alle disse undere og praktverk
fra hans skapelse, og flere millioner til,
som jeg er sikkert ikke har sett ennå,
dro ned til denne femte rangs ballen?
Hvorfor skulle han gjøre noe sånt? "
"Det er ikke for oss," sa hans senior litt stivt,
"å spørre om Hans grunner til det,
bortsett fra at jeg må påpeke for deg,
at han ikke er imponert over
størrelse og antall, slik du ser ut til å være."
Den lille engels ansikt rynket seg i avsky. "Mener du med det å si meg," sa han,
"når han lot seg synke så dypt,
at han ble en av de krypende,
kravlende skapningene på
den flytende ballen?" "Det gjør jeg, og jeg tror ikke
at han ønsker at vi ved kaller dem
'kravlende, krypende skapninger'
i den tonen. For underlig som det
kan virke som oss, elsker han dem.
Han dro ned for å besøke dem
for å løfte dem opp til å bli som ham."
Den lille engelen så uforstående ut.
En slik tanke var over hans fatteevne. "Lukk øynene et øyeblikk,"
sa seniorengelen,
"så vi vil gå tilbake i det de kaller tiden." Mens den lille engelens øyne var lukket,
og de beveget seg nærmere den snurrende ballen, stoppet snurringen, så snurret den bakover
ganske raskt en stund, før den falt tilbake
til sin vanlige rotasjonen. "Nå se!" sa senior.
Og da den lille engelen åpnet øynene,
dukket det opp på klodens kjedelige overflate
små lysglimt! Noen bare for et øyeblikk
og andre vedvarende i ganske lang tid. "Vel, hva ser jeg nå?"
spurte den lille engelen.
"Du ser på denne lille verdenen
som den var for tusenvis av år siden."
repliserte kameraten.
"Hvert lysglimt og hver lysstråle som du ser,
er noe av Faderens kunnskap og visdom
som bryter inn i sinnene og hjertene
til mennesker som bor på jorden.
Ikke mange mennesker, forstår du,
kan høre hans stemme
eller forstå hva han sier, til og med
selv om han snakker forsiktig
og stille til dem hele tiden."
"Hvorfor er de så blinde og døve
og dumme?" spurte juniorengelen
heller tverr. "Det er ikke noe for oss å dømme dem.
Vi som lever her i opplyst prakt,
vet ingenting om hvordan det er
å leve i mørket.
Vi hører musikken og stemmen
som lyden av mange vann hver dag i våre liv,
men for dem . . . vel, det er mye mørke
og mye støy og mye distraksjon i jorden.
Bare noen få, som er stille,
ydmyke og kloke hører hans stemme.
Men følg med, for om et øyeblikk
vil du se noe virkelig fantastisk. "
Jorden fortsatte å snu og sirkle rundt solen,
og da, ganske plutselig, i den øvre halvdel
av kloden, viste det seg et lys.
Lite, men så intenst, at begge englene
holdt seg for øynene. "Jeg tror jeg kan gjette det,"
sa den lille engelen med lav stemme.
"Det var besøket, var det ikke?"
"Ja, det var besøket.
Lyset selv dro ned dit og bodde blant dem;
men om et øyeblikk, vil du selv med
lukkede øyne kunne fortelle at lyset slukker."
"Men hvorfor?
Kunne han ikke holde ut
deres mørke og dumhet?
Måtte han komme tilbake hit?" "Nei, det var ikke det,"
repliserte seniorengelen.
Stemmen hans var streng og trist.
"De kjente ham ikke igjen
som den han var, eller i det minste bare
en håndfull kjente ham. For det meste
foretrakk de mørket sitt fremfor Hans lys,
og til slutt drepte de ham."
"De idiotene, de gale idiotene!
De fortjener ikke -" "Hverken du eller jeg,
eller noen annen engel,
vet hvorfor de var så tåpelige
og så onde. Vi kan heller ikke si
hva de fortjener eller ikke fortjener.
Men faktum gjenstår, - de drepte
vår ærede prins, mens han var
mann blant dem." "Og at jeg antar var slutten?
Jeg ser at hele jorden
har blitt svart og mørk.
Ok, jeg vil ikke dømme dem,
men det er vel alt de kunne forvente?" "Vent, vi er fremdeles langt fra slutten
av historien om den besøkte planeten.
Se nå, men vær klar til
å dekke øynene dine igjen."
I stummende mørke dreide jorden
tre ganger rundt sin akse,
og så flammet et blendende
lyspunkt opp. "Hva nå?" spurte den lille engelen,
og beskyttet øynene.
"Vel, - de drepte ham,
men han erobret døden.
Det de fleste av dem gruer for
og frykter hele livet, brøt han og erobret.
Han reiste seg igjen, og noen få av dem
så ham og ble fra da av
hans totalt hengivne slaver." "Takk, Gud, for det," sa den lille engelen. "Amen. Åpne øynene dine nå,
det blendende lyset har gått.
Prinsen er tilbake til lysets rike.
Men se på jorden nå." I stedet for det blendende lyset var det
en lys glød som banket og pulserte.
Og etter som jorda kretset igjen og igjen,
spredte det seg små lyspunkter på den.
Noen få flimret og døde;
men for det meste brente lysene jevnt,
og mens de fortsatte å se, var det
på mange deler av kloden en glød
over mange områder. "Ser du hva som skjer?"
spurte seniorengelen.
"Den sterke gløden er selskapet av
lojale menn og kvinner som han etterlot seg,
og med hans hjelp sprer de gløden,
og nå begynner lys å skinne
over hele jorden." "Ja, ja," sa den lille engelen utålmodig,
"men hvordan slutter det?
Vil de små lysene slå seg sammen?
Vil det hele være lys, som det er
i himmelen?" Hans senior ristet på hodet.
"Vi vet rett og slett ikke det," svarte han.
"Det er i Faderens hender.
Noen ganger smerter det å se på,
og noen ganger gir det en usigelig glede.
Slutten er ennå ikke.
Men nå er jeg sikker på at du kan se
hvorfor denne lille ballen er så viktig.
Han har besøkt den;
Han er arbeider ut planen hans. " "Ja, jeg skjønner,
selv om jeg ikke forstår det.
Jeg skal aldri glemme,
at dette er Den Besøkte Planeten."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar