SANNHETEN

av Gro Heidi Bjørgan - 2012

Det står i  2. Tess. 2, 9 - 10  skrevet:

" Og hans komme skjer, 

  etter Satans kraftige virksomhet,

  med all løgnens makt og tegn og under,

  og med all urettferdighetens forførelse 

  for dem som går fortapt

  fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten."

Jeg kom over Benny Hinn på morgenkvisten.

Han var å finne på "God cannel".

Han er en Satans apostel, 

og opererer under hans innflytelse.

Han er derfor en av disse som går fortapt,

fordi han ikke "tok imot kjærlighet til sannheten".

Det står altså ikke "tok imot sannheten".

Den har han nemlig tatt til seg, 

for å bruke den til egen vinning.

Han kjenner sannheten, og han hater den.

Det er den som vil frarøve ham muligheten til å skinne selv.

Muligheten til å utøve makt, og til å tjene penger på det.

For sannheten er den samme for alle mennesker.

Vi leser i Rom. 1, 20 :

" For hans usynlige vesen

  både hans evige kraft og hans guddommelighet,

  er synlig fra verdens skapelse av,

  idet det kjennes av hans gjerninger,

  forat de skal være uten unnskyldning."

Sannheten om Guds eksistens og hans allmakts vesen,

det er åpenbart for alle mennesker.

Nå er jo denne Higgs partikkelen oppdaget, mener man.

Den kalles Guds partikkel, og det med rette.

De anerkjenner dermed, at også de forstår,

at universets eksistens er drevet av en inteligens

langt ut over det de kan fatte.

Men de vil bare ikke erkjenne det for seg selv.

Ikke egentlig. 

De liker nemlig ikke den sannheten de faktisk ser. 

For hva ser de?

Jo, de ser nettopp det som beskrives i verset over,

nemlig at hans usynlige vesen, evige kraft 

og guddomlig natur er det de finner, når de leter, 

- igjen og igjen og igjen.....

Og dette er de som leter mest etter motbevis.

De er som Benny Hinn ikke særlig glad for sannheten.

Den forminsker nemlig deres rolle, 

deres mulighet til å skinne.

Den falne menneskenaturen er ute av stand 

til å elske Guds vesen. Derfor er det Guds drivkraft 

som bringer mennesket til ham.

For evangeliet tiltrekker ikke mennesker,

som vei til frelse. 

Mennesket vil av naturen bare være religiøs, 

dvs. elske verdens barnelærdom.

Derfor må Gud først berede grunnen hos et menneske.

Det gjør han ved å peke på sannheten. 

Sannheten om hans allmakt.

Sannheten om menneskets 

maktesløshet og onde natur.

For ved å komme til sannhets erkjennelse 

av disse to punktene, beredes grunnen 

for Guds neste punkt på programmet:

Paulus uttrykker det slik i Rom. 7, 24:

"Jeg elendige menneske!

Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?"

Først når mennesket er kommet 

fram til denne erkjennelsen,

og har bøyd seg for dette faktum, 

er det rede til å motta

kjærligheten til sannheten.

Paulus fortsetter i verset etter:

" Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre.!

  - Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn,

  men syndens lov med mitt kjød."

Sannheten er at mennesket nå har innsett 

og erkjent for seg selv, at det å leve 

et dydig og rettferdig liv i verden,

det er ikke mulig, om man aldri så mye prøver.

Den som forblir religiøs, vil alltid 

måtte bortforklare og unnskylde sine tvilsom valg, 

og ved å være opptatt av dette,

nærer de også lysten til det samme.

Et lite vers jeg har hørt oppsummerer 

dette ganske godt:

" OG IKKJE PUTT ERTER I NASEN, 

  SA MOR VÅR, OG GJEKK.

  DET HADDE VI IKKJE TENKT PÅ FØR, 

  SÅ DET GJORDE VI. "

Men, siden de ikke, 

ønsker å gi opp "prosjekt egenrettferdighet",

så blir løsningen hykleri og dobbeltmoral, 

og man blir overlatt til et sinn som "intet duger", 

som Skriften uttrykker det. 

De antar rettferdighetens skinn, 

som de stadig pusser på,

men nekter Gud inngang til sitt liv.

Snarere forsøker de å skjule og bortforklare.

Men en Gud som blir avspist

med å stå på trappa, han vet i sin kjærlighet, 

at skal mennesket ha mulighet til

å få fred med seg selv og med ham, må han inn.

Inn i lønnkammeret. Inn i det skjulte mennesket.

Da først vil storheten ved evangeliet, 

og kjærligheten som ligger i frelsesverket 

ha muligheten til å synke inn.

" Men loven kom til for at fallet skulle bli stort;

  men hvor synden ble stor, ble nåden enda større." 

  ( Rom. 5, 20 )

Når alle disse ting er erkjent i menneskehjertet,

er det klart til å motta det de selv mangler,

- kjærlighet til sannheten.

Nemlig den at de må være kistegla' for, 

at de har fått en frelser til å ta sin straff 

for sin ondskap og sin ubotelige natur.

De skal nå få legge av seg den byrden

som sannheten om dem selv vitterlig er,

og heller få sole seg i glansen av Frelserens liv, 

død og oppstandelse.

Da fylles menneske, og først da, 

av dyp takknemlighet og kjærlighet

til ham som gjorde dette umulige mulig for dem.

De, som var maktesløse ved kjødet.