av Gro Heidi Bjørgan - 2014
Jeg kom til å tenke på forrige gang jeg møtte fetteren min.
Jeg har bare han på farsiden. Min onkels sønn.
Som barn var vi sammen ved høytider og feiringer i familien.
I voksen alder har det dessverre blitt ved de sjeldne
anledninger som begravelser heldigvis er.
Dette møtet var for to år siden, i min mors begravelse.
Han var ivrig etter å prate med meg etter begravelsen.
Vi mintes begge barndommens møter med glede.
Han er tre år eldre enn meg, men vi hadde det alltid så moro.
Han er en varm og utadvendt person.
Nå ville han mimre litt, noe vi gjorde.
Han fortalte at han elsket å komme på besøk til oss.
Vi var et fristed han mintes med glede.
" Hvordan oppfattet du pappa(onkel) ?"
spurte han meg.
Jeg svarte som sant var, at jeg hadde
registrert hvor kontrollerende og dominerende
han var i forhold til tante og ham.
Da sa han :
" Jeg husker alle syntes det var så stas,
at jeg satt i vinduet og ventet på
at pappa skulle komme hjem fra arbeidet.
Men sannheten var, at jeg satt
å grudde meg til det! "
Mennesker ser det de vil se, og overser ofte
det de synes er ubehagelig for husfredens skyld.
Men noen får lide for slik unnfallenhet,
- som regel de svakeste.
Måtte vi aldri falle for fristelsen til å la
urett passerer i stillhet.
Ikke minst i åndelig sammenheng.
"Dere er dyrt kjøpt. Bli ikke menneskes treller!"
( 1. Kor. 1, 23 )
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar